Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon

Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.

En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.

Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.

Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.

Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.

Den virkelige sivilisasjonskampen

Noen må ha tenkt at "jeg kommer ikke til å lese den boka uansett", og levert Martha Nussbaums The Clash Within til gjenbruksstasjonen i Bentsebrugata. Så da jeg leverte fra meg noen gamle kaffekopper for noen uker siden (vi har kjøpt nye), tok jeg denne boka med meg hjem. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Boka handler om volden som ble begått mot den muslimske minoriteten i den indiske delstaten Gujarat i 2002. I februar 2002 brøt det ut en togbrann hvor 58 mennesker omkom - alle hinduistiske pilegrimer. Mange holdt muslimene i området ansvarlige for brannen, og en mobb gikk til angrep. I dagene som fulgte ble mer enn to tusen menn, kvinner og barn brutalt drept. Det var utstrakt bruk av voldtekt og grotesk seksualisert vold.

Jeg visste lite, eller ingenting, om religiøse fiendtligheter i India før jeg leste denne boka, men nå føler jeg at jeg har lært mye. Jeg har også lært litt om Tagore, Gandhi og Nehru, og jeg har fått lyst til å lære mer om India. Likevel: det er ikke så viktig, for på én måte ga denne boka meg mer innsikt i det som foregår i Norge nå, enn i det som skjedde i India for ti år siden (og jeg bør uansett lese mer om India før jeg skriver mer om dette).

Det ligger nemlig noe allment her: Nussbaum beskriver disse angrepene, og den islamfiendtlige hindunasjonalismen som mobben sprang ut fra, som symptomatisk for den virkelige sivilisasjonskampen i vår tid. Huntington tar feil, mener hun, når han karakteriserer vår tid som preget av en konflikt mellom det vestlige liberale demokratiet og et aggressivt og voldelig islam.

Den virkelige kampen foregår innad i demokratiet: mellom de som aksepterer etniske, religiøse og seksuelle forskjeller, og som samler seg om demokratiets fellesinstitusjoner, og de som skremmes av mangfold, og som søker tilbake til en innbilt fortid hvor nasjonen var én, ren og suveren. I mange av verdens demokratier søker folk til denne innbilte fortiden hvor alt var enklere, og hvor nasjonen var én. Det er selvfølgelig en fantasi, men den føles trygg.

Og det går dypere: Nussbaum mener at vi har det i oss alle sammen. Som mennesker er vi sårbare, vi er avhengige av folk rundt oss for å overleve. Det skjer så mye som er utenfor vår kontroll, som kaster om på livene våre og påvirker oss på måter vi ikke helt forstår - og som vi veldig sjelden kan forandre. Slikt kan gi oss mørke følelser; skammen og frykten kan bli sterk. Det er noe veldig menneskelig i å være sårbar, og mange føler at eneste utvei er å dominere over det som truer dem. Få det under kontroll.

Dette er tanker man kan kjenne igjen fra bøkene til John Gray også (som denne, eller denne) - og fra Freud, for den saks skyld, eller Bauman. Vi er så dårlige på å være sårbare, og så villige til å gjøre noe drastisk for å få kontroll. Altfor ofte svarer noen med vold.

Den virkelige sivilisasjonskampen foregår, igjen ifølge Nussbaum, derfor inni hver og én av oss. Mellom den delen av oss som evner å være trygg i mangfoldet, og ikke lar seg true av at folk som er annerledes fra oss selv kan komme til å påvirke livene på måter vi ikke selv har kontroll over. Løsningen må være å søke trygghet i en eller annen stoisisme, og godta at man er sårbar for krefter utenfor en selv.

Men voldsbruken står også som en utvei; kanskje kan vi likevel dominere, få kontroll over, dette som påvirker livene våre? Det er jo tragisk.

Dette er en bok som har hjulpet meg sette 22.juli-rettssaken i perspektiv. I en tid hvor mange ser til Nederland, til Danmark, eller Frankrike for å forstå fremmedfrykten, var det spesielt befriende å lære litt om India.

PS: Jeg tenker disse tankene etter å ha lest en bok som jeg fant ved en tilfeldighet. Det er nesten ikke til å tro.

Kan vi bekjempe fremmedfrykt med debatt?

Jeg leser videre i Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Det er mye her som gjør godt å lese i tiden etter 22. juli.

Her er et fint sitat (fra side 36 i PDFen):

We believe that all citizens, and especially those in positions of authority or enjoying privileged access to the public ear, have an obligation to condemn racial or religious abuse, and to refute misleading generalisations or stereotypes, wherever they may encounter them. If the battle for public opinion does not belong mainly in the law courts, it must be fought where it does belong, namely in the media and public debate.

Mange sier liknende ting nå om dagen - for eksempel disse to. Nå må vi bekjempe fremmedfrykten der vi ser den, og sammen bevege oss mot et åpnere og mer tolerant samfunn. Og det er vanskelig å tenke seg noe mer riktig å gjøre akkurat nå, enn å gå inn i faktabaserte diskusjoner om fremmedfrykt. Men klarer vi egentlig å overbevise de andre?

Jeg prøver å begynne ved å tenke på meg selv. Min erfaring er at det kan være lurt når man skal tenke noe om andre. Når gikk jeg sist tilbake på en dypfølt overbevisning? Når lot jeg meg sist overtale av noen andres bedre argument? Bjørnar Nordahls kronikk i Dagbladet forrige uke er et glimrende eksempel på styrken det krever å revidere sine egne halvtenkte ideer.

Pessimisten i meg tenker at veldig mange andre ikke gjør noen forsøk i den retning. Det er det samme problemet som jeg har skrevet om tidligere, for eksempel her og her. Og det gir en kjip følelse av at det alle egentlig ønsker seg er en god og konstruktiv samfunnsdebatt som ender med at alle andre skifter mening.

Nå har jeg tenkt til å lese noe av det Diana Mutz har skrevet, for eksempel om å høre på motpartens argumenter, og om medienes rolle i å legge til rette for reell debatt på tvers av politiske skillelinjer. Andre lesetips mottas med takk.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Caldwell og innvandringen

Forrige uke gjorde jeg meg ferdig med Christopher Caldwells Reflections on the Revolution in Europe, en bok som argumenterer for at muslimske innvandring varsler Europas fall. Denne boka ligger et stykke utenfor komfortsonen min, så jeg er i grunn ganske fornøyd med å ha orket å lese hele. Dessverre tyr Caldwell altfor ofte til fordommer og løse anekdoter (ikke ulikt en en norsk forfatter jeg har gitt opp å lese) til at boka blir særlig interessant.

Caldwell bygger argumentet sitt delvis på forslaget om at innvandringen til Europa har lite til felles med innvandringen til USA - først og fremst på grunn av islam. Altså: at muslimske minoriteter i Europa har mer til felles med den afroamerikanske minoriteten i USA, enn med nyere ankomne innvandrere til USA. En tilsvarende tolkning finner vi også hos Alberto Alessina og Edward Glaeser (som jeg har blogget om tidligere, for eksempel her og her).

Jeg er fortsatt skeptisk til dette argumentet. Den store innvendingen er at den afroamerikanske minoriteten er mye mer marginaliserte i USA enn muslimske innvandrere er i Europa. Utdanning og fengsling er kanskje de mest iøyenfallende forskjellene. Jeg synes rett og slett ikke sammenlikningen er særlig god.

Boka til Caldwell tar også opp noen andre poeng, blant annet om terrorfare (som Stephen Walt har noen generelle betraktninger om her). Det ligger også en debatt her om hva toleranse kan og bør bety (som Martha Nussbaum har en del interessant å si om - f eks dette). Mer om disse senere.

For de som vil ha en raskere innføring i hva Caldwell mener, kan man gå til en forelesning han holdt i forbindelse med boklanseringen i 2009. Her er det blant annet et interessant poeng om at europeere har mistet noe verdifullt (da særlig verdier fra en kristen kulturarv) ved å holde religiøse argumenter utenfor samfunnsdebatten.

Heteropolis

Jeg har nettopp lest Heteropolis av Charles Jencks. Den handler om arkitektur i Los Angeles, og om hva  postmoderne arkitektur kan fortelle oss om å leve i et flerkulturelt samfunn. Her er noen tanker og sitater:

Utgangspunktet for boka er at byer som Los Angeles, sammensatte byer hvor ingen gruppe er i majoritet, blir stadig vanligere. Boka ble gitt ut i 1993, og beskriver blant annet opprørene i Los Angeles i 1993 - protestene etter Rodney King-saken.

Først: Postmodernismen (som Jencks er kjent for å ha definert med boka Language of Post-Modern Architecture) er et brudd med det moderne prosjektet, og handler delvis om å gi slipp på troen på det rasjonelle framskrittet. Slikt blir det ofte tunge tekster av. Og dette ville ikke vært en bok om postmodernisme hvis ikke den av og til føltes som å fange fluer med nevene. Slik som med setninger som denne: In other words, as Michel Foucault and others have argued, power is at once centralized and de-centralized, part of a mainstream binary logic and sidestream multi-logic.

Dette er likevel en ganske lettlest bok, og argumentet er veldig godt. Og parallellen mellom arkitektur og politikk er slettes ikke så dum. Det kan være lurt å spørre om forventningene vi har til de to feltene. Side 95-96:

Traditional public architecture - churches, courts, city halls and covered walkways - has always claimed to represent values which a culture shares. A unity of aim and expression is presumed in such building, since the public must understand and pay for it. This obvious point needs reviewing, because it inevitably becomes contested in a pluralist society: ' unity for whom?' is the question. [...] Why ask architects to do more than religion and politics have done - unify a culture, or express heterogeneous and universal ideas. 

Og det er nettopp dette som er poenget til Jencks: heller enn å forsøke å lage noe allmenngyldig og universelt (enten i form av moderne arkitektur eller kosmopolitiske verdier) bør vi omfavne forskjeller, dialog og motsetninger. Fra side 120-121:

A cosmopolite, by definition at home in all parts of the world, free from local attachments and prejudices, is also by definition bereft of commitments to a particular ecology and way of life. This ambivalnce makes the concept of the heteropolis more acceptable than the cosmopolis. 

The enjoyment of difference and variety in a city makes it necessary that one respects and furthers the 'otherness' one finds, gives something back to the pre-existing heterogeneity. The long-term goal of the heteropolis, its defining goal, is not only to sustain itself as a viable economic and ecological entity, but to further a slow, peaceful interweaving of world-views. Such intermixtures can only take place when there is a true dialogue between cultures, neither coercion nor domination of one by another, but a sustained relationship of talking and listening, sometimes painful, sometimes enjoyable.

Et sted jeg ikke klarer å finne tilbake til skriver han dessuten at ideen om en reell dialog forutsetter at ingen vet hvor den vil lede oss.

Ofte likner argumentet til Jencks på det vi hører (for eksempel fra Jeff Jarvis) om at alt er beta. Heller enn å forvente det perfekte og fullkomne sluttproduktet, må vi innse at ting blir til underveis, og at mye ikke kan sentralplanlegges. Jencks skriver (side 75-77): 

The opposite of hetero-architecture is not homo- but mono-architecture; that is, building which is reduced exclusive, over-integrated, perfected and sealed off from life and change. [...] With the L.A. school, particularly Gehry and Moss, it is often not clear when, or even if, the building is ever finished. How can you sue an architect when the building makes a virtue of accidents, mistakes and improvisations?