Er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg er nettopp ferdig med semesteroppgaven om inntektsforskjeller. Du kan lese hele her: Is inequality a political choice?

Her en slags oppsummering:

Utgangspunktet for oppgaven er Paul Krugmans bok Conscience of a Liberal, og Brink Lindseys (Cato-instituttet) kritikk av den. Korte historien: Krugman mener at staten fortsatt kan og bør motvirke økonomiske forskjeller, og Lindsey er uenig i begge deler. Siden dette er ment å være en akademisk tekst lar jeg det politiske bør ligge, og konsentrerer meg om det empiriske kan.

Spørsmålet er derfor om politikere fortsatt kan motvirke ulikhet. Finnes det faktorer utenfor politikernes herredømme som har begrenset muligheten til å drive en omfattende redistribusjonspolitikk, eller er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg konstentrerer meg om 16 OECD-land (Australia, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Japan, Nederland, Norge, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Østerrike) i perioden 1980-2000. Ulikhet måles ved hjelp av den smått problematiske Gini-koeffisienten, som måler avvik fra fullstendig likhet.

Jeg har brukt tall fra Standardized World Income Inequality Dataset (SWIID) der verdiene varierer fra 0 (alle deler alt) til 100 (én tar alt). De er gode fordi de viser ulikheter både før (brutto) og etter (netto) skatter og overføringer. Differansen mellom disse er dermed resultatet av skatte- og omfordelingspolitikk.

Først: Ulikhetene i bruttoinntekt (grønn linje) har økt siden 1980, fra et gjennomsnitt på 39,3 til 44,8 i 2000, men ser ut til å ha blitt sterkt redusert av skatte- og omfordelingspolitikk. Ulikhetene i nettoinntekter (blå linje) har steget, men i betydelig lavere grad. Differansen har økt fra 13,3 til 16,8 (den nederste grafen).

I tillegg bruker jeg data om økonomiske og politiske forhold fra Comparative Political Dataset.

Så: ved hjelp av ganske vanlige regresjonsanlyser kan man sjekke hva slags effekt regjeringsparti har på reduksjon av ulikhet. Dette kontrolleres opp mot faktorer som andel av befolkningen over 65, fagforeningsgrad, utenrikshandel, de-industrialisering, arbeidsløshet, deltakelse i arbeidsmarkedet og økonomisk vekst har på omfordeling av inntekt.

Det er ikke alle faktorene som har noen særlig effekt. Likevel ser det ut til at:

- Utenrikshandel reduserer redistribusjonen

- Fagforeningsgrad øker redistribusjonen

- Høyrepartier ingen effekt på redistribusjon

- Mindretallsregjeringer øker redistribusjonen

Det spesielle er altså at høyreregjeringer ikke ser ut til å ha noen statistisk signifikant effekt på redistribusjon. Mindretallsregjeringer ser derimot ut til å ha en positiv effekt på redistribusjon. Mekanismen kan være den samme som Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø har beskrevet for offentlige utgifter: mindretallsregjeringer har mindre politisk kapital til å motstå krav fra interessegrupper, og må derfor bruke mer penger for å forsøke å bli gjenvalgt.

Her må vi selvfølgelig legge inn et viktig forbehold: høyreregjeringer har ingen effekt på redistribusjon dersom vi kontrollerer for effekten av fagforeninger og utenrikshandel. Og dermed: hvis høyreregjeringer har noen effekt på hvor mye et land handler med utlandet, og/eller hvor stor andel av arbeiderne som er fagorganiserte (det vil si hvis effekten av fagorganisering eller utenrikshandel skjuler effekten fra regjeringspartiet) - da har regjeringspartiet også en effekt på redistribusjon.

Men fordi fagforeningsgrad og utenrikshandel forandrer seg forholdsvis lite fra år til år (eller innenfor en valgperiode, for den saks skyld) virker det ikke som regjeringsparti har veldig stor effekt på graden av redistribusjon. Redistribusjon ser altså ut til å være forholdsvis stabilt, og påvirkes også mye av krefter utenfor politikernes kontroll.

Og med dette lar jeg SPSS ta sommerferie.