Det er fristende å være optimist på vegne av de nye mediene, først og fremst fordi de gamle stadig feiler i sitt samfunnsoppdrag. I Norge er det særlig redaksjonenes evige person- og konfliktfokus og det Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen har kalt kommentariatets diktatur som står som de tydeligste symptomene på at et brakklagt medielandskap.
Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser blogger, Twitter,YouTube og Facebook unektelig ut som løsninger. Med sosiale medier får vi alle de samme prinsipielle mulighetene til å bidra til den offentlige debatten – en berikelse av medielandskapet og en enestående mulighet for et ekte deltakerdemokrati.
Folkelig korrektiv
Det er god grunn til optimisme, og bloggene har allerede vist seg som et viktig supplement til etablerte medier. I USA fikk de politiske bloggene sitt definitive gjennombrudd i september 2004, da konservative bloggere avslørte dårlig journalistisk håndverk i en 60 Minutes-dokumentar om president Bushs militærtjeneste. Erfarne journalister hadde utvist dårlig kildekritikk, og ble korrigert av bloggerne. Dette ble sett på både som et slag i den pågående kulturkrigen – en seier for den tause majoritet over liberale medier – og som bevis for at de tradisjonelle mediene trenger et folkelig korrektiv.
Det tilsvarende øyeblikket i den norske bloggosfæren kom i februar 2008, da regjeringen trakk sitt lovforslag om å verne religioner fra hatefulle ytringer. Lovforslaget ble i første omgang oversett av de tradisjonelle mediene, og det var de politiske bloggerne (særlig Document.no og Den tvilsomme humanist) som målbar kritikken. Til slutt ble bloggerne hørt av avis- og TV-redaksjonene og løftet fram i den store offentligheten. Regjeringen snudde.
Dynamikken
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.
Det ligger en interessant dynamikk bak bloggernes evne til å sette dagsorden. Professorene Daniel Drezner og Henry Farrell har presentert en toneangivende modell for hvordan selv små og spesialiserte blogger kan prege den politiske debatten. De konstaterer at selv om det kun er noen få bloggere som står for størsteparten av lesertallene i bloggosfæren, finnes det en fantastisk lang hale av spesialiserte småblogger med lave lesertall. De største politiske bloggerne har et høyt mediekonsum, og løfter gjerne fram andre redaksjoners og bloggeres nyheter og innlegg. Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten.
Bloggerne er dermed i ferd med å overta rollene til profesjonelle redaksjoner.
Den åpenbare fordelen er at bloggerne i større grad representerer grasrotperspektivet, og kan være en verdifull utfordrer til kultureliten. Men problemet er at vi likevel kun bytter ut én meningsdommer (avisredaktøren) med en annen (proffbloggeren). Bloggerne representerer dermed ikke nødvendigvis noen demokratisering av mediebildet; ett kommentariat byttes ut med et annet.
Polarisering
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.
Politiske bloggere er dessuten ikke særlig representative for befolkningen. I USA er størsteparten hvite menn med høyere utdanning. Den norske politiske bloggosfæren er tilsvarende dominert av folk som skal bli, er eller har vært politikere og journalister.
Som i USA er den norske bloggosfæren dessuten frustrerende polarisert. Medieforsker Eszter Hargittai har kartlagt de 40 viktigste konservative og liberale amerikanske bloggene, og finner at det sjelden går linker mellom de to leirene. Når bloggerne først linker til meningsmotstandere, er det som oftest for å latterliggjøre – ikke for substansiell diskusjon. Det er ikke foretatt noen tilsvarende kartlegging i Norge, men diskusjonene som engasjerer den norske bloggosfæren sterkest – som innvandring, multikulturalisme og EUs datalagringsdirektiv – framstår som svært polariserte.
Elitekvitring
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.
Hva så med andre sosiale medier? Twitter er kanskje det tydeligste elitefenomenet, og i replikkvekslingene her ser man stadig konturene av kommende kommentarartikler. Dette er riktignok en flott plattform for skrivetrening og utprøving av argumenter, men det demokratiserer ikke medielandskapet. Det kan tvert imot være grunn til å se på Twitter som anabole steroider for konsensusbyggingen blant de allerede dominerende meningsdommerne. Innen debatten føres i papiraviser og TV-studio er argumentene for lengst spisset på Twitter. På trygg avstand fra folk flest.
Folkelige Facebook
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.
Noen vil kanskje sette sin lit til Facebook -- den mest folkelige sosiale plattformen. Men problemet med Facebook som politisk verktøy er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Dette handler om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for politisk engasjement – et engasjement som sjelden stikker særlig dypt, og sjelden gir store resultater. Facebookgruppa «Vi skal fjerne TV-lisensen, og vi trenger deg for å få det til!», som i dag teller nærmere 230 000 medlemmer, organiserte i februar 2009 en demonstrasjon ved NRKs lokaler på Marienlyst. Ikke et eneste menneske dukket opp. Sammenliknet med kampanjen for å fjerne paprikaen fra Stabburets Pizza Grandiosa, viser dette hvor ubetydelig Facebook er som politisk plattform. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.
Septiktank
Slacktivism er likevel ikke entydig negativt, ettersom likegyldigheten gjerne er like stor i alle retninger. En hatefull ytring på nettet er like lettvinn - og like resultatløs - som andre typer nettengasjement. Hvis ingen gidder å utøve reelt politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement en god forsikring mot ekstremisme. Etter denne logikken blir heller ikke Hegnar Online så farlig som mange frykter: forumet fungerer riktignok som en virtuell samlingsplass for anonyme rasister, innsidehandlere og andre troll, men denne typen forumposting er i det minste mer harmløs enn lynsjing og gatedemonstrasjoner. Slike usensurerte forum fungerer som beholdere av slagg; se på det som offentlighetens septiktank.
Nye barrierer
Selv om de nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene, skaper de også nye barrierer og strukturer. At partipolitikere og betalte journalistbloggere debatterer på uredigerte blogger senker ikke nødvendigvis terskelen for folk flest til å ytre seg offentlig, og det representerer ikke nødvendigvis noen forbedring av den offentlige debatten. Dette er nemlig ikke folk flest.
Innlegg
6 kommentarer:
I god multikulturell stil får jeg bare minne om at eksisterer en stor verden utenfor Vest-Europa og Nord-Amerika. Bloggen og sosiale medier har enormt potensiale i de land som ikke er modne demokrati. Hva er drawbacken av Facebook og blogger i, la oss si, Kina? Det er veldig interessant.
Jeg orker ikke å kommentere mer nå. Ergometersykkelen kaller...
Godt poeng, Tom. Kanskje er det grunn til å være mer optimistisk for nye medier i disse regimene (som med Google og Kina, og Twitter i Iran).
Forsåvidt: Evgeny Morozov skriver en del om hvordan nye medier feiler i å undergrave autoritære regimer, for eksempel her: http://www.dissentmagazine.org/article/?article=1939
God gjennomgang. Det er vel helst bloggere selv som har en tanke (kanskje en bare en drøm) om stor innflytelse. Tvertinot kan det virke motsatt: Ved at mange sitter å skriver av seg sin frustrasjon blir det mindre engasjement i fora der det kunne blitt en utvikling ut av det.
takk for det!
Ja, kanskje det er snakk om en slags "tragedy of the commons" der alle hadde fått en mer opplyst offentlighet om flere holdt tankene sine for seg selv? Vi får håpe det ligger noe positivt her likevel..
Kristian skrev:
"Ifølge Farrell og Drezner er det nettopp denne dynamikken som gjør selv de minste bloggene politisk relevante; et innlegg fra en smal og spesialisert blogg kan løftes fram av de store bloggerne, og derfra videre til journalistene og redaktørene i papiravisene og TV-redaksjonene. På denne måten kan selv de minste bloggerne komme til å sette rammene for den politiske debatten."
At noe står skrevet et sted, betyr ikke at det er riktig. Her i Norge hvor det florerer med journalister i bloggsfæren, både med og uten pseudonym og til og med som moderatorer for bloggtjenester slik som Sonitus hvor hundrevis av små blogger leses hver eneste dag, er det sannsynlig at journalister/redaktører BARE blir kjent med saker som omtales på "store" blogger?
Og er det noen som helst grunn til å tro at politikere og andre beslutningstakere IKKE klarer å finne frem på egenhånd til små spesialiserte blogger som omhandler saker de er opptatt av?
Spinndoktorer ol. som ønsker å bruke blogger til å manipulere folkeopinionen, enten ved hjelp av psyops eller i mindre sofistikerte former, håper nok virkeligheten er slik du beskriver. At bloggsfæren har en hierarkisk struktur, hvor man kan få kontroll bare man finner ut hvordan man kan påvirke de "store" aktørene.
"Men problemet er at vi likevel kun bytter ut én meningsdommer (avisredaktøren) med en annen (proffbloggeren). Bloggerne representerer dermed ikke nødvendigvis noen demokratisering av mediebildet; ett kommentariat byttes ut med et annet."
Til en viss grad har du nok rett, det eksisterende kommentariatet erstattes. Og det finnes sikkert noen mennesker der ute som utelukkende leser det du kaller "store" blogger, eller som legger enorm vekt på det en "stor" blogger anbefaler.
Men de fleste blogglesere leser både store OG små blogger. Det er dette som gjør blogging demokratiserende og som er grunnen til at det politiske establishment virkelig frykter blogging.
Ingen trenger strengt tatt bloggtjenester slik som Sonitus, Borgeravisen ol. Mange bruker da også RSS-leser for å være sin egen redaktør. Til og med politikere, journalister og redaktører bruker RSS-lesere!
Blogging er prinsippielt desentralisert, og derfor vanskelig å kontrollere og manipulere. En liten blogg kan ha stor politisk påvirkningskraft, og det er lite establishmentet kan gjøre med saken.
"Etter denne logikken blir heller ikke Hegnar Online så farlig som mange frykter"
Det er IKKE mange som frykter forumet på Hegnar Online. Bare det politiske establishmentet du selv fremstår som en talsperson for, frykter et slikt helt vanlig nettforum.
Takk for lang og utfyllende kommentar, Anonym!
Du har nok rett i at også mindre blogger kan være agendasettende - særlig gjennom anbefalingstjenester som Sonitus osv. De gjør en veldig viktig jobb, og løfter nivået på nettoffentligheten mange hakk.
Det jeg likevel mener er verdt å belyse, er at de nye mediene innebærer noen egne maktstrukturer. Disse synes jeg vi skal tenke nøye gjennom.
Og selv om jeg nok er litt mindre bekymret for det politiske establishmentet, synes jeg du har et veldig godt poeng når du skriver: "Men de fleste blogglesere leser både store OG små blogger. Det er dette som gjør blogging demokratiserende".
Når det gjelder Hegnar-forumene: jeg vet ikke om "frykter" er riktig ord, men dette er en del av offentligheten som jeg er veldig skeptisk til. Jeg ser ikke verdien av dette forumet, og synes at ytringsfriheten til disse debattantene bør komme med en forpliktelse - for eksempel at man tar ansvar for egne ytringer. Jeg tror HO ville sett veldig annerledes ut (og hatt en større verdi som debattplattform) hvis brukerne ikke kunne være anonyme.
Du er selvfølgelig hjertelig velkommen til å bryte anonymiteten din her på bloggen min, om du vil. :)
Legg inn en kommentar