Proffe aktivister gir tannløs aktivisme

Jeg har nettopp lest Protest Inc. (2014), av Peter Dauvergne og Genevieve LeBaron. Noen tanker:

Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.

Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.

Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.

Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.

Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.

Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).

Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har 

Likevel: en tankevekkende bok.

PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.

Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

Er FairTrade bra?

Svaret er ja. Og dette burde jeg ha skrevet for lenge siden.

Ragnhild Hammer i Max Havelaar Norge har et lite innlegg i Dagbladet i dag (som svar på et innlegg av Fafo-forsker Anne Kielland som jeg ikke dessverre får lest, fordi det bare eksisterer på dødt tre). Bakgrunnen er Anniken Huitfeldts kommentar om sjokolade og barnearbeid. Poenget til Hammer er at FairTrade ikke er et alternativ - men et supplement - til de langsomme, statlige prosessene med å bekjempe barnearbeid og gi u-landene bedre handelsvilkår. Og det har hun jaggu rett i.

Men. Økonomene sier gjerne at FairTrade er dårlig butikk. Av flere grunner:

For det første foreslås det at man ikke kan øke lønnen til produsentene bare ved å øke utsalgsprisen. Og det er forsåvidt et godt argument. Men det kan ikke overføres til FairTrade-produkter, der verdikjeden er både annerledes og kortere enn verdikjeden for konvensjonelle produkter. Færre mellommenn og opprettelsen av kooperativer blant produsentene betyr at produsentene faktisk får bedre betalt enn under vanlig handel.

Og så kommer frihandelsargumentet. "Vi trenger ikke FairTrade, vi trenger Free Trade." Og det ér et godt poeng. Vi trenger friere verdenshandel, men (og her kommer Hammers argument inn) hvordan skal vi få til det? Tror vi virkelig at politikere, byråkrater og diplomater vil gi verden et rettferdig handelsregime hvis ikke forbrukerne (eller velgerne, som de også heter) er bekymret for rettferdigheten av det nåværende regimet? Dette er kanskje den største verdien av FairTrade-bevegelsen.

Dessuten: Adam Smith, som man gjerne bør sitere, har skrevet om forskjellen mellom naturlig pris (den faktiske kostnaden av å produsere pluss profitt til produsenten) og markedspris (prisen som betales i markedet). Og da bør vi spørre: tror vi virkelig at markedsprisen Kraft betaler for kakao ligger nærmere den naturlige kakaoprisen enn prisen under FairTrade-regimet? Eller kan det være skjevheter i maktforholdet mellom kakaoprodusentene og de store kakaokjøperne som gjør markedsprisen lavere enn den naturlige prisen? Svaret her kan godt være ja.

Uansett: Det er både viktig og riktig å ha en levende debatt om FairTrade, bistand og frihandel. Og kritiske røster som William Easterly bør høres - særlig advarselen hans om at bistand er i ferd med å bli en forbruksvare for vestlige (eller nordlige) samfunn. Man kunne selvfølgelig karakterisere FairTrade som selve legemliggjøringen av denne kritikken.

Men det ville ikke vært rettferdig. Selv om FairTrade ikke kan omforme verdenshandelen eller bistand alene kan løfte u-land ut av fattigdommen bør de ikke avfeies som nytteløse. Om ikke annet øker de bevisstheten i vestlige/nordlige samfunn. Og det er ingen grunn til å tro at politikere, diplomater og næringslivsledere vil finne en bærekraftig løsning hvis ikke velgerne og
forbrukerne etterspør rettferdighet.

Lesetips: Fighting The Banana Wars, Den lille stygge sjokoladeboka
Og for litt balanse, hør gjerne Mike Munger om mellommenn på denne podkasten.

Kjøpe eller ikke kjøpe?

Jeg vet ikke om det er snøen, eksamene eller pepperkakebakinga på fredag, men noe har fått meg i julestemning. Og jeg blir litt forvirra.

Kom over en fin liten artikkel på Adbusters i dag, med tittelen "What Would the Buddha Buy?". Forfatteren oppfordrer, i rette Buy Nothing-ånd, til en kjøpefri julefeiring. Til å sette verdier foran forbruk. Siterer Gandhi: “There is enough for human need, not for human greed.”

Jeg har en soft spot for kapitalisme- og forbrukskritikk, og har tidligere skrevet noen tanker rundt boka Bonfire of the Brands, om merkevarenes plass i livene våre. Men problemet er at det er en jungel er ute.

For det første: fanatisk motstand mot kapitalisme, merkevarer, forbruk og hele røkla bærer på sin egen lille kulturfascisme. Mainstream er bannlyst. Converse for alle penga. Hvertfall inntil de ble kjøpt opp av Nike. Da er det Black Spot som gjelder. For min egen del manifesterer dette seg i at jeg drar hele veien ned til sentrum for å kjøpe bøker på Tronsmo, i stille protest mot de store bokhandlerkjedene. Og gjett om jeg er fornøyd når jeg går ut med den lille svarte bæreposen. Jeg tror markedsførerne allerede har forstått at forbrukere liker å "kjøpe rettferdig" for å protestere mot forbrukerkulturen. Bare se på utvalget og innpakningen av økologiske varer på Ica.

For det andre: det er faenmeg alltid noe. Invitér noen venner på sjokolade og kakao, og du gjør deg medskyldig i folkemord og borgerkrig. Les Den lille stygge sjokoladeboka, så skjønner du hva jeg mener. Eller du kan kjøpe FairTrade, og du må tåle kritikk fra økonomene for å holde u-landene fanget i en blindvei mot en konkurransedyktig økonomi.

Med andre ord: kjør kjøpefritt og gi bort hjemmelaget julegodt til vennene dine i år, men unngå råvarer som kakao og sukker - handelen med disse kan ha finansiert borgerkrig og massedød i Afrika. God jul?

Nei. Det trenger ikke å være så komplisert. Det er ikke verdens undergang om vi bruker litt penger på gaver til dem vi er glad i. Og FairTrade er hvertfall bedre enn alternativet. Jeg skal forklare dette senere.

Jeg tror julekvelden setter ting i perspektiv uansett. Da vet vi hva som er viktig.