Jeg har alltid ment at det må være lov å skifte mening, og jeg har ikke tenkt til å ombestemme meg nå

Kate Kenski skriver om hva som hindrer en konstruktiv samfunnsdebatt i USA (via Thick Culture):

Members of Congress are frequently tempted to address the television audience and not one another. In life, people make mistakes and they often apologize for them. With cameras recording nearly every political interaction, mistakes are not easily forgotten, preventing politicians from moving forward. (...)

What this means for people hearing these highly charged political interactions is that politics does not appear to be a place of productive decision making. Elite discourse does not mirror the types of conversation that everyday citizens often have to get through their daily lives, where compromise is key in the work place and in the family. It is perhaps not surprising, therefore, that citizens who pay attention to the political process often feel like mere spectators rather than actors and many citizens simply tune out altogether.

Jeg vet ikke om jeg deler alt ved denne bekymringen. At CSPAN fratar de folkevalgte anledningen til å snakke sammen virker som en overdrivelse. Og det stygge alternativet til at elitediskusjoner foregår foran TV-kameraer og ute i offentligheten ville være at folket fikk vite om avgjørelser etter at "noen av oss har snakket sammen".

Men mer bekymringsverdig - og kanskje mer relevant for norske forhold og våre debatter i sosiale medier - er poenget om at vi gjør det vanskelig for hverandre å skifte mening. Når debatten foregår i medier hvor vi alltid har hverandres gamle, halvtenkte argumenter og forkastede konklusjoner for hånden, blir det vanskelig å gå videre. Det er tungt nok å ombestemme seg når man diskuterer med noen ansikt til ansikt, og skriftlige debatter faller kanskje enda raskere i skyttergraven. Dessuten har vi alle alltid et publikum, og mange har kanskje et sterkere ønske om å være en debattant enn å (bare) ta del i en konstruktiv og lærerik debatt. Vi får en debatt hvor ingen egentlig forsøker å overbevise motparten, og ingen er villige til å bli overbevist.

Dette er selvfølgelig noe jeg alltid har ment - jeg blogget om det allerede tidlig i juli - og jeg har ikke tenkt til å skifte mening nå. Flaks for meg. Jeg hadde rett hele tiden.

Les forresten også Tim Harfords siste bok, den handler blant annet om dette. Så da er vi to som hadde rett, Harford og jeg.

Vent litt. Tre. Nei fire.