Byen eller nasjonen

Apropos metodologisk nasjonalisme: Don Boudreaux deler sitater fra Jane Jacobs' bok om byer og økonomisk vekst (Cities and the Wealth of Nations):

Nations are political and military entities, and so are blocs of nations. But it doesn’t necessarily follow from this that they are also the basic, salient entities of economic life or that they are particularly useful for probing the mysteries of economic structure, the reasons for rise and decline of wealth.

Boudreaux legger til:

Anthropomorphizing any collective is dangerous intellectual business. Even more dangerous – intellectually and, potentially, physically – is anthropomorphizing the collection of people who claim membership in a nation and regarding that collective as possessing some unitary and transcendent reality, as well as assuming that the government that asserts sovereignty over that collective is much like the mind that governs an individual human being.

Flere sitater her. Relevant for mer enn økonomi.

Et Solheimsitat og litt Benthambiografi

Erik Solheim er intervjuet i DN i dag. På spørsmål om hva som gjør det vanskelig å få regjeringen til å gjennomføre klimatiltak svarer han:

– Det er etter min oppfatning det jeg vil kalle sosialøkonomisk ortodoksi. Jeg er den første til å mene at det er bedre å gjennomføre billige og kloke tiltak fremfor dyre og sløsende. Økonomien gir oss absolutt viktige redskaper til å gjøre de fornuftige og riktige tingene. Men vi hadde aldri fått allmenn folketrygd i Norge eller velferdsstaten eller alminnelig skolegang eller full barnehagedekning hvis det ikke var noen som overstyrte og brukte økonomien som verktøy, ikke som religion. Man kan ikke la økonomien være det eneste.

I papirutgaven følges det opp med noen spørsmål om hvem disse kommentarene er myntet på, uten at Solheim vil gi noe særlig svar på det. Men det kommer et spørsmål til:

- Noen vil kanskje tro at den største hindringen for klimatiltak ligger i norske interesser som olje- og gassnasjon, mens du sier det er den sosialøkonomiske ortodoksien?
- Hvis du ber meg rangere, så: Ja.

Dette sier sitt om norsk politikk, og det sier sitt om økonomifaget.

Og apropos: her er en artikkel som hevder at utilitaristfaderen Jermey Betham hadde Aspergers syndrom (dette er forresten kun ment som en faktaopplysning, og ikke som en fornærmelse mot verken Bentham eller folk med Aspergers syndrom).

Men det er sånne ting som kan være verdt å tenke på.

Bilvask, og ekspertenes agenda

Jeg kjøpte bilvaskemiddel på fredag (de kaller det bilshampoo) og fikk med meg en brosjyre om bilpleie. Hvorfor er det egentlig viktig å vaske bilen, tenkte jeg. Bilpleiebrosjyren bød på svar:

Regelmessig pleie av bilen vil gi deg besparelser både i form av mindre slitasje på bilen og mindre aggressiv kjøring på grunn av stress og ergrelser. Unn deg selv å oppleve den gode følelsen det gir å sette seg inn i en ren, blank og ryddig bil! (min utheving)

Jaha. Så dette er altså den foreslåtte kausalkjeden:

skitten bil --> stress og ergrelser --> uforsvarlig kjøring --> ulykke --> kostbar reparasjon

Og derfor vil du spare penger på å vaske bilen din. Hvis du (som meg) synes dette høres tvilsomt ut, bør du høre forrige ukes episode av EconTalk, hvor Ariel Rubinstein snakket om økonomers evne til å forutse framtiden. Når en selger av bilsjampoo foreslår at skitne biler forårsaker ulykker, er det grunn til å stille seg kritisk til analysen.

På samme måte sier Rubinstein at incentivene ligger til rette for at økonomer skal overvurdere nytteverdien av sin egen disiplin. Vi liker å føle oss viktige, å bli spurt til råds, og derfor overvurderer vi våre evner til å bruke vitenskapen til noe nyttig. Dessuten er det jo jobben deres, og inntekten deres beror på troen om at økonomer kan si noe meningsfullt om framtiden. Men det blir som med bilsjampoen: ekspertene har sin egen agenda. De ønsker å bli spurt til råds, og overselger sine evner til å spå framtiden.

Argumentet til Rubinstein er altså at økonomisk teori gir oss interessante argumenter og nyttige analytiske verktøy, men de kan aldri være grunnlaget for spådommer. Så snart økonomer prøver seg på prediksjon går det på tverke. Altså: økonomisk teori er egentlig mer filosofi enn fysikk.

Jeg har ikke fått lest ferdig Nassim Talebs The Black Swan ennå, men den handler jo om noe av det samme.

PS: Rubinstein har også mye interessant å si om atferdsøkonomisk forskning, men det får bli en annen bloggpost.

Høyredult

Her er en interessant artikkel: Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State, av Scott Beaulier og Bryan Caplan. De mener at atferdsøkonomisk forskning gir oss gode argumenter for å bygge ned velferdsordninger. Et oppsummerende sitat: 

If the people the government wants to help do not fully account for the negative long-run effects of accepting help, they are better off if the government does the accounting for them.  Other policy implications are less obvious.  Specifically, it is theoretically possible for government to help the disadvantaged by reducing their choice set below the laissez-faire level.  The traditional conservative critique of the welfare state is fundamentally paternalist.  Once you accept the idea that you can hurt people by giving them more choices, you cannot dismiss the idea that you can help them by taking some of their choices away. 

Først: det er en del grums i denne artikkelen - spesielt i forfatternes syn på hvorfor fattige er fattige.

Likevel ligger det et viktig poeng her: nudging (eller dulting, ideen om at offentlig politikk bør ta hensyn til at folk ikke er rasjonelle - og forsøke å dulte dem i det vi mener er "riktig" retning) trenger ikke å bety mer velferdsstat. Tvert imot mener Beaulier og Caplan at vi bør gi de fattige mindre sikkerhetsnett, slik at fattigdom blir mindre attraktivt. 

Jeg er ikke enig i resonnementet, men artikkelen var i det minste interessant å lese.

Artikkelen har forresten også fått omtale på Modeled Behavior og på Economist-bloggen Democracy in America.

Alt de ser er kun profitt

Hvorfor er det ofte sånn at resultater vi verdsetter i seg selv (miljøvern, økonomisk likhet, sosialt engasjement, likestilling) så ofte må legitimeres ved å tvinges inn i den trange rammen av økonomisk kost/nytte?

Jeg synes jeg hører argumenter som at "små økonomiske forskjeller er kilde til våre komparative fortrinn", "kjønnslikestilte økonomier er mer konkurransedyktige", "bedrifter som tar samfunnsansvar vil tjene på det på sikt", eller "strenge miljøreguleringer vil framtvinge grønn innovasjon, og dermed bidra til økonomisk vekst" ganske ofte. Og jeg liker ikke helt denne argumentasjonen.

Når vi ønsker oss redistribusjon er det fordi det er et spørsmål om rettferdighet. Og vi ønsker oss likestilling fordi det har en verdi i seg selv at menn og kvinner har like muligheter. Altfor ofte må disse argumentene pakkes inn i økonomisk logikk, og legitimeres med økonomisk nytte. Ellers er de liksom ikke gyldige.

Denne protesten virker kanskje blåøyd og naiv, men det er i så fall mer et symptom på hvor dominerende smale nytte-økonomiske argumenter har blitt. Og når jeg tenker over det, er det kanskje nettopp dette som er den røde tråden fra Adam Smith til Sen og Nussbaum.

Poenget mitt er vel noe sånn som at økonomifaget til Smith rommet mer enn mange økonomer lar faget romme idag.

Relatert lesestoff: Laura Freschi skriver på AidWatch: Davos Man meets Girl, og Gary Becker diskuterer ulikhet som om økonomisk effektivitet var eneste gyldige argument.

Sang: deLillos - Smak av Honning

Moral Sentiments

Det er vanskelig å oppsummere Adam Smiths Theory of Moral Sentiments i en bloggpost, men her er noen tanker og sitater.

Den aller første setningen er flott:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

For Smith begynner alt dette med sympati: vi kan ikke fullt ut oppleve noen annens virkelighet (fordi hver av oss bare opplever verden gjennom vår egen bevissthet), men vi kan forestille oss hvordan vi ville følt i samme situasjon. Dette betyr også at ingen andre kan se verden fra nøyaktig samme perspektiv som oss selv, og vi må forstå at våre egne gleder og sorger oppleves sterkere for oss selv enn for andre. Det ligger en god porsjon ydmykhet i dette, og Smith oppfordrer oss til å vurdere våre egne følelser og argumenter gjennom øynene til the impartial spectator.

Videre: denne lille setningen (på side 264 i siste Penguin-utgaven) fikk meg til å tenke på The Pleasures and Sorrows of Work, og på hvor mye mer vi får ut av arbeidslivet enn bare lønn:

Colleagues in office, partners in trade, call each other brothers; and frequently feel towards one another as if they really were so.

Det synes jeg er veldig flott å tenke på.

Her er et altfor langt sitat (fra side 213-215) hvor Smith forklarer hvorfor vi bør følge vår egeninteresse, og hvordan den usynlige hånden fungerer:

Our imagination, which in pain and sorrow seems to be confined and cooped up within our own persons, in times of ease and prosperity expands itself to every thing around us. We are then charmed with the beauty of that accommodation which reigns in the palaces and oeconomy of the great; and admire how every thing is adapted to promote their ease, to prevent their wants, to gratify their wishes, and to amuse and entertain their most frivolous desires. [...] The pleasures of wealth and greatness, when considered in this complex view, strike the imagination as something grand and beautiful and noble, of which the attainment is well worth all the toil and anxiety which we are so apt to bestow upon it.

And it is well that nature imposes upon us in this manner. It is this deception which rouses and keeps in continual motion the industry of mankind. It is this which first prompted them to cultivate the ground, to build houses, to found cities and commonwealths, and to invent and improve all the sciences and arts, which ennoble and embellish human life; which have entirely changed the whole face of the globe, have turned the rude forests of nature into agreeable and fertile plains, and made the trackless and barren ocean a new fund of subsistence, and the great high road of communication to the different nations of the earth. The earth by these labours of mankind has been obliged to redouble her natural fertility, and to maintain a greater multitude of inhabitants. It is to no purpose, that the proud and unfeeling landlord views his extensive fields, and without a thought for the wants of his brethren, in imagination consumes himself the whole harvest that grows upon them. The homely and vulgar proverb, that the eye is larger than the belly, never was more fully verified than with regard to him. The capacity of his stomach bears no proportion to the immensity of his desires, and will receive no more than that of the meanest peasant. The rest he is obliged to distribute among those, who prepare, in the nicest manner, that little which he himself makes use of, among those who fit up the palace in which this little is to be consumed, among those who provide and keep in order all the different baubles and trinkets, which are employed in the oeconomy of greatness; all of whom thus derive from his luxury and caprice, that share of the necessaries of life, which they would in vain have expected from his humanity or his justice. The produce of the soil maintains at all times nearly that number of inhabitants which it is capable of maintaining. The rich only select from the heap what is most precious and agreeable. They consume little more than the poor, and in spite of their natural selfishness and rapacity, though they mean only their own conveniency, though the sole end which they propose from the labours of all the thousands whom they employ, be the gratification of their own vain and insatiable desires, they divide with the poor the produce of all their improvements. They are led by an invisible hand to make nearly the same distribution of the necessaries of life, which would have been made, had the earth been divided into equal portions among all its inhabitants, and thus without intending it, without knowing it, advance the interest of the society, and afford means to the multiplication of the species. When Providence divided the earth among a few lordly masters, it neither forgot nor abandoned those who seemed to have been left out in the partition. These last too enjoy their share of all that it produces. In what constitutes the real happiness of human life, they are in no respect inferior to those who would seem so much above them. In ease of body and peace of mind, all the different ranks of life are nearly upon a level, and the beggar, who suns himself by the side of the highway, possesses that security which kings are fighting for.

Altså: enkeltmenneskers ambisjoner og egeninteresse kan løfte levestandarden til hele samfunn, selv om hensikten bare var å berike en selv. Dette argumentet er kanskje ikke like sterkt støttet hele veien (og bør uansett kontres med argumentet om overklassens conspicuous consumption), men det er en god måte å forstå ideen om den usynlige hånden.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at Adam Smith eksplisitt avfeier at egeninteresse er det eneste vi motiveres av (373-374):

That whole account of human nature, however, which deduces all sentiments and affections from self-love, which has made so much noise in the world, but which, so far as I know, has never yet been fully and distinctly explained, seems to me to have arisen from some confused misapprehension of the system of sympathy.

For mer om denne boka: sjekk EconTalk Book Club.

Lønn og motivasjon i politikken

Har vært på kurs idag, og lært mye nytt om amerikansk politikk.

Blant annet denne lille triviabiten: den amerikanske presidentens lønn har bare blitt regulert fire ganger, og alle gangene har vært en fordobling. Årslønnen er idag 400 000 dollar. George Washington tjente 25 000 dollar i året - det tilsvarer noe sånt som fire millioner i dag.

Vi snakket også om en annen ting; høytstående politiske rådgivere - slike som presidentens rådgivere i Council of Economic Advisers - går kraftig ned i lønn sammenliknet med hva de kan tjene i sin sivile karriere. Likevel er det ikke vanskelig for presidenten å få tak i høyt kvalifisert arbeidskraft.

Nå har jeg bare lest deler av Dan Ariely siste bok, The Upside of Irrationality, men eksempelet med lønn i politikken virker å passe veldig godt overens med atferdsøkonomisk forskning; vi motiveres av veldig mye mer enn penger.

Folk er villige til å akseptere lavere lønn, så lenge arbeidet oppleves som å gjøre en forskjell (pun intended).

Hva Amartya Sen betyr i det daglige: del 2

Tyler Cowen startet en debatt for noen dager siden, om hvilke økonomiske teorier som så langt er lite forstått av det allmenne publikum, og Arnold Kling har foreslått Arrows umulighetsteorem. De siste dagene har det gått en debatten gått på EconLog og Marginal Revolution om hva teoremet faktisk betyr: her, her, og her.

Dette minner meg om en bloggpost jeg begynte å kladde på for lenge siden, og som jeg like gjerne kan gjøre (halv)ferdig. Sånn:

Jeg skrev for en stund tilbake om Amartya Sen, og hva han betyr i det daglige. Kort fortalt: hans perspektiv på rettferdighet minner oss om at det som faktisk skjer i denne verden er viktigere enn det vi skulle ønske skjedde i en perfekt verden. Det betyr at vi bør konsentrere oss mer om å bekjempe faktiske urettferdigheter, og mindre om å finne det abstrakte prinsippet som gir fullstendig rettferdighet.

Her er noe annet (om enn relatert) Sen kan fortelle oss: at flere ting kan være riktig samtidig.

Det høres jo banalt ut, men det blir fort komplisert hvis man først prøver å forstå Sens tolkning av Arrows umulighetsteorem. Én måte å forstå teoremet er at det beviser at det er umulig å aggregere folks preferanser på en måte som samtidig er forenelig med alles individuelle preferanser. Hvis en gruppe av mennesker kan velge mellom tre (eller flere) ulike alternativer, som alle rangerer ulikt, finnes det ingen avgjørelsesmekanisme som kan gi et utfall alle vil være fornøyde med.

Jeg tror dette er ganske nøyaktig, men er heldigvis ikke alene om å slite med å forklare teoremet.

Sen mener derimot at Arrows teorem egentlig viser at kollektiv handling ikke kan vurderes ut fra ett enkelt kriterium. Hvis vi forsøker å vurdere utfall av gruppeavgjørelser etter ett enkelt kriterium, for eksempel hva som ville være en rettferdig fordeling av goder, vil vi få forskjellige utfall avhengig av hvilket kriterium vi bruker. Og: alle utfallene kan kalles urettferdige i lys av de prinsippene vi ikke la til grunn.

Ifølge Sen betyr dette at alle gruppeavgjørelser handler om avveininger, og at det finnes flere legitime argumenter for å vurdere hva som er rettferdig. Jeg synes historien om de tre barna og fløyten som en av dem skal få (fra side 13 i The Idea of Justice) var en ganske god forklaring.

Så skal det sies: ikke alle er enige i Sens tolkning av Arrow (eller av Adam Smith, for den saks skyld), og noen vil mene at han setter seg selv i en tradisjon som ikke egentlig eksisterer. Jeg mener å huske at noe slikt ble nevnt i spørsmålsrunden etter denne forelesningen her.

La meg til slutt ta dette tilbake til hverdagen:

Jeg har inntrykk av at mange mennesker (er de oftest økonomer?) mener at det finnes én enkeltfaktor (for eksempel økonomisk lønnsomhet, eller det allestedsnærværende utility) som er viktigere enn alle andre faktorer. Med Amartya Sen har vi en Nobelprisvinnende økonoms ord på at dette ikke er noe godt argument.

Adam Smith feil vei

Verdens sannsynligvis beste podkast - EconTalk - kjører noen veldig gode ekstraepisoder om Adam Smiths Theory of Moral Sentiments. Du finner både bokteksten og lydbok gratis via The Online Library of Liberty.

I dag kjenner mange Adam Smith først og fremst gjennom Wealth of Nations. Det er her han skriver om den usynlige hånden, og om harmonien som oppstår når alle får følge sin egeninteresse. Moral Sentiments handler derimot om alle de andre følelsene og motivasjonene -utover egeninteresse - som er viktige for oss som mennesker.

Mens Smith bruker mye av Wealth of Nations på å utdype hvorfor det er bra for samfunnet at hvert individ arbeider for sin egeninteresse, åpner han Moral Sentiments med å konstatere kort at empati er en åpenbar menneskelig kvalitet:

How selfish soever man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except the pleasure of seeing it.

Sammenliknet med de mange lange eksemplene fra Wealth of Nations, er det interessant at Smith ikke synes det er viktig å forklare hvorfor medmenneskelighet og empati er gode kvaliteter. Han mente kanskje det var ganske selvsagt.

Og etterhvert som den usynlige hånden har fått stadig større tillit, er det omsider blitt nødvendig å lese Moral Sentiments nærmere.