Varieties of streetgangs

Dette var en artig opplevelse: parallell-lesing av Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital, og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day (lydbok fra Audible). Sandberg og Pedersen har fulgt hasjselgerne langs Akerselva i Oslo, mens Venkatesh fikk innpass i en crackselgende gjeng på Chicagos sørside. Forskjellene på disse beskrivelsene av norske og amerikanske narkogjenger er ganske slående.

Først litt om bøkene hver for seg.

Sandberg og Pedersen beskriver miljøet langs Akerselva med begrepet gatekapital; ferdighetene og kompetansen som guttene i miljøet tilegner seg for å hevde seg på gata, delvis i protest til forventninger og normer i storsamfunnet. Paradokset i guttenes tilværelse er at i motsetning til Bourdieus begrep om kulturell kapital er gatekapitalen ikke omsettelig til andre samfunnsarenaer - tvert imot. Ferdighetene som trengs for å lykkes langs Elva er i direkte konflikt med ferdighetene som etterspørres i storsamfunnet.

Mange kjenner allerede historien til Venkatesh gjennom Levitt og Dubners Freakonomics, men Gang Leader for a Day er mye mer dyptgående. Dette er en mer personlig historie om hvordan Venkatesh ble kjent med innbyggerne i Robert Taylor Homes, et housing project i Chicago, gjennom gjenglederen JT. Og Venkatesh er en god historieforteller - sjekk for eksempel denne artikkelen fra Slate: What Grand Theft Auto IV gets right about gangland and illegal economies.

Til sammen sender disse to bøkene tankene til Hall og Soskices Varieties of Capitalism (sjekk ut første kapittel for en oppsummering). H&S argumenterer for at forskjellige institusjonelle rammeverk leder til forskjellige varianter av kapitalisme. Og på samme måte legger det amerikanske og det norske samfunnet ganske forskjellige rammeverk rundt det som i prinsippet er samme fenomen, her: unge gutter som selger narkotika.

Her er tre forskjeller jeg bet meg merke i:

For det første: langs Akerselva selges det hasj, i Chicago er det crack. Dette er tydeligvis et tema i forskningen, og Sandberg og Pedersen henviser til Philippe Bourgois, som knytter til crackbruk til etnisk basert segregering.

For det andre: Situasjonen i Chicago er håpløs (og folk er marginaliserte) på en helt annen måte enn langs Akerselva. Guttene langs Akerselva er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag, i tillegg til representanter fra velferdsstaten. Ifølge Sandberg og Pedersen mener guttene selv at de nærmest kan velge og vrake blant velferdstilbud (de 30 mest lesverdige sidene i Gatekapital er kapittelet om guttenes møter med velferdsstaten).

Crackgjengen fra Chicagos sørside, derimot, operer i et område hvor det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Gjengen beskrives som en dominerende (nesten politisk) institusjon i et housing project med om lag fem tusen beboere. I Oslo er narkotikaselgerne en marginalisert gruppe - i Chicago framstår gjengen mer som en autoritet innenfor en marginalisert del av befolkningen.

For det tredje: volden er grovere i USA. Sandberg og Pedersen forteller om slagsmål (ofte mellom bekjente), overfall og ran - noen ganger med kniv. Venktatesh beskriver en verden med skytevåpen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne forskjellen er ekstrem.

Konklusjonen må være at systemforskjellene mellom Norge og USA produserer to svært så forskjellige varieties of streetgangs.