Nytt argument: Komparative kjeltringer

Ny utgave av argument er ute! Denne gangen har jeg skrevet om kriminalitet i USA og Norge under overskriften «Kapitalister og andre kjeltringer». Hovedpoenget er at institusjonelle variasjoner fører til forskjellige typer kriminalitet - mye på samme måte som institusjoner gir nasjonale økonomier sine komparative fortrinn (Hall & Soskice: Varieties of capitalism).

Artikkelen bygger på en bloggpost jeg skrev i august: Varieties of streetgangs. Jeg tar utgangspunkt i to bøker: Sveinung Sandberg og Willy Pedersens Gatekapital (les den!) og Sudhir Venkatesh' Gang Leader for a Day, som viser noen tydelige forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet. En av de virkelig slående forskjellene dreier seg om forholdet mellom staten og de gatekriminelle. Mens crackgjengene i Chicago opererer i et område hvor politi og ambulanse ikke vil nærme seg, har hasjselgerne langs Akerselva jevnlig kontakt med velferdsapparatet. Sitatet fra hasjselgeren som mener politikerne snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak» er utrolig fascinerende.

Jeg bruker dessuten noen tanker fra Philippe Bourgois (som har en del artikler på sin hjemmeside) og Bruce Western (også han har en del gratis artikler liggende). Westerns Punishment and Inequality in America kan forresten fjernlånes gjennom Bibsys.

Artikkelen min er lagt ut her på bloggen også.

Kapitalister og andre kjeltringer

Hva komparative fortrinn forteller oss om hasjselgere langs Akerselva.

Handel er lønnsomt fordi vi er forskjellige. Det er dette poenget 1800-talls-økonomen David Ricardo påpekte med ideen om komparative fortrinn; land kan tjene mer på spesialisering og handel enn de kan på å være selvforsynte. D et er mye som kan være galt med en slik forenkling, men argumentet er ganske enkelt at økonomien i et land er konkurransedyktig fordi den ikke er identisk med økonomien i andre land.

Institusjoner avgjør

Ideen om komparative fortrinn har blitt raffinert siden 1800-tallet. Et eksempel er boka Varieties of Capitalism, en moderne klassiker innenfor sammenliknende politisk økonomi, der P eter Hall og David Soskice gir en forklaring på hvor disse komparative fortrinnene kan komme fra. Deres argument er at forskjellige institusjonelle trekk – som velferdspolitikk, lønnsforhandlinger, utdanningsregimer, eiernes forventninger til aksjeutbytte og andre kulturelle faktorer – skaper systematiske forskjeller i ulike lands økonomier.

Det er for eksempel slik at norske institusjoner – særlig graden av offentlig inngripen – legger et annet rammeverk rundt næringslivet enn amerikanske institusjoner. Dette gir den amerikanske og den norske økonomien ulike styrker og svakheter; det gir bedriftene deres komparative fortrinn. Dette prinsippet kan overføres til andre deler av samfunnet. For eksempel kriminalitet.

Crack og karriere

Organiseringen av arbeidsmarkedet kan ha stor betydning for kriminaliteten i et samfunn. Steven Levitt, økonomen bak Freakonomics-bøkene, har påpekt hvordan økonomiske incentiver gjør cracksalg til et rasjonelt karrierevalg for lavt utdannede afroamerikanske menn; den potensielle gevinsten ved gjenglivet er simpelthen så stor at en minstelønnsjobb ikke kan konkurrere. Det er mer å tjene på salg av narkotika enn på en lovlig jobb.

På grunn av de store institusjonelle forskjellene mellom Norge og USA , er det grunn til å se for seg store ulikheter i gatekriminaliteten. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har studert hasjselgerne langs Akerselva. Funnene deres viser noen påfallende forskjeller mellom norsk og amerikansk gatekriminalitet.

Marginalisert i Norge

Den kanskje mest interessante forskjellen mellom gateselgere av narkotika i Norge og USA handler om forholdet til majoritetssamfunnet og det offentlige. Guttene langs Akerselva – mange med minoritetsbakgrunn – er en marginalisert gruppe, men de har jevnlig kontakt med hvite hasjkunder fra alle samfunnslag. At salget foregår nettopp langs Akerselva – bokstavelig talt på grensen mellom gamle klasseskiller – blir et bilde på hvor nær de norske gatekriminelle er majoritetssamfunnet.

Gjennom sosiologen Sudhir Venkatesh, som har gjort omfattende studier av crackselgende gjenger i Chicagos housing projects, blir vi kjent med et miljø med klare forskjeller fra hasjselgerne i Oslo. Gjengene i Chicago opererer i samfunnets randsone, i et boligområde hvor innbyggerne har lært seg at det ikke nytter å ringe politi eller ambulanse. Venkatesh beskriver gjengen som en dominerende, nærmest politisk, institusjon i et område med om lag fem tusen beboere. Mens Oslos narkotikaselgere er en liten, marginalisert gruppe, framstår gjengen i Chicago mer som en autoritet innenfor en større marginalisert befolkningsgruppe.

Vil på tiltak

En annen åpenbar forskjell er at de gatekriminelle i Norge har så bred kontaktflate med offentlige instanser. Særlig tydelig blir det når Pedersen og Sandberg forteller hvordan hasjselgerne har adoptert begreper fra velferdsarbeidere; i et intervju sier en av guttene at han er frustrert over sin egen situasjon. Han mener politikerne ikke gjør nok for å hjelpe ham tilbake i storsamfunnet, og at noen snart må ta ansvar og sette ham «på tiltak». Ordvalget vitner om at det å iscenesette seg selv for velferdsapparatet er en viktig del av livsmestringen for norske gatekriminelle.

Dette bildet står i sterk kontrast til amerikanske kriminelles forhold til det offentlige. Sosiologen Bruce Western har undersøkt det amerikanske straffesystemet med fokus på sosial ulikhet, og beskriver straffesystemet som den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til unge minoritetsmenn med lav utdanning. Western viser at disse mennene har større sannsynlighet for å havne i fengsel enn for å bli velferdsmottakere.

Crackens politiske økonomi

En annen åpenbar forskjell er hvilket narkotisk stoff som selges: langs Akerselva er det hasj, i Chicago crack-kokain. Sosiologen Philippe Bourgois mener den omfattende bruken av crack er et symptom på sterke raseskiller i samfunnet. Ifølge Bourgois har crack-epedimien i USA kommet som en konsekvens av en systematisk form for etnisk segregering han beskriver som et ’inner-city apartheid.’ Crack-kokain er betraktelig mindre utbredt i Europa, der også graden av etnisk segregering er mindre.

Det er dessuten tydelige forskjeller i vold og bevæpning. Fra Oslo forteller Sandberg og Pedersen om slagsmål, overfall og ran – noen ganger med kniv. Venktatesh, derimot, beskriver Chicagos gjengmiljø som en verden med skytevåpen. Forskjellen for de involverte må være enorm.

Kjeltringer og kapitalister

Historien har gitt Norge og USA svært forskjellige institusjoner, og disse legger ulike rammeverk rundt folks liv. På denne måten blir både kapitalismen og kriminaliteten i de to landene svært ulike.  

---------------

Denne teksten er publisert i argument #3 2010 (tilgjengelig som pdf her). En kort bloggpost om innlegget finner du her.

Religion og økonomi: nytt fra laboratoriet

Atferdsøkonomi er fascinerende greier. Benjamin, Choi og Fisher har gjort eksperimenter for å undersøke hvordan religion påvirker atferd. Funnene er oppsummert i et nytt NBER-paper (åpen versjon her). De går blant annet løs på Max Webers tese om den protestantiske arbeidsetikken, og Robert Putnams tese om at katolisisme gir lavere tillit i et samfunn.

Her er sammendraget:

Although many scholars (e.g., Weber, 1930) have hypothesized that religious identity norms affect economic outcomes, empirical tests have been hampered by the difficulty of identifying exogenous variation in religion. We create exogenous variation by randomly varying religious identity salience in laboratory subjects. The marginal effect of religious identity is the change in subjects’ choices when religion is salient. We test six hypotheses from prior literature. We find that Protestantism increases contributions to public goods. Catholicism decreases contributions to public goods, decreases expectations of others’ contributions to public goods, and decreases risk aversion. Judaism increases worker reciprocity in a bilateral labor market gift-exchange game. We find no evidence of religious identity effects on disutility of work effort, discount rates, or generosity in a dictator game. 

Metoden er slik: først blir forsøkspersonene gitt noen enkle oppgaver. Man får fem ord - hvorav ett er overflødig - som skal omrokkeres til en ny setning. Én gruppe forsøkspersoner får religiøst ladede setninger. Disse setningene fungerer som priming, dvs de setter forsøkspersonens underbevissthet på sporet av religion. Ideen er altså at  f.eks katolske forsøkspersoner som er blitt primed vil være mer bevisst sin egen religion enn katolske forsøkspersoner som ikke er primed.

Deretter får forsøkspersonene en serie oppgaver og strategiske spill, og forskerne undersøker atferden.

Om forholdet mellom religion og tillit skriver de:

We find, consistent with the conclusions of Putnam (1993) and La Porta et al. (1997), that Protestantism increases the supply of public goods while Catholicism suppresses it. Protestants for whom religious identity is salient contribute 15 cents more to the public good than control Protestants, whereas primed Catholics decrease their contributions by 18 cents. Jewish subjects’ contributions are unaffected by the prime. (...)

Putnam (1993), La Porta et al. (1997), and Ruffle and Sosis (2007) argue that the channel through which religion affects public goods provision is trust. Among Catholics, our data support this hypothesis. (...) relative to control Catholics, primed Catholics expect the average member of their group to contribute 12 cents less. Primed atheists and agnostics expect others to contribute 9 cents more, a marginally significant result. However, there is no significant effect of priming on Protestant expectations. This suggests that Protestantism’s positive effect on public good contributions (...) is due to a Protestant norm to unconditionally contribute to public goods, rather than a Protestant norm to trust others.

Altså: protestanter er ikke nødvendigvis mer tillitsfulle, men har en sterkere tilbøyelighet til å bidra til felles goder.

Placebo: arv eller miljø?

Jeg leste nettopp korrektur på en tekst om placeboeffekten. Her ble det (av en fagperson) forklart at kroppen skiller ut opiater og andre smertestillende stoffer når pasienter blir gitt saltvannsinjeksjoner de tror inneholder smertestillende medisin.

Jeg vet egentlig ikke noenting om noe som helst, og har ikke tenkt altfor nøye over det, men her er spørsmålene jeg stiller meg: hvordan vet kroppen at den skal skille ut disse stoffene? Har den lært dette gjennom arv eller miljø?

Er ikke medisinsk praksis (selv om vi inkluderer medisinmenn og sjamaner) altfor, altfor, altfor ung til å kunne ha preget arvematerialet vårt?

Mest sannsynlig har jeg misforstått et eller annet.

Eventuelle oppklaringer mottas med takk.

Mannen: fotball og vold

Her er sammendraget av et ferskt working paper fra IZA: Family Violence and Football: The Effect of Unexpected Emotional Cues on Violent Behavior, skrevet av David Card og Gordon B. Dahl (UC Berkeley & San Diego):

We study the link between family violence and the emotional cues associated with wins and losses by local professional football teams. We hypothesize that the risk of violence is affected by the ‘gain-loss’ utility of game outcomes around a rationally expected reference point. Our empirical analysis uses police reports of violent incidents on Sundays during the professional football season. Controlling for the pre-game point spread and the size of the local viewing audience, we find that upset losses (defeats when the home team was predicted to win by 4 or more points) lead to a 10 percent increase in the rate of at-home violence by men against their wives and girlfriends. In contrast, losses when the game was expected to be close have small and insignificant effects. Upset wins (when the home team was predicted to lose) also have little impact on violence, consistent with asymmetry in the gain-loss utility function. The rise in violence after an upset loss is concentrated in a narrow time window near the end of the game, and is larger for more important games. We find no evidence for reference point updating based on the halftime score.

Altså: når det lokale fotball-laget går på overraskende tap (tap når laget var ventet å vinne med fire poeng eller mer), øker den rapporterte familievolden med 10 prosent. Dette er menn som slår sine kjærester/koner.

Forskerne finner dessuten at familievolden øker både ved høytider og i varmere vær.

Til slutt en sentence to ponder fra diskusjonen (side 27, min utheving):

We view the magnitude of the cueing effect attributable to an upset loss as rather large, considering that only a fraction of the population are serious football fans, and that our sample largely excludes the cities in which the NFL teams are located.

Jaha. Her var det altså andelen menn som er fotballfans som var interessant. Ikke andelen menn som slår. Litt overrasket.

Politisk segregering på nettet

Tyler Cowen tipset om et paper skrevet av Jesse Shapiro og Matt Gentzkow: Ideological Segregation Online and Offline.Utgangspunktet her er det samme som Cass Sunstein har skrevet om i Republic.com; at borgernes mulighet til å bli kjent med synspunkter som er annerledes fra deres egne er et viktig demokratisk ideal. Hvis folk bare blir kjent med argumenter og synspunkter som bekrefter holdninger de allerede har, vil vi få et fattigere demokrati. Jeg har skrevet litt om Sunstein tidligere her og her.

Shapiro og Gentzkow forsøker å finne ut om internett er mer eller mindre segregert enn andre deler av offentligheten. For dette har de utregnet en isolasjons-indeks.

Funnene tyder på at man blir kjent med et større mangfold av synspunkter på nettet, enn man blir ved å snakke med venner, kolleger eller familie:

News consumption online is far from perfectly segregated. The average Internet news consumer’s exposure to conservatives is 57 percent, slightly to the left of the US adult population. The average conservative’s exposure is 60.6 percent, similar to a person who gets all her news from usatoday.com. The average liberal’s exposure is 53.1 percent, similar to a person who gets all her news from cnn.com. The isolation index for the Internet is 7.5 percentage points, the difference between the average conservative’s exposure and the average liberal’s exposure.

(...) The isolation index we estimate for the Internet is higher than that of broadcast television (1.8), magazines (2.9), cable television (3.3), and local newspapers (4.1), and lower than that of national newspapers (10.4). We estimate that eliminating the Internet would reduce the ideological segregation of news and opinion consumption across all media from 4.9 to 3.8. 

Online segregation is somewhat higher than that of a social network where individuals matched randomly within counties (5.9), and lower than that of a network where individuals matched randomly within zipcodes (9.4). It is significantly lower than the segregation of actual networks formed through voluntary associations (14.5), work (16.8), neighborhoods (18.7), or family (24.3). The Internet is also far less segregated than networks of trusted friends (30.3).

En viktig presisering: Shapiro og Gentzkows målinger sier ingenting om hvordan folk tolker informasjonen de finner i mediene. Selv om folk f eks leser de samme nettavisene, tolker de trolig artiklene ulikt.

Likevel: de av oss som er bekymret for at nettoffentligheten ikke er så åpen som vi kunne håpe har nettopp fått et sterkt motargument. Kanskje blir folk kjent med et større spekter av synspunkter via nettet enn ved å snakke med venner, kolleger og familie.

Heteropolis

Jeg har nettopp lest Heteropolis av Charles Jencks. Den handler om arkitektur i Los Angeles, og om hva  postmoderne arkitektur kan fortelle oss om å leve i et flerkulturelt samfunn. Her er noen tanker og sitater:

Utgangspunktet for boka er at byer som Los Angeles, sammensatte byer hvor ingen gruppe er i majoritet, blir stadig vanligere. Boka ble gitt ut i 1993, og beskriver blant annet opprørene i Los Angeles i 1993 - protestene etter Rodney King-saken.

Først: Postmodernismen (som Jencks er kjent for å ha definert med boka Language of Post-Modern Architecture) er et brudd med det moderne prosjektet, og handler delvis om å gi slipp på troen på det rasjonelle framskrittet. Slikt blir det ofte tunge tekster av. Og dette ville ikke vært en bok om postmodernisme hvis ikke den av og til føltes som å fange fluer med nevene. Slik som med setninger som denne: In other words, as Michel Foucault and others have argued, power is at once centralized and de-centralized, part of a mainstream binary logic and sidestream multi-logic.

Dette er likevel en ganske lettlest bok, og argumentet er veldig godt. Og parallellen mellom arkitektur og politikk er slettes ikke så dum. Det kan være lurt å spørre om forventningene vi har til de to feltene. Side 95-96:

Traditional public architecture - churches, courts, city halls and covered walkways - has always claimed to represent values which a culture shares. A unity of aim and expression is presumed in such building, since the public must understand and pay for it. This obvious point needs reviewing, because it inevitably becomes contested in a pluralist society: ' unity for whom?' is the question. [...] Why ask architects to do more than religion and politics have done - unify a culture, or express heterogeneous and universal ideas. 

Og det er nettopp dette som er poenget til Jencks: heller enn å forsøke å lage noe allmenngyldig og universelt (enten i form av moderne arkitektur eller kosmopolitiske verdier) bør vi omfavne forskjeller, dialog og motsetninger. Fra side 120-121:

A cosmopolite, by definition at home in all parts of the world, free from local attachments and prejudices, is also by definition bereft of commitments to a particular ecology and way of life. This ambivalnce makes the concept of the heteropolis more acceptable than the cosmopolis. 

The enjoyment of difference and variety in a city makes it necessary that one respects and furthers the 'otherness' one finds, gives something back to the pre-existing heterogeneity. The long-term goal of the heteropolis, its defining goal, is not only to sustain itself as a viable economic and ecological entity, but to further a slow, peaceful interweaving of world-views. Such intermixtures can only take place when there is a true dialogue between cultures, neither coercion nor domination of one by another, but a sustained relationship of talking and listening, sometimes painful, sometimes enjoyable.

Et sted jeg ikke klarer å finne tilbake til skriver han dessuten at ideen om en reell dialog forutsetter at ingen vet hvor den vil lede oss.

Ofte likner argumentet til Jencks på det vi hører (for eksempel fra Jeff Jarvis) om at alt er beta. Heller enn å forvente det perfekte og fullkomne sluttproduktet, må vi innse at ting blir til underveis, og at mye ikke kan sentralplanlegges. Jencks skriver (side 75-77): 

The opposite of hetero-architecture is not homo- but mono-architecture; that is, building which is reduced exclusive, over-integrated, perfected and sealed off from life and change. [...] With the L.A. school, particularly Gehry and Moss, it is often not clear when, or even if, the building is ever finished. How can you sue an architect when the building makes a virtue of accidents, mistakes and improvisations? 

Velferd uten ansikt

Jeg hadde tenkt å lese Nina Karin Monsens Velferd uten ansikt: en filosofisk analyse av velferdsstaten denne påsken. Det har gått en stund siden jeg led meg gjennom hennes Kampen om ekteskapet og barnet (en fryktelig dårlig tekst, og et veldig svakt argument) og jeg syntes hun fortjente en ny sjanse. Det var bortkastet tid. Etter 148 sider bestemte jeg meg for at livet er for kort til å lese ut denne boka.

Temaet er interessant i seg selv; hvilke mangler har velferdsstaten? Hva er de utilsiktede konsekvensene av å ha en profesjonalisert velferdsstat? Undergraver velferdsstaten medmenneskelighet og hjelpsomhet?

Problemet er at Monsen ikke argumenterer - hun remjer. Hun generaliserer fra tynne luften, og referer gjerne til "en gammel venninne av meg", "en gutt jeg hørte om for en tid siden" eller den mystiske størrelsen "mange". Utover dette referer hun sjelden til annet enn synonymordboka. Det er uetterrettelig, og kjedelig å lese.

Google sendte meg tilfeldigvis til Ivar Bakkes bokomtale av Velferd uten ansikt. Han skriver: Å kalle dette for en "filosofisk analyse av velferdsstaten", synes jeg øver vold på ordene "filosofisk" og "analyse".

Enig.