Musikk og islam

Én måte å bedømme hvor bra en bok er, er etter hvor mange flere bøker den gir deg lyst til å lese. Sånn sett er Race, Empire, and the New Muslim Youth Culture (2014) av Hisham Aidi en virkelig, virkelig god bok.

Tematisk biter boka til Aidi over mye, kanskje for mye; den handler om forholdet mellom politisk aktivisme og musikk (jeg trodde først den bare tok for seg politisk engasjert hip-hop, men her er jazz, pakistansk punk, gnawa-reaggea, og mer), og om hvordan forskjellige muslimske identiteter kommer til syne gjennom musikk. Her er òg noen interessante avstikkere om jazzdiplomatiet i årene etter andre verdenskrig, om hvordan folk fra Midtøsten har skiftet kategorier innen den offisielle amerikanske rasekategoriseringen, om hvordan myndighetene (særlig det amerikanske diplomatkorpset) prøver å mobilisere denne musikken for å vinne hearts and minds blant unge muslimer i Europa og Midtøsten, og om hvordan muslimer framstiles i brasilianske telenovela'er, som til sammen gir følelsen av å ha lest et par bøker i ett jafs.

Og den gir meg lyst til å lese mer. Øverst på leselista kommer Paulla Ebrons Performing Africa, selvbiografien til Malcolm X, og The Amusement of the Foreigner, en reiseskildring skrevet av en arabisk reisende til Brasil i 1871 (som til alt overmål er å finne i engelsk oversetning som gratis pdf via York University i Toronto),

Det store poenget å ta med seg fra boka til Aidi, som er spesielt relevant nå om dagen, er at islam ikke er én ting. Aidi hjelper oss bli kjent med noen av de forskjellige subkulturene og sjangrene som finnes der ute - og her hjemme.

Til slutt: et sitat å ta med seg, om hvordan antiimperialisme og hybriditet lar det brasilianske samfunnet forholde seg mer uanstrengt til islam:

Racial and ethnic tensions do abound in Brazil, but what the South American giant does illustrate, richly, is the extent to which Western states understand Islam through their own identity. In France, Islam is perceived as a threat to secularism; in Holland, it’s a menace to multiculturalism; in Austria, people speak of the “gates of Vienna” and Ottoman reconquest. But in Brazil, a nation that views itself as hybrid and anti-imperial, the standard wisdom is that “mixing” with Islam will only make the country more mixed and voluptuous and anti-imperial.

Aidi er forresten også på Twitter, og verdt å følge.

Nussbaum om religiøs intoleranse

Martha Nussbaums siste bok heter The New Religious Intolerance. Jeg har funnet mye trøst i en av hennes tidligere bøker, The Clash Within, og også denne boka er nyttig for terrorterapien.

Nussbaum beskriver hvordan amerikanske og europeiske muslimers rett til å leve i tråd med sin samvittighet blir begrenset av at majoritetssamfunnets intoleranse. Det er frykten som driver oss til å forskjellsbehandle religiøse praksiser, og den nye religiøse intoleransen har mye til felles med gammel antisemittisme, mener hun.

Her er argumentet:

Frykt er en grunnleggende menneskelig følelse. Den oppstår når vi tror at vår velferd trues av noe vi ikke selv kontrollerer. Uten frykt hadde ikke menneskeheten overlevd, men frykten kan også løpe avgårde med oss. Frykt er en narsissistisk følelse, og den kan mildnes med selvrefleksjon og empati med dem/den man frykter.

Alle mennesker har samme krav på verdighet (dignity). Dette inkluderer samme rett til å søke etter mening i livet, gjennom vår samvittighet (conscience). Men vår mulighet til å finne mening i livet, og til å leve i tråd med vår samvittighet, kan både hindres og hjelpes av omgivelsene rundt oss. Når vi begrenser retten til religiøs selvutfoldelse er det et overtramp mot folks verdighet.

Forslagene om å forby religiøse plagg som burka og niqab innebærer en grov forskjellsbehandling av muslimer, og argumentene for forbudet (burkaen er et problem for offentlig sikkerhet, den objektifiserer kvinner, osv) er ikke rimelige. Hvis vi behandlet muslimske religiøse praksiser på samme forståelsesfulle og respektfulle måte som vi behandler andre religiøse praksiser, ville vi både stått bedre rustet til å bekjempe terrorisme, og unngått å krenke våre fredelige medborgere. Argumentene hennes i denne debatten er oppsummert i artikkelen som boka springer ut fra, Veiled Threats?, publisert på nettutgaven av New York Times.

Et av de sentrale punktene i denne boka er at Europa, hvor statene er fundert på ideer om nasjonal enhet, gir et vanskeligere klima for å inkludere samfunnsborgere med fremmede religiøse skikker. I land som USA, Canada og Australia, hvor innvandring (ofte religiøst motivert) var sentralt for statsbyggingen, er det enklere å imøtekomme de nye. Kontroversen rundt Park51 viser at amerikanerne fortsatt har en del å gå på når det gjelder å møte sine muslimske medborgere på en respektfull måte, men Nussbaum er adskillig mer bekymret for Europa. Hun trekker fram 22.juli-angrepene, og sammenlikner Breivik med Gandhis drapsmann Nathuram Godse. Frykten for muslimer er spesielt sterk i Europa, mener hun, og majoritetens motvilje mot å forstå muslimers religiøse praksis drives kanskje enda sterkere av frykt her enn i USA.

Hva er det viktigste å ta med seg fra denne boka? Jeg tror Nussbaum har rett i at frykt og fordommer er viktige krefter i politikken. Og jeg tror hun har helt rett i at alt dette stammer fra vår motvilje mot å innrømme, og leve med, svakhet og sårbarhet. (Sånne setninger ser teite ut når jeg skriver dem, og det er faktisk en del av problemet).

Hvordan føles det å tro?

I When God Talks Back beskriver Tanya Luhrmann hvordan medlemmene av The Vineyard, en evangelisk menighet, oppfatter sitt personlige forhold til Gud. Utgangspunktet for boken er et ganske respektfullt spørsmål:  hvordan oppleves det å tro på en personlig Gud, når man lever i en tid hvor vitenskapen har så mange svar?

Her er det snakk om en gudetro som er langt mer konkret enn mange hadde spådd kunne eksistere i vår tid. Dette er mennesker som kan sette fram en ekstra kaffekopp - til Gud - slik at det blir enklere å snakke med Ham ved frokostbordet. Det høres ganske fjernt ut for mange av oss, men nettopp derfor er bøker som denne en nyttig øvelse: hvordan føles det for den som tror? Og hvordan reflekterer de selv rundt sin egen tro?

Det store poenget å ta med seg er at de som opplever et personlig og direkte forhold til gud bygger seg en ny theory of mind:

These evangelical Christians, then, not only have to accept the basic idea that they can experience God directly; they must develop the interpretive tools to do so in a way that they can authentically experience what feels like inner thought as God-generated. They have to pick out the thoughts that count as God’s and learn to trust that they really are God’s, not their own, and they have to do so in a way that does not violate the realistic demands of the everyday world.

Opplevelsen av at Gud snakker direkte til oss, forutsetter at man kan skille mellom sine egne tanker og tanker som Gud har plantet i deg. Man lærer seg å høre - virkelig - hans stemme inne i ens eget hode. Det høres jo sprøtt ut, men Luhrmann fremstiller dette på en imponerende respektfull måte. Hun forteller om folks selvbevissthet ved å tro på noe som høres så uvirkelig ut, om hvordan de nøler før de forteller at de kan høre Gud snakke til dem, og om hvordan tvilen paradoksalt nok kan styrke opplevelsen av å ha et direkte og personlig forhold til Gud.

Med denne boka har Luhrmann gitt en god påminnelse om at man ikke trenger å være arrogant, bare fordi man er ateist. Det går an å tenke på og snakke om andres religion på en respektfull og nysgjerrig måte.

Sjekk for øvrig anmeldelsen i New York Times, og hør Luhrmann på Book Review-podkasten (episoden fra 29. april).

Hvis man klarer å være litt ydmyk, kan denne boka dessuten være en god anledning til å tenke på hvordan man selv forholder seg til tvil:

At its heart, this is the dilemma of all human knowledge. We reach out to grasp a world we know to be more complex than our capacity to understand it, and we choose and act despite our awareness that what we take to be true may be an illusion, a wispy misperception.

Sang.

Gudløs, men ikke fortapt

Alain de Bottons nyeste bok heter Religion for atheists. Argumentet: ateister kan sitte trygt i gudløsheten, men likevel lære noe av organisert religion. Det finnes ingen gud, men vi behøver ikke avskrive all religiøs kultur av den grunn.

Aller først: jeg er litt overrasket over at de Botton styrer unna islam. Han konsentrerer seg først og fremst om kristendom, jødedom og bittelitt om buddhisme. For europeere som forsøker å sortere tankene sine om religion blir boka brått litt mindre nyttig ved denne utelatelsen.

Men likevel: er det en god bok, et godt argument? Ja, jeg synes det. Mange ganger fikk den meg til å tenke på Henrik Syses Måtehold, som tar opp noen av de samme temaene. Begge to skriver dessuten godt om menneskelig svakhet, og det er veldig befriende.

Jeg synes religion er vrient å tenke på, og enda vanskeligere å snakke om. Det blir fort dømmende, uansett hvem som snakker. Jeg er ikke spesielt glad i den militante ateismen til f eks Dawkins (eller Gervais?), fordi jeg synes det grenser til det respektløse. Og med det viktige forbeholdet som de Botton tar - at organisert religion har en del intoleranse å svare for - synes jeg det er en god idé å være ydmyk og nysgjerrig i møte med religion. Kanskje ligger det noe i de organiserte religionene som vi andre kan lære av.

De sterkeste delene av denne boka er kapitlene om Kindness (hvor han blant annet gir en nyttig kritikk av libertarianere, og et forsvar for nudging) og Education (hvor han kritiserer moderne universiteter for å være for lite relevante for hverdagslivet).

I kjent stil tar de Botton dessuten til orde for at vi har noe å lære av den religiøse arkitekturen, at vi burde bygge bygninger og offentlige plasser som minner oss om idealene vi forsøker å leve opp til. Chris Bertram på Crooked Timber er blant dem som mener denne ideen er nokså latterlig. Det er en kritikk jeg ikke synes treffer veldig godt. Argumentet til de Botton er ikke så bokstavelig som at vi bør bygge ateist-templer (kapitlet om Auguste Compte forklarer nettopp hva som er galt med denne tilnærmingen), men heller at vi burde anerkjenne at omgivelsene våre former oss - og ønske oss bygninger som får fram det beste i oss. Det er hvertfall slik jeg oppfatter det (men så leser jeg ham jo også i beste mening).

En annen ting: jeg liker bøkene til de Botton veldig godt, og har stort utbytte av å lese dem. Dermed ble jeg litt usikker av å lese folk som Chris Bertram nedvurdere boka. Beskrivende nok: det er kritikken fra en forsker, en (samfunns)vitenskapsmann, som minnet meg på usikkerheten jeg føler ved å la meg begeistre av de myke og uvitenskapelige argumentene som de Botton fremmer. Trenger jeg virkelig å bli fortalt at kunst kan trøste meg, og at religiøse ritualer kan sette bekymringene mine i perspektiv? Behøver jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Såpass usikker føler jeg meg altså av og til, at dette virker trøstende. Bøkene til de Botton får meg til ofte å føle meg dum og cheesy, og det tror jeg i grunn at jeg har godt av. Og flere med meg (fordi ydmykhet begynner der).

Tips til videre lesning: Bibelen, spesielt Jobs bok.

Sjekk for øvrig de Botton på Philosophy Bites, hvor han oppsummerer noen av argumentene fra boka.

Religion og økonomi: nytt fra laboratoriet

Atferdsøkonomi er fascinerende greier. Benjamin, Choi og Fisher har gjort eksperimenter for å undersøke hvordan religion påvirker atferd. Funnene er oppsummert i et nytt NBER-paper (åpen versjon her). De går blant annet løs på Max Webers tese om den protestantiske arbeidsetikken, og Robert Putnams tese om at katolisisme gir lavere tillit i et samfunn.

Her er sammendraget:

Although many scholars (e.g., Weber, 1930) have hypothesized that religious identity norms affect economic outcomes, empirical tests have been hampered by the difficulty of identifying exogenous variation in religion. We create exogenous variation by randomly varying religious identity salience in laboratory subjects. The marginal effect of religious identity is the change in subjects’ choices when religion is salient. We test six hypotheses from prior literature. We find that Protestantism increases contributions to public goods. Catholicism decreases contributions to public goods, decreases expectations of others’ contributions to public goods, and decreases risk aversion. Judaism increases worker reciprocity in a bilateral labor market gift-exchange game. We find no evidence of religious identity effects on disutility of work effort, discount rates, or generosity in a dictator game. 

Metoden er slik: først blir forsøkspersonene gitt noen enkle oppgaver. Man får fem ord - hvorav ett er overflødig - som skal omrokkeres til en ny setning. Én gruppe forsøkspersoner får religiøst ladede setninger. Disse setningene fungerer som priming, dvs de setter forsøkspersonens underbevissthet på sporet av religion. Ideen er altså at  f.eks katolske forsøkspersoner som er blitt primed vil være mer bevisst sin egen religion enn katolske forsøkspersoner som ikke er primed.

Deretter får forsøkspersonene en serie oppgaver og strategiske spill, og forskerne undersøker atferden.

Om forholdet mellom religion og tillit skriver de:

We find, consistent with the conclusions of Putnam (1993) and La Porta et al. (1997), that Protestantism increases the supply of public goods while Catholicism suppresses it. Protestants for whom religious identity is salient contribute 15 cents more to the public good than control Protestants, whereas primed Catholics decrease their contributions by 18 cents. Jewish subjects’ contributions are unaffected by the prime. (...)

Putnam (1993), La Porta et al. (1997), and Ruffle and Sosis (2007) argue that the channel through which religion affects public goods provision is trust. Among Catholics, our data support this hypothesis. (...) relative to control Catholics, primed Catholics expect the average member of their group to contribute 12 cents less. Primed atheists and agnostics expect others to contribute 9 cents more, a marginally significant result. However, there is no significant effect of priming on Protestant expectations. This suggests that Protestantism’s positive effect on public good contributions (...) is due to a Protestant norm to unconditionally contribute to public goods, rather than a Protestant norm to trust others.

Altså: protestanter er ikke nødvendigvis mer tillitsfulle, men har en sterkere tilbøyelighet til å bidra til felles goder.