Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon

Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.

En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.

Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.

Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.

Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.

Hva omgivelsene betyr

Alain de Botton skriver i The Architecture of Happiness om hvorfor vi lar oss påvirke av de fysiske omgivelsene rundt oss. Siden vi alle bærer på flere forskjellige personligheter, og ikke har fullstendig kontroll over når vi er den beste vi kan være, trenger vi omgivelser som får fram det beste i oss. Sitat:

Our sensitivity to our surroundings may be traced back to a troubling feature of human psychology: to the way we harbour within us many different selves, not all of which feel equally like ‘us’, so much so that in certain moods, we can complain of having come adrift from what we judge to be our true selves. Unfortunately, the self we miss at such moments, the elusively authentic, creative and spontaneous side of our character, is not ours to summon at will.

Og senere, om hvordan et hjem hjelper oss med å balansere de forskjellige sidene av oss selv:

Our love of home is in turn an acknowledgement of the degree to which our identity is not self-determined. We need a home in the psychological sense as much as we need one in the physical: to compensate for a vulnerability. We need a refuge to shore up our states of mind, because so much of the world is opposed to our allegiances. We need our rooms to align us to desirable versions of ourselves and to keep alive the important, evanescent sides of us.

Det er et godt poeng, og kan minne litt om det Amartya Sen skriver om at individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet (siste kapittel i Development as freedom). Det er ikke slik at man blir friest og mest kapabel ved å bli overlatt til seg selv. Vi trenger omgivelser - både fysiske og sosiale - som gjør oss i stand stand til å være så gode som vi kan bli.

Hva Amartya Sen betyr i det daglige: del 2

Tyler Cowen startet en debatt for noen dager siden, om hvilke økonomiske teorier som så langt er lite forstått av det allmenne publikum, og Arnold Kling har foreslått Arrows umulighetsteorem. De siste dagene har det gått en debatten gått på EconLog og Marginal Revolution om hva teoremet faktisk betyr: her, her, og her.

Dette minner meg om en bloggpost jeg begynte å kladde på for lenge siden, og som jeg like gjerne kan gjøre (halv)ferdig. Sånn:

Jeg skrev for en stund tilbake om Amartya Sen, og hva han betyr i det daglige. Kort fortalt: hans perspektiv på rettferdighet minner oss om at det som faktisk skjer i denne verden er viktigere enn det vi skulle ønske skjedde i en perfekt verden. Det betyr at vi bør konsentrere oss mer om å bekjempe faktiske urettferdigheter, og mindre om å finne det abstrakte prinsippet som gir fullstendig rettferdighet.

Her er noe annet (om enn relatert) Sen kan fortelle oss: at flere ting kan være riktig samtidig.

Det høres jo banalt ut, men det blir fort komplisert hvis man først prøver å forstå Sens tolkning av Arrows umulighetsteorem. Én måte å forstå teoremet er at det beviser at det er umulig å aggregere folks preferanser på en måte som samtidig er forenelig med alles individuelle preferanser. Hvis en gruppe av mennesker kan velge mellom tre (eller flere) ulike alternativer, som alle rangerer ulikt, finnes det ingen avgjørelsesmekanisme som kan gi et utfall alle vil være fornøyde med.

Jeg tror dette er ganske nøyaktig, men er heldigvis ikke alene om å slite med å forklare teoremet.

Sen mener derimot at Arrows teorem egentlig viser at kollektiv handling ikke kan vurderes ut fra ett enkelt kriterium. Hvis vi forsøker å vurdere utfall av gruppeavgjørelser etter ett enkelt kriterium, for eksempel hva som ville være en rettferdig fordeling av goder, vil vi få forskjellige utfall avhengig av hvilket kriterium vi bruker. Og: alle utfallene kan kalles urettferdige i lys av de prinsippene vi ikke la til grunn.

Ifølge Sen betyr dette at alle gruppeavgjørelser handler om avveininger, og at det finnes flere legitime argumenter for å vurdere hva som er rettferdig. Jeg synes historien om de tre barna og fløyten som en av dem skal få (fra side 13 i The Idea of Justice) var en ganske god forklaring.

Så skal det sies: ikke alle er enige i Sens tolkning av Arrow (eller av Adam Smith, for den saks skyld), og noen vil mene at han setter seg selv i en tradisjon som ikke egentlig eksisterer. Jeg mener å huske at noe slikt ble nevnt i spørsmålsrunden etter denne forelesningen her.

La meg til slutt ta dette tilbake til hverdagen:

Jeg har inntrykk av at mange mennesker (er de oftest økonomer?) mener at det finnes én enkeltfaktor (for eksempel økonomisk lønnsomhet, eller det allestedsnærværende utility) som er viktigere enn alle andre faktorer. Med Amartya Sen har vi en Nobelprisvinnende økonoms ord på at dette ikke er noe godt argument.

Hva Amartya Sen betyr i det daglige

Jeg har nettopp skrevet ferdig en semesteroppgave om Amartya Sens rettferdighetsteori, noe som (faktisk) har stor overføringsverdi til hverdagen. Eller: det hjelper i det minste for meg.

I boka The Idea of Justice (2009) kritiserer Sen det han mener er en blindvei i Rawls' (og andres) rettferdighetsteori: man starter fra en oppfatning om hvordan et fullstendig rettferdig samfunn ville se ut, og foreslår rettferdige institusjoner ut fra enkle, men abstrakte prinsipper. Han kaller denne tradisjonen av rettferdighetsteoretikere for transcendental institutionalists. I motsetning til disse, plasserer Sen seg i en tradisjon av tenkere som er opptatt av realization-focused comparisons.

Spørsmålet er altså ikke "Hvilke institusjoner og prinsipper ville styre i det fullstendig rettferdige samfunnet?", men "Hvilke urettferdige utfall følger av systemene vi er omgitt av idag, og hvordan kan disse reduseres?". Man tar utgangspunkt i de reelle utfallene, heller enn de abstrakte prinsippene.

Dette kan overføres til hverdagslivet: når man godtar at livet ikke er en serie av oppgaver som har noen endelig eller perfekt løsning, men at det meste i virkeligheten er pågående prosesser man må forsøke å håndtere slik de utspiller seg - da blir ting fort litt enklere.

Altså: mindre fokus på abstrakte mål, mer fokus på reelle prosesser og utfall.

Om Amartya Sen: Development as freedom

I fjor skrev jeg en semesteroppgave (ikke den jeg først hadde planlagt, den ble skrinlagt) om hva Amartya Sens syn på frihet og utvikling kan fortelle oss om minoriteter i rike land, og hvorfor det er relevant for de som er opptatt av utviklings- og velferdsstudier. Denne teksten skal jeg nå bearbeide, og så får vi se hva som skjer med den etterhvert. Her er en kort introduksjon:

Sen har skrevet mye om utvikling og rettferdighet, for eksempel i bøkene Development as freedom (1999) og The Idea of Justice (2009). Han er særlig kjent for sin capabilities approach til utviklingsstudier, som ser folks reelle mulighet til å leve fritt som det viktigste målet (og verktøyet) for utvikling.

Development as Freedom er en virkelig, virkelig god bok. Her argumenterer Sen blant annet for at markedet er viktig i seg selv: muligheten for å drive fri utveksling av varer og arbeid er en grunnleggende del av vår individuelle frihet, og markedet dermed ikke bare er viktig på grunn av resultatene det gir (f eks lønn som kan brukes til å ytterligere øke/sikre våre friheter), men verdifullt i seg selv. 

Sen gir også en glimrende beskrivelse av hvordan individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet, og argumenterer for at reelle individuelle friheter er fullstendig avhengige av offentlige ordninger. Frihetsperspektivet til Sen er dermed annerledes fra det man finner hos liberalistene, som gjerne legger mer vekt på prosedyrene/institusjonene for frihet enn på de reelle utfallene av disse prosessene. Sterke offentlige ordninger er altså nødvendige for å øke folks reelle friheter. 

Men altså: heller enn å definere utvikling gjennom økonomiske indikatorer (som vekst i BNP), mener Sen at utvikling bør vurderes med utgangspunkt i individuelle friheter. Man må undersøke hvilke reelle friheter folk har til å leve liv de har grunn til å verdsette, og hvilke barrierer som stanser dem fra å nyte denne friheten. Det høres vagt og uklart ut, men han presenterer en del håndfaste indikatorer man kan ta utgangspunkt i (gjennomsnittlig levealder, alfabetisme, arbeidsledighet, osv). Særlig relevant er disse fem instrumentelle frihetene som jeg ikke tar meg bryet med å oversette akkurat nå: political freedoms, economic facilities, social opportunities, transparency guarantees, og protective security.

Det som gjør Sens perspektiv så nyttig, er at det er et helhetlig rammeverk for å vurdere folks friheter - både i rike og i fattige land.

Se for eksempel på denne grafen, hentet fra Development as Freedom (s 22). Den viser at levealderen blant minoriteter i USA er lav sammenliknet med Kina og Kerala (India):

Poenget er altså at det kan finnes alvorlige barrierer for folks reelle friheter også i utviklede land.

Jeg tenkte først at jeg ville bruke dette rammeverket for å undersøke konsekvensene av arbeidsledighet i Norge (dvs: hvilke begrensninger legger arbeidsledighet på folks reelle friheter i et rikt land som Norge?), men ettersom dette var et fag om bistand og utvikling, ble det naturlig å ta et mer internasjonalt perspektiv.

Og siden Sen legger så stor vekt på individuelle friheter, bestemte jeg meg for å undersøke hvordan folks reelle friheter økes, svekkes eller forandres ved å flytte til Norge fra et utviklingsland.

Poenget er dette: om noen flytter til Norge fra et utviklingsland øker de mest sannsynlig sine friheter. Men innenfor konteksten av det norske samfunnet kan det fortsatt være begrensninger på hvilke friheter disse menneskene nyter (sammenliknet med majoritetsbefolkningen).

Jeg valgte å konsentrere meg om en konkret gruppe: somaliske innvandrere i Norge. De representerer en spesielt interessant gruppe, nettopp fordi kontrasten mellom de to landene er så stor (verdens beste land å bo i vs. en failed state).

Så spørsmålet er altså: hvilke reelle begrensninger ligger på somaliske innvandreres friheter i Norge? Det har jeg skrevet en oppgave om, og denne teksten skal nå bearbeides. Jeg kommer derfor til å skrive - og lese - mer om dette framover. Alle tips og innspill mottas med takk.