Selvhjelp og selvhjulpenhet

Jeg hørte en episode av Surprisingly Free-podkasten på vei til jobb forrige uke: Susan Maushart on pulling the plug. Maushart er forfatter av boka The Winter of Our Disconnect, om hvordan hun og de tre barna hennes levde uten "most screen-based technologies for 6 months". Jeg er uenig i synet hennes på teknologi og barneoppdragelse også, men akkurat dét skal vi la ligge akkurat nå.

I stedet er det to mer prinsipielle ting jeg vil protestere på, som jeg tror gjelder for alle bøker i den brede selvhjelpskategorien. Jeg har to ting jeg vil si: (1) at den perfekte hverdagen er ikke et realistisk endepunkt, og (2) vi hvertfall ikke kan komme oss dit alene.

Det første poenget handler om at vi må være mer opptatt av hvordan vi har det i stort og smått til daglig, og mindre opptatt av å ende opp på det perfekte endepunktet. Sens rettferdighetsteori handler om dette; drømmen om å få på plass de perfekte institusjonene som skal få samfunnet i absolutt balanse er håpløs, og vi må heller konsentrere oss om de små og store forandringene vi kan gjøre for å forbedre den verdenen vi faktisk lever i. Dette er et nyttig tips også i hverdagen. - jeg har blogget litt om det tidligere: her og her.

Det andre poenget var noe jeg tenkte på da Maushart nevnte Henry David Thoureau. Nå skal ikke jeg skryte på meg å være noen kjenner av Thoureau, men det lille jeg har lest (begynnelsen av Excursions) var ikke veldig imponerende. Han ønsker å rømme fra sivilisasjonen, være selvhjulpen og selvstendig, for dermed å kunne leve livet til fulle. Det slår meg som helt på jordet.

Det er menneskelig å ha svakheter, og det er menneskelig å måtte bero på andre mennesker i stort og smått. Det er nettopp dette samfunnet handler om. "Selvhjulpenhet er veien til fattigdom", er det ikke noen som har sagt det?

Martha Nussbaum skriver forresten veldig klokt om dette i kapittel tre av Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities. Og det er helt sentralt i det Sen skriver om utvikling og rettferdighet.

Men sånn er det altså ofte med selvhjelpsbøker: de forfekter en løsning hvor hver og en av oss kan ta grep om vår egen hverdag, og hvor vi kan fullstendig overkomme våre svakheter - og vår avhengighet (av andre mennesker i Thoureaus tilfelle, og av teknologien i Mausharts tilfelle). Det er en blindvei i mine øyne.