Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til Csikz han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Nussbaum: Not for Profit

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture.  Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Jammen, jeg VIL ha demokrati!

Jeg leste en sak i går morges som jeg ikke klarer å få ut av hodet. Professor Dietlind Stolle inviterte fire- og femåringer til statsvitenskapsforelesningene sine ved McGill University.

Eksperimentet er beskrevet i The Montreal Gazette:

Stolle asked her students to prepare a lecture introducing the little ones to the concepts of voting, democracy and choosing a prime minister.

They started by talking about what a prime minister does – making decisions for all Canadians. Someone a little like the teacher in their daycare, except a prime minister can be chosen.

Then Stolle’s students made up a game. First, daycare kids were given clickers and asked to vote which sticker they liked best, one of an ice cream cone or a soccer ball. Because this was a democracy, and ice cream had trounced soccer, everyone got a sticker with an ice cream cone on it.

But what would have happened if this wasn’t a democracy?

“They voted again for a sticker, but instead they got nap time,” said Stolle.

“They were puzzled, and one girl said right away, ‘I want democracy.’ Then all the others joined in. It was fantastic as an experience.”

Hele artikkelen er inspirerende lesning.

Det får meg til å tenke. Én ting er at demokratisk deltakelse må ha vært en betydningsfull erfaring for barna - men barns deltakelse er også inspirerende for oss voksne. Det å inkludere barna i politiske debatter krever mye av oss; vi må uttrykke oss enklere og klarere, og vi tvinges til å vurdere våre egne argumenter fra barnas perspektiv. Jeg tror for eksempel det er en effektiv måte å se verden omtrent slik som Adam Smith så for seg da han skrev om the impartial spectator.

Jeg kom forresten over denne saken via The Monkey Cage.

Sjokoladekake og sosial kapital

Gjennom arbeidet med masteroppgaven leste jeg mye teori om sosial kapital. Sosial kapital handler om den tilliten og gjensidigheten som bygges gjennom frivillig engasjement - og som både demokratiet og økonomien har så godt av. Robert Putnams studie av forskjellene i folks samfunnsengasjement i Nord- og Sør-Italia var den første - og kanskje beste - teoretiske forklaringen jeg leste.

Nå er jeg så heldig å arbeide i en frivillig organisasjon, og jeg ser daglig denne teorien i praksis.

Og det skal sies: å se sosial kapital bli skapt over noen stykker hjemmebakt sjokoladekake er noe ganske annet enn å lese om begrepet i en bok. Mye hyggeligere.

Ikke et vondt ord om Putnam, men jeg har aldri sett ham bake kake.

Statusjag, del to

Jeg skrev noen tanker om Status anxiety for en liten stund siden, og etter å ha lest hele vil jeg legge til et par ting.

Aller først: Alain de Botton er en fryd å lese. Han skriver helt vanvittig godt, og jeg gleder meg til å lese mer av ham.

Så til innholdet: et av de store poengene i denne boka er det samme som Martha Nussbaum skriver i Not for profit; at kunst, litteratur og filosofi kan gi oss en type innsikt som er dypere enn kunnskapen vi kan få fra mer håndfaste fag. Dette gjelder særlig evnen til empati, og til å forstå andres livssituasjon. De Botton legger stor vekt på at erfaringene fra kunsten kan få oss til å ta lettere på våre egne bekymringer om ikke å strekke til.

Jeg vet at jeg leser altfor lite skjønnlitteratur, og disse to bøkene har overbevist meg om at jeg bør forandre på dette. Det er nesten så jeg får lyst til å gå over til bare å lese skjønnlitteratur en periode. Men vi får se.

En annen ting: jeg ble ganske overrasket over kapitlet om bohemer. De Botton skriver her om hvordan bohemer gjennom tidene har nektet å tilpasse seg borgerskapets normer, og beskriver denne opposisjonen som et viktig korrektiv til forventningspresset i borgerskapet. En stund fikk jeg følelsen av at han mener lykke og sinnsro er forbeholdt dem som bryter fullstendig med samfunnets/borgerskapets normer, og jeg synes ikke det likner på noe han ville mene i det hele tatt.

Dette var nemlig i ganske klar konflikt med det jeg tok som hovedpoenget i The Pleasures and Sorrows of Work; at arbeidslivet/hverdagslivet er mer meningsfullt enn vi vanligvis anerkjenner. Og da har jeg i grunn mer til overs for dette synspunktet. (Og det skal sies: kapitlet modereres en del mot slutten).

I sum: det er kanskje urettferdig å kalle dette for en selvhjelpsbok, men den føles litt som terapi. Tankevekkende hele veien.

Nyliberalisme og fengslingsstaten

Dette hadde jeg ikke tenkt over før:

Bernard E. Harcourt skrev nylig på Balkinization om en selvmotsigelse i nyliberalismen; hvordan kan skepsisen til offentlig sektor i alt som har med økonomi å gjøre kombineres med viljen til å gi staten så utstrakt makt i straffespørsmål?

The logic should be jarring – the logic that a bloated, incompetent government should expand into the one area (coercion and imprisonment) that carries such great risk of excess. And yet it was made as natural as natural order from the inception of liberal economic thought. (...)

Neoliberalism comprises a set of interwoven discourses and practices that are not entirely consistent. Among other things, the view of the state’s competence in punishment is at odds with the general assumption of governmental incompetence.

Interessant. Staten kan altså ikke stoles på til å gis særlig makt over økonomiske spørsmål, men må samtidig ha mer makt for å håndtere kriminalitet.

Farvel til våpnene

PBS-dokumentaren Digital Nation kan anbefales på det varmeste. Den tar opp en del temaer om hvordan teknologien forandrer livene våre. Multitasking og konsentrasjonsevne er blant hovedtemaene, i tillegg til informasjonsteknologiens rolle i utdanning. Jeg kom forresten over denne dokumentaren gjennom Per Kristian Bjørkengs bok Nettkidsa (som for øvrig bør leses av alle som er opptatt av hva nettet betyr for barns oppvekst).

Filmen tar opp flere ting, og jeg festet meg særlig ved delen som handler om hvordan krigføring forandres av den nye teknologien. Dokumentarskaperne intervjuer drone-piloter, som styrer ubemannede fly i Irak og Afghanistan fra en flybase i ørkenen utenfor Las Vegas. De er soldater i krig, og operer i Afghanistan den ene dagen - i Irak den neste. De sitter foran en skjerm og dreper fiendens soldater. Etter endt arbeidsdag kjører de hjem, hilser på barna, og spiser middag med familien. En helt vanlig dag på jobben.

Det er virkelig helt absurd.

Dokumentaren viser også bruken av dataspill i den amerikanske hærens rekrutteringssentre. Selv tilhører jeg dem som ikke tror voldelige dataspill er skadelige i seg selv. Men jeg tenker også at konteksten spiller en rolle; det er annerledes å spille et krigsspill med kamerater på gutterommet, enn på en storskjerm med hærens rekrutteringsoffiser ved siden av deg i sofaen.