Will the real Neil Boorman please stand up?

Som fredagsspaltist på sosialdemokratiet.no fortsetter Anne Kielland Fairtradedebatten med Anniken Huitfeldt. Kielland forteller om et omfattende prosjekt (som også næringslivet har engasjert seg i) for å bekjempe barnearbeid i kakaoproduksjonen. Hun mener Norge har bidratt lite til dette arbeidet, og at vi må overkomme mistroen til næringslivet:

Min mistanke er at skepsisen til en prosess drevet fram av store næringslivsselskaper sitter dypt, både i opinion og blant politikere. Men jeg tror vi må legge den nye stortingsmelding nr. 10 til grunn og ta næringslivets samfunnsansvar på alvor - også som støttespillere og partnere.

Personlig tror jeg Fairtrade har en viktig rolle å spille i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel. Først og fremst fordi denne bevegelsen bidrar til å korte ned avstanden mellom forbrukere i nord og produsenter i sør, og fordi det sender et signal til politikere og næringsliv om at vi ønsker et mer rettferdig system. Men kanskje er dette standpunktet først og fremst en ryggmarksrefleks. Og kanskje ligger det mer selvrealisering enn oppriktighet bak valget om å kjøpe fairtrade.

Kielland peker nemlig på en stor svakhet ved grasrotsaksjoner som Fairtrade: trangen til å eie de gode hensiktene. Dette kan være kilden til mye av kritikken av det samfunnsbevisste næringslivet.

I november leste jeg den tankevekkende boka Bonfire of the brands (av Neil Boorman), om hvor mye selvrealisering vi legger i forbrukerrollen. Det var smått komisk å lese hvordan Boorman kunne velge en hvit Lacoste-skjorte til én anledning, og en hvit Ralph Lauren-skjorte til en annen. For Boorman sendte disse to merkene forskjellige signaler om hans personlighet, og han la mye omtanke i merkene.

Hva da med de av oss som helst kjøper fairtrade-produkter og økologiske matvarer? Vi som helst kjøper bøkene våre på Tronsmo fordi det er en uavhengig bokhandel? Ligger det ikke en god slump selvrealisering i disse forbrukervalgene også?

Faren med "den etiske forbruker" er at han gjerne blir skeptisk til andres (og særlig bedriftenes) gode hensikter. Fairtradebevegelsen, som alltid har vært en grasrotbevegelse, er særlig sårbar for dette. At man legger så mye selvrealisering i det etiske forbruket bidrar bare til å øke denne skepsisen.

Er FairTrade bra?

Svaret er ja. Og dette burde jeg ha skrevet for lenge siden.

Ragnhild Hammer i Max Havelaar Norge har et lite innlegg i Dagbladet i dag (som svar på et innlegg av Fafo-forsker Anne Kielland som jeg ikke dessverre får lest, fordi det bare eksisterer på dødt tre). Bakgrunnen er Anniken Huitfeldts kommentar om sjokolade og barnearbeid. Poenget til Hammer er at FairTrade ikke er et alternativ - men et supplement - til de langsomme, statlige prosessene med å bekjempe barnearbeid og gi u-landene bedre handelsvilkår. Og det har hun jaggu rett i.

Men. Økonomene sier gjerne at FairTrade er dårlig butikk. Av flere grunner:

For det første foreslås det at man ikke kan øke lønnen til produsentene bare ved å øke utsalgsprisen. Og det er forsåvidt et godt argument. Men det kan ikke overføres til FairTrade-produkter, der verdikjeden er både annerledes og kortere enn verdikjeden for konvensjonelle produkter. Færre mellommenn og opprettelsen av kooperativer blant produsentene betyr at produsentene faktisk får bedre betalt enn under vanlig handel.

Og så kommer frihandelsargumentet. "Vi trenger ikke FairTrade, vi trenger Free Trade." Og det ér et godt poeng. Vi trenger friere verdenshandel, men (og her kommer Hammers argument inn) hvordan skal vi få til det? Tror vi virkelig at politikere, byråkrater og diplomater vil gi verden et rettferdig handelsregime hvis ikke forbrukerne (eller velgerne, som de også heter) er bekymret for rettferdigheten av det nåværende regimet? Dette er kanskje den største verdien av FairTrade-bevegelsen.

Dessuten: Adam Smith, som man gjerne bør sitere, har skrevet om forskjellen mellom naturlig pris (den faktiske kostnaden av å produsere pluss profitt til produsenten) og markedspris (prisen som betales i markedet). Og da bør vi spørre: tror vi virkelig at markedsprisen Kraft betaler for kakao ligger nærmere den naturlige kakaoprisen enn prisen under FairTrade-regimet? Eller kan det være skjevheter i maktforholdet mellom kakaoprodusentene og de store kakaokjøperne som gjør markedsprisen lavere enn den naturlige prisen? Svaret her kan godt være ja.

Uansett: Det er både viktig og riktig å ha en levende debatt om FairTrade, bistand og frihandel. Og kritiske røster som William Easterly bør høres - særlig advarselen hans om at bistand er i ferd med å bli en forbruksvare for vestlige (eller nordlige) samfunn. Man kunne selvfølgelig karakterisere FairTrade som selve legemliggjøringen av denne kritikken.

Men det ville ikke vært rettferdig. Selv om FairTrade ikke kan omforme verdenshandelen eller bistand alene kan løfte u-land ut av fattigdommen bør de ikke avfeies som nytteløse. Om ikke annet øker de bevisstheten i vestlige/nordlige samfunn. Og det er ingen grunn til å tro at politikere, diplomater og næringslivsledere vil finne en bærekraftig løsning hvis ikke velgerne og
forbrukerne etterspør rettferdighet.

Lesetips: Fighting The Banana Wars, Den lille stygge sjokoladeboka
Og for litt balanse, hør gjerne Mike Munger om mellommenn på denne podkasten.