Norske tankesmier

Har såvidt begynt å planlegge masteroppgaven min. Jeg vil gjerne skrive om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politikken. Oppgaven er på idéstadiet foreløpig (den skal leveres etter neste våresemester). Men her er noen tanker. Kommentarer er selvfølgelig hjertelig velkomne.

Den første utfordringen er å avgrense hva som menes med tankesmier. Såvidt jeg vet er det i dag fem norske organisasjoner som definerer seg som tankesmier: Civita, Res Publica, Liberalt Laboratorium, Manifest og Mandag Morgen. Av disse er det kanskje Mandag Morgen som skiller seg tydeligst ut (ukentlig tidskrift uten klar partitilknytning, først og fremst rettet mot lederpersoner). De fire andre likner mer på de amerikanske tankesmiene.

I The Idea Brokers beskriver James Smith de amerikanske tankesmiene først og fremst som akademiske institusjoner. Disse institusjonene bruker en akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, gjerne i en bestemt ideologisk retning. Jeg har fortsatt noen kapitler igjen av denne boka, så mer om USA senere.

Hvis vi skal oversette dette til norsk kontekst, og se etter institusjoner som bruker akademisk innfallsvinkel for å anbefale offentlig politikk, blir det fort litt komplisert. Det er fristende å nevne både NUPI, ISF, Fafo, Econ og Frank Aarebrot (selv om de ikke har noen uttalt ideologisk forankring).

Dessuten: ved lanseringen av debattboka Norge. En Diagnose (les gjerne min anmeldelse av boka) sa Aftenpostens Knut Olav Åmås noe sånt som at "forlagene er de eldste norske tankesmiene." Og det kan han kanskje ha rett i.

Jeg tror det kan være lurt å avgrense opp mot lobbyister. Selv om lobbyister arbeider spesifikt mot (Stortings)behandlingen av enkeltsaker, og de norske tankesmiene er ideologiske og rettet mot den brede samfunnsdebateen, tror jeg det er noen viktige likheter. I Lobbyvirksomhet på Stortinget skriver Harald Espeli at "parlamentarikerne er mer opptatt av kvaliteten på lobbyistenes informasjoner og fruktbarheten av deres forslag enn i hvilke fora og i hvilken form de kommuniseres" (s. 228). Kanskje ser Stortingspolitikerne på tankesmiene med omtrent samme øyne.

Så snart jeg får definert tankesmiene må jeg forsøke å måle påvirkningen på politiske utfall. Det blir vrient.