Usikre, sårbare og selvutleverende menn

Det begynner omsider å bli plass i offentligheten til menn som er både usikre, sårbare og selvutleverende. Sånt behøver vi enda mer av. Så midt mellom den siste til Bjella, nyhetsbrevet fra Harvest og mursteinen til Geir Gulliksen, vil jeg anbefale What the Fuck med Marc Maron.

Marc Maron, femti, er en amerikansk komiker som begynte med podkasting i 2009. Nå gir han ut to timelange episoder av WTF hver uke, hvor han intervjuer komikere, musikere og showbizfolk. Det vil si, intervjuer er kanskje ikke helt ordet, for intervjuteknikken hans er omtrent halvt om halvt med forberedte spørsmål og spontan selvutlevering. Det må være misbrukermentaliteten (Maron har erstattet alkohol- og kokainavhengighet med Ben & Jerry's og onani) som driver han til denne fullstendige ærligheten, og det er hjerteskjærende, men samtidig framstår det som verdens aller sunneste innstilling. Snakk om alt.

Noen av mine favorittøyeblikk fra de siste månedene er den iskremutløste monologen om skam før Elijah Wood-intervjuet, avhengighetspraten med Natasha Lyonne (Nicky fra Orange is the new Black) og det han sier om å slutte å drikke på begynnelsen av denne episoden.

De siste femti episodene ligger gratis på iTunes, men appen, som ikke koster mer enn ni dollar i året, gir tilgang til hele arkivet. Her finnes episoder med nassevis av interessante gjester, stort sett menn, riktignok, men menn med mye å si. Sånne som Iggy Pop, Judd Appatow, Ira Glass, Anthony Bourdain, Thom Yorke, Robin Williams, Ben Stiller, Louis CK (ikke gå glipp av denne!), Stephen Merchant, Bob Zmuda, og mangemange flere.

Dessuten: for bare noen uker siden la han ut Thinky Pain på Netflix, en standupforestilling, i mangel av bedre ord, som er omtrent femti-femti smerte og latter (eller kanskje seksti-førti). Anbefales.

Salt, sous-vide, og skråsikre samfunnsøkonomer

Menn som meg, som bor i byen og har gått lenge på skole, har etter hvert blitt svake for å lage mat med vakuumposer i vannbad. Det kalles sous-vide (som er fransk og betyr ziplock-pose i oppvasken, så vidt jeg kan skjønne) og er vel den av metodene fra modernistkjøkkenet som har blitt mest folkeliggjort, hvis det går an å si det sånn. Det fine med vakuum og vannbad er at ingen smaker fordamper og at kjøttet ikke kan overstekes. Men da behøver vi nøyaktige måleinstrumenter, og det blir vanskelig å leve uten det digitale steketermometeret .

Premisset for modernistmatlagingen er at vi vil lage bedre mat når vi forstår kjemien og fysikken på kjøkkenet. Og det er vel nettopp vitenskapeligheten som appellerer så sterkt til middelklassemannen. Ikke så rart, egentlig, for denne tilnærmingen har vist sterke resultater for oss som gruppe gjennom flere hundreår nå; ved å måle, telle og systematisere tingene rundt oss har vi havnet på toppen av både nærings- og verdikjedene.

Men kjøkkenvitenskapen er ikke så rasjonell som den utgir seg for.

I det kapittelet av Bee Wilsons Consider the Fork: A History of How We Cook and Eat som handler om måleinstrumenter peker hun på noe artig ved Myhrvolds massive seksbinds-kokebok Modernist Cuisine. Blumenthals modernistoppskrifter tar nøyaktighet til et nytt nivå, og ingrediensene oppgis nøyaktig, gram for gram. Men så, helt på slutten, kollapser vitenskapeligheten fullstendig: "smak til med salt".

Én av de fem basissmakene, der altså, fullstendig på gefühlen.

Dette får meg til å tenke på samfunnsøkonomer. Menn (joda, og kvinner) som mener de har tallfestet alt som går an å tallfeste. Ganske teit.

Her er en låt, sånn apropos.

Om mannsrollen og antivoldtektskampanjer

Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg spikker diskurs-fliser når jeg skriver sånne ting som dette, men jeg tror samtidig det er viktig. Dette skal handle om hvordan vi snakker om kjønn, og hvorfor det faktisk er viktig. Det er dessuten litt halvtenkt, men la gå.

Jeg kom over dette innlegget av Pablo K på The Disorder of Things om antivoldtektskampanjer, og hvilke kjønnsroller slike kampanjer bør spille på. Slikt snakker vi jo om i Norge for tiden også, så kanskje flere er interessert.

Først et funn fra forskningen, om hvilke menn som har hvilke holdninger til voldtekt:

Rape-conducive attitudes are common among those who belief in strong gender binaries. Although I haven’t done significant follow-up research on published work since, I’m still continually drawn back to an ancient (1983) piece by James Check and Neil Malamuth, which places some of these issues in sharp relief. Check and Malamuth found extraordinarily high levels of self-reported willingness to rape among male university students. In brief, subjects demonstrated an awareness of what rape was (by distinguishing between stories of consensual, ambiguous and forced sexual encounters) and were then asked to indicate in which scenarios they would themselves enact sexual violence (if they were confident they wouldn’t be caught). 1/3 of the respondents said they would rape in the scenarios presented. The crucial extra piece of information is how this willingness was distributed among men dependent on their propensity to sex-role stereotyping. Of the men who showed high levels of stereotyping (i.e. who believed that men and women were very different) 44% reported some likelihood that they themselves would rape if they could. That figure was ‘only’ 12% for low sex stereotypers.  

Given this kind of association between masculinism and rape propensity, it seems natural that anti-rape advertising would position itself in a way that appeals to the men most likely to rape, which is to say the most traditionally patriarchal ones.

Det er mange ting å gripe fatt i her - for eksempel intervjusituasjonen, eller mistanken om at mannskultur og kjønnsroller på amerikanske universiteter er såpass annerledes fra norske forhold at generaliseringer blir vanskelige. Men vi skal la det ligge, og tenke nøyere på hva dette betyr. Menn som tror på binære kjønnsroller sier oftere at de kunne voldtatt. Hva slags kjønnsroller bør da ligge til grunn for antivoldtektskampanjer? Pablo K igjen:

The crucial thing, I think, is the way in which the appeal to genuine masculinity is made. On one reading, rape is removed from the menu of acceptable male behaviour while preserving or promoting a range of other patriarchal attitudes, in particular the idea of men as decision-makers, material providers and romantic pursuers, the active agents in the drama of love. This means a campaign of persuasion which half-chastises men but still in the name of a kind of phallic power, that essential male strength which is taken to be greatest exactly at the point in which men restrain themselves (I am more than capable of hurting, but I choose not to). To me, this is the voice of the father, the male authority figure who sets limits, teaches control and disciplines the capacity for violence.

Jaha? Dette ser for meg mer ut som en Catch 22 en som en løsning; menn som tror på binære kjønnsroller er mer tilbøyelige til å si at de kan voldta, og derfor tyr holdningskampanjer til binære kjønnsroller for å forklare hvorfor voldtekt er galt. Kanskje kunne vi utrette mer ved å forsøke å komme oss videre fra binære kjønnsroller i det hele tatt.

Jeg vet. En oppfordring om å "komme oss videre fra binære kjønnsroller" høres fort ut som babbel fra tiden før Hjernevask. Men det er faktisk ikke en helt rettferdig kritikk. Ta for eksempel poenget til Charli Carpenter om at binære kjønnsroller gjør humanitære organisasjoner blinde for sivile menn, og dermed bidrar til at alle (også barn og sivile kvinner) blir mer sårbare. Det er nokså håndfast: sivile som dør i krig. Mer om hva kjønnsroller betyr for sivile menn, kvinner og barn i krigssituasjoner finner du her og her.

Jeg tror at vi som samfunn trenger å tenke mer på hva det betyr å være sårbar og medmenneskelig. Empati begynner her, og jeg tror at mer empati fører til mindre kriminalitet. Men dette er temaer som blir vanskelig å snakke om i en kultur hvor mannen skal være dominerende, mektig og handlekraftig. Det blir liksom litt for mykt.

Den feite mannen

Kristian Fjellanger har skrevet boka Feit, en engasjerende og morsom bok om menn, overvekt og slanking. Jeg har to tanker om denne boka; én om ensomhet og en om kjønn.

Ensomhet først. Denne boka oser av ensomhet - en ensomhet som delvis handler om at vi som samfunn ikke vier den feite mannen mye oppmerksomhet i offentlig debatt. Men i boka handler det også om noe mer konkret og personlig; som leser blir man aldri særlig kjent hans familie, venner eller kolleger. Vi får ikke følelsen av at han deler noe av sin personlige kamp med dem. Og det er veldig sårt å lese om.

Så kjønn. Boka handler om trange kjønnsroller, og hvordan menns overvekt ikke helt passer inn i kategoriene vi bruker når vi snakker om overvekt, slanking og trening. Det synes jeg er et viktig poeng. Og derfor blir jeg irritert av at Fjellanger ikke tar et enda sterkere oppgjør med disse kjønnsrollene. Den store motivasjonen hans for å trene er, som han selv skriver, at han vil bli slank og pule mer. Noen annen motivasjon kan man selvfølgelig ikke vente av en mann. Lærdommen: vi har kanskje plass til menn på slankekur i vårt samfunn, men han er fortsatt et svin.

Sang: DeLillos - Den feite mannen.

Slaughter om kjønn og diplomati

Anne-Marie Slaughter går tilbake til Princeton etter to års tjeneste i State Department. I sin avskjedstale gir hun en kort beskrivelse av de viktigste ideene diplomatiet må forholde seg til idag. Det er en interessant tale - les hele via Politicos Laura Rozen.

Mot slutten kommer en betraktning om hva som skiller det gamle stat-til-stat-diplomatiet fra 'the world of societies':

When you take those ideas together, they add up to a major turning point in American foreign policy. We are slowly beginning to focus on societies as much as on states. The world of states is the world of geopolitics and geo-economics, great power competition, deadly threats, and great opportunities. The world of societies is the world of global networks, global corporations that no longer identify themselves as coming from any one country, global movements, deadly threats, and great opportunities. The 21st century will see those two worlds become increasingly intertwined. 

Unfortunately, the people who focus on those two worlds here in Washington are still too often very different groups. The world of states is still the world of high politics, hard power, realpolitik, and, largely, men. The world of societies is still too often the world of low politics, soft power, human rights, democracy, and development, and, largely, women. One of the best parts of my two years here has been the opportunity to work with so many amazing and talented women – truly extraordinary people. But their voices are still not fully heard and respected in the councils of decision at the working level. American foreign policy is the poorer for their absence.

Jeg synes dette er ganske treffende, og har ikke stort å tilføye. Men etterhvert som stater ikke lenger er de viktigste (eller eneste) aktørene i verdenspolitikken, er dette kjønnsskillet virkelig verdt å tenke over.

Da menn var menn

Kom over en artig bildesamling via Sociological Images: Vintage Men's Magazines and a Pre-Consumerist Time. Dette er altså forsider på manneblader fra tiden etter første verdenskrig, da mannsrollen hadde et noe annet uttrykk enn idag:

Bildene er fra denne boken. Saken er sakset fra The Art of Manliness, en nettside med podkast om menn og mannsrollen, som etter førsteinntrykket er ganske så bra. I originalsaken står det:

These “men’s adventure” magazines catered to men of a different generation and reflected the taste and sensibilities of those men. The readership largely consisted of GI’s who had fought and survived the Big One, men who had experienced both adventure and gruesome death and violence. In contrast to their experiences overseas, life back home seemed dull and mundane. Their wives and families who hadn’t experienced the horrors of war had only vague notions of what things had been like “over there.” In a life that seemed sterile and scrubbed clean, men’s magazines were an oasis of the kind of unfettered manliness and grit the men were used to. And to the men who hadn’t served, the magazines were a chance to live such adventures vicariously.

Denne røffe actionhelt-mannsrollen kontrasteres altså med dagens forbrukermann. Mannebladene har gått fra å inneholde historier om modige eventyrere i krig og jungel, til en kommersialisert suppe av kostholdstips, sjekketriks og den obligatoriske guiden til sixpack. Lisa på Sociological Images mener at "these old magazines pit man against nature or other men; consumption has not yet colonized the idea of masculinity."

Jeg tenker to ting:

- Karikaturen som vi i dag tegner av den gamle mannsrollen er sannsynligvis noe annet enn den gamle mannsrollen slik den ble forstått dengang. Når unge menn i dag ser til f eks sine bestefedre for inspirasjon (og det gjør vi jeg jo), er det ikke alltid med nøktern distanse. Man ser seg tilbake etter forbilder, og tolker deretter.

- Forbrukerrollen er viktig for vår selvforståelse. Det gjelder også for mannsrollen. Jeg liker det dårlig, men er nok ikke noe annerledes.

Kjønn og konflikt

Dette er definitivt en av de mest tankevekkende artiklene jeg har lest i år: Charli Carpenters "Women, Children and Other Vulnerable Groups": Gender, Strategic Frames and the Protection of Civilians as a Transnational Issue.

Her skriver hun at menneskerettighetsaktivister overser menn i arbeidet for å verne sivile i konfliktområder.  Sammendrag:

This article offers an explanation for the use of gender essentialisms in transnational efforts to advocate for the protection of war-affected civilians. I question why human rights advocates would rely upon such essentialisms, since they arguably undermine the moral logic of the civilian immunity norm on which their normative claims are based. This can be understood, I argue, as part of a strategic framing process in which pre-existing cultural ideas, filtered through an environment characterized by various political constraints, impact the rhetorical strategies available to advocates. In-depth interviews with civilian protection advocates reveal that many believe that warring parties, the global media, transnational constituencies and partners in the international women’s network will all be more receptive to their message if it is couched in terms of protecting ‘‘women and children’’ specifically. Network actors believe that while this may undermine the protection of adult male civilians and while it may reproduce harmful gender stereotypes, these problems are outweighed by the gains in access to needy populations and the benefits of getting ‘‘civilians’’ on the international agenda. I conclude by considering the extent to which this cost/benefit analysis is being contested and reconsidered by some actors within the civilian protection network. 

Det som er så utrolig fascinerende med denne artikkelen, særlig i disse Hjernevask-tider, er måten Carpenter bruker (det som oppfattes som) fluffy begreper som diskurs og normer for å studere krig og konflikt. Hun tar  utgangspunkt i at kjønn er en sosial konstruksjon, og studerer derfra hvordan forståelsen av kjønn former sikkerhetspolitikken.


Det er nemlig slik, mener Carpenter, at bildet menneskerettighetsaktivister tegner av sivile i krigsområder ikke er kjønnsnøytralt. Man snakker om "kvinner og barn og andre sårbare grupper". Denne kjønnede diskursen betyr at menn - som står i fare for å bli massakrert av militære styrker, fordi de er potensielle soldater - blir oversett av hjelpearbeidere når sivile skal evakueres. Ved at kvinner og barn - og ikke menn  i militærpliktig alder - evakueres fra konfliktområder, havner mennene i en enda mer sårbar situasjon. Dessuten: kvinner og barn som ikke er ledsaget av mann/far står i større fare for å bli utsatt for overgrep i krigssituasjoner. Dette er en situasjon som ikke gavner noen.

Carpenter har også skrevet en annen artikkel om den samme mekanismen i Srebrenica: "Women and Children First": Gender, Norms and Humanitarian Evacuation in the Balkans 1991-95. Det er grusomme greier.

Jeg synes dette er veldig interessant - av to grunner: for det første er det flott å se myk, post-positivistisk, feministisk teori anvendt på spørsmål om krig og sikkerhetspolitikk (ta den, Harald Eia!). Det er et glimrende eksempel på konstruktivisme i internasjonal politikk (IP), og viser at studier av kjønn og andre sosiale konstruksjoner ikke trenger å være virkelighetsfjern babbel.

For det andre er dette en påminner om kjønnsaspektene i andre felt, f eks i utviklingsspørsmål. Min oppfatning er at vi ser de samme tendensene blant annet i promoteringen av mikrokreditt som et kvinnefrigjøringsprosjekt, og i oppfatningen av at kvinner er spesielt viktige i gjenoppbyggingen av samfunn rammet av krig og konflikt.

Jeg lurer på om det tegnes et bilde av at mannen er roten til alt ondt, og tenker at det i så fall er fryktelig galt.

Dette blir nok tema for min neste artikkel i argument. Alle tips og innspill mottas med takk.

Carpenter er for øvrig bidragsyter på to veldig gode blogger: The Duck of Minerva og Lawyers, Guns and Money, og har satt opp denne leselisten hos Foreign Affairs over feministiske tilnærminger til IP. Milennium hadde en spesialutgave om feminisme og IP i 1998, og Security Studies et tilsvarende i 2009.

(Til slutt: Det er selvfølgelig helt unødvendig å påpeke at frigjøring og beskyttelse av kvinner ikke er noe negativt. Det er ikke det som er saken.)

Mannen: fotball og vold

Her er sammendraget av et ferskt working paper fra IZA: Family Violence and Football: The Effect of Unexpected Emotional Cues on Violent Behavior, skrevet av David Card og Gordon B. Dahl (UC Berkeley & San Diego):

We study the link between family violence and the emotional cues associated with wins and losses by local professional football teams. We hypothesize that the risk of violence is affected by the ‘gain-loss’ utility of game outcomes around a rationally expected reference point. Our empirical analysis uses police reports of violent incidents on Sundays during the professional football season. Controlling for the pre-game point spread and the size of the local viewing audience, we find that upset losses (defeats when the home team was predicted to win by 4 or more points) lead to a 10 percent increase in the rate of at-home violence by men against their wives and girlfriends. In contrast, losses when the game was expected to be close have small and insignificant effects. Upset wins (when the home team was predicted to lose) also have little impact on violence, consistent with asymmetry in the gain-loss utility function. The rise in violence after an upset loss is concentrated in a narrow time window near the end of the game, and is larger for more important games. We find no evidence for reference point updating based on the halftime score.

Altså: når det lokale fotball-laget går på overraskende tap (tap når laget var ventet å vinne med fire poeng eller mer), øker den rapporterte familievolden med 10 prosent. Dette er menn som slår sine kjærester/koner.

Forskerne finner dessuten at familievolden øker både ved høytider og i varmere vær.

Til slutt en sentence to ponder fra diskusjonen (side 27, min utheving):

We view the magnitude of the cueing effect attributable to an upset loss as rather large, considering that only a fraction of the population are serious football fans, and that our sample largely excludes the cities in which the NFL teams are located.

Jaha. Her var det altså andelen menn som er fotballfans som var interessant. Ikke andelen menn som slår. Litt overrasket.