Gudløs, men ikke fortapt

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bites, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.

Hva omgivelsene betyr

Alain de Botton skriver i The Architecture of Happiness om hvorfor vi lar oss påvirke av de fysiske omgivelsene rundt oss. Siden vi alle bærer på flere forskjellige personligheter, og ikke har fullstendig kontroll over når vi er den beste vi kan være, trenger vi omgivelser som får fram det beste i oss. Sitat:

Our sensitivity to our surroundings may be traced back to a troubling feature of human psychology: to the way we harbour within us many different selves, not all of which feel equally like ‘us’, so much so that in certain moods, we can complain of having come adrift from what we judge to be our true selves. Unfortunately, the self we miss at such moments, the elusively authentic, creative and spontaneous side of our character, is not ours to summon at will.

Og senere, om hvordan et hjem hjelper oss med å balansere de forskjellige sidene av oss selv:

Our love of home is in turn an acknowledgement of the degree to which our identity is not self-determined. We need a home in the psychological sense as much as we need one in the physical: to compensate for a vulnerability. We need a refuge to shore up our states of mind, because so much of the world is opposed to our allegiances. We need our rooms to align us to desirable versions of ourselves and to keep alive the important, evanescent sides of us.

Det er et godt poeng, og kan minne litt om det Amartya Sen skriver om at individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet (siste kapittel i Development as freedom). Det er ikke slik at man blir friest og mest kapabel ved å bli overlatt til seg selv. Vi trenger omgivelser - både fysiske og sosiale - som gjør oss i stand stand til å være så gode som vi kan bli.

Dum og cheesy

Jeg har nylig slukt to nye bøker av Alain de Botton: Consolations of Philosophy og The Architecture of Happiness. Det føles nesten som å ha spist for mye godteri for raskt, så nå skal jeg vente litt før jeg leser The Art of Travel. Han skriver vanvittig bra.

Det er mange interessante poenger i disse bøkene, men her er to tanker til å begynne med:

1: Et av gjennomgangstemaene til de Botton er at kunst, litteratur og arkitektur kan gi oss en dypere innsikt enn den vi kan få fra rasjonelle argumenter. Det får meg til å angre på at jeg fortsatt leser så lite skjønnlitteratur. Jeg føler at det gjør meg litt dummere, og at jeg kunne lært mer ved å lese færre fagbøker. Eller i det minste ved å finne en bedre balanse.

2: De Botton tar opp temaer som er ganske myke og cheesy; kjærlighet, sårbarhet, skjønnhet, mestring, selvfølelse. Og det burde vi gjøre oftere - og ikke bare i bøker om filosofi og arkitektur, men i bredere samfunnsdebatt. Det handler om litt av det samme som jeg har skrevet om tidligere - at i samfunnsdebatten blir argumenter som ikke er pakket inn økonomisk logikk sjelden tillagt like stor vekt.

Heteropolis

Jeg har nettopp lest Heteropolis av Charles Jencks. Den handler om arkitektur i Los Angeles, og om hva  postmoderne arkitektur kan fortelle oss om å leve i et flerkulturelt samfunn. Her er noen tanker og sitater:

Utgangspunktet for boka er at byer som Los Angeles, sammensatte byer hvor ingen gruppe er i majoritet, blir stadig vanligere. Boka ble gitt ut i 1993, og beskriver blant annet opprørene i Los Angeles i 1993 - protestene etter Rodney King-saken.

Først: Postmodernismen (som Jencks er kjent for å ha definert med boka Language of Post-Modern Architecture) er et brudd med det moderne prosjektet, og handler delvis om å gi slipp på troen på det rasjonelle framskrittet. Slikt blir det ofte tunge tekster av. Og dette ville ikke vært en bok om postmodernisme hvis ikke den av og til føltes som å fange fluer med nevene. Slik som med setninger som denne: In other words, as Michel Foucault and others have argued, power is at once centralized and de-centralized, part of a mainstream binary logic and sidestream multi-logic.

Dette er likevel en ganske lettlest bok, og argumentet er veldig godt. Og parallellen mellom arkitektur og politikk er slettes ikke så dum. Det kan være lurt å spørre om forventningene vi har til de to feltene. Side 95-96:

Traditional public architecture - churches, courts, city halls and covered walkways - has always claimed to represent values which a culture shares. A unity of aim and expression is presumed in such building, since the public must understand and pay for it. This obvious point needs reviewing, because it inevitably becomes contested in a pluralist society: ' unity for whom?' is the question. [...] Why ask architects to do more than religion and politics have done - unify a culture, or express heterogeneous and universal ideas. 

Og det er nettopp dette som er poenget til Jencks: heller enn å forsøke å lage noe allmenngyldig og universelt (enten i form av moderne arkitektur eller kosmopolitiske verdier) bør vi omfavne forskjeller, dialog og motsetninger. Fra side 120-121:

A cosmopolite, by definition at home in all parts of the world, free from local attachments and prejudices, is also by definition bereft of commitments to a particular ecology and way of life. This ambivalnce makes the concept of the heteropolis more acceptable than the cosmopolis. 

The enjoyment of difference and variety in a city makes it necessary that one respects and furthers the 'otherness' one finds, gives something back to the pre-existing heterogeneity. The long-term goal of the heteropolis, its defining goal, is not only to sustain itself as a viable economic and ecological entity, but to further a slow, peaceful interweaving of world-views. Such intermixtures can only take place when there is a true dialogue between cultures, neither coercion nor domination of one by another, but a sustained relationship of talking and listening, sometimes painful, sometimes enjoyable.

Et sted jeg ikke klarer å finne tilbake til skriver han dessuten at ideen om en reell dialog forutsetter at ingen vet hvor den vil lede oss.

Ofte likner argumentet til Jencks på det vi hører (for eksempel fra Jeff Jarvis) om at alt er beta. Heller enn å forvente det perfekte og fullkomne sluttproduktet, må vi innse at ting blir til underveis, og at mye ikke kan sentralplanlegges. Jencks skriver (side 75-77): 

The opposite of hetero-architecture is not homo- but mono-architecture; that is, building which is reduced exclusive, over-integrated, perfected and sealed off from life and change. [...] With the L.A. school, particularly Gehry and Moss, it is often not clear when, or even if, the building is ever finished. How can you sue an architect when the building makes a virtue of accidents, mistakes and improvisations?