Hvordan bias begynner

Det første umiddelbart overbevisende argumentet vi hører om et nytt tema er kanskje det vi skal vokte oss aller mest for. Når vi først har dannet oss en oppfatning, blir vi ofte late og fordomsfulle. Med ny informasjon kan vi alltid bekrefte, men aldri motbevise, den oppfatningen vi allerede har dannet oss.

Et ganske ufarlig eksempel: for en stund tilbake lest jeg Richard Wranghams Catching Fire: How Cooking Made Us Human, en bok om hvordan matlaging - det vil si varmebehandling av råvarer som ellers er umulig eller vanskelig for oss å fordøye - kan ha vært en avgjørende faktor i vår evolusjonære utvikling. Argumentet: den ekstra næringen fra varmebehandlet mat - i praksis en teknologisk forlengelse av vårt eget fordøyelsessytem - var avgjørende for vår evolusjon til å bli mennesker.

Siden jeg leste denne boka har jeg ikke gjort noen innsats for å finne motstridende forskning. Vi kjenner dette som confirmation bias, som anchoring, eller bare som stahet - eller lathet.

Og dette er i grunn et ganske harmløst tema. Konsekvensene er ikke verre enn at jeg møter raw food-bevegelsen med en viss skepsis, og at jeg føler jeg har en legitim grunn til å være skeptisk. Men det finnes andre, mer alvorlige temaer, hvor jeg er redd den samme logikken gjelder; jeg har lest noe som overbeviste meg, gjort meg opp en mening, og nå møter jeg nye fakta med disse fordommene i bakhodet.

I noen debatter, slik som debatten om økonomiske forskjeller, er dette spesielt tydelig. Hvordan noen tolker for eksempel Wilkinson og Picketts The Spirit Level avhenger mye av hvilken holdning de hadde til fordelingsspørsmål allerede før de leste boka.

Og enda verre; de som tar seg bryet med å lese hele boka er sannsynligvis dem som var mest overbevist fra starten av.