Å feile er første skritt mot suksess

Tim Harford, kjent som The Undercover Economist, har en ny bok ute: Adapt: Why Success Always Starts with Failure. Hovedargumentet: verden er såpass kompleks at uansett hvilket problem vi forsøker å løse, vil den første løsningen komme til å feile. Derfor må vi anstrenge oss for å lære av våre feil, og være åpne for at også den neste løsningen vi forsøker vil feile. Det beste vi kan gjøre - i offentlig politikk, bedriftsledelse, organisasjonslivet, og privatlivet - er å gjøre som Peter Palchinsky, ingeniørrådgiver for Tsar-regimet og senere for Bolsjevikene:

His method for dealing with this could be summarised as three ‘Palchinsky principles’: first, seek out new ideas and try new things; second, when trying something new, do it on a scale where failure is survivable; third, seek out feedback and learn from your mistakes as you go along.

Det hører med til historien at Stalin omsider ga Palchinsky det man kan kalle "feedback he couldn't refuse".

Kapittelet om bistand er spesielt interessant. Her tar Harford til orde for at bistandsprosjekter bør utformes etter vitenskapelig metode, med kontrollgrupper og det hele. Er det sant at malarianett redder liv? Javel, så bevis det! Distribuér malarianett til forskjellige grupper av landsbyer, og mål effekten opp mot en kontrollgruppe. Han gir dessuten et ganske godt forsvar mot innsigelsen om at det er galt å eksperimentere med folks liv på denne måten. Det korte svaret: fordi alternativet har så altfor mye til felles med Middelalderens medisin. Én referanse som kan være verdt å sjekke ut er denne artikkelen av Fearon, Humphreys & Weinstein: Can Development Aid Contribute to Social Cohesion after Civil War? Evidence from a Field Experiment in Post-Conflict Liberia. Sjekk også Banerjee på EconTalk.

Gjennom hele boka gjør Harford mange av de samme poengene som jeg forbinder med Nassim Taleb, og det er mye av Hayek her, men Harford virker mer optimistisk. Verden er kompleks og uforutsigbar. Og i denne optimismen er det en spenning som jeg ikke vet hva jeg mener om: hvor stor tro kan vi ha på vitenskapen når det er så mye vi ikke forstår? Det er merkelig når Harford gir en så sterk kritikk av vår hang til å tro at vi forstår mer enn vi faktisk gjør, for deretter å foreslå at bistandsorganisasjoner må bli mer vitenskapelige. Jeg gjetter at Paul Feyerabends The Tyranny of Science inneholder noen gode motargumenter på dette punktet, uten at jeg har lest den selv.

Men likevel: det virkelig gode svaret Harford kan gi på alle slike innsigelser er at vi selvfølgelig ikke kan være fullstendig sikre på noen vitenskapelige funn. Poenget er derimot at ettertenksom og selvransakende feiling i det minste er bedre enn tankeløs feiling.

Boka er ellers i samme gate som Kathryn Schultz' Being Wrong (som jeg har skrevet om tidligere), men Harford skriver bedre.

Og ikke at dette er noen selvhjelpsbok, men for dem av oss som av og til gjør feil, er denne boka god trøst.

Til iPoden: Harford gjorde en en omfattende bokturné i London tidligere i år, og presenterte noen av tankene fra boka i foredrag blant annet på LSE og RSA. Dessuten var han gjest på Surprisingly Free Conversations for en kort stund siden.