Verdensfred, og andre luksusvarer

Det kiler i mindreverdihetskomplekset når jeg leser Walter Russel Meads bokessay i siste Foreign Affairs, slik som det pleier å gjøre hver gang en Amerikansk Intellektuell skriver setninger som inneholder ordet Norwegian (N-ordet, eller i det minste et ord på N). Det handler blant annet om Nobels Fredspris, og da handler det jo litt om Oss. Synes de vi er tullete?

Mead bygger på to ganske nye bøker: Jay Nordlingers Peace, They Say (2012) og Clifford Bobs The Global Right Wing and the Clash of World Politics (2012). Nordlingers bok beskrives som en kritisk gjennomgang av Nobelprisvinnerne, og peker på hvordan den norske komiteen til stadighet har utnevnt vinnere som virket lovende der og da, men som til tross for mye prat og gode hensikter, (selvfølgelig) ikke har gitt oss den fullstendige verdensfreden. Dessuten har komiteen vært noe overivrig i å markere avstand til George W. Bush, og det framstår som ganske tullete (Carter, javel. Gore, det holder nå. Obama?).

Bobs bok er en påminner til liberale og progressive verden over, om at det internasjonale sivilsamfunnet som vi setter slik lit til ikke nødvendigvis består av liberale og progressive. Det finnes globale interessegrupper som trekker i konservativ retning også. Mer om det her.

Begge bøkene virker vel verdt å lese.

Til slutt: Mead skriver at

Nordlinger’s account points to a curious mixture of vanity and charity common among the ultra-elites of the contemporary West, who seem driven by a deep need to believe that they are achieving something important. Significance, after all, is the ultimate luxury good.

At dette handler om flere enn "ultra-eliten" er noe jeg synes nordmenn (og særlig de av oss som tjener godt, har høyere utdanning og stemmer på venstresiden) bør tenke mer på.

Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Hvorfor samfunn?

Dette innlegget ble borte i Bloggers tekniske problemer, så her kommer det igjen:

Aller først: her er en podkast å merke seg: New Books in History, en serie av intervjuer med aktuelle forfattere fra den bredt definerte historiesjangeren. Sjekk nettsiden her, eller gå direkte til iTunes.

I den nyeste episoden presenterer Francis Fukuyama - som ikke akkurat er kjent for beskjedne titler - sin siste bok: The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution. Boka handler om institusjoner, og forsøker å si noe om hvordan og hvorfor de oppstår. Det er ingen beskjeden problemstilling.

Men spørsmålet er utrolig viktig. New York Times skriver i en forhåndsomtale av boka:

“We take institutions for granted but in fact have no idea where they come from,” he writes. Institutions are the rules that coordinate social behavior. Just as tribes are based on the deep-seated human instinct of looking out for one’s family and relatives, states depend on the human propensity to create and follow social rules.

Fukuyama går grundig til verks, og begynner med noen spørsmål om menneskenaturen. Fra anmeldelsen i New York Times:

Drawing on recent work in sociobiology as well as older critiques of abstract natural rights liberalism, Fukuyama writes: “Human beings never existed in a pre­social state. The idea that human beings at one time existed as isolated individuals, who interacted either through anarchic violence (Hobbes) or in pacific ignorance of one another (Rousseau), is not correct.”

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese denne, men den høres interessant ut. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg hva som skulle være viktigere for økonomisk utvikling enn stabile og velfungerende institusjoner. Dessuten liker jeg veldig godt utgangspunktet for argumentet; at vi ikke bør bygge analyser av samfunnet fra antakelsen om at mennesket er rasjonelle nyttemaksimerere (han sier en del om dette i podkasten).

Og forresten: Frank (som de kaller ham på podkasten) er allerede igang med bind 2.

Arbeid eller lykke? Vekst eller fattigdom?

Dette blir rotete, men la gå.

Her er en tanke fra å lese de Bottons Consolations of Philosophy, og kapitlet om Epikur: vi jobber for å tjene til livets opphold, men noen typer lønnsarbeid kan være så uinspirerende at det tapper oss for livsgnisten. Denne motsetningen - mellom arbeidslivet og meningsfulle livet - tror jeg er utgangspunktet for manges følelse av meningsløshet.

Dette handler om en motsetning som kanskje er lettest å kjenne igjen på mikronivået: hver og en av oss balanserer ønsket om å leve et meningsfullt og innholdsrikt liv opp mot behovet for å tjene til livets opphold. Vi jobber fordi vi trenger penger, og pengene bruker vi på å leve. Men som de Botton skriver i en senere bok (og som så forskjellige folk som Dan Pink og Adam Smith minner oss på); noen ganger er det en viss overlapp mellom arbeidslivet og det meningsfylte livet.

Så har vi makronivået: som samfunn kan vi enten velge å prioritere det (påstått) meningsfulle livet høyere enn vi prioriterer materiell velstand, eller vi kan sette materiell velstand høyere enn det meningsfulle livet. Jeg synes noe av den mest berettigede kapitalismekritikken ligger nettopp her; i at vi så lett ser oss blind på vekst og materiell velstand, og nedprioriterer det vi  vet at egentlig er viktig. Nussbaum, for eksempel, sier noe klokt om dette.

Men i Consolations of philosophy skriver de Botton altså om Epikur - og hva han kan fortelle oss om hva som er tilstrekkelig for å leve et godt liv (venner, frihet, tenking) og hva som er naturlig å ønske seg, men ikke nødvendig for å være lykkelig (rikdom, tjenere, luksus). Sitat:

It points us to a choice: on the one hand, societies which stimulate unnecessary desires but achieve enormous economic strengths as a result; and on the other, Epicurean societies which would provide for essential material needs but could never raise living standards beyond subsistence level. There would be no mighty monuments in an Epicurean world, no technological advances and little incentive to trade with distant continents. A society in which people were more limited in their needs would also be one of few resources. And yet – if we are to believe the philosopher – such a society would not be unhappy.

Kapitalisme - eller hva du vil kalle det - er her det ene ytterpunktet: hvor pengene blir en lettvinn målestokk, og det eneste vi vet å verdsette. Det andre ytterpunktet ville være en nullvekstøkonomi - som den i Middelalderen, hvor til og med for eksempel bønn kan ha vært ansett som viktigere enn arbeid.

NPR Planet Money forrige fredag handlet nettopp om økonomien i Middelalderen, og det sies blant annet at arbeidsdagen slik vi kjenner den er et moderne fenomen. Det ville ikke være naturlig for en arbeider i Middelalderen å gå på jobb hver dag, blant annet fordi han ikke arbeidet for vekst på samme måte. Og dessuten; ideen om at vi bør gå på jobb hver dag er vanskelig å forsvare i en mindre spesialisert økonomi (the division of labour is limited by the extent of the market). Med mindre tid brukt på arbeid, blir det vel mer tid til meningsfulle aktiviteter. Men så var det dette med levestandard, da - og nullvekst virker ikke lenger så attraktivt. Og her ligger vel kapitalismens (hvis det fortsatt er det vi kaller det) sterkeste kort.

Det ideelle finnes vel et sted midt imellom disse to (og når sant skal sies; helt sikkert nærmere kapitalismen enn nullvekstøkonomien). Mer sitat - dette fra Lucretius, via de Botton:

Mankind is perpetually the victim of a pointless and futile martyrdom, fretting life away in fruitless worries through failure to realise what limit is set to acquisition and to the growth of genuine pleasure. 

Men likevel:

It is this discontent that has driven life steadily onward, out to the high seas.

En annen helt ting til slutt: Epikur har noe til felles med Thoreau i det at han avviser materiell velstand som kilde til lykke. Thourau ville som kjent gjemme seg i skogen, og la alle andre seile sin egen sjø. Men Epikur skiller seg fra Thoreau i det at han framhever venner - og kontakt med samfunnet - som en kilde til lykke. Og det er jo sympatisk, sånn apropos.

Slaughter om kjønn og diplomati

Anne-Marie Slaughter går tilbake til Princeton etter to års tjeneste i State Department. I sin avskjedstale gir hun en kort beskrivelse av de viktigste ideene diplomatiet må forholde seg til idag. Det er en interessant tale - les hele via Politicos Laura Rozen.

Mot slutten kommer en betraktning om hva som skiller det gamle stat-til-stat-diplomatiet fra 'the world of societies':

When you take those ideas together, they add up to a major turning point in American foreign policy. We are slowly beginning to focus on societies as much as on states. The world of states is the world of geopolitics and geo-economics, great power competition, deadly threats, and great opportunities. The world of societies is the world of global networks, global corporations that no longer identify themselves as coming from any one country, global movements, deadly threats, and great opportunities. The 21st century will see those two worlds become increasingly intertwined. 

Unfortunately, the people who focus on those two worlds here in Washington are still too often very different groups. The world of states is still the world of high politics, hard power, realpolitik, and, largely, men. The world of societies is still too often the world of low politics, soft power, human rights, democracy, and development, and, largely, women. One of the best parts of my two years here has been the opportunity to work with so many amazing and talented women – truly extraordinary people. But their voices are still not fully heard and respected in the councils of decision at the working level. American foreign policy is the poorer for their absence.

Jeg synes dette er ganske treffende, og har ikke stort å tilføye. Men etterhvert som stater ikke lenger er de viktigste (eller eneste) aktørene i verdenspolitikken, er dette kjønnsskillet virkelig verdt å tenke over.

Alt de ser er kun profitt

Hvorfor er det ofte sånn at resultater vi verdsetter i seg selv (miljøvern, økonomisk likhet, sosialt engasjement, likestilling) så ofte må legitimeres ved å tvinges inn i den trange rammen av økonomisk kost/nytte?

Jeg synes jeg hører argumenter som at "små økonomiske forskjeller er kilde til våre komparative fortrinn", "kjønnslikestilte økonomier er mer konkurransedyktige", "bedrifter som tar samfunnsansvar vil tjene på det på sikt", eller "strenge miljøreguleringer vil framtvinge grønn innovasjon, og dermed bidra til økonomisk vekst" ganske ofte. Og jeg liker ikke helt denne argumentasjonen.

Når vi ønsker oss redistribusjon er det fordi det er et spørsmål om rettferdighet. Og vi ønsker oss likestilling fordi det har en verdi i seg selv at menn og kvinner har like muligheter. Altfor ofte må disse argumentene pakkes inn i økonomisk logikk, og legitimeres med økonomisk nytte. Ellers er de liksom ikke gyldige.

Denne protesten virker kanskje blåøyd og naiv, men det er i så fall mer et symptom på hvor dominerende smale nytte-økonomiske argumenter har blitt. Og når jeg tenker over det, er det kanskje nettopp dette som er den røde tråden fra Adam Smith til Sen og Nussbaum.

Poenget mitt er vel noe sånn som at økonomifaget til Smith rommet mer enn mange økonomer lar faget romme idag.

Relatert lesestoff: Laura Freschi skriver på AidWatch: Davos Man meets Girl, og Gary Becker diskuterer ulikhet som om økonomisk effektivitet var eneste gyldige argument.

Sang: deLillos - Smak av Honning

Om å eksportere sosial kapital

Frank Schimmelfennig skriver på PoliSciZurich idag om hvordan det går med vestlige forsøk på å vitalisere sivilsamfunnet i postkommunistiske stater. Tanken er at vestlige donorer kan finansiere NGOer som øker nivået av tillit/sosial kapital i landene de opererer i, men så enkelt er det tydeligvis ikke. Jeg fester meg ved dette fra det siste avsnittet:

External democracy promotion has indeed changed civil society but in a very peculiar way. Think of it as a market created by private and public international democracy promoters, which generate demand for civil society actors and provide the financial means to support them. They create employment opportunities for well-educated young elites who are clustered in the capitals and do not find attractive jobs in the weak private business sector or prepare for jobs in the government sector. Rather than schools for democracy, civil society oganizations are firms, and rather than fostering social capital, they develop and bind human capital through foreign non-for-profit investment.

Én ting er å avfeie sjokkdoktrinen (uffda, dét ordet) som motiverte liberaliseringen av  postkommunistiske Øst-Europa i den verste end of history-feberen. John Gray har skrevet godt om hva som er galt med å tro at markedsliberalisme kunne være den universelle løsningen, se Enlightenment's Wake og False Dawn.

Men Schimmelfennig sier vel her at tredjesektoroptimisme (uffda, det er vel ikke et ord?) også er problematisk?

Interessant.

Om Amartya Sen: Development as freedom

I fjor skrev jeg en semesteroppgave (ikke den jeg først hadde planlagt, den ble skrinlagt) om hva Amartya Sens syn på frihet og utvikling kan fortelle oss om minoriteter i rike land, og hvorfor det er relevant for de som er opptatt av utviklings- og velferdsstudier. Denne teksten skal jeg nå bearbeide, og så får vi se hva som skjer med den etterhvert. Her er en kort introduksjon:

Sen har skrevet mye om utvikling og rettferdighet, for eksempel i bøkene Development as freedom (1999) og The Idea of Justice (2009). Han er særlig kjent for sin capabilities approach til utviklingsstudier, som ser folks reelle mulighet til å leve fritt som det viktigste målet (og verktøyet) for utvikling.

Development as Freedom er en virkelig, virkelig god bok. Her argumenterer Sen blant annet for at markedet er viktig i seg selv: muligheten for å drive fri utveksling av varer og arbeid er en grunnleggende del av vår individuelle frihet, og markedet dermed ikke bare er viktig på grunn av resultatene det gir (f eks lønn som kan brukes til å ytterligere øke/sikre våre friheter), men verdifullt i seg selv. 

Sen gir også en glimrende beskrivelse av hvordan individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet, og argumenterer for at reelle individuelle friheter er fullstendig avhengige av offentlige ordninger. Frihetsperspektivet til Sen er dermed annerledes fra det man finner hos liberalistene, som gjerne legger mer vekt på prosedyrene/institusjonene for frihet enn på de reelle utfallene av disse prosessene. Sterke offentlige ordninger er altså nødvendige for å øke folks reelle friheter. 

Men altså: heller enn å definere utvikling gjennom økonomiske indikatorer (som vekst i BNP), mener Sen at utvikling bør vurderes med utgangspunkt i individuelle friheter. Man må undersøke hvilke reelle friheter folk har til å leve liv de har grunn til å verdsette, og hvilke barrierer som stanser dem fra å nyte denne friheten. Det høres vagt og uklart ut, men han presenterer en del håndfaste indikatorer man kan ta utgangspunkt i (gjennomsnittlig levealder, alfabetisme, arbeidsledighet, osv). Særlig relevant er disse fem instrumentelle frihetene som jeg ikke tar meg bryet med å oversette akkurat nå: political freedoms, economic facilities, social opportunities, transparency guarantees, og protective security.

Det som gjør Sens perspektiv så nyttig, er at det er et helhetlig rammeverk for å vurdere folks friheter - både i rike og i fattige land.

Se for eksempel på denne grafen, hentet fra Development as Freedom (s 22). Den viser at levealderen blant minoriteter i USA er lav sammenliknet med Kina og Kerala (India):

Poenget er altså at det kan finnes alvorlige barrierer for folks reelle friheter også i utviklede land.

Jeg tenkte først at jeg ville bruke dette rammeverket for å undersøke konsekvensene av arbeidsledighet i Norge (dvs: hvilke begrensninger legger arbeidsledighet på folks reelle friheter i et rikt land som Norge?), men ettersom dette var et fag om bistand og utvikling, ble det naturlig å ta et mer internasjonalt perspektiv.

Og siden Sen legger så stor vekt på individuelle friheter, bestemte jeg meg for å undersøke hvordan folks reelle friheter økes, svekkes eller forandres ved å flytte til Norge fra et utviklingsland.

Poenget er dette: om noen flytter til Norge fra et utviklingsland øker de mest sannsynlig sine friheter. Men innenfor konteksten av det norske samfunnet kan det fortsatt være begrensninger på hvilke friheter disse menneskene nyter (sammenliknet med majoritetsbefolkningen).

Jeg valgte å konsentrere meg om en konkret gruppe: somaliske innvandrere i Norge. De representerer en spesielt interessant gruppe, nettopp fordi kontrasten mellom de to landene er så stor (verdens beste land å bo i vs. en failed state).

Så spørsmålet er altså: hvilke reelle begrensninger ligger på somaliske innvandreres friheter i Norge? Det har jeg skrevet en oppgave om, og denne teksten skal nå bearbeides. Jeg kommer derfor til å skrive - og lese - mer om dette framover. Alle tips og innspill mottas med takk.