Hvordan sivilsamfunnet (ikke) er unikt

Her er en ting jeg tenker om hvordan vi tenker om folk som gjør frivillig arbeid. 

En av de vanligste måtene å skille sivilsamfunnet fra privat og offentlig sektor handler om motivasjon; vi adlyder staten på grunn av dens maktmonopol (fordi vi må), og i markedet drives vi av profittsøking. I kontrast til begge disse  - i det vi kaller tredjesektoren eller sivilsamfunnet - drives folk til å gjøre frivillig arbeid av iboende intrinsic motivasjon. Vi gjør frivillig arbeid fordi vi liker å gjøre frivillig arbeid. Det er en ryddig inndeling, og et OK utgangspunkt. Men jeg tenker mer og mer at denne inndelingen er ganske falsk. Det er jo ikke bare i sivilsamfunnet at folk drives av intrinsic motivasjon (beklager, men av og til er engelsk vår beste norsk).

Denne tanken begynte for min del med å lese Alain de Bottons bok The Pleasures and Sorrows of Work - en glimrende bok om hverdagslivet på jobb. de Botton viser hvordan folk finner glede i arbeidslivet - enten de jobber med regnskapsføring, rocket science, eller industriell kjeksproduksjon. Det bør få oss til å tenke på økonomifagets far, Adam Smith: I Moral Sentiments skrev han om hvilke andre ting enn egeninteresse som driver menneskelig handling. Idag leser vi heller Wealth of Nations, og glemmer at  Moral Sentiments var Smiths store livsverk. Ideen om at medmenneskelighet og iboende motivasjon er forbeholdt sivilsamfunnet - at det ikke hører hjemme verken i markedet eller i offentlig sektor - er feil.

Og forresten: det ligger en del LeGrand i dette også; mange deler av offentlig sektor (omsorgsarbeid, utdanning, barnevern, osv) tiltrekker seg trolig en viss type mennesker - som motiveres både av arbeidsoppgavene og av belønningen. Altså: intrinsic motivasjon blir ikke borte av at man får betalt for jobben (men som LeGrand minner oss om: det kan være en trade-off i at økonomisk belønning overskygger en persons iboende glede ved arbeidet). 

Så hvor vil jeg? Jeg ender vel opp med et argument som ser ganske banalt ut når jeg skriver det ned: folk drives av en iboende motivasjon - også når de er på jobb, og når de interagerer med offentlig sektor. 

Jeg tenker også at alt dette har en parallell til Big Society-prosjektet; den britiske høyresidens store prosjekt handler om å utnytte benytte engasjementet i frivillig sektor til å løse offentlige oppgaver på en måte som er både kostnadsbesparende og engasjerende for borgerne. Dette er et symptom på hvor store forventninger vi har til sivilsamfunnet, og det er ikke sikkert den er berettiget. Hvis vi ser på sivilsamfunnet som en fullstendig adskilt sektor - som operer etter en logikk som er fremmed for stat og marked - da tror jeg det bærer galt avsted.

--

En liten ting helt til slutt: jeg har nettopp begynt å jobbe i Redd Barna, hvor jeg skal følge opp medlemmenes frivillige arbeid på Østlandet. Jeg  vet ikke ennå hvordan bloggen kommer til å passe inn i den nye arbeidshverdagen min, men siden jeg uansett kommer til å lese en del om engasjement, frivillighet og sivilsamfunnet framover, blir det nok mer av dette.