Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Hvordan vinne en kulturkamp?

Siv Jensen deltok på NRKs partilederutspørring i dag morges, og jeg merker at jeg instinktivt protesterer på nesten alt den dama sier. Og det er jeg neppe alene om. Men jeg tror vi snart må ta inn over oss at FrPs meningsmotstandere kan havne i opposisjon etter valget. Og at denne opposisjonen vil måtte anstrenge seg hardt for ikke å fortsette polariseringen av den norske politiske debatten.

FrPs frangang henger sammen med kulturkampen som Asle Toje har anstrengt seg stort (og skrevet godt) for å skape blest om. Jeg tror han setter fingeren på en viktig grunn til partiets suksess, men reagerer likevel på tonen:

I dag er det tause flertallet i ferd med å gjenfinne sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en elite som har forvekslet sin ledende stilling med moralsk overhøyhet.

Ved å snakke om det tause flertallet (the silent majority) gjør han det klart at målet er å polarisere debatten.

Det er kanskje en litt far-fetched sammenlikning, men jeg tror kulturkrigen kan sammenliknes med en annen abstrakt kamp: krigen mot terror. Jeg hører Reza Aslans How to Win a Cosmic War som lydbok om dagen, der argumentet er at amerikanernes svar på al-Qaida ikke burde være Bush-retorikken om axis of evil. Ved å opphøye fienden til det den ønsker å være (en dødsfiende) havner man i en konflikt som ikke kan vinnes.

På samme måte er det (for mange på norsk venstreside) fristende å fortsette demoniseringen av FrP. Men dette er preaching to the choir, og vil uansett bare være bensin på bålet for partiets kulturkrigere. Det vil ikke få noen til å skifte mening. Kent Andersen skrev i Aftenposten i fjor:

Et parti eliten stempler som "fienden", gir meg håp om forandring. Du er Frp-koden, Martin Kolberg. Du.

Jeg tror kulturkampen er et forsøk på å polarisere debatten, og at den kan kanskje punkteres av en venstreside som går kritikken i møte.

Skrekk og advarsel

Alt er tydeligvis større i USA - både kaffen, krisepakken og kulturkrigen:

thanks to the stimulus bill, the private sector will gradually shrivel and die. According to the Congressional Budget Office, the cost of servicing the bill's nearly trillion-dollar debt will shrink the economy within a decade. Robert Kennedy famously said: "There are those who look at things the way they are and ask, 'Why?' I dream of things that never were and ask, 'Why not?'" The new liberal version is: There are those who look at things and ask, "Why on earth should the government be paying for that?" I dream of things that never were funded by the government and ask, "Why not?"

(!)

Her er en side jeg kommer til å sjekke innom framover: www.anncoulter.com.

Til skrekk og advarsel.

Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

Rock 'n roll og kulturkrigen

Leser om en debatt jeg ikke helt hadde fått med meg i Klassekampen i dag. Dagbladet trykket en kronikk av Bendik Wold og inviterte senere Thomas Seltzer til krangel. Alle bør egentlig være fornøyde. Seltzer ser og høres kul ut, Wold føler han vinner diskusjonen, og Kulturavisen Dagbladet er så heldige at de får gjengi debatten med to tabuord i ingressen. Denne debatten likner mye på krangelen Ari Behn dro igang forrige uke: bare mediene og de(n) involverte tror at diskusjonen er viktig.

Det som provoserer meg med Wold/Seltzter-krangelen er at det investeres så mye energi i å bygge festninger på begge sider i kulturkrigen. Palestinaskjerfet selges i venstresidens ideologiske utsalgsbod, sammen med globaliseringsmotstand, indierock og mistro til politiet. På den andre siden av gata står Thomas Seltzer og selger markedskrefter og ironiske bemerkninger om sosialdemokratiet.

Det ser annerledes ut, men handler om det samme som i et av Paul Krugmans blogginnlegg tidligere i dag. I en oppsummering av krisepakkedebatten mener Krugman at konservative økonomer analyserer krisen gjennom gamle idelogibriller:

Needless to say, everyone I’ve mentioned is politically conservative. That’s their right: economists are citizens too. But it’s hard to avoid the conclusion that all of them have decided on political grounds that they don’t want a spending-based fiscal stimulus — and that these political considerations have led them to drop their usual quality-control standards when it comes to economic analysis.

Dogmetenkning er en farlig fallgruve, og kulturkrigen forsterker tendensen. Høyremenn i Conversesko er ikke det verste vi kan ønske oss.

Krigen og kulturkrigen

Israel/Palestina-konflikten har en sentral plass i vestlig politisk debatt. Det burde den kanskje ikke hatt.

Brendan O'Neil, redaktør av det britiske nettstedet sp!ked spør Whose war is it anyway? Dette er glimrende greier - les hele. Her er et oppsummerende sitat:

The Western political and media classes are increasingly projecting their search for purpose – their defence of or disdain for Enlightenment values, and their political positioning in the Culture War itself – on to the clash between Israel and Palestine, and in the process are imbuing an increasingly degraded conflict with a profound, historic, fin-de-siècle momentum that makes compromise near impossible.

For meg er dette en utrolig treffende beskrivelse. Konflikten i Midtøsten er adoptert av vestlige politiske debatanter på en fantastisk lite konstruktiv måte. At vi projisjerer vår politiske debatt på denne konflikten kan ikke bidra til annet enn økt polarisering.

(Den observante leser vil allerede ha skjønt at dette innlegget ikke handler om konflikten mellom israelere og palestinere, men om politiske motsetninger i Norge og Vesten. Men det kan være greit å si i klartekst.)

Dette handler om norsk politikk, om noe jeg har skrevet om før. Thomas Franks glimrende diagnose av Kansas, at venstresiden har avpolitisert økonomien og gjort liberale verdier til sine kampsaker, har latt seg oversette til norsk kontekst. Det er dette som er Magnus Marsdals FrP-koden. Les gjerne også Nils Rune Langelands kronikk i Aftenposten.

Det er kulturkrigen - motsetningene mellom en liberal, intellektuell, statsbærende elite, og en folkelig reaksjon på det man oppfatter som elitens arroganse - som får ta over for den økonomiske høyre/venstre-aksen.

Projisjeringen av denne kulturkrigen på konflikten i Midtøsten er veldig tydelig om dagen. Og veldig lite konstruktiv for alle parter.

Kulturkrig på norsk

I en kronikk i Aftenposten i dag egger historiker Nils Rune Langeland til kulturkamp. Det er den norske statsbærende elitens "kyniske moralisme" han vil til livs. En tverrpolitisk elitegruppe "med nettverk inn i dei meiningsberande media, forskningsinstitusjonane og statsforvaltninga" forsøker å påtvinge sine liberale verdier på folk flest, mener han. Særlig i spørsmål om innvandring, homifili og feminisme.

Med andre ord: What's the Matter with Os?

Med FrP-koden ga Magnus Marsdal en slags oversettelse av Thomas Franks glimrende What's The Matter With Kansas. Kort fortalt: venstresiden (Demokratene/Arbeiderpartiet) har avpolitisert økonomien og gjort liberale verdier (i den amerikanske betydningen) til sine kampsaker. Resultatet blir at høyresiden kan høste fruktene av folkelig motstand mot venstresidens elitisme. Venstresiden, som vanligvis skulle vunnet stemmer på sin økonomiske politikk - taper på grunn av verdispørsmål.

Ettersom økonomiske spørsmål er fjernet fra politikken (og økonomisk makt slutter å være et diskusjonstema) blir eliten nå definert som den politiske og kulturelle eliten. Folk flest (både i Kansas og Os) stemmer mot sine økonomiske interesser fordi venstresiden har sluttet å snakke om økonomi.

Som Marsdal påpeker: Røa-gutten Carl I. Hagen, som snakker om "kampen mot tèrrår", får muligheten til å framstå som anti-elitist. Noe er alvorlig galt med dette bildet.

Jeg tenker på en veldig god kronikk som Kent Andersen skrev tidligere i år. Den hadde en herlig punchline:

Et parti eliten stempler som "fienden", gir meg håp om forandring. Du er Frp-koden, Martin Kolberg. Du.

Og selvfølgelig er han det.

Jeg hørte en vits tidligere i dag, om en amerikansk førskolelærer som ba alle barna fortelle klassen hva fedrene deres arbeider med. Alt gikk bra helt til det ble lille Johnnys tur. - Faren min jobber som eksotisk danser på en bar for homofile. Læreren later som ingenting og fortsetter undervisningen. Etter timen spør hun lille Johnny:

- Var det virkelig sant det du sa om faren din?

- Nei. Han jobber som valgkamprådgiver for John Kerry, men jeg turte ikke å si det høyt.