IP 2.0

Charli Carpenter og Dan Drezner har en artikkel i siste utgave av International Studies Perspectives med tittelen International Relations 2.0: The Implications of New Media for an Old Profession (såvidt jeg vet finnes den bare bak betalmurer). Artikkelen handler om hva web 2.0 betyr for internasjonal politikk, og for IP som fagfelt. Det er forsåvidt interessant nok i seg selv, men jeg tror også den har overføringsverdi til andre felt.

Her er noen av de viktigste poengene fra artikkelen, slik jeg ser det:

- Ny kommunikasjonsteknologi forandrer rommet som internasjonal politikk utspilles i. Carpenter og Drezner nevner flere eksempler, deriblant Twitters betydning i forbindelse med valget i Iran i fjor. Det viktige her er ikke nødvendigvis hvilke aktører (menneskerettighetsforkjempere eller despoter) som er best til å benytte mulighetene de nye mediene åpner - poenget er at de nye mediene har forandret måten disse interagerer med om omverden. Carpenter og Drezner skriver:

These examples suggest the importance of new media to many of the conventional functions associated with the national security state, as well as domestic and transnational state-society relations. Foreign policy is increasingly mediated by information technology in ways that require serious attention from IR scholars.

Jeg tenker at man kan bytte ut foreign policy og IR med nesten hvilket som helst annet samfunnsvitenskapelig fagfelt, og at denne setningen fortsatt vil gi mening.

- Forskere som blogger uttaler seg nødvendigvis oftere offentlig. Ved å blogge om dagsaktuelle temaer/debatter viser forskerne gradvis mer av sine egne standpunkter, og det blir vanskeligere å skjule politiske og faglige overbevisninger. Denne åpenheten kan vi gjerne ønske velkommen, men den vil trolig også være en brems for nye bloggere til å kaste seg utpå.

- Forskere formidler allerede artikler og working papers via nettet, slik at forskningen deres skal være tilgjengelig for andre. Men dette forutsetter at leserne aktivt leter opp forskernes artikler - en veldig ineffektiv måte å spre informasjon. Carpenter og Drezner trekker på McCubbins og Schwartz artikkel fra 1984 (Congressional Oversight Overlooked), og ideen om police patrols vs. fire alarms for å vise at nye medier er mer effektive. Det store poenget her er at forskningsformidling via gammeldagse nettsider bare er relevant for lesere som vet hva de er på utkikk etter, og som er villige til å bære kostnaden ved å lete (police patrols), mens formidling via sosiale medier også kan varsle dem som ikke konstant patruljerer etter denne informasjonen  (fire alarms). Dette poenget synes jeg var veldig godt, og kanskje det som er mest overførbart til andre felt.

Nytten av fagblogger

Brad DeLong siterer Rajiv Sethi, som siterer seg selv. Han skriver om hvorfor økonomifaglig blogging er kommet for å bli:

One might persuade a referee or seminar audience that a particular assumption is justified simply because there is a large literature that builds on it, or that tractability concerns preclude reasonable alternatives. But this broader audience is not so easy to convince. Persuading a multitude of informed, thoughtful, intelligent readers of the relevance and validity of one's arguments using words rather than formal models is a far more challenging task than persuading one's own students or peers. If one can separate the wheat from the chaff, the reasoned argument from the noise, this process should result in a more dynamic and robust discipline in the long run.

Hør, hør.


---
Oppdatert kl. 23:11: husk også Richard Sennets innlegg  om Sociology as literature.

Multikulturalisme og velferdsstaten

Alberto Alesina og Edward Glaeser er blant dem som mener at økt innvandring vil undergrave europeiske velferdsstater - jeg skrev om dette for noen dager siden. Argumentet er at fordi rasisme går langt i å forklare at USA ikke har noen europeisk velferdsstat, må økt innvandring til Europa undergrave den sosiale kapitalen som er nødvendig for å opprettholde store velferdsordninger.

Jeg er ikke overbevist. I utgangspunktet har jeg en hunch om at rasismen arter seg annerledes i USA, men dette er ikke nødvendigvis mer enn synsing. Dessverre er det ikke lett å komme til noen konklusjon, selv om man tyr til forskning.

For eksempel:

I artikkelen Immigration, Multiculturalism, and the Welfare State presenterer Will Kymlicka og Keith Banting statistikk som viser at OECD-land med stor andel innvandrere ikke ser ut til å redusere statlige velferdsutgifter mer enn andre OECD-land.  De finner imidlertid en moderat effekt av raske økninger i innvandring. Altså: rask økning i innvandringen ser ut til å ha en redusere omfanget av velferdsordningene. Men, som de skriver i andre artikler - kanskje kan politiske grep begrense denne effekten.

Banting har skrevet en del om effekten av multiculturalist policies (f eks her) og antakelsen om at multikulturalisme (politikk som anerkjenner og underbygger kulturelle forskjeller: kvotering, morsmålsundervisning osv) undergraver velferdsstaten. Han mener tvertimot at multikulturalisme kan styrke oppslutningen om velferdsstaten. Statistikken taler hvertfall ikke imot dette argumentet (les mer her).

Banting mener dessuten at Europa like gjerne kan komme til å utvikle seg slik Canada gjorde - mot vellykket multikulturalisme og sterke velferdsordninger. USAs erfaringer er altså ikke eneste mulighet.

Veien er kort til artikkelen Is the Future American? Or, Can Left Politics Preserve European Welfare States from Erosion through Growing 'Racial' Diversity? av Peter Taylor-Gooby.  Også han konkluderer med at USAs svake velferdsregime er resultatet av spesifikt amerikanske erfaringer. Fordi venstresiden står sterkere i  Europa enn i USA, mener Taylor-Gooby, kan velferdsstatene ventes å bestå.

Nå er vi imidlertid i ferd med å komme til problemet: forskernes politiske agenda. La oss ta det ennå et steg til venstre, bare for eksempelets skyld.

Loic Wacquant  (som holdt en veldig spennende forelesning ved LSE for en stund tilbake: mp3 her) har karakterisert fengselssystemet som den offentlige etaten ikke-vestlige innvandrere har lettest tilgang til (!). Wacquant har noen veldig interessante poeng, men det er av og til vanskelig å si om han er aktivist eller akademiker. Sjekk for eksempel The Penalisation of Poverty, hvor amerikanisering og nyliberalismen er fienden.

Problemet - som ser ut til å være spesielt tydelig i forskning om velferd og innvandring - er at forskerne har en politisk agenda. Da blir det ekstremt vanskelig å konkludere med noe som helst.


Jeg har forresten skrevet noe av det samme her. Og jeg synes alle bør høre Russ Roberts om forskning og sannhet.

Ulikhet og bullshit

RSAs Matthew Taylor blogger idag under overskriften 'Policy based evidence making' om fordommer og forskning.

Taylor henviser til en bokanmeldelse av Richard Wilkinson og Kate Picketts The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always Do Better. Hovedpoenget i anmeldelsen er at Wilkinson og Pickett har så innmari lyst til å finne bevis for at økonomisk ulikhet er fælt, at de overdriver de statisitiske bevisene for argumentet. David Runciman skriver i anmeldelsen:

Wilkinson and Pickett are committed to evidence-based politics because they seem to feel that ideology has had its day.

Taylor viser også til paperet On bullshit in cultural policy practice and research av Eleonora Belfiore. Denne innnledende begrepsavklaringen alene er grunn til å lese videre:

The concept of ‘bullshit’, and related notions of ‘humbug’, ‘mumbo-jumbo’, ‘hot air’, ‘gobbledygook’,‘claptrap’ and ‘balderdash’ that have all been seen to dominate the modern public domain will be discussed in greater detail later.

Herlig.


Relatert: en gammel EconTalk-episode som så absolutt bør høres igjen: Roberts (and Hanson) on Truth.

Også relatert: en oppgave og bloggpost som spør om økonomiske forskjeller er resultatet av bevisste politiske valg.

Også relatert: blogginnlegg om polarisering blant bloggere.

Professordebatten hos Drezner

Det foregår en veldig spennende debatt om hvilken plass forskere bør ha ha i utformingen av utenrikspolitikk på å bloggen til Daniel Drezner for tiden. Denne debatten er attpåtil relevant for Norge.

Dette har skjedd:

13.04.09: Den ikke ukjente IP-professoren Joseph Nye skrev en artikkel i Washington Times. Nye mener at akademikerne kan takke seg selv for at så få representanter fra samfunnsfagene har blitt inkludert i Obama-administrasjonen. Forskningen er ikke lenger interessant for politikken, rett og slett fordi forskerne ikke er interessert i politikk:

Scholars are paying less attention to questions about how their work relates to the policy world, and in many departments a focus on policy can hurt one's career. Advancement comes faster for those who develop mathematical models, new methodologies or theories expressed in jargon that is unintelligible to policymakers.

14.04.09: Drezner svarer med et blogginnlegg, og argumenterer for at det er nettopp evnen til å drøfte livskiten ut av hverandre (NB: mine ord, ikke hans) som gjør forskerne skarpe. Og siden forskningen drives framover ved at akademikerne kritisere hverandres konklusjoner, blir det vanskelig å produsere noen utvetydige politiske anbefalinger.

17.04.09: Drezner proklamerer at "The Academy Strikes Back" og forteller hvordan debatten raser blant akademikerne. På e-post. Han oppfordrer derfor forskerne til å ta debatten ut i offentligheten (dvs Drezners blogg), og åpner ballet med et innlegg fra forskerne Desai og Vreeland (som mener myndighetene rekrutterer for smalt, og dermed må ta sin del av skylden for at forskning ikke omsettes til politikk). Sjekk også denne videoen.

18.04.09: En professor som ønsker å være anonym (men som Drezner kan forsikre leserne at har bred erfaring fra akademisk og politisk arbeid) sier seg i det store enig med Nye, og skriver at It's not enough to write about something that's current and leave it to the policy people to figure out how to use the findings. Drezner linker også til Jim Walsh, som skriver at forskningne kanskje blir mer relevant av å være isolert fra politikken. Walsh nevner den brede akademiske motstanden mot Irak-invasjonen som eksempel på at forskerne av og til vet best, delvis fordi de er isolert fra den daglige politikken og trenet i å se systematisk og analytisk på fakta.

19.04.09: Drezner publiserer et innlegg fra William Easterly (som blogger her). Easterly mener at forskere har hatt for stor påvirkning på politikk, særlig ved å gi troverdighet til politikeres ønske om militære intervensjoner, nasjonsbygging, fredsskaping osv.

22.04.09: Blogginnlegg fra Drezner hvor han klipper og limer fra andre ting han har skrevet om temaet. Blant annet dette fra The National Interest, hvor argumentet er at IP-professorer gjerne perfeksjonerer hvert sitt argument, og at det er summen av kunnskapen (i motsetning til hver individuelle forsker) som er relevant for politikken.

----

Dette er status så langt. Den amerikanske debatten fortsetter (blant annet) på bloggene. Noe av den samme debatten er på gang også i Norge, men her må vi nøye oss med papiravisene så lenge:

Da Morgenbladet ba Øyvind Østerud kommentere regjeringens stortingsmelding om utenrikspolitikk, svarte han med en oppfordring til debatt. Ikke om stortingsmeldingen, men om forskernes rolle som kommentatorer i slike saker:

- Som professor har jeg ingen spesiell autoritet som politisk aktør. Det blir uryddig når forskere trekker veksler på ekspertrollen når de egentlig opptrer som vanlige samfunnsborgere, sier Østerud.

Han fronter også argumentet om at den beste forskningen må foregå på trygg avstand fra politikken:

Synsing kan ødelegge for den viktige rollen forskere kan og bør fylle i offentligheten, mener Østerud. En viktig oppgave er å torpedere vedtatte sannheter og argumenter. Forskning kan brukes til å utfordre makthaverne og deres fremstilling av virkeligheten.

Men i intervju med Morgenbladet sier Frank Aarebrot, Janne Haaland Matlary, Jon Bing og Kari Vogt stort sett i kor at de ikke synes det er veldig problematisk å være både synsere og forskere.

Jeg for min del synes ikke man bær være så bekymret for at forskerne mener noe om samfunnsutviklingen, heller ikke om temaer de ikke er eksperter på. Da tror jeg Matlary har rett i at "leserne er opplyste nok til å forstå når hun opptrer som forsker og når hun er politiker."



Og forresten: Klassekampen dro i gang en tilsvarende debatt om forskernes rolle tidligere i år. Jeg skrev litt om dette i februar. Til sammenlikning skriver Nye (i WP-artikkelen) at selv om USA har et mangfold av tankesmier som leverer politikkrelevant forskning, burde mer komme fra universitetene: universities generally offer a more neutral viewpoint. While pluralism of institutional pathways is good for democracy, the policy process is diminished by the withdrawal of the academic community.