Ny plan for masteroppgaven

Jeg trodde en stund at jeg kom til å skrive masteroppgaven min om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politiske utfall. Det det har jeg bestemt meg for ikke å gjøre, først og fremst fordi det blir vanskelig å finne teorier og gode data.

Temaet blir i stedet globalisering og nordiske velferdsstater.

Det er et ganske bredt tema, og jeg vet ikke nøyaktig hva som blir den endelige problemstillingen. Jeg har lest litt i Sykes, Palier & Prior: Globalization and the European Welfare States for inspirasjon. De legger vekt på at globalisering ikke er en prosess som påvirker alle land på samme måte, og at forskjelllige historiske valg avgjør hvilke valgmuligheter som er åpne senere (path-dependency/sti-avhengighet). Det har Fritz Scharpf også skrevet om.

Jeg tror også det kan være spennende å se på hvordan innvandring påvirker velferdsstaten. Jeg har begynt med Philippe Legrains Immigrants: Your country needs them, og Nordisk Råds rapport Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser: Nordisk kunnskapsstatus. Så får vi se hva det leder til.

Jeg har også notert meg Asbjørn Wahls Velferdsstatens vekst -og fall?

Professordebatten hos Drezner

Det foregår en veldig spennende debatt om hvilken plass forskere bør ha ha i utformingen av utenrikspolitikk på å bloggen til Daniel Drezner for tiden. Denne debatten er attpåtil relevant for Norge.

Dette har skjedd:

13.04.09: Den ikke ukjente IP-professoren Joseph Nye skrev en artikkel i Washington Times. Nye mener at akademikerne kan takke seg selv for at så få representanter fra samfunnsfagene har blitt inkludert i Obama-administrasjonen. Forskningen er ikke lenger interessant for politikken, rett og slett fordi forskerne ikke er interessert i politikk:

Scholars are paying less attention to questions about how their work relates to the policy world, and in many departments a focus on policy can hurt one's career. Advancement comes faster for those who develop mathematical models, new methodologies or theories expressed in jargon that is unintelligible to policymakers.

14.04.09: Drezner svarer med et blogginnlegg, og argumenterer for at det er nettopp evnen til å drøfte livskiten ut av hverandre (NB: mine ord, ikke hans) som gjør forskerne skarpe. Og siden forskningen drives framover ved at akademikerne kritisere hverandres konklusjoner, blir det vanskelig å produsere noen utvetydige politiske anbefalinger.

17.04.09: Drezner proklamerer at "The Academy Strikes Back" og forteller hvordan debatten raser blant akademikerne. På e-post. Han oppfordrer derfor forskerne til å ta debatten ut i offentligheten (dvs Drezners blogg), og åpner ballet med et innlegg fra forskerne Desai og Vreeland (som mener myndighetene rekrutterer for smalt, og dermed må ta sin del av skylden for at forskning ikke omsettes til politikk). Sjekk også denne videoen.

18.04.09: En professor som ønsker å være anonym (men som Drezner kan forsikre leserne at har bred erfaring fra akademisk og politisk arbeid) sier seg i det store enig med Nye, og skriver at It's not enough to write about something that's current and leave it to the policy people to figure out how to use the findings. Drezner linker også til Jim Walsh, som skriver at forskningne kanskje blir mer relevant av å være isolert fra politikken. Walsh nevner den brede akademiske motstanden mot Irak-invasjonen som eksempel på at forskerne av og til vet best, delvis fordi de er isolert fra den daglige politikken og trenet i å se systematisk og analytisk på fakta.

19.04.09: Drezner publiserer et innlegg fra William Easterly (som blogger her). Easterly mener at forskere har hatt for stor påvirkning på politikk, særlig ved å gi troverdighet til politikeres ønske om militære intervensjoner, nasjonsbygging, fredsskaping osv.

22.04.09: Blogginnlegg fra Drezner hvor han klipper og limer fra andre ting han har skrevet om temaet. Blant annet dette fra The National Interest, hvor argumentet er at IP-professorer gjerne perfeksjonerer hvert sitt argument, og at det er summen av kunnskapen (i motsetning til hver individuelle forsker) som er relevant for politikken.

----

Dette er status så langt. Den amerikanske debatten fortsetter (blant annet) på bloggene. Noe av den samme debatten er på gang også i Norge, men her må vi nøye oss med papiravisene så lenge:

Da Morgenbladet ba Øyvind Østerud kommentere regjeringens stortingsmelding om utenrikspolitikk, svarte han med en oppfordring til debatt. Ikke om stortingsmeldingen, men om forskernes rolle som kommentatorer i slike saker:

- Som professor har jeg ingen spesiell autoritet som politisk aktør. Det blir uryddig når forskere trekker veksler på ekspertrollen når de egentlig opptrer som vanlige samfunnsborgere, sier Østerud.

Han fronter også argumentet om at den beste forskningen må foregå på trygg avstand fra politikken:

Synsing kan ødelegge for den viktige rollen forskere kan og bør fylle i offentligheten, mener Østerud. En viktig oppgave er å torpedere vedtatte sannheter og argumenter. Forskning kan brukes til å utfordre makthaverne og deres fremstilling av virkeligheten.

Men i intervju med Morgenbladet sier Frank Aarebrot, Janne Haaland Matlary, Jon Bing og Kari Vogt stort sett i kor at de ikke synes det er veldig problematisk å være både synsere og forskere.

Jeg for min del synes ikke man bær være så bekymret for at forskerne mener noe om samfunnsutviklingen, heller ikke om temaer de ikke er eksperter på. Da tror jeg Matlary har rett i at "leserne er opplyste nok til å forstå når hun opptrer som forsker og når hun er politiker."



Og forresten: Klassekampen dro i gang en tilsvarende debatt om forskernes rolle tidligere i år. Jeg skrev litt om dette i februar. Til sammenlikning skriver Nye (i WP-artikkelen) at selv om USA har et mangfold av tankesmier som leverer politikkrelevant forskning, burde mer komme fra universitetene: universities generally offer a more neutral viewpoint. While pluralism of institutional pathways is good for democracy, the policy process is diminished by the withdrawal of the academic community.

Adam Smith feil vei

Verdens sannsynligvis beste podkast - EconTalk - kjører noen veldig gode ekstraepisoder om Adam Smiths Theory of Moral Sentiments. Du finner både bokteksten og lydbok gratis via The Online Library of Liberty.

I dag kjenner mange Adam Smith først og fremst gjennom Wealth of Nations. Det er her han skriver om den usynlige hånden, og om harmonien som oppstår når alle får følge sin egeninteresse. Moral Sentiments handler derimot om alle de andre følelsene og motivasjonene -utover egeninteresse - som er viktige for oss som mennesker.

Mens Smith bruker mye av Wealth of Nations på å utdype hvorfor det er bra for samfunnet at hvert individ arbeider for sin egeninteresse, åpner han Moral Sentiments med å konstatere kort at empati er en åpenbar menneskelig kvalitet:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

Sammenliknet med de mange lange eksemplene fra Wealth of Nations, er det interessant at Smith ikke synes det er viktig å forklare hvorfor medmenneskelighet og empati er gode kvaliteter. Han mente kanskje det var ganske selvsagt.

Og etterhvert som den usynlige hånden har fått stadig større tillit, er det omsider blitt nødvendig å lese Moral Sentiments nærmere.

Digital detox - nå!?

Det er ikke det at jeg mener den digitale hverdagen er problemfri. Den ekstreme tilgangen til informasjon er vanskelig å forholde seg til (Hmm?), og jeg tror den neste boka til Nicholas Carr kommer til å treffe en eller annen spiker på hodet.

Men her om dagen fikk jeg nyhetsbrevet fra AdBusters i innboksen:

Adbusters challenges you to do the unthinkable: unplug. Say good-bye to Twitter and Facebook. Turn off your TV, iPhone and Xbox. For seven days, reconnect with
the natural world and the people around you. You’ll be amazed at how the magic creeps back into your life. Don’t be afraid and don’t find excuses, just take the plunge and see what happens.

Jaha? Kristian unplugged i syv dager i slutten av april?

Hva med dette: finn frem blyant og papir og sett i gang. Forsøk å løse hjemmeksamen i multivariat dataanalyse med abakus i stedet for SPSS. Gjør noen regresjonsanlyser på regnebrettet mens du er i gang. Bøkene du trenger finner du sikkert på biblioteket (det tar bare litt lenger tid uten digitale hjelpemidler), og kanskje finner du et et papirarkiv med forskningsartikler. Jstor, Google Scholar og BSC er for pyser.

Jeg vet det er godt ment, men akkurat nå høres Digital Detox ut som noe den digitale Jan Thomas forsøker å prakke på oss. Jeg får lyst til å opprette en Twitter-konto bare på trass.

Eller som man sier: Takk, men nei takk.

Hvordan går det egentlig med den norske modellen?

Jeg har tatt med meg litt skolearbeid på påsketur, og sitter på hytta med oppgaven om inntektsforskjeller.

Hovedkonklusjonen så langt er at stater kan redusere økonomiske forskjeller. Stor grad av fagorganisering og store statlige velferdsutgifter ser ut til å ha en sterkere positiv effekt på omfordeling enn den negative effekten av internasjonal handel og de-industrialisering.

Når det gjelder velferdsordninger og utenrikshandel går man gjerne ut fra at globaliseringen fører til et race to the bottom i velferdspolitikk: jo mer internasjonal handel, jo mindre velferdsstat. Det er ikke helt riktig. Joda, større åpenhet for verdenshandelen ser ut til å gi større økonomiske forskjeller, men det fører samtidig til økt statlig velferdssatsing for å motvirke effekten av globaliseringen. Dermed får de det beste av to verdener: økonomisk vekst på grunn av handel og økonomisk likhet og trygghet på grunn av velferdsordningene. Dette er noe av det samme som Erling Barth og Kalle Moene har pekt på i en artikkel tidligere (Likhet og åpenhet):

De landene som kan høste de største gevinstene av globaliseringen er nettopp de landene som i utgangspunktet hadde de meste åpne økonomiene, og som derfor hadde lønnskoordinering og store velferdsstater – det vil si land som i utgangspunktet hadde levedyktige og egalitære frihandelsinstitusjoner.

Barth og Moene mener altså at de nordiske landene tjener på globaliseringen fordi de beholder sterke velferdsordninger. Og noe av det som skiller de nordiske landene fra resten av OECD er at fagforeningene (som gir jevnere inntektsfordeling) ikke har blitt svakere etterhvert som man har færre industriarbeidere.

Denne tabellen viser utviklingen i fagorganisering, sammen med andelen ansatte i landbruk, industri og servicesektoren i Norge siden 1960:

Selv om andelen industriarbeidere har sunket, har andelen fagorganiserte økt.

Og hvis fagforeninger minsker ulikhetene, og de lave ulikhetene er med på å gjøre Norden til vinnere i globaliseringen, skulle man jo tro at alt er i sin skjønneste orden.

Men kanskje er denne penslen for bred. Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor Normann hadde en artikkel om Norge og globaliseringen i Samfunnsøkonomen i fjor (omtalt i Dag og Tid, les hele artikkelen her). Konklusjonen er ganske dyster:

vi omstiller i stor grad til passivitet. Våre sosiale ordninger legger til rette for rask tilpasning i, og av, enkeltbedrifter og næringer, men de oppmuntrer ikke til reallokering av arbeidskraft – bare til at vi tar vare på de som faller utenfor.

[...] En av grunnene til at så mye av industrinedbyggingen har ført til uføretrygding, er at den nye virksomheten som erstatter industri, for det meste har vokst frem andre steder enn der de gamle arbeidsplassene er blitt borte. Det gjelder særlig kunnskapsintensiv tjenesteytelse.

Jeg kommer ikke til å få plass til det siste her i oppgaven min, men dette er veldig interessant. Ifølge Normann og Ulltveit-Moe er det bare Oslo-regionen som tjener på globaliseringen, mens resten av landet ender opp som nedlagte industribygder på uføretrygd.

Anonyme bidrag

NONA arrangerte debattmøte om nettdebatt i dag (referat på Cover it Live). En tanke derfra:

Helge Øgrim var litt bekymret for at veldig få er villige til å diskutere journalistikk på journalisten.no, og jeg kastet meg frampå med en kommentar om denne debatten kanskje fungerer bedre på skribentenes personlige blogger enn på et fagblad som journalisten (som attpåtil krever fullt navn, og er ganske formelt i formen). Mange av mine favorittbloggere skriver på mange flere formater enn bloggen, og jeg tror dette formatet har en verdi i seg selv.

Elin Ørjasæter var ikke enig, og hun tok seg tid til en liten prat etter møtet (takk for det!). Hun mente at det er noe "stykkevis og delt" over denne måten å skille bloggeren fra journalisten - når de i virkeligheten er samme person. I offentligheten bør man ha ryggrad til å stå fullstendig for meningene sine.

Det er et godt poeng, og anonymiteten på nettet er veldig problematisk. Men poenget jeg forsøkte å få fram er det samme som jeg skrev da Amnesty inviterte til ytringsfrihetskampanje: Med internett har offentligheten fått en ny dimensjon, der terskelen for deltakelse er befriende lav. Jo, vi står i fare for å drukne i kloakk, men flere mennesker får mulighet til å delta. Jo, man kan velge anonymitet, den feige utveien, men jeg tror dette er bedre enn ikke å ytre seg i det hele tatt.

Trikken hjem fra debattmøtet kjørte forbi Biermanns gate. Noen har tagget på en vegg: Drit i helsekøen, bygg opera! Dette er én måte å bidra til samfunnsdebatten: fullstendig anonym, lite konstruktiv og ganske nær det pøbelaktige. Men jeg tror personen som skrev dette har fått flere mennesker til å tenke enn han kunne gjort gjennom Aftenposten-kronikken han aldri skrev. Og som redaksjonen ikke ville trykket likevel.