Salt, sous-vide, og skråsikre samfunnsøkonomer

Menn som meg, som bor i byen og har gått lenge på skole, har etter hvert blitt svake for å lage mat med vakuumposer i vannbad. Det kalles sous-vide (som er fransk og betyr ziplock-pose i oppvasken, så vidt jeg kan skjønne) og er vel den av metodene fra modernistkjøkkenet som har blitt mest folkeliggjort, hvis det går an å si det sånn. Det fine med vakuum og vannbad er at ingen smaker fordamper og at kjøttet ikke kan overstekes. Men da behøver vi nøyaktige måleinstrumenter, og det blir vanskelig å leve uten det digitale steketermometeret .

Premisset for modernistmatlagingen er at vi vil lage bedre mat når vi forstår kjemien og fysikken på kjøkkenet. Og det er vel nettopp vitenskapeligheten som appellerer så sterkt til middelklassemannen. Ikke så rart, egentlig, for denne tilnærmingen har vist sterke resultater for oss som gruppe gjennom flere hundreår nå; ved å måle, telle og systematisere tingene rundt oss har vi havnet på toppen av både nærings- og verdikjedene.

Men kjøkkenvitenskapen er ikke så rasjonell som den utgir seg for.

I det kapittelet av Bee Wilsons Consider the Fork: A History of How We Cook and Eat som handler om måleinstrumenter peker hun på noe artig ved Myhrvolds massive seksbinds-kokebok Modernist Cuisine. Blumenthals modernistoppskrifter tar nøyaktighet til et nytt nivå, og ingrediensene oppgis nøyaktig, gram for gram. Men så, helt på slutten, kollapser vitenskapeligheten fullstendig: "smak til med salt".

Én av de fem basissmakene, der altså, fullstendig på gefühlen.

Dette får meg til å tenke på samfunnsøkonomer. Menn (joda, og kvinner) som mener de har tallfestet alt som går an å tallfeste. Ganske teit.

Her er en låt, sånn apropos.

Gray går i svart

John Gray skriver bøker som jeg ofte tenker på, men ikke aner hva jeg skal gjøre med. I juni gir han ut The Silence of Animals: On Progress and Other Modern Myths, en slags oppfølger til Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals fra 2002.

Ifølge Gray er humanismen en bløff, og framskrittet er en myte. Uansett hvor store vitenskapelige framskritt vi gjør, vil vi aldri være garantert moralske framskritt. Faktisk er moralske prinsipper, historisk sett, like omskiftelige som hattemoter. Og ikke har vi fri vilje. Dessuten er selvet en illusjon.  Det er lett å være enig med Terry Eagleton når han skriver at Straw Dogs ikke akkurat er den beste motivasjonen for å komme seg ut av senga.

Kanskje var det ikke noen god idé at jeg leste den igjen, nå mens vi venter på oppfølgeren. Julian Baggini skriver om den kommende boka i Financial Times at Gray stort sett gjentar gamle poenger (noe som i og for seg er passende, med tanke på at Gray selv benekter muligheten for menneskelige framskritt). Bortsett fra en smått spirituelle anbefaling om å "se verden klarere", er det fortsatt lite håndfast å ta med seg.

Det ér en nedslående bok å lese, først og fremst fordi det er så vanskelig å få grep om hva som er Grays anbefaling. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan tro på rasjonaliteten, framskrittet, og når vi må gi opp alle forsøk på moralfilosofi? Noe positivt budskap er vanskelig å spore. Man får lyst til å høre på Morrissey, og la det være med det.

Og Straw Dogs er en bok med svakheter. Argumentene er mange ganger skrevet for kort, og formulert altfor bastant. Men de to hundre sidene er gripende likevel. Gray skriver intenst. Og for min del fortsetter den å være en bok som virkelig ikke slipper taket. Den føles viktig, uten at jeg helt forstår hva den skal bety.

Jeg tror at jeg er enig i noe som Jason Cowley skrev i en tidlig anmeldelse av denne boka, at det å akseptere våre menneskelige grenser, slik Gray ber oss å gjøre, ikke bør føles som et nederlag:

What [John Gray] means, I think, is that an acceptance of human limits, should not be seen as a defeat, but rather as a source of wonder and enrichment. Rather like this enthralling book, in fact.

Som Baggini også skriver er Gray dermed en spirituell forfatter som forteller oss at vi kan forholde oss bedre til meningsløsheten kun ved å se verden klarere. Og på denne måten minner Gray meg litt om Nassim Taleb, som også kritiserer impulsen vår til å forsøke å forstå, forklare og forutsi alt mulig. Vi kunne ha klart oss bedre om vi ha slipp på denne impulsen.

Gray og Taleb har dessuten det til felles at begge framstår som veldig arrogante, og at begge skriver bøker som gir meg følelsen av at jeg kan ha misforstått dem fullstendig.

Av og til kan du forresten høre Gray på BBCs Point of View. Verdt å få med seg.

Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.

Argument-artikkel om framskrittet

Argument #2 2010 er endelig ute. Denne gangen har jeg skrevet en artikkel om hva som er galt med troen på framskrittet. Du finner den i papirutgaven, s. 16-18 (tilgjengelig som pdf) og her på bloggen. Dette er en artikkel jeg har hatt lyst til å skrive en lang stund, og av en eller annen grunn ble det til at jeg skrev den nå.

Utgangspunktet for artikkelen er historien om terroristen Theodore Kaczynski, Unabomberen. Med henvisning til John Gray (særlig bøkene False Dawn og Al Qaeda and what it means to be Modern) skriver jeg om hva terrorisme har til felles med andre moderne prosjekter, som sosialisme og markedsliberalisme.

Alle disse deler nemlig en grunnleggende tro på at mennesket, ved hjelp av makt og/eller vitenskap, kan skape seg en bedre framtid. Denne optimismen er ikke alltid berettiget, og ikke sjelden leder den til overmot og ødeleggelse. Noen ganger tenker jeg at dette er den beste grunnen til å være konservativ.

(Heldigvis gir Amartya Sen, særlig her og her, god medisin mot denne pessimismen. Rolig nå, dette skal gå så fint.)

Om man har lyst til å lese mer om Kaczynski kan jeg anbefale denne artikkelen fra The Atlantic: Harvard and the Making of the Unabomber. Her skriver Alston Chase om Kaczynskis tid på Harvard, og om hvor alminnelig denne teknologipessimismen egentlig er:

The Unabomber philosophy bears a striking resemblance to many parts of Harvard's Gen Ed syllabus. Its anti-technology message and its despairing depiction of the sinister forces that lie beneath the surface of civilization, its emphasis on the alienation of the individual and on the threat that science poses to human values -- all these were in the readings. And these kinds of ideas did not affect Kaczynski alone -- they reached an entire generation, and beyond.

Hele Industrial Society and Its Future (også kjent som The Unabomber's Manifesto) finner du på WikiSource.

Freuds Ubehaget i kulturen og Baumanns Moderniteten og Holocaust er også relevante.

Bøkene til John Gray anbefales selvfølgelig på det varmeste, særlig Straw Dogs og Enlightenment's Wake. Begge kan lånes på biblioteket.

Kanskje er framskrittet en myte vi må klare oss uten

Det går en linje fra den religiøse oppfatningen av frelse, via opplysningsfilosofene, Marx, Fukuyama og bin Laden til Unabomberen. Troen på at mennesket kan forme sin egen framtid er kanskje både gal og uunnværlig.

Unabom

Sommeren 1995 mottok New York Times og Washington Post et dokument med tittelen «Industrial Society and Its Future». Teksten var skrevet av personen FBI kalte «Unabom» - etterlyst for til sammen 16 bombeattentat siden 1978. Til sammen ble tre mennesker drept og 23 skadet i angrepene, som særlig var rettet mot universiteter, flyselskaper og datamaskinforhandlere.

I et følgebrev til avisene krevde avsenderen teksten trykt og distribuert innen tre måneder. Hvis kravet ble innfridd ville gjerningsmannen avbryte sine terrorhandlinger.

Industrial Society and Its Future

«Industrial Society and Its Future» er et essay brutt opp i 232 nummererte avsnitt som åpner med å fastslå at den industrielle revolusjonen har vært «a disaster for the human race». Teknologiske framskritt, mener forfatteren, har redusert mennesket til noe naturfjernt, ufritt og falskt. Livene våre er etter hvert blitt så motstandsløse at vi må fylle dem med surrogataktiviteter som karrierejaging, forskning og veldedig arbeid.

Forfatterens galskap skinner gjennom hele teksten: «In order to get our message before the public with some chance of making a lasting impression, we’ve had to kill people».

Under ett år etter publiseringen av teksten ble Theodore Kaczynski (f. 1942), matematiker og tidligere amanuensis ved UC Berkeley, pågrepet og siktet for terrorhandlingene. Han hadde trukket seg tilbake fra samfunnet og levd isolert i en hytte i Montana siden tidlig på 1970-tallet. Kaczynski tilsto forholdene, og soner nå en livstidsdom.

Makt til å forandre

Selv om han mente at den industrielle revolusjonen har vært en katastrofe for menneskeheten, og at teknologien har redusert vår frihet, hadde Kaczynski ambisjoner om en revolusjon for å styrte det industrielle samfunnet. Han handlet som om han mente verden kan omformes med vold.

Denne troen på at maktutøvelser kan løfte menneskeheten til et nytt nivå har mye til felles med nåtidens terrorisme. Al Qaida er kanskje den mest umiddelbare parallellen å trekke, men dette leder oss til noe viktigere.

Både Kaczynskis og bin Ladens prosjekt har nemlig ubehagelige fellestrekk med andre feilslåtte moderne ideologier.

Opplysningsprosjektet

Den politiske filosofen John Gray, tidligere professor i europeisk tenkning ved London School of Economics, har skrevet mye om framskrittstanken og om hva det moderne betyr. For det første bygger den moderne fremskrittstanken på en lineær historieforståelse: at historien har en begynnelse og en slutt. Dette er arven fra religionene.

I tillegg kommer troen på at menneskeheten kan bruke makt og rasjonell vitenskap for å skape seg en bedre verden – grunntanken i det europeiske opplysningsprosjektet. Denne overdrevne selvtilliten har endt i flere ulike perversjoner. Den polske sosiologen Zygmunt Baumann har beskrevet nazistenes gasskamre som en manifestasjon av denne moderne framskrittstanken, og Gray mener det samme om gulagene. Ambisjonene som følger av økt makt og kunnskap fører samtidig til ødeleggelse og lidelse i stadig større skala.

Al Qaida og det moderne

På samme måte beskrives også Al Qaidas radikale islamisme som et moderne prosjekt: «Troen på at en ny verden kan frembringes av spektakulære voldshandlinger fantes ikke i Middelalderen», mener Gray. Det er en grunnleggende moderne tanke.

Dermed er det 1800-tallets revolusjonære anarkister, slike som Mikhail Bakunin, som er forløperne til vår tids radikale islamister.  Også disse mente at en gruppe overbeviste menn kunne omforme verden med makt, og også disse tydde til vold og terrorisme. Selv om Al-Qaida og dets like er fiendtlige overfor vesten, er ideologien et produkt av vestlig tankegods – den er moderne.

Et tu, Fukuyama?

Moderniteten har tatt form av flere mislykkede prosjekter. Sovjetunionens planøkonomi – en håpløs ambisjon om å styre samfunnsutviklingen rasjonelt og kalkulerende – er ett eksempel. Markedsliberalismen er et annet.

Tanken om at liberal markedsøkonomi kan være historiens endepunkt, mener Gray, er moderne på samme måte som marxismen. Begge karakteriseres av Gray som del av den samme «cult of reason and efficiency», og er videreføringer av det europeiske opplysningsprosjektet. Begge bygger på villfarelsen om at menneskeheten kan forme sin framtid, og selv produsere historiens slutt. Og begge fremmer en universell samfunnsmodell, gyldig overalt. For å si det med Matteus 28:19: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.»

Francis Fukuyamas End of History-tese – ideen om at vestlig kultur har nådd sitt endepunkt og at verdiene og institusjonene herfra vil legge grunnlaget for alle samfunn overalt – var et uttrykk for nettopp denne universalismen. Blind for kulturelle og historiske forskjeller ble markedsliberalismen forkynnet til postsosialistiske stater. Én vestlig utopi ble erstattet med en annen.

No reason for despair

Det gjennomgående argumentet i Grays bøker er at det moderne prosjektet er en utopi. Opplysningstiden representerer ikke noe brudd med religiøsiteten – tvert imot har troen på vitenskap og menneskelig skaperkraft tatt religionens plass. Tilsynelatende ulike ideologier som sosialisme, nazisme, markedsliberalisme og radikal islamisme deler et grunnleggende trekk; villfarelsen om at mennesket kan skape sin framtid.

Gray avslutter forordet i Straw Dogs (2002) på denne måten:

«Humans cannot save the world, but it is no reason for despair. It does not need saving. Happily, humans will never live in a world of their own making».

Enquete: Hvor sentral er framskrittstanken i ditt fagfelt? Kan vi klare oss uten?

Internasjonal politikk: Iver Neumann, forskningssjef ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

Internasjonal Politikk var lenge dominert av politiske realister. Disse var mest opptatt av å bekjempe fremskrittstro, det være seg i liberal eller sosialistisk tapning. Siden midt på 1990-tallet er ting blitt mer komplisert, fordi studiet av ideer er blitt så mye mer innflytelsesrikt. De fremadstormende tropper er imidlertid innbyrdes uenige om fremskrittet. De såkalte konstruktivistene er opptatt av hvordan stadig flere deler av verden sosialiseres inn i liberale normer, mens poststrukturalistene har oppgitt troen på fremskrittet som annet enn noe teknisk.

Den gamle garde, de såkalte rasjonalistene, er imidlertid også splittet. På den ene side har vi realister av allehånde merker, som er opptatt av kontinuitet og er skeptiske til fremskrittstroen. Så har vi de mer behavioristiske – tallknuserne som jobber med den såkalte liberale freden er et typisk eksempel – som mener at vi er i fremskritt. Demokratiet sprer seg, demokratier kriger ikke med hverandre, det blir færre konflikter, himmelen er nær. Det er liten kontakt mellom leirene, fordi de konstitueres av forskjellige bud av hva virkeligheten består av.

Økonomi: Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Høgskolen i Hedmark

Markedsliberalismen innebærer en tro på det rene og det pure og perfekte. Akkurat som en sentralstyrt økonomi var bygd på ideen om en fullkommen byråkrat, med perfekt moralsk dømmekraft og tilgang på all nødvendig informasjon, bygger markedsliberalismen på en enorm tillit til prismekanismen. Se på hva som skjedde med liberaliseringen av Russland – den gangen var mantraet get the prices right. Men da overså man hvor vanskelig det er å få på plass et fungerende marked.

Tillitten til prismekanismen ser ut til å være vanskelig å gi slipp på, og det dreier seg delvis om et confirmation bias. Man ser bare etter bevis som bekrefter sitt eget syn – noe som selvfølgelig gjelder for folk som meg også. Men min erfaring er at rettroende markedsliberalister blir sinte på samme måte som anti-abort-folk, eller folk som er imot homofili, blir sinte. De har liksom sett lyset, og ingen argumenter i verden kan få dem til å nyansere dette standpunktet.

Klima: Hege Westskog, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning

I økonomifaget har reguleringstanken tradisjonelt stått sterkt, og optimismen er forholdsvis tydelig. De fleste problemer kan reguleres og håndteres, også forurensing og utslipp. Oppgaven som økonom er å spørre hvordan målet til en beslutningstaker kan oppnås på billigst mulig måte, det vil si hvordan samfunnets ressurser kan anvendes effektivt for å oppnå målet man har satt seg. Det er derimot lite fokus på om de effektive løsningene lar seg iverksette i praksis.  Statsvitere, på den andre siden, legger mer vekt på maktstrukturer og spørsmål om politisk gjennomførbarhet, og da blir pessimismen raskt tydeligere.

Generelt synes jeg teknologioptimismen preger mye av debatten om klimaspørsmål. Det virker å være en oppfatning av at så lenge det kommer teknologiske nyvinninger kan vi leve omtrent slik vi gjør i dag. Mer problematisk blir det når denne teknologioptimismen møter behovet for atferdsendring. Man finner ofte at utslippene øker selv om teknologien blir mer effektiv. Selv om bilene blir mer drivstoffeffektive, kjører folk lenger og utslippene øker likevel. Hvis dette er riktig, har vi mindre grunn til optimisme.

Videre lesning

Theodore Kaczynskis Industrial «Industrial Society and Its Future» finnes gratis på Wikisource.

John Gray har blant annet skrevet bøkene «False Dawn: The Delusions of Global Capitalism» (1998), «Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals» (2002) og «Black Mass: Apocalyptic Religion and the Death of Utopia» (2007).

-------
Denne artikkelen er publisert i argument #2 2010 (tilgjengelig som pdf her). Les mer om teksten her.

Vindmøller og høyspentledninger

Kampanjen Bevar Hardanger - særlig montasjen av en høyspentmast i Brudeferden i Hardanger - fikk meg til å tenke på et poeng fra Alain de Bottons The Pleasures and Sorrows of Work. De Botton skriver blant annet om en gjeng høyspentmastentusiaster (ja, de finnes) som ser på høyspentmastene som monumenter over vår skaperkraft.

Parallellen går til  hollandske vindmøller, som også ble sett på som grelle inngrep i naturen, men omsider fikk en plass i kunsten. De Botton nevner blant annet Jacob van Ruisdaels Molen bij Wijk bij Duurstede (1670) som et av de første maleriene med  vindmøllemotiv:

(Wikimedia Commons)

Poenget altså at vindmøller på et tidspunkt gikk fra å være grelle inngrep i naturen til å bli ansett som "life giving machines."

Det er ganske interessant.

Sjekk også EconTalk-episoden med Timothy Brook om Vermeer's Hat and the Dawn of Global Trade.

Gray's Anatomy

Jeg var dessverre litt for høflig (og treg) til å sikre meg en gratis utgave av Lars Svendsens Liberalisme på forrige Civitamøte. Dessuten er det beint umulig (for meg) å finne en komplett oversikt over hvilke tekster Svendsen har valgt ut. Men Trond Berg Eriksens anmeldelse i Morgenbladet røper i det minste at John Gray er blant de utvalgte.

Kjempegreier.

En samling av utvalgte Gray-tekster (med den artige tittelen Gray's Anatomy) ble nemlig gitt ut tidligere i år. Du kan høre ham presentere og diskutere boka på LSE via UChannel.

Det som er så spennende med Gray er at han gyver løs på fremskrittstanken. Han godtar at mennesker har en evne til å stadig øke sin kunnskap, men nekter for at vi klarer å bruke denne kunnskapen til å skape politiske og etiske forbedringer. Det er jo ganske dystert, men veldig tankevekkende.

For dem som vil lese mer av Gray kan Straw Dogs anbefales på det varmeste. I disse finanskrisetider også False Dawn. Han skriver av og til for New Statesman (blant annet denne om finanskrisen og nyliberalismens død), og The Guardian har en skjeldent oppdatert rss-feed med hans artikler.