Kriminelle og kriminalitet i fengsel

Det er sjelden anbefalingene fra Amazon treffer meg veldig godt, men jeg ble anbefalt denne for litt siden: Inside: Life Behind Bars in America. Michael Santos soner en lengre dom for narkotikakriminalitet, og i denne boka beskriver han hverdagslivet i amerikanske fengsel. Det er en lettlest, deprimerende og fascinerende bok om vold, gjengkriminalitet, dop og voldtekter i amerikanske fengsler. Ganske grusomt.

Adam Gopnik hadde forresten en artikkel i New Yorker om dette for litt siden (via Will Wilkinson). Sjekk også denne artikkelen i n+1 om hva kriminalitetsstatistikken skjuler.

Det viktige poenget er dette: hvis ikke kriminalitetsstatistikken fanger opp kriminaliteten som foregår i fengslene, kan vi ikke vite hvor effektiv justispolitikken er i å redusere kriminaliteten. Og da vet vi ikke om straffesystemet har den effekten som vi skulle ønske.

Santos skriver forresten mye. Du kan finne mer av han her.

A head like A Clockwork Orange

Karl Pilkington har spurt: "So.. Am I in charge of my brain or is my brain in charge of me?" Betimelig spørsmål, skal det vise seg.

David Eagleman har en lang artikkel i siste Atlantic om hva hjerneforskning forteller oss om ansvar og fri vilje. Hovedargumentet: våre hjerner er ikke like (noen menneskers impulskontroll er fra naturens side dårligere utviklet) og den fysiske strukturen i hjernen er med på å avgjøre hvem av oss som blir kriminelle. Det er skumle argumenter, men verdt å lese.

Her er et avsnitt om hvordan man kan bruke verktøy fra denne forskningen til å øve opp impulskontroll og helbrede kriminelle:

The basic idea is to give the frontal lobes practice in squelching the short-term brain circuits. To this end, my colleagues Stephen LaConte and Pearl Chiu have begun providing real-time feedback to people during brain scanning. Imagine that you’d like to quit smoking cigarettes. In this experiment, you look at pictures of cigarettes during brain imaging, and the experimenters measure which regions of your brain are involved in the craving. Then they show you the activity in those networks, represented by a vertical bar on a computer screen, while you look at more cigarette pictures. The bar acts as a thermometer for your craving: if your craving networks are revving high, the bar is high; if you’re suppressing your craving, the bar is low. Your job is to make the bar go down.  (...) This research is just beginning, so the method’s efficacy is not yet known—but if it works well, it will be a game changer. We will be able to take it to the incarcerated population, especially those approaching release, to try to help them avoid coming back through the revolving prison doors.

Dette lukter av A Clockwork Orange.

Jeg har ingen problemer med at vi som samfunn må definere en grense mellom sykdom og kriminalitet, men det virkelig ubehagelige med denne typen forskning er at den gir definitive rasjonelle argumenter til debatter som egentlig handler om verdier. Kanskje er det dette jeg synes er skumlest ved vitenskapeliggjøringen av hjernen. Apropos hjerneforskning og kriminalitet: Simon Baron-Cohen har en ny bok ute.

Og en annen ting: hvis denne forskningen vil frata oss ansvaret for en del av de fæleste sidene ved menneskelig atferd (som voldskriminalitet), hva da med det beste i mennesket? Kan vi fraskrive oss ansvaret for skurkene, og samtidig ta æren for kunstnerne?

Om mannsrollen og antivoldtektskampanjer

Jeg blir aldri kvitt følelsen av at jeg spikker diskurs-fliser når jeg skriver sånne ting som dette, men jeg tror samtidig det er viktig. Dette skal handle om hvordan vi snakker om kjønn, og hvorfor det faktisk er viktig. Det er dessuten litt halvtenkt, men la gå.

Jeg kom over dette innlegget av Pablo K på The Disorder of Things om antivoldtektskampanjer, og hvilke kjønnsroller slike kampanjer bør spille på. Slikt snakker vi jo om i Norge for tiden også, så kanskje flere er interessert.

Først et funn fra forskningen, om hvilke menn som har hvilke holdninger til voldtekt:

Rape-conducive attitudes are common among those who belief in strong gender binaries. Although I haven’t done significant follow-up research on published work since, I’m still continually drawn back to an ancient (1983) piece by James Check and Neil Malamuth, which places some of these issues in sharp relief. Check and Malamuth found extraordinarily high levels of self-reported willingness to rape among male university students. In brief, subjects demonstrated an awareness of what rape was (by distinguishing between stories of consensual, ambiguous and forced sexual encounters) and were then asked to indicate in which scenarios they would themselves enact sexual violence (if they were confident they wouldn’t be caught). 1/3 of the respondents said they would rape in the scenarios presented. The crucial extra piece of information is how this willingness was distributed among men dependent on their propensity to sex-role stereotyping. Of the men who showed high levels of stereotyping (i.e. who believed that men and women were very different) 44% reported some likelihood that they themselves would rape if they could. That figure was ‘only’ 12% for low sex stereotypers.  

Given this kind of association between masculinism and rape propensity, it seems natural that anti-rape advertising would position itself in a way that appeals to the men most likely to rape, which is to say the most traditionally patriarchal ones.

Det er mange ting å gripe fatt i her - for eksempel intervjusituasjonen, eller mistanken om at mannskultur og kjønnsroller på amerikanske universiteter er såpass annerledes fra norske forhold at generaliseringer blir vanskelige. Men vi skal la det ligge, og tenke nøyere på hva dette betyr. Menn som tror på binære kjønnsroller sier oftere at de kunne voldtatt. Hva slags kjønnsroller bør da ligge til grunn for antivoldtektskampanjer? Pablo K igjen:

The crucial thing, I think, is the way in which the appeal to genuine masculinity is made. On one reading, rape is removed from the menu of acceptable male behaviour while preserving or promoting a range of other patriarchal attitudes, in particular the idea of men as decision-makers, material providers and romantic pursuers, the active agents in the drama of love. This means a campaign of persuasion which half-chastises men but still in the name of a kind of phallic power, that essential male strength which is taken to be greatest exactly at the point in which men restrain themselves (I am more than capable of hurting, but I choose not to). To me, this is the voice of the father, the male authority figure who sets limits, teaches control and disciplines the capacity for violence.

Jaha? Dette ser for meg mer ut som en Catch 22 en som en løsning; menn som tror på binære kjønnsroller er mer tilbøyelige til å si at de kan voldta, og derfor tyr holdningskampanjer til binære kjønnsroller for å forklare hvorfor voldtekt er galt. Kanskje kunne vi utrette mer ved å forsøke å komme oss videre fra binære kjønnsroller i det hele tatt.

Jeg vet. En oppfordring om å "komme oss videre fra binære kjønnsroller" høres fort ut som babbel fra tiden før Hjernevask. Men det er faktisk ikke en helt rettferdig kritikk. Ta for eksempel poenget til Charli Carpenter om at binære kjønnsroller gjør humanitære organisasjoner blinde for sivile menn, og dermed bidrar til at alle (også barn og sivile kvinner) blir mer sårbare. Det er nokså håndfast: sivile som dør i krig. Mer om hva kjønnsroller betyr for sivile menn, kvinner og barn i krigssituasjoner finner du her og her.

Jeg tror at vi som samfunn trenger å tenke mer på hva det betyr å være sårbar og medmenneskelig. Empati begynner her, og jeg tror at mer empati fører til mindre kriminalitet. Men dette er temaer som blir vanskelig å snakke om i en kultur hvor mannen skal være dominerende, mektig og handlekraftig. Det blir liksom litt for mykt.

Forbrytelse og straff

Fyttikatta. Louis Therouxs dokumentar Miami Mega Jail kan virkelig anbefales. Må se mer av ham.

I første episode forteller en av de innsatte Theroux at det han må forstå om fengselskulturen kan oppsummeres i forkortelsen GABOS: Game ain't based on sympathy. Apropos Simon Baron-Cohens nye bok om empati og ondskap, hvor han blant annet skriver at menneskelige omgivelser kan gjøre det lettere eller vanskeligere å utvikle empatiske evner. Det fikk meg også til å tenke at denne fengselskulturen ser ut som ekstremvarianten av det noen misforstår Adam Smith for å snakke om når han sier at "it is not from the benevolence of the butcher" osv.

Dokumentaren til Theroux er virkelig tankevekkende, og det ville vært interessant å se en tilsvarende reportasje fra norsk fengselsvesen. Jeg tipper at det institusjonelle rammeverket rundt de kriminelle er såpass forskjellig i de to landene at den levde hverdagen i hvert av landenes fengselsvesen har lite til felles. Det store poenget jeg tok med meg fra Sandberg og Pedersens Gatekapital gjaldt nettopp forholdet mellom velferdsarbeidere og kriminelle i Oslo; det å iscenesette seg selv som offer, som noen som trenger å bli "satt på tiltak", framstod som en viktig ferdighet innenfor konteksten av den norske velferdsstaten. Det virker som en ganske bortkastet ferdighet i en amerikansk kontekst.

Men dette vet jeg ikke mye om. Noen som vet om gode bøker eller artikler om kulturen blant norske kriminelle og/eller innsatte i norske fengsler?

Inntil videre fortsetter jeg med Therouxs Behind bars.

Nyliberalisme og fengslingsstaten

Dette hadde jeg ikke tenkt over før:

Bernard E. Harcourt skrev nylig på Balkinization om en selvmotsigelse i nyliberalismen; hvordan kan skepsisen til offentlig sektor i alt som har med økonomi å gjøre kombineres med viljen til å gi staten så utstrakt makt i straffespørsmål?

The logic should be jarring – the logic that a bloated, incompetent government should expand into the one area (coercion and imprisonment) that carries such great risk of excess. And yet it was made as natural as natural order from the inception of liberal economic thought. (...)

Neoliberalism comprises a set of interwoven discourses and practices that are not entirely consistent. Among other things, the view of the state’s competence in punishment is at odds with the general assumption of governmental incompetence.

Interessant. Staten kan altså ikke stoles på til å gis særlig makt over økonomiske spørsmål, men må samtidig ha mer makt for å håndtere kriminalitet.

Asbjørnsen og blod

Jeg har såvidt begynt å se på dataspillforskning (innmari moro).

Det begynte med at jeg lånte Digital culture, play, and identity på biblioteket - en bok om World of Warcraft. Så langt har jeg bare lest et par kapitler; Scott Rettberg som ser WoW som et "kapitalistisk eventyr", Hilde G. Corneliussen om kjønnsroller i spillet, og Torill Elvira Mortensens kapittel om hvordan WoW-spillere prioriterer andre aktiviteter i spillet enn hva designerne hadde i tankene (dette kapitlet likte jeg spesielt godt - det hun skriver om deviant strategies minner en del om intrinsic motivation).

Et av de viktige spørsmålene handler om hvilke effekter voldelige og engasjerende spill har på barn. Da er Grand Theft Auto-serien spesielt aktuell. Kiri Miller har skrevet en del om dette. I artikkelen "Grove Street Grimm" sammenlikner hun GTA San Andreas med brødrene Grimm-eventyr - en sammenlikning som i grunn ikke er så dum.

Hun skriver:

My colleague David Kaminsky inspired the Grimm comparison with this gloss on some of my early San Andreas work: he wrote, “Violent and engaging stories for children that teach them modern myths and how to understand and fear the world around them. Very Brothers Grimm” (e-mail communication, April 2006). (...) 

CJ goes on a series of journeys in the course of his missions, during which he “helps needy creatures” and “obtains gifts from strange but helpful people”— defining traits of a Grimm plot (Zipes 2002:63).  (...) In typical Grimm fashion, he is “the wandering protagonist [who] always leaveshome to reconstitute home” (Zipes 2006:70). But this initial happy ending is followed by a textbook “third act,” in which “the final trial the hero must endure is motivated by the reappearance of the fraternal rivals who vexed the hero in his earlier, preheroic days” (Tatar 2003:90). After CJ has passed many tests of skill and character, achieving wealth and respect, his brother denigrates his accomplishments and insists that he come back to his old neighborhood to rid it of drug dealers. 

Sjekk også Millers The Accidental Carjack, som blant annet trekker sammenlikningen mellom dataspill og turisme.

Jeg forsøker dessuten å finne en versjon av denne artikkelen: High art/Low life: The Art of Playing Grand Theft Auto - så langt uten hell. Andre tips mottas med takk!

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

Nytt argument: Komparative kjeltringer

Ny utgave av argument er ute! Denne gangen har jeg skrevet om kriminalitet i USA og Norge under overskriften «Kapitalister og andre kjeltringer». Hovedpoenget er at institusjonelle variasjoner fører til forskjellige typer kriminalitet - mye på samme måte som institusjoner gir nasjonale økonomier sine komparative fortrinn (Hall & Soskice: Varieties of capitalism).

Artikkelen bygger på en bloggpost jeg skrev i august: Varieties of streetgangs. Jeg tar utgangspunkt i to bøker: Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital (les den!) og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day, som viser noen tydelige forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet. En av de virkelig slående forskjellene dreier seg om forholdet mellom staten og de gatekriminelle. Mens crackgjengene i Chicago opererer i et område hvor politi og ambulanse ikke vil nærme seg, har hasjselgerne langs Akerselva jevnlig kontakt med velferdsapparatet. Sitatet fra hasjselgeren som mener politikerne snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak» er utrolig fascinerende.

Jeg bruker dessuten noen tanker fra Philippe Bourgois (som har en del artikler på sin hjemmeside) og Bruce Western (også han har en del gratis artikler liggende). Westerns Punishment and Inequality in America kan forresten fjernlånes gjennom Bibsys.

Artikkelen min er lagt ut her på bloggen også.

Kapitalister og andre kjeltringer

Hva komparative fortrinn forteller oss om hasjselgere langs Akerselva.

Handel er lønnsomt fordi vi er forskjellige. Det er dette poenget 1800-talls-økonomen David Ricardo påpekte med ideen om komparative fortrinn; land kan tjene mer på spesialisering og handel enn de kan på å være selvforsynte. D et er mye som kan være galt med en slik forenkling, men argumentet er ganske enkelt at økonomien i et land er konkurransedyktig fordi den ikke er identisk med økonomien i andre land.

Institusjoner avgjør

Ideen om komparative fortrinn har blitt raffinert siden 1800-tallet. Et eksempel er boka Varieties of Capitalism, en moderne klassiker innenfor sammenliknende politisk økonomi, der P eter Hall og David Soskice gir en forklaring på hvor disse komparative fortrinnene kan komme fra. Deres argument er at forskjellige institusjonelle trekk – som velferdspolitikk, lønnsforhandlinger, utdanningsregimer, eiernes forventninger til aksjeutbytte og andre kulturelle faktorer – skaper systematiske forskjeller i ulike lands økonomier.

Det er for eksempel slik at norske institusjoner – særlig graden av offentlig inngripen – legger et annet rammeverk rundt næringslivet enn amerikanske institusjoner. Dette gir den amerikanske og den norske økonomien ulike styrker og svakheter; det gir bedriftene deres komparative fortrinn. Dette prinsippet kan overføres til andre deler av samfunnet. For eksempel kriminalitet.

Crack og karriere

Organiseringen av arbeidsmarkedet kan ha stor betydning for kriminaliteten i et samfunn. Steven Levitt, økonomen bak Freakonomics-bøkene, har påpekt hvordan økonomiske incentiver gjør cracksalg til et rasjonelt karrierevalg for lavt utdannede afroamerikanske menn; den potensielle gevinsten ved gjenglivet er simpelthen så stor at en minstelønnsjobb ikke kan konkurrere. Det er mer å tjene på salg av narkotika enn på en lovlig jobb.

På grunn av de store institusjonelle forskjellene mellom Norge og USA , er det grunn til å se for seg store ulikheter i gatekriminaliteten. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har studert hasjselgerne langs Akerselva. Funnene deres viser noen påfallende forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet.

Marginalisert i Norge

Den kanskje mest interessante forskjellen mellom gateselgere av narkotika i Norge og USA handler om forholdet til majoritetssamfunnet og det offentlige. Guttene langs Akerselva – mange med minoritetsbakgrunn – er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag. At salget foregår nettopp langs Akerselva – bokstavelig talt på grensen mellom gamle klasseskiller – blir et bilde på hvor nær de norske gatekriminelle er majoritetssamfunnet.

Gjennom sosiologen Sudhir Venkatesh, som har gjort omfattende studier av crackselgende gjenger i Chicagos housing projects, blir vi kjent med et miljø med klare forskjeller fra hasjselgerne i Oslo. Gjengene i Chicago opererer i samfunnets randsone, i et boligområde hvor innbyggerne har lært seg at det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Venkatesh beskriver gjengen som en dominerende, nærmest politisk, institusjon i et område med om lag fem tusen beboere. Mens Oslos narkotikaselgere er en liten, marginalisert gruppe, framstår gjengen i Chicago mer som en autoritet innenfor en større marginalisert befolkningsgruppe.

Vil på tiltak

En annen åpenbar forskjell er at de gatekriminelle i Norge har så bred kontaktflate med offentlige instanser. Særlig tydelig blir det når Pedersen og Sandberg forteller hvordan hasjselgerne har adoptert begreper fra velferdsarbeidere; i et intervju sier en av guttene at han er frustrert over sin egen situasjon. Han mener politikerne ikke gjør nok for å hjelpe ham tilbake i storsamfunnet, og at noen snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak». Ordvalget vitner om at det å iscenesette seg selv for velferdsapparatet er en viktig del av livsmestringen for norske gatekriminelle.

Dette bildet står i sterk kontrast til amerikanske kriminelles forhold til det offentlige. Sosiologen Bruce Western har undersøkt det amerikanske straffesystemet med fokus på sosial ulikhet, og beskriver straffesystemet som den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til unge minoritetsmenn med lav utdanning. Western viser at disse mennene har større sannsynlighet for å havne i fengsel enn for å bli velferdsmottakere.

Crackens politiske økonomi

En annen åpenbar forskjell er hvilket narkotisk stoff som selges: langs Akerselva er det hasj, i Chicago crack-kokain. Sosiologen Philippe Bourgois mener den omfattende bruken av crack er et symptom på sterke raseskiller i samfunnet. Ifølge Bourgois har crack-epedimien i USA kommet som en konsekvens av en systematisk form for etnisk segregering han beskriver som et ’inner-city apartheid.’ Crack-kokain er betraktelig mindre utbredt i Europa, der også graden av etnisk segregering er mindre.

Det er dessuten tydelige forskjeller i vold og bevæpning. Fra Oslo forteller Sandberg og Pedersen om slagsmål, overfall og ran – noen ganger med kniv. Venktatesh, derimot, beskriver Chicagos gjengmiljø som en verden med skytevåpen. Forskjellen for de involverte må være enorm.

Kjeltringer og kapitalister

Historien har gitt Norge og USA svært forskjellige institusjoner, og disse legger ulike rammeverk rundt folks liv. På denne måten blir både kapitalismen og kriminaliteten i de to landene svært ulike.  

---------------

Denne teksten er publisert i argument #3 2010 (tilgjengelig som pdf her). En kort bloggpost om innlegget finner du her.

Kriminalitet og ulikhet

I Punishment and Inequality in America beskriver sosiologen Bruce Western hvordan rettssystemet i USA disproporsjonalt rammer minoritetene. Denne tabellen sammenlikner graden av fagforeningsmedlemskap, mottak av velferdsgoder og andre sosiale programmer, samt fengslingsgraden blant ulike grupper menn i USA:

Poenget (eller hvertfall ett av poengene) til Western er at fengselssystemet er den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til minoriteter i USA. Jeg synes det virket litt dumt og platt da jeg leste noe Loïc Wacquant har skrevet om det samme fra et europeisk perspektiv, men det er virkelig en ekkel, ekkel ting å tenke på.

Western presenterer dessuten statistikk som sier at den reelle kriminaliteten i USA ikke har økt. 

Og attpåtil: fengslede personer inngår ikke i arbeidsmarkedsstatistikken. Det vil si at synkende arbeidsledighetstall kan være en delvis konsekvens av økte fengslingsrater, og man kan ha en stor skjult arbeidsløshet. Med andre ord: folk som ellers ville bli talt som arbeidsløse telles ikke, fordi de sitter i fengsel. Dette bildet er særlig slående for minoriteter. Her er en framstilling av arbeidsløshet blant menn av ulik etnisitet, inkludert fengslede:

Jeg har ikke lest nok om dette til å sette det i en større kontekst, men jeg har lest nok til å bli opprørt. 

Relatert bloggpost: Politiet, tyven og uforutsette konsekvenser

Sjekk også: Mange av Bruce Westerns artikler er tilgjengelige på Harvards hjemmesider.

Varieties of streetgangs

Dette var en artig opplevelse: parallell-lesing av Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital, og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day (lydbok fra Audible). Sandberg og Pedersen har fulgt hasjselgerne langs Akerselva i Oslo, mens Venkatesh fikk innpass i en crackselgende gjeng på Chicagos sørside. Forskjellene på disse beskrivelsene av norske og amerikanske narkogjenger er ganske slående.

Først litt om bøkene hver for seg.

Sandberg og Pedersen beskriver miljøet langs Akerselva med begrepet gatekapital; ferdighetene og kompetansen som guttene i miljøet tilegner seg for å hevde seg på gata, delvis i protest til forventninger og normer i storsamfunnet. Paradokset i guttenes tilværelse er at i motsetning til Bourdieus begrep om kulturell kapital er gatekapitalen ikke omsettelig til andre samfunnsarenaer - tvert imot. Ferdighetene som trengs for å lykkes langs Elva er i direkte konflikt med ferdighetene som etterspørres i storsamfunnet.

Mange kjenner allerede historien til Venkatesh gjennom Levitt og Dubners Freakonomics, men Gang Leader for a Day er mye mer dyptgående. Dette er en mer personlig historie om hvordan Venkatesh ble kjent med innbyggerne i Robert Taylor Homes, et housing project i Chicago, gjennom gjenglederen JT. Og Venkatesh er en god historieforteller - sjekk for eksempel denne artikkelen fra Slate: What Grand Theft Auto IV gets right about gangland and illegal economies.

Til sammen sender disse to bøkene tankene til Hall og Soskices Varieties of Capitalism (sjekk ut første kapittel for en oppsummering). H&S argumenterer for at forskjellige institusjonelle rammeverk leder til forskjellige varianter av kapitalisme. Og på samme måte legger det amerikanske og det norske samfunnet ganske forskjellige rammeverk rundt det som i prinsippet er samme fenomen, her: unge gutter som selger narkotika.

Her er tre forskjeller jeg bet meg merke i:

For det første: langs Akerselva selges det hasj, i Chicago er det crack. Dette er tydeligvis et tema i forskningen, og Sandberg og Pedersen henviser til Philippe Bourgois, som knytter til crackbruk til etnisk basert segregering.

For det andre: Situasjonen i Chicago er håpløs (og folk er marginaliserte) på en helt annen måte enn langs Akerselva. Guttene langs Akerselva er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag, i tillegg til representanter fra velferdsstaten. Ifølge Sandberg og Pedersen mener guttene selv at de nærmest kan velge og vrake blant velferdstilbud (de 30 mest lesverdige sidene i Gatekapital er kapittelet om guttenes møter med velferdsstaten).

Crackgjengen fra Chicagos sørside, derimot, operer i et område hvor det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Gjengen beskrives som en dominerende (nesten politisk) institusjon i et housing project med om lag fem tusen beboere. I Oslo er narkotikaselgerne en marginalisert gruppe - i Chicago framstår gjengen mer som en autoritet innenfor en marginalisert del av befolkningen.

For det tredje: volden er grovere i USA. Sandberg og Pedersen forteller om slagsmål (ofte mellom bekjente), overfall og ran - noen ganger med kniv. Venktatesh beskriver en verden med skytevåpen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at denne forskjellen er ekstrem.

Konklusjonen må være at systemforskjellene mellom Norge og USA produserer to svært så forskjellige varieties of streetgangs.

Politiet, tyven og uforutsette konsekvenser

Anbefaler serien av American Public Radio-dokumentarer Locked In (sjekk iTunes eller hjemmesiden) om kriminalitet og fengselsstraff. Ifølge APR omsetter den amerikanske fengselsindustrien årlig for over 50 milliarder dollar. Bransjen har like mange ansatte (nei, ikke innsatte) som flyselskapene. Over 2 millioner amerikanere er i fengsel.

Et av hovedpoengene i dokumentaren Corrections Inc er at justispolitikken, særlig The War on Drugs, har gitt politiet noen usunne insentiver. Det handler om asset seizure: at penger, og eiendom kjøpt for disse, ervervet fra kriminell aktivitet (og her er det den tiltalte som har bevisbyrden) kan konfiskeres av politiet. Politidistriktet betaler en prosentandel til statlig og føderalt nivå, men beholder om lag 80 prosent av inntektene selv. Dette gir politisjefene alle insentiver til å prioritere straffesaker som gir både pågripelser og penger i kassa.

Julian Le Grand skriver i Motivation, Agency and Public Policy at insentivene til offentlige ansatte må være robuste. Det betyr at både den budsjettmaksimerende politisjefen og den uegostiske politimannen må motiveres til å gjøre det beste for samfunnet. Og det er veldig vanskelig.

Resultatet av den amerikanske straffelovgivningen og finansieringen av politiet er at visse kriminele miljøer (for eksempel narkotikaomsetningen, der lett konfiskerbare kontanter dominerer) slås hardere ned på enn andre (som underslag i næringslivet). Økt antall innsatte gjør dessuten fengselsindustrien sterkere og mer lobbymektige. Enda en forsterkende effekt.

Og jo, det er en interessant politisk dimensjon her også (hvor venstresiden kan ventes å kritisere politiets maktbruk mot svake grupper og de grådige private aktørene i fengselsindustrien, mens høyresiden ønsker strengere straffer og skattelette til bedriftseierne). Men som i debatten om den pågående krigen i Gaza kan det være gode grunner til å holde ideologi utenfor. Det er mange likheter mellom offentlig og privat grådighet, og det går an å se på dem begge uten å bli verken Milton eller Marx. Vi kan for eksempel huske på at fagforeningen til de amerikanske fengselsansatte er blant de mektigste lobbyistene for strengere straffer.

Inntil Eric Schlosser (Fast Food Nation) blir ferdig med sin neste bok om den amerikanske fengselsindustrien kan vi tyvstarte med denne artikkelen fra The Atlantic, 1998 (og selvfølgelig Reefer Madness). Om fengselsindustrien - bedriftene som bygger, drifter og forsyner fengslene - skriver Schlosser:

"the United States has developed a prison-industrial complex—a set of bureaucratic, political, and economic interests that encourage increased spending on imprisonment, regardless of the actual need. The prison-industrial complex is not a conspiracy, guiding the nation's criminal-justice policy behind closed doors. It is a confluence of special interests that has given prison construction in the United States a seemingly unstoppable momentum. It is composed of politicians, both liberal and conservative, who have used the fear of crime to gain votes; impoverished rural areas where prisons have become a cornerstone of economic development; private companies that regard the roughly $35 billion spent each year on corrections not as a burden on American taxpayers but as a lucrative market; and government officials whose fiefdoms have expanded along with the inmate population."

Annet spenndende lesestoff om krim og økonomi:

- Steven Levitts Freakonomics (boka eller bloggen), blant annet om hvordan abortlovgivning kan ha redusert kriminaliteten i USA, og artikkelen om regnskapene til en crackselger-gjeng (skrevet av Levitt og Sudhir Venkatesh) An Economic Analysis of a Drug-Selling Gang's Finances.

- Misha Glennys McMafia (verdens dårligste boktittel?). Kjempeinteressant bok om globaliseringen av organisert kriminalitet i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps.

-Eller les om norske forhold i Ran av DN-journalistene Knut Gjernes og Bjørn Olav Nordnes.