Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.
Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.
Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:
Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”
Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.
Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere.
Innlegg
6 kommentarer:
Er ikke en viktig forskjell at man har brutt loven ved fengsling i motsetning til å kreve sine rettigheter i velferdstaten? Altså, bør ikke borgerne det er snakk om klare å skille mellom disse scenariene? Eller er det bare jeg som misforstår litt?
Jo, det er et viktig poeng. Å bryte loven er selvfølgelig noe annet enn å kreve sine rettigheter.
Men det er viktig å huske at mange kan ha brutt loven uten å komme i kontakt med straffesystemet. Og det er dette som er et av Weavers viktige poenger: når noen deler av befolkningen oftere kommer i kontakt med straffesystemet (på grunn av forskjeller i hvordan ulike typer kriminalitet, eller forskjellige nabolag, blir behandlet av justisvesenet), og når kontakt med straffesystemet (kontrollert for en masse andre variabler) reduserer politisk engasjement og tillit - da kan man argumentere for at statsapparatet "bryter ned" borgerne heller enn å hjelpe dem til å bli bedre borgere.
Men apropos forrige artikkel jeg blogget om (Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State): velferdstjenester kan marginalisere folk det òg.. Og da lurer jeg på hva som er mest marginaliserende - fengsling eller velferd?
Om man ikke anerkjenner kompleksiteten kan man falle i fellen at man ser at en person øker sin sannsynlighet for å ende i fengsel om han/hun mottar velferdstjenester. Og dette var en forenkling. Marginalisering er veldig komplisert.
Man kan spørre seg om ikke lovene er litt "skewed" mot fattige. Eller eventuelt håndhevelsen av lovene. Hvitsnippkriminalitet blir sjeldent tatt tak i - narko og vold blir det.
Tenkt scenario: En "overklassemann" blir satt i fengsel i tre år for hvittsnippkriminalitet. En i "the projects" blir sittende inne i tre år for salg av narko. Hvem blir mest marginalisert/stigmatisert? Jeg setter en knapp på at det er sosialt mest sett ned på i miljøene der hvor "overklassemannen" henger. Samtidig er det nok sånn at "projectsfolkene" som gruppe føler seg mer sårbare enn feks finanseliten.
Når det gjelder velferd er det (i USA) kun de fattige som får dette. Usikker på hva det betyr, men tror det er viktig. I fengsel kan alle havne - selv om sosioøkonomisk status seff er en viktig faktor.
Hva tror du?
Godt poeng! Å bli straffedømt er helt sikkert mer stigmatiserende blant grupper som straffedømmes skjeldnere. Så det kan godt hende at overklassemannen vil bli mer sett ned på av sine "peers"..
Men det viktigste poenget tror jeg handler om nettopp det du også skriver; at håndhevelsen av lovene nok er "skewed" i de fattiges disfavør. De lovbruddene som forekommer oftere blant fattige straffeforfølges oftere enn lovbruddene blant rike. Så selv om alle jo egentlig kan havne i fengsel, ser vi at de fattige havner der oftere.
En annen ting: systemforskjellene mellom USA og Norge her er jo veldig store. Og med så forskjellige systemer av velferds- og justispolitikk skulle det vært interessant å sammenlikne nivået av samfunnsengasjement blant både velferdsmottakere og straffedømte i de to landene!
Det siste der er utrolig interessant. Jeg holder kanskje en knapp på USA på grunn av velferdsstatens passifiserende effekt, men det er nok et hav av motstridende argumenter.
Om man hadde legalisert narkotika så ville nok fengselsraten blant fattige gått kraftig ned. De fleste lovbrudd er vel relatert til dette? Vold, tyveri, ran og narkoomsetning.
Ja, narkotikapolitikk har nok mye med dette å gjøre..
Jeg har en følelse av at fengsling (særlig i USA) svekker samfunnsengasjementet mer enn velferdstjenester, men det hadde vært interessant å se tall på dette! Det er for eksempel ikke sikkert at mønsteret er likt i USA og Norge.
Legg inn en kommentar