Nye 68ere i tankesmiene?

Klassekampen kjører en artikkelserie om generasjonsskiftet som er underveis i akademia. Sekstiåtterprofessorene skal snart pensjoneres, og leter derfor med lys og lykte etter arvtakere med samfunnsengasjement. Artikkelen på lørdag oppsummerte status slik:

Noen ser en framvekst av avideologiserte, karrierebevisste forskere som ikke ser det som sin oppgave å delta i den offentlige debatten og kommentere samtida. Andre ser en generasjon av sekstiåttere som tviholder på sin posisjon og ikke lar unge stemmer slippe til. Sist, men ikke minst nevnes reformene ved norske universiteter, med det sterkt kritiserte tellekantregimet som dreier fokus vekk fra bred formidling og over mot smale, utenlandske tidsskrifter.

Mandag kom intervjuet med "Sekstiåtterhøvding Rune Slagstad", som mener den yngre generasjonen av forskere er altfor karrierebevisste og usynlige i samfunnsdebatten. De neste årskullene (30-åringene), derimot, fyller Slagstad med en viss optimisme:

- De unge har en ny ideologisk drive, som vi ser i Manifest, Minerva og Civita. Det er en generasjon med kontrære viljer, kanskje mer inspirert enn skremt av sekstiåtterne. De har ikke den samme angst for politikk og ideologi, sier han.

Hvis dette er riktig - at den kommende professorstanden er avideologiserte, mens den yngste generasjonen flokker seg rundt tankesmiene - hva har den norske offentligheten i vente? Er det sekstiåttere i vente? Det kan være god grunn til å se på den amerikanske parallellen.

Og da tyr jeg (som jeg altfor ofte gjør) først til Krugman. I Conscience of a Liberal fra 2007 argumenterer han for at høyrebølgen (movement conservatives) har påført det amerikanske samfunnet økt økonomisk ulikhet. Her, mener Krugman, har tankesmiene spilt en viktig rolle, blant annet ved å bli en alternativ arbeidsplass for samfunnsengasjerte akademikere. Et altfor langt sitat:

In a 1996 report, "Buying a Movement," People for the American Way described the career of Dinesh d'Souza, who rose to prominence with his 1991 best seller Illiberal Education, an attack on affirmative action and political correctness on campus. Leaving aside the merits of his work, the interesting point is the way D'Souza's career differed from those of a previous generation of conservatives.
The original modern conservative intellectuals were, for the most part, scholars who happened to be or become conservative. Milton Friedman, to take the most spectacular example, was in the first instance a professional economist, whose work on consumer behavior, monetary forces, and inflation is accepted an honored by the vast majority of economists, whatever their political persuasion. He would have won the Nobel Memorial Prize in Economics whatever his politics. Similarly, most of the "dozen or so scholars and intellectuals," who Kristol says formed the "nucleus" of The Public Interest were academic sociologists who built their careers on more or less nonpolitical work, and came to conservatism only later.
D'Souza, however, had a very different kind of career. He moved from editing a conservative college publication, the Dartmouth Review, to editing a conservative alumni publication, Prospect. After writing a complimentary biography of the evangelist Jerry Falwell, he became a senior domsetic policy analyst in the Reagan administration. He then moved to a position at a conservative think tank, the American Enterprise Institute, where he wrote Illiberal Education and a later book, The End of Racism (in which he declared that "for many whites the criminal and irresponsible black underclass represents a revivial of barbarism in the midst of Western civilization"), with support from the conservative Olin Foundation. His books have been promoted by conservative magazines, especially the National Review.
D'Souza, in other words, is something that didn't exist forty years ago: a professional conservative intellectual, who has made his entire career inside an interlocking set of essentially partisan institutions (Krugman 2007: 117-118)

I Norge er tankesmiene i sin barndom, og bransjen har ikke veldig mange fast ansatte.

Ikke alle er like effektive (eller like godt finansiert), men høyresiden ser ut til å ha mestret konseptet bedre. The CATO Institute og Heritage Foundation trekkes ofte fram som viktige maktfaktorer for republikanerne, og det er flere enn Krugman som er bekymret for at dette gir høyresiden et ufint konkurransefortrinn. Også utenfor USA.

Nick Davies, journalist i The Guardian, er en av disse. I boka Flat Earth News skriver han om hvordan medierådgivere, PR-byråer og journalister i tidsklemma samarbeider for å gi oss løgner i avisene. The Stockholm Network, som også vårt norske Civita er tilknyttet, "links more than 115 neocon think tanks across the Continent with funds from giant pharmaceutical and oil companies, and claims to 'influence many millions of Europeans every year'" (Davies 2008: 171).

Davies tilhører både journaliststanden og venstresiden (hva mener du, pleonasme?), så det kan være grunn til å ta dette med en klype salt. Beskrivelser av tankesmiene har lett for å gli over i konspiratorisk mumling om Bilderbergerne og storkapitalen, men sannheten er sannsynligvis langt kjedeligere. Tankesmiene er først og fremst kanaler for forskningsformidling og samfunnsdebatt.

Men det er ikke bare-bare. I januar så vi hvordan en tankesmie (i Norge betyr det vanligvis Civita) kan være langt mer effektiv enn tradisjonelle forskningskanaler. Hanne Marthe Narud hadde skrevet en artikkel i Tidsskrift for Samfunnsforskning om partienes nominasjonsprosesser, og ga senere ut et Civita-notat om det samme emnet. Mediestorm er kanskje ikke rette ordet, men Civita-notatet ga utvilsomt mer oppmerksomhet enn TsF-artikkelen (jeg skrev om dette i et blogginnlegg).