Om Morfar, Hitler og jeg

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg (2014) er en god bok. Ikke først og fremst fordi hun skriver så skarpt om smerten (hennes egen og familiens) ved å oppdage og forholde seg til at morfaren har en fortid som SS-mann, men fordi hun tar det neste steget. Jackson, som selv har løpt langt utpå venstrefløyen, gransker sine egne politiske overbevisninger med den samme grundigheten, og spør: hvorfor trodde hun på 11.-september-konspirasjonene, hvorfor ønsket hun revolusjon? Og hvorfor har hun stadig lett etter det ene svaret som skal svare på alle spørsmål, hvorfor trekkes hun mot det totalitære?

Hvis vi skal ha noe håp om å hundre radikalisering av ungdom, er det sånne spørsmål vi må stille.

Og apropos: da Saskia Sassen (ja, den Sassen, hun fra sosiologipensumet) vokste opp i Argentina var Adolf Eichmann en nær venn av faren. Willem Sassen hadde selv vervet seg til SS, og skrev propaganda for nazistene under krigen. Datteren framholder at det var en journalistisk motivasjon som lå bak. Ikke at alle familier behøver håndtere fedrenes nazisympatier på samme måte, men i dette intervjuet virker Sassen å mangle hva det nå enn er Ida Jackson har mobilisert for å skrive sin bok.

En tvilsmurstein i byråkratfleisen

John Ralston Saul åpner forordet til nyutgivelsen av Voltaire's Bastards: The Dictatorship of Reason in the West med å slå fast at evnen til å omfavne tvil i krisetider et tegn på styrke. Deretter følger seks hundre sider om hvor ille det er at vestlige demokratier styres av teknokrater som tror at rasjonalisme kan besvare alle spørsmål. Det er nok til å tvinge tvilen fram i noen og enhver.

Poenget til Saul er selvfølgelig ikke at vi ikke behøver rasjonell tenking. Det han kritiserer er ideen om at kun rasjonelle argumenter er gyldige - at et rasjonelt argument nødvendigvis veier tyngre enn moral, sunn fornuft (common sense), eller humanisme. Boka er en kritikk av den styrings- og administrasjonslogikken som anvendes på alle politikkfelt i vestlige demokratier, hvor det har blitt viktigere å gjøre oppgavene som systemet krever av seg selv, enn å løse samfunnsoppdraget systemet er satt til å håndtere.

Det går en linje fra inkvisisjonen til byråkratiet, mener Saul, og det er ideen om at alle spørsmål må ha et korrekt svar.

For de av oss som bruker arbeidsdagen på å skrive tekst for staten er denne boka en murstein av tvil rett i fleisen. Dette sitatet er fra side 9:

The wordsmiths who serve established power, on the other hand, are always devoted to obscurity. They castrate the public imagination by subjecting language to a complexity which renders it private. Elitism is always their aim. The undoubted sign of a society well under control or in decline is that language has ceased to be a means of communcation and has become instead a shield for those who master it. 

Var det en god idé å lese denne boka akkurat idet årsrapporten skal skrives? Jeg tviler, men det er nok bedre sånn.

PS: Saul var gjest på EconTalk for en stund tilbake, det var da jeg først hørte om ham og denne boka.

Utenrikspolitikkens Veldig Viktige Byråkrater

En ting som irriterer meg mer enn det burde, er folk som omtaler utenriksministeren som Umin (jeg har hørt folk i utenriksbyråkratiet gjøre dèt). Ikke Stø-re, Ei-de, Bren-de, men U-min. Hvorfor bruke en forkortelse med to stavelser for å omtale en person med etternavn på to stavelser?

Logikken, så langt jeg kan forstå, må være noe sånt som at "Hvis det jeg sier høres viktig ut, må det være fordi jeg er en viktig person." Mange har lyst til å være viktige.

Diplomatiet er prestisjefylt, og utenrikspolitikken er diplomatenes domene - den er nesten upolitisk. Dette er det store globaliseringsparadokset; livene våre leves på måter som ikke lar seg ramme inn av nasjonalstaten, men likevel er det globale styringssystemet overlatt til nettopp suverene stater. Byråkratene i dette systemet kaller vi for diplomater, og de framstår som veldig viktige mennesker. Med ryggdekning i Machiavelli og Kissinger kan de fortelle oss at systemet de arbeider i er et delikat felt, hinsides den moralen vi forholder oss til på det mellommenneskelige nivået. Men sånn burde vi vel ikke ha det?

Carne Ross, som omtaler FNs sikkerhetsråd som "a curiously dry and boring place to work", har skrevet et par bøker som kan hjelpe å stikke hull på diplomatiets prestisjeballong. De to bøkene er Independent Diplomat: Dispatches from an Unaccountable Elite (2007) og The Leaderless Revolution: How Ordinary People Will Take Power and Change Politics in the 21st Century (2011), Den første er den sterkeste. Bok nummer to er til tider mer av en selvhjelpsbok, med lettvinne analyser og enkle løsninger tilpasset den flyplassbokkjøpende businesslederleseren.

Da er Independent Diplomat (som også er navnet på konsulentselskapet Ross har stiftet for å hjelpe ikke-statlige grupper til å lobbe i FN-systemet) en bedre bok, Den er mer pessimistisk, litt mer kranglete, og har flere konkrete og mer uglamorøse beskrivelser av kontorhverdagen i toppdiplomatiet enn den andre boka. Slik som da Ross, den gangen utstasjonert i Kabul, tar avskrift av en artikkel på BBC.co.uk som diplomatene hjemme i London også må ha lest, hemmeligstempler den, og sender telegrammet hjem. De bestilte et telegram om en bilbombe i Jalalabad, og det var dèt han ga dem.

Byråkrater jobber med tekst, enten politikkfeltet deres sorteres som innenriks eller utenriks. Ross viser hvor langt unna virkeligheten denne tekstproduksjonen kan være.

Disse bøkene er ikke bare et angrep på diplomatene, men en kritikk av ansvarsfraskrivelsen fra Folk Flest. Det er vi som tolererer at storpolitikken overlates til eksperter. Ross betegner etterhvert løsningen som anarki: vi må ikke la myndighetene styre verden for oss, vi må styre selv. Vi lever i en verden som krever at vi på en eller annen måte gjør oss selv til verdensborgere. Dermed går bøkene hans godt sammen med Protest Inc., om profesjonaliseringen av transnasjonale aktivistgrupper, og Ethan Zuckermans Rewire, om framveksten av globale lokalnyheter.

PS: Hvis du setter pris på den slags, burde du også få med deg Iver Neumanns At Home With the Diplomats (2012). Han beskriver for eksempel hvordan det tar en halv diplomatarbeidsdag å fylle ut riktig skjema for refusjon av utlegg for møtemat. Da minner boka om en slags Etaten fra Victoria Terrasse.

Maskinhodet tenker

Jeg trodde jeg hadde gått lei av journalistkommentatorer som stadig skriver Boka Om Hvordan Internett Forandrer Alt Til Det Bedre/Verre, men Rebecca Schinsky på BookRiot-podkasten har insistert på at Clive Thompsons Smarter Than You Think er den beste nonfictionboka hun leste i fjor. Så jeg ga den en sjanse.

Dette er en kjapplest bok om hvordan vi kan bruke teknologien til å bruke huet bedre. Og det er noen fine poenger her, særlig for de som er bekymret for at lesing og skriving taper når verdenstempoet øker. For det er lett å glemme, men fram til 1990-tallet var det veldig uvanlig at folk flest skrev noe som helst utenfor jobb eller skole. Nå skriver flere mer enn før, om enn bare statusoppdateringer og meldinger til mor. Dette er ikke en verden hvor teksten taper. Vi er mange som skriver. Og tekst er ikke bare en oppsummering av tanker, men et verktøy for tenking.

Denne typen internettbøker blir ofte bare karikaturer av et argument, enten for (Jarvis) eller imot (Morozov) teknologien generelt. Og som Thompson skriver; det er alltid mer kred knyttet til å være kritisk, så teknologipessimistene framstår ofte med større integritet. Thompson selv er mer nyansert; teknologien gjør det lettere å bli distrahert, men åpner samtidig for typer av sosial tenking som oppdagelsen av skriftspråket og bildene allerede har vist at kan ta tenkingen vår til et nytt nivå.

Du kan bruke tiden din på verre ting enn å lese denne boka.Og få gjerne med deg dette intervjuet med Thompson, om hans personlige forhold til lesing.

Ingen enkel historie

I februar, da Penguin ga etter for hindunasjonalistenes søksmål og protester, og trakk Wendy Donigers The Hindus: An Alternative History (2010) fra det indiske markedet, bestemte jeg meg for at dette er en bok jeg vil lese. Den lå ulest noen måneder, men jeg har nå lest omtrent en tredjedel (nok til at Det Store Poenget har sunket inn, men ikke nok til at jeg har forstått nyanser og detaljer) og jeg tenker på hvorfor jeg tenkte at dette var en bok jeg vil lese.

Dette er, som tittelen sier, en alternativ historie. Doniger driver historieskriving som eksplisitt utfordrer det konvensjonelle, og prosjektet er å vise hvordan de underprivilegerte (kvinner, kasteløse, og dyr) har formet hindukulturen. Hun mener at konvensjonell historieskriving overvurderer bidragene fra menn og brahminer. Det er gjerne disse som har skrevet historien, og den særlige statusen til sanskrit som skriftspråk er en av mekanismene som forfatteren mener bidrar til å nedvurdere de alternative historiebærerne. Kritikerne mener boka er full av faktafeil, og at den er et angrep på Hinduismen.

Sjekk gjerne denne artikkelen, hvor Doniger selv oppsummerer argumentet og kontroversen.

Det Store Poenget i denne boka er, sånn jeg (til nå) ser det, at kulturer ikke kan reduseres til én fortelling. For hindukulturens del betyr dette at dyr, kvinner og kasteløse ikke har fått tilstrekkelig anerkjennelse for hva de har betydd for kulturen. Og selvfølgelig: ved å påpeke disse gruppenes bidrag, mener Doniger å gi kulturen et kompliment, ikke en kritikk.

Så til poenget: jeg har ikke lest mye om India. De viktigste bøkene for meg har vært den Martha Nussbaum har skrevet om hindunasjonalistenes vold mot muslimer i Gujarat, og den Amartya Sen skrev om indiske tradisjoner for toleranse, ateisme og rasjonalitet. Og da jeg bestemte meg for å lese boka til Doniger, var det nok delvis fordi den virket å stemme overens med mine fordommer. Jeg synes ikke det gir mening å snakke om kulturer som adskilte, rene og uforanderlige enheter. Å lese denne boka er for meg altså å finne flere grunner til at jeg kan fortsette å mene noe jeg allerede mente.

Det er kanskje en arrogant måte å forholde seg til ny kunnskap, men det er i så fall en arroganse som er vanskelig å rømme fra.

Sånn ellers: for å slå tilbake mot sensuren, er boka gjort tilgjengelig, gratis, som pdf. Diverse nedlastingsmuligheter finner du på denne siden.

Musikk og islam

Én måte å bedømme hvor bra en bok er, er etter hvor mange flere bøker den gir deg lyst til å lese. Sånn sett er Race, Empire, and the New Muslim Youth Culture (2014) av Hisham Aidi en virkelig, virkelig god bok.

Tematisk biter boka til Aidi over mye, kanskje for mye; den handler om forholdet mellom politisk aktivisme og musikk (jeg trodde først den bare tok for seg politisk engasjert hip-hop, men her er jazz, pakistansk punk, gnawa-reaggea, og mer), og om hvordan forskjellige muslimske identiteter kommer til syne gjennom musikk. Her er òg noen interessante avstikkere om jazzdiplomatiet i årene etter andre verdenskrig, om hvordan folk fra Midtøsten har skiftet kategorier innen den offisielle amerikanske rasekategoriseringen, om hvordan myndighetene (særlig det amerikanske diplomatkorpset) prøver å mobilisere denne musikken for å vinne hearts and minds blant unge muslimer i Europa og Midtøsten, og om hvordan muslimer framstiles i brasilianske telenovela'er, som til sammen gir følelsen av å ha lest et par bøker i ett jafs.

Og den gir meg lyst til å lese mer. Øverst på leselista kommer Paulla Ebrons Performing Africa, selvbiografien til Malcolm X, og The Amusement of the Foreigner, en reiseskildring skrevet av en arabisk reisende til Brasil i 1871 (som til alt overmål er å finne i engelsk oversetning som gratis pdf via York University i Toronto),

Det store poenget å ta med seg fra boka til Aidi, som er spesielt relevant nå om dagen, er at islam ikke er én ting. Aidi hjelper oss bli kjent med noen av de forskjellige subkulturene og sjangrene som finnes der ute - og her hjemme.

Til slutt: et sitat å ta med seg, om hvordan antiimperialisme og hybriditet lar det brasilianske samfunnet forholde seg mer uanstrengt til islam:

Racial and ethnic tensions do abound in Brazil, but what the South American giant does illustrate, richly, is the extent to which Western states understand Islam through their own identity. In France, Islam is perceived as a threat to secularism; in Holland, it’s a menace to multiculturalism; in Austria, people speak of the “gates of Vienna” and Ottoman reconquest. But in Brazil, a nation that views itself as hybrid and anti-imperial, the standard wisdom is that “mixing” with Islam will only make the country more mixed and voluptuous and anti-imperial.

Aidi er forresten også på Twitter, og verdt å følge.

Skriver for penger

En fin, liten scene i Teju Coles Every Day Is for the Thief, hvor hovedpersonen vender tilbake til Nigeria etter femten år i USA, finner sted på en av de mange nettkafeene som har dukket opp i Lagos mens han var borte. Mannen som sitter ved PCen ved siden av ham skriver en epost, sakte, med bare én finger på tastaturet. Ord dukker opp på skjermen: transfer, dear friend og deposited into your account forthwith, og det viser seg å være et Nigeriabrev som blir skrevet. En streng plakat på veggen forteller at kaféeieren ikke aksepterer svindelbrevskriving i lokalet, men mannen godtar risikoen, skriver likevel, og håper at noen vil bite på.

Jeg synes det er fint når forfattere skriver om andre folk som skriver. For det har etterhvert blitt mange av oss som går på jobb hver dag for å sitte ved en PC og skrive. Om ikke det er romaner, eller svindelbrev, så skriver vi rapporter, notater, sakspapirer, epost. Også de som ikke har tastaturjobber skriver kanskje likevel daglig, om så bare en statusoppdatering på Facebook eller en melding til mor.

Mye tekst er trivielt og teit, og noe er ren svindel, men vi er mange som skriver og som håper at teksten vår treffer.

Når historien er slutt

Det finnes en del bøker som jeg ikke har lest, men likevel innbiller meg at jeg har forstått godt nok til å la ligge ulest. Francis Fukuyamas The End of History and The Last Man har fram til nå vært én av disse. Men det var en god idé å endelig lese hele.

Argumentet til Fukuyama, som mange kjenner fra artikkelen han skrev i 1989 (fast innslag på pensumlister i internasjonal politikk), er at det ikke finnes noen måter å organisere et samfunn på som bedre ivaretar våre ønsker om velstand og anerkjennelse, enn kombinasjonen av kapitalisme og demokrati. I de landene hvor demokratiet og kapitalismen er sikret, har Historien (med stor H, fortellingen som oppsummerer menneskehetens utvikling) nådd sitt endepunkt, og deretter skjer det ingen alvorlige systemendringer. Når denne boka bruker tre hundre sider på å utdype argumentet fra en tredvesiders artikkel betyr ikke det at den er for lang. Som leser er det bedre å bo i en idé over litt tid, enn å sluke kortversjonen og hoppe rett til kritikken.

Her er to tanker etter å ha lest boka:

1: Kjernen i dette argumentet virker å være mer utbredt, og mindre kontroversielt, enn jeg har tenkt at det er. Mange ønsker riktignok å finpusse på både kapitalismen og demokratiet, slik at systemet kan balansere frihet og likhet litt annerledes enn i dag. Men hvor mange er det som i fullt alvor vil avskaffe kombinasjonen av markedsøkonomi og demokrati? Eller som ikke ønsker de samme frihetene for folk i diktaturer og ufungerende demokratier? Sånn sett er dette en viktig bok å lese, spesielt de kapitlene som framstår arrogante på grensen til det imperialistiske, fordi det er vanskelig å være uenig. Argumentet til Fukuyama er dessuten ganske likt for eksempel Sen og Nussbuams kapabilitets-tilnærming; at det finnes noen almengyldige kriterier for hva som utgjør et godt liv, og at det beste for alle mennesker vil være å leve i et samfunn med politisk og økonomisk frihet.

2: De av oss som bor i rike demokratier står i fare for å bli bortskjemte drittfolk. Tittelen på denne boka har altså to deler: den handler om historiens slutt og om det siste mennesket. Ideen om dette siste mennesket er fra Nietzsche, og det er dette også Jon Hellesnes har skrevet om: menneskene som lever dovent og likegyldig i materiell velstand og politisk trygghet, uten interesse eller engasjement for noe større enn seg selv. Alle påstått samvittighetsfulle mennesker i rike land bør rødme av dårlig samvittighet. Lever du som om din helse og trivsel er det viktigste i verden? Da bør du skjerpe deg. (Ja, jeg føler meg truffet.)

PS: Tungvekterne Walter Russell Mead og G. John Ikenberry hadde forresten en framogtilbake om Fukuyama i Foreign Affairs tidligere i sommer. Mead mener at Krim-bruduljene viser at historien og geopolitikken er tilbake, mens Ikenberry mener den liberale verdensordenen står seg. Verdt å lese, det òg.

Inkludering som diskriminerer

Stadig flere institusjoner utarbeider mangfolds- og inkluderingsplaner, og mangfold begynner (så smått) å bli et positivt ladet ord i næringslivs- og ledelseslingoen. Betyr dette at vi kan slutte å bekymre oss for diskriminering?

Den britiske akademikeren Sara Ahmed, som beskrivende nok har kalt bloggen sin for feministkilljoys, sier nei. I boka On Being Included (2012) undersøker hun mangfoldsarbeid på universiteter i Storbritannia og Australia, og hevder at inkluderingstiltakene ikke fjerner rasismen, tvert imot. Mangfoldsarbeid kan i stedet reprodusere og kamuflere rasismen, og gjøre reell diskriminering umulig å kritisere. Her er det altså snakk om institusjonell rasisme, og den kan finnes selv i organisasjoner med ambisjoner om å jobbe antirasistisk. Ahmed har intervjuet mangfoldsarbeiderne på universitetene, gått gjennom offisielle dokumenter og retningslinjer, og forsøker å beskrive denne verdenen.

Metoden til Ahmed er fenomenologisk, og på sitt verste kan denne typer tekster bli en jungel av hermetegn, parenteser og passivt språk. Ahmeds bok er ikke fri for sånt, dessverre. Men det er noen gode poenger her, likevel, for eksempel om at offisielle dokumenter gjør noe, og at institusjoner bygges gjennom tekstarbeid. (Det ser så banalt ut når jeg skriver det).

I det hele tatt handler denne boka mest om strukturelle former for makt og dominering. Ahmed skriver blant annet at det å ønske nykommerne velkommen setter oss i et maktforhold vi ikke kan unngå selv om vi er aldri så snille: vi tilbyr integrering, og forventer mangfold i retur. Nykommerne har værsågod å gi oss mangfold, og anerkjenne oss som tolerante.

Problemet med dette argumentet er at det får meg til å føle at det er faenmeg umulig å gjøre noenting riktig. Og på en måte er det nettopp dèt som er poenget hennes:

If diversity is to remain a question, it is not one that can be solved. Indeed the critiques offered in this book are critiques of what follows when diversity is offered as a solution.

Og sånn sett handler denne boka om det jeg begynner å tenke at er det viktigste spørsmålet i innvandringsdebatten: hvordan skal vi være, vi som er i majoritet? Vi kan ikke bare sulle rundt som før, for vår verden ser annerledes ut nå. Denne boka er viktig fordi den påpeker at vi ikke kan ha god samvittighet bare fordi vi vil godt.

Boka til Ahmed er dessuten en sentral referanse i en veldig god artikkel av Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: mikroaggresjon i akademia. Flere bør lese den artikkelen, synes nå jeg.

Likevel: hvis du bor i Norge og er opptatt av disse tingene, er det ingen bøker som kan erstatte Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne (2002). Jeg lærte i hvert fall veldig mye av den.

Er det greit at stater begrenser innvandringen?

I en liten kruttønne av en bok, The Ethics of Migration (2013), skriver Joseph Carens at svaret på dette spørsmålet er nei. Det er ikke OK at stater legger begrensninger på hvem som kan komme som tilflyttere. En rettferdig verden ville vært en verden med åpne grenser. Carens påpeker at han ikke ønsker seg en verden uten grenser - stater er legitime politiske fellesskap, og det er greit å føle sterkere tilhørighet til sine medborgere enn til folk i andre stater - så argumentet er ikke for kosmopolitisme. Men hvis vi er opptatt av likhet og rettferdighet, kan vi ikke godta et system hvor en tilfeldighet som vårt geografiske fødested får definere livsvilkårene våre.

For å si det med Ry Cooder: How can you keep on moving unless you migrate too?

Sånn sett går denne boka godt sammen med Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller fra noen år tilbake: The Haves and the Have-Nots. Det store poenget fra dèn boka var at din plass i den globale inntektsfordelingen er avhengig av hvilket land du er født i. Carens går så langt som å kalle dette systemet for føydalt, og det er sørenmeg presist. Våre sosiale muligheter er gitt oss ved fødselen. Er du født i en lavere stand, eller et fattigere land, er det bortimot umulig å komme til de øvre lagene. Ordet vi leter etter er urettferdig.

Det er likevel bare to av kapitlene i denne boka, kapittel 11 og 12, som handler om hvorfor grenser bør være åpne. I de ti første kapitlene tar Carens i stedet utgangspunkt i det han mener er den utbredte holdningen til innvandring, nemlig at stater har en legitim rett til å bestemme hvem som får flytte dit og ikke. Med dette som utgangspunkt konsentrerer han seg om hvilke rettigheter vi bør gi til innvandrerne som har kommet.

Det sentrale poenget i denne første delen av boka er at sosialt medlemskap er noe man opparbeider seg over tid. Jo lengre du bor i en stat, desto mer blir du å anse som en samfunnsborger, og desto flere rettigheter bør du få. Dette betyr for eksempel at udokumenterte innvandrere (de man kaller papirløse eller ulovlige, alt etter som hva man føler om dem) bør gis statsborgerskap etter en viss tid. Det er et kontroversielt standpunkt, men det er utledet fra prinsipper som mange av oss vil godta uten å nøle. Og nettopp sånn er det med flere av de store poengene i denne boka, Carens spør: hvorfor ikke? Hvorfor gjør vi det ikke sånn? Flere av løsningene han lanserer er kanskje virkelighetsfjerne, men de gir gode utgangspunkt til å tenke mer helhetlig om innvandring.

Og gjennom hele boka bruker Carens nettopp denne innfallsvinkelen, en argumentasjonsteknikk han beskriver med en arkitekturanalogi: cantilever arguments. En cantilever er en utskytende struktur, en bjelke som bare er forankret i den ene enden. Et cantileverargument tar altså utgangspunkt i prinsipper som vi alle kan være enige om, og bygger videre derifra. For eksempel: siden vi alle er enige om at det bør være lov for borgere å flytte fritt innenfor staten de bor i, så hvorfor ikke også flytte fritt mellom stater?

En mer kritisk leser ville kalle det for brekkjernsargumentasjon: å kile den tynneste tolkningen av et standpunkt inn i dørsprekken, og brekke døra åpen med makt. Og dette er kanskje den strengeste, og minst konstruktive, kritikken man kan gi av boka til Carens: at den ikke er egnet til å overbevise andre enn dem som på forhånd var åpne for argumentet.

Men det er en urettferdig kritikk, for ingen bok kan være alt. Og denne boka fortjener å bli lest, den er proppfull av perspektiver, og et godt utgangspunkt for å tenke grundigere gjennom hva som er greit og ikke greit når det gjelder innvandring. Og attpåtil er den skrevet i et tilgjengelig og sjargongfritt språk. Imponerende.

(For folk som er opptatt av integreringspolitikk er kapittel 4 spesielt interessant. Carens skriver her at en moralsk forsvarlig nasjonalisme må være tilgjengelig for nykommere, og at inkluderingen av innvandrere er en oppgave som hviler på majoritetsbefolkningen. Er vi i stand til å leve opp til vårt demokratiske etos når nye samfunnsborgere kommer til? Dessverre kan vi legge til at nyere norsk forskning sier: nei, ikke alle majoritetsnordmenn er interessert i å ha en rolle i nykommernes integrering.)

Få også med deg dette intervjuet med Carens på New Books in Philosophy-podkasten, og gå ikke glipp av bloggerunden som Crooked Timber har hatt gående den siste måneden.

Hellesnes rydder opp

Når man leser selvhjelpsbøker kan man få inntrykk av at våre indre problemer er viktigere å løse enn de store, systemiske samfunnsproblemene, og at verden blir bedre bare hver og en av oss går i oss selv. Jeg vet at Ole Jakob Madsen allerede har skrevet én god bok om hvordan dette bærer galt avsted, og i år har han forsyne meg gitt ut enda en. Det er selvfølgelig et viktig poeng, at selvhjelp og positiv psykologi ikke kan erstatte det politiske.

Og likevel tenker jeg at det umulig kan skade om flere av oss går litt i oss selv.

Grunnen til at jeg tenker dette, er at jeg har snøskredslest en liten bunke av bøkene til Jon Hellesnes. Det begynte forsiktig med Det femte monarki (2010), og derfra ramla jeg utpå med Maska bak andletet (2002,) Illusjon (2004), Grunnane (2002), Frå Athen til Pompeii (1997) og Om selvtolking (2007) i rask, kanskje litt for rask, rekkefølge. Dette er essaybøker med en god del overlapp, og de samme stubbene og poengene går igjen flere steder, så kanskje ville det vært en bedre leseropplevelse av å spre dem mer utover. Men det har vært altfor vanskelig å la dem ligge ulest.

I alle disse bøkene baler Hellesnes med store spørsmål; hva er selvet, og hvordan blir det til? Hva er det gode samfunnet? Hvordan leve? Dermed skal vel bøkene strengt tatt sorteres som filosofi, men de er av den hverdagsrelevante typen. Hellesnes har selv sagt at ambisjonen er å skrive tekster som er krevende for eksperter og fagfilosofer, men tilgjengelige og engasjerende for nybegynnere. For meg var de tilgjengelige og engasjerende.

Sånn jeg leser dem, er disse bøkene en type selvhjelpslitteratur som ikke begrenser seg til det enkelte selvet. Samfunnskritikk og selvhjelp står side om side.

Det er umulig å forstå seg selv uten å forstå omgivelsene man lever i, påpeker Hellesnes, og uten andre folk å se meg selv i sammenheng med, kan jeg vanskelig forstå hvem jeg selv er. Men det sosiale selvet kan være et helsike. Vi kan gå oss vill i normer og andre folks forventninger, sånn som han beskriver med eksempelet om livsadministratoren. Denne personen som lever livet sitt kun for å skaffe artige anekdoter å fortelle i sitt eget 70-årslag. Når selvpresentasjonen blir viktigere enn livet, blir det et stusslig liv å leve. Eller vi kan gjøres numne av velstanden. Hellesnes bygger på Nietzsche når han introduserer begrepet lettnihilisme om passiviteten og selvtilfredsheten som rammet folk som får det for seg at de lever ved historiens slutt. Folk som lever som om kosthold, trening og den enkeltes helse er det viktigste i verden. Det treffer godt, spør du meg.

En siste ting om disse bøkene: språket er helt knall. Hellesnes skriver på et nynorsk som er uanstrengende og lettlest, også for oss bokmålsbrukere. Som han selv sier, siden de filosofiske faguttrykkene simpelthen ikke finnes på nynorsk, har han blitt nødt til å dikte dem opp. For eksempel blir Harry Frankfurts bullshit-begrep oversatt til sutleprat og gyrje, ord man ikke behøver å kjenne til på forhånd for å forstå meningsinnholdet i.

Anbefales.

Proffe aktivister gir tannløs aktivisme

Jeg har nettopp lest Protest Inc. (2014), av Peter Dauvergne og Genevieve LeBaron. Noen tanker:

Argumentet i boka er at aktivistorganisasjonene (for menneskerettigheter, miljø, global rettferdighet, osv) gjennom de siste tiårene har blitt tannløse og uambisiøse. Tre faktorer har drevet utviklingen: (1) handlingsrommet er blitt mindre, fordi aktivistene nå møtes med stadig strengere politi- og etterforskningsmetoder fra statsapparat som definerer dem som en sikkerhetstrussel, (2) vi har gjennomgått en privatisering av sosialt liv, og kollektive bevegelser mister sin kraft når vi alle kun bærer ansvar for oss selv, og (3) aktivistorganisasjonene selv har mistet evnen til systemkritikk, ved å bli globale merkevarer bemannet av karriereaktivister.

Det første poenget er ikke så sterkt, synes jeg, og eksempelbruken er ikke veldig overbevisende. Det andre poenget kan man få rett fra kildene, særlig Hobsbawms The Age of Extremes, men òg 2001-Putnam.

Men det mest tankevekkende med denne boka er denne tredje faktoren, profesjonaliseringen av aktivisme. Nå har de store aktivistorganisasjonene blitt globale merkevarer, partnere i næringslivets CSR-arbeid, styrt etter samme ledelses- og markedsføringslogikk som internasjonale storbedrifter, og ledet av den samme typen Davos-vankende toppledere. NGO-arbeid er en lukrativ karrierevei for ressurssterke hvite mennesker, og organisasjonene har etterhvert så mye investert i systemet at de helt har gitt opp systemkritikken.

Og profesjonalisering avler profesjonalisering. Det minner en del om dynamikken som William Niskanen har beskrevet, om hvorfor byråkrater aldri kan ha penger til overs. NGOene kan ikke ikke vokse, til dèt er Saken for viktig.

Argumentet til Dauvergne og LeBaron er altså at aktivisme, og politikk generelt, har gått fra å være noe som Hvermansen kan engasjere seg i på fritiden, til å bli en karrierevei for flinkisene. Og her aner jeg en stråmann, for hvor folkelige har disse protestbevegelsene egentlig noensinne vært? Forfatterne skriver en del om antiglobaliseringsbevegelsen, som i the Battle in Seattle i 1999, og kanskje er det (den unge) alderen min som snakker, men var dette virkelig en så stor bevegelse? Ideen om at aktivismens gullalder er forbi, virker for meg å handle mest om forfatternes frosne idé om hvordan aktivisme bør se ut - og hva den bør dreie seg om.

Men det er likevel noen viktige poeng i denne boka som folk med høyere utdanning, og som jobber i politikk og organisasjonsliv, bør tenke grundig over. Politikken profesjonaliseres, og det har konsekvenser for demokratiet. (Uten at jeg har lest noen av dem: Lars Olsen tar vel opp mye av det samme i Eliternes triumf, og Christopher Hayes i Twilight of the Elites).

Det negative med boka til Dauvergne og LeBaron er at den har et ganske snevert fokus. Den dreier seg kun om det vi kan kalle venstresideaktivister (og overser dermed de globale konservative bevegelsene som Clifford Bob har skrevet om), og er begrenset til aktivister fra siste halvdel av 1900-tallet (og overser for eksempel slaverimotstanden på 1800-tallet som Kwame Anthony Appiah har 

Likevel: en tankevekkende bok.

PS: BBCs Food Programme hadde nylig en episode om utvanningen av FairTrade-ordningen, som altså tar opp mye av det samme.

Et nyttig ord for rasismedebatten: mikroaggresjon

Noe av det som gjør rasisme så vanskelig å snakke om, er at vi må bruket ordet rasisme. Og rasismekortet er blitt håpløst å spille, for det biter ikke på noen, og den eneste som ser teit ut er den som har kalt noen rasist.

Dette er en stygg blindsone i den norske offentligheten. Vi samler oss mot voldelig rasisme, ingen tror på den biologiske rasismen, vi går i fakkeltog etter Benjamin-drapet eller rosetogene etter 22. juli, og alle får være med. Og når det er dèt som er rasisme, og alle som gikk i tog får gå fri, da blir det vanskelig å snakke om andre former for fiendtlighet og forskjellsbehandling (standardreferansen her går til Marianne Gullestads Det norske sett med nye øyne, en bok jeg synes at alle bør lese)

Det vi trenger er et annet ord, noe mildere, for å beskrive de små og smålige måtene hvite nordmenn minner de andre på at De er annerledes fra Oss.

Men hvilket ord skal vi bruke? Jeg har holdt en knapp på ordet rasialisering, fordi det beskriver en sosial prosess og en forskjellsbehandling som ikke behøver å være overlagt, eller kanskje på begrepet strukturell rasisme. Men begge disse føles altfor akademiske, og dessuten mangler de en aktør og det blir vanskelig å holde noen ansvarlige for den rasismen som vi peker på.

Så her er et alternativ: mikroaggresjon.

Det er Randi Gressgård som bruker ordet, i en artikkel i siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift, og det var nytt for meg, men jeg synes det fungerer godt. Det kan brukes om kjønn og hudfarge og andre forskjeller, og vi slipper assosiasjonene som følger med rasismebegrepene.

Med mikroaggresjon mener hun uoverveide ytringer og handlinger som påpeker forskjellighet, gjerne små bagateller som ikke er vondt ment, men som skjer i - og opprettholder - et maktforhold. Det er altså ikke snakk om overlagte hersketeknikker, men "hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold."

Vi spør kanskje "hvor lenge har du bodd i Norge", eller snakker påtatt høyt og sakte sånn at alle skal forstå, og det er ikke vondt ment, men det opprettholder forskjelligheten likevel.

Disse maktstrukturene er et helsike å motarbeide, men jeg tror i det minste at mikroaggresjon er bedre egnet til å få praten igang, enn både rasialisering og strukturell rasisme.

Referansene går blant annet til Derald W Sue og Sara Ahmed (som også har en blogg). Verdt å lese mer om.

Mer bevisst = mindre rasist

Rasisme og diskriminering er vanskelig å snakke nøkternt om, og enda vanskeligere å bekjempe. Men her er et lyspunkt:

I 2007 fikk en artikkel av økonomene Price og Wolfers stor oppmerksomhet i amerikanske medier; de undersøkte kampstatistikk fra NBA i perioden 1991-2002, og fant at dommere oftere dømte fouls mot spillere av annen hudfarge enn dem selv.

En ny undersøkelse, som nettopp ble lagt ut som diskusjonsartikkel av IZA, bruker medieoppmerksomheten om denne diskrimineringen som et naturlig eksperiment. Forskerne spør: ble det mindre diskriminering etter at disse funnene ble kjent? Og svaret? Ja!

Ifølge artikkelen fortsatte diskrimineringen i perioden fram til 2007 (altså etter at dataene til Price og Wolfers var samlet inn, men før resultatene var publisert), og forsvant i årene som fulgte. I perioden 2007-2010 er forskjellsbehandlingen borte. Hvorfor? Ifølge forskerne har ikke NBA iverksatt noen spesielle tiltak for å redusere diskrimineringen, nye dommere i tiden etter 2007 var ikke mindre diskriminerende enn sine kolleger, og det var ingen økning i andelen blandede dommerlag etter 2007. Derfor konkluderer forskerne med at reduksjonen i diskriminering må være en konsekvens av den økte oppmerksomheten.

Altså: mer bevisst, mindre rasist.

(Ok, man skal være forsiktig når man støter på forskningsresultater som viser nøyaktig det man skulle ønske at de viste. Men likevel: kanskje kan rasismen motarbeides ved at vi snakker om den. Det er en fin tanke.)

Hvordan tenke om flerkultur: indisk inspirasjon

Mange europeere er bekymret for hva det innebærer at vi må leve med en muslimsk minoritet, og frykter at den europeiske kulturen trues når det blir flere av nykommerne. Da kan det være nyttig å se til India, et demokrati med lang erfaring med dette.

En spesielt nyttig bok er Amartya Sens The Argumentative Indian (2005), en samling med seksten essays om indisk historie, kultur og identitet. Boka er en advarsel mot enkle og ryddige definisjoner av kulturer, og en demonstrasjon av hvordan en nasjonal identitet kan håndtere selvmotsigelser og variasjon.

Én anmelder har sammenliknet denne boka med Edward Saids Orientalismen, det er kanskje å overdrive, for så ruvende er den vel ikke, men begge fremmer den samme advarselen mot å definere kulturer snevert og enhetlig. Sen konfronterer bildet av India som et åndelig og mystisk motstykke til Vestens rasjonalisme, og viser fram de lange indiske tradisjonene for vitenskapelighet, kritisk tenking, ateisme, og toleranse. Et av hans favoritteksempel er Akbar den Store, keiseren som praktiserte religiøs toleranse og multikulturalisme på en tid da europeere var opptatt med inkvisisjon og brenning av kjettere.

Boka spenner over brede temaer, men i og med at den er en essaysamling, og det er stor overlapp mellom tekstene, blir det en del gjentakelser. Likevel: vel verdt å lese.

Og ja, Martha Nussbaum tok forresten opp mye av det samme i sin The Clash Within (2007). Her beskriver hun den voldelige hindunasjonalismen, og angrepene på den muslimske minoriteten i India. Hun mener at den virkelige sivilisasjonskampen foregår innad i demokratiet, mellom de som behøver renhet og enhet og de som kan leve med forskjeller, og innad i hver og én av oss, mellom aksepten for sårbarhet og forskjellighet og impulsen til kontroll og dominans. Det synes jeg er et nyttig argument her til lands også.

En t-skjorte fra verden

Gamle Gandhi mente at alle burde spinne, i sympati med de fattige arbeiderne i tekstilindustrien:

'Why should I, who have no need to work for food, spin?' may be the question asked. Because I am eating what does not belong to me. I am living on the spoilation of my countrymen. Trace the source of every coin that finds its way into your pocket, and you will realise the truth of what I write. Every one must spin.

Sitatet er hentet fra en Tagore-biografi, gjengitt av Sen.

I økonomisk forstand er det jo helt på jordet, for selvberging er fattigdom, men det er en fin oppfordring: hvis vi kunne spore opphavet til hver mynt i lomma, ville vi se hvor avhengig vi er av de andre i markedet. Jeg tror ikke vi tar dette inn over oss godt nok, men markedet er folk - ikke ting. Når jeg, som stort sett kjøper ting, kjøper ting, så er det bare mulig fordi de som har laget tingene selger dem til meg.

Tingene ser vi jo, men vi ser sjelden hvem som har laget dem.

Men nå har jeg i det minste èn t-skjorte som jeg vet hvor kommer fra, og det er den som reporterne i NPR-redaksjonen Planet Money har fått laget. I tillegg til at jeg liker motivet på t-skjorta (et ekorn med martiniglass, et spill på Keynes-sitatet om animal spirits) gjør det meg glad å vite hvor plagget kommer fra.

Reporterne fulgte produksjonsprosessen over flere episoder: hele veien fra bomullsplantasjen i Mississippi, via spinneriet på Filippinene, syerne i Bangladesh, og over verdenshavene i containerne på frakteskip. Det siste jeg hørte om t-skjortene var at containeren med dem ankom havna i Miami, og et par uker senere lå én av disse i postkassa her i Oslo. Det er bare denne siste etappen, fra USA til Norge med UPS, jeg ikke vet noe om.

Prosjektet er inspirert av Pietra Rivolis bok fra 2005, The Travels of a T-Shirt in the Global Economy. Bildene fra produksjonen finnes på denne Tumblr-siden, og mer info om produksjonen finnes her. Podkasten deres fortsetter å være knallbra.

Upålitelig alarm på kjøkkenet

Jeg liker ikke egentlig å skrive negativt om bøker, men Niels Christian Geelmuydens Sannheten på bordet er ikke den boka den burde vært. Og det er jo leit. For kritiske bøker om landbruket og matbransjen er viktige, og de av dem som er mest engasjerende skrevet kan attpåtil være nyttige i å utdanne oss til bedre forbrukere. Mats-Eric Nilssons bøker, Den hemmelige kokken og Ekte vare, for eksempel, eller sjokoladeboka til Simen Sætre for den saks skyld, og selvfølgelig Eric Schlossers Fast Food Nation, er mine favoritter. De to første er gode fordi de avslører juks, og hjelper oss å tenke ærlig om mat. De to siste fordi de viser hvordan deler av matvarebransjen snor seg unna lover og regler.

For all del, det er nyttig, og tidvis inspirerende, informasjon å finne i denne boka. Før jeg leste den hadde jeg for eksempel en følelse av at norsk oppdrettslaks ikke var så bra som jeg likte å tro, og her er boka til Geelmuyden nyttig. Kapitlet om kjøttproduksjon er dessuten en god påminner om at vi bør spise mindre kjøtt, og at konvensjonell kylling er motbydelig mat.

Men det store problemet med denne boka er at den er så uetterrettelig. Geelmuyden viser til haugevis av forskningsfunn, men kildehenvisningene er dessverre håpløse. De fleste referansene går til andrehåndskilder (stort sett nettaviser og aktivistnettsider) som kan ha gjengitt forskningsfunnene feil. Og kildelisten er unødvendig kronglete, nesten så det er provoserende. 70 sider med nedskrevne nettadresser er til liten hjelp hvis man vil gå forfatteren etter i sømmene.

Som leser vet jeg derfor ikke hvor mye av denne boka jeg kan stole på. Og det er synd, for som forbruker hadde jeg trengt den boka som dette burde vært.