Orker ikke, gidder ikke...

Foreign Policys Evgeny Morozov blogger om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for sosialt engasjement. Hele innlegget er verdt å lese, men her er det viktigste avsnittet:

What is often overlooked is the fact that "slacktivists" abandon their causes as easily and frivolously as they take them on. They have very little intellectual or emotional stake in them and this is natural. The problem is that it fosters a very cynical attitude to activism and social change, where every campaign - no matter how serious and noble - can essentially be viewed as yet another Internet joke, perhaps, not as funny as those that deal with funny pictures of cats but pretty close. When people use Facebook and Twitter to campaign on 25 different causes, chances are they don't seriously care about any one of them.

Jeg tror Morozov her peker på den store utfordringen for sosiale medier; hvordan unngå at virtuelt engasjement blir en politisk blindvei. Potensialet er stort: til forskjell fra TVen (kringkasting er pasifiserende underholdning) er nettet grunnleggende sosialt og interaktivt.

Problemet er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Vi mangler mekanismene til å overføre nett-engasjement til reell aktivisme. Heldigvis, får man nesten si.

Fordelen med at alt er likegyldig kan være at også de negative utslagene av sosial mediebruk er uviktige. Personal Democracy Forum-bloggen skrev om hatgrupper på nettet i september, og hvordan ekstremister benytter seg av sosiale medier. Advarselen lød:

The democratic battle on the net is critical. No one can resign from their civic duty and duty as an activist in the name of passive tolerance. The trenches of hate threaten to tear the social fabric and the idea of community, which is indispensable and intrinsic to the nature of the net and the new global citizenry.

Sannheten trenger heldigvis ikke å være så dramatisk. Hvis slacktivism-begrepet virkelig har noe for seg, kan det være grunn til å tro at likegyldigheten er like stor i alle retninger. Å melde seg inn i en hatefull Facebookgruppe er like lett - og like resultatløst - som andre typer Facebookengasjement. Slik som anti-NRK-lisens-folket som ikke klarer å løsrive seg fra TVen lenge nok til å gjøre sin stemme hørt i den virkelige verden (Jeg mener ikke å kalle anti-lisens-folket hatefullt, naturligvis - poenget er at slacktivismen ikke følges opp med reellt engasjement).

De gode nyhetene ved slacktivisme er derfor: I en tid hvor ingen gidder å utøve politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement vår beste forsikring mot ekstremisme.