Et Solheimsitat og litt Benthambiografi

Erik Solheim er intervjuet i DN i dag. På spørsmål om hva som gjør det vanskelig å få regjeringen til å gjennomføre klimatiltak svarer han:

– Det er etter min oppfatning det jeg vil kalle sosialøkonomisk ortodoksi. Jeg er den første til å mene at det er bedre å gjennomføre billige og kloke tiltak fremfor dyre og sløsende. Økonomien gir oss absolutt viktige redskaper til å gjøre de fornuftige og riktige tingene. Men vi hadde aldri fått allmenn folketrygd i Norge eller velferdsstaten eller alminnelig skolegang eller full barnehagedekning hvis det ikke var noen som overstyrte og brukte økonomien som verktøy, ikke som religion. Man kan ikke la økonomien være det eneste.

I papirutgaven følges det opp med noen spørsmål om hvem disse kommentarene er myntet på, uten at Solheim vil gi noe særlig svar på det. Men det kommer et spørsmål til:

- Noen vil kanskje tro at den største hindringen for klimatiltak ligger i norske interesser som olje- og gassnasjon, mens du sier det er den sosialøkonomiske ortodoksien?
- Hvis du ber meg rangere, så: Ja.

Dette sier sitt om norsk politikk, og det sier sitt om økonomifaget.

Og apropos: her er en artikkel som hevder at utilitaristfaderen Jermey Betham hadde Aspergers syndrom (dette er forresten kun ment som en faktaopplysning, og ikke som en fornærmelse mot verken Bentham eller folk med Aspergers syndrom).

Men det er sånne ting som kan være verdt å tenke på.

Utenriksbyråkratiet

En av Iver Neumanns nye bøker heter At Home With the Diplomats: Inside a European Foreign Ministry, og den er enda bedre enn jeg trodde den kom til å være. Boka beskriver den historiske framveksten av et permanent diplomati, med vekt på den norske erfaringen, og viser hvordan det daglige arbeidet i det norske utenriksdepartementet foregår. Den bygger på Neumanns eget feltarbeid.

Noe av det mest underholdende i denne boka handler om den spesielle formen for kunnskapsproduksjon som foregår i utenriksbyråkratiet hjemme i en hovedstad (i dette tilfellet: Oslo). Med eksempler fra sine egne arbeidsoppgaver forteller Neumann hvordan den byråkratiske måten å skrive taler gjør at én tale blir lik alle andre. Det har noen ganske enkle forklaringer:

The main reasons are that texts are the result of teamwork; that the model for teamwork is previous texts; and that the (incidentally identity-producing) process of producing the text is inner-driven, so that little or no heed is paid to audience, circumstances of delivery, political effects, and other matters external to the ministry itself.

Ifølge Neumann var WikiLeaks derfor ikke særlig representativt for tekstproduksjon innenfor diplomatiet - hvertfall ikke for diplomatbyråkratene som er plassert hjemme i et UD. Skarpe kanter er veldig sjeldne. Kapitlet bygger forresten delvis på denne artikkelen.

Ellers gir denne boka noen veldig interessante beskrivelser av hierarkiene av kjønn og klasse innenfor byråkratiet (hvilke manns- og kvinneroller er åpne?), og den inneholder noen fascinerende historier om hvordan folk finner (u)balanse mellom arbeid og privatliv.

Nå som skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk (som Neumann påpeker er relativt nytt) er i ferd med å bli borte, og praksiser som tidligere var forbeholdt diplomater blir en naturlig del av arbeidshverdagen til folk i privat, offentlig og tredjesektor, er dette en bok mange burde ha interesse av å lese. Dessuten er den ganske morsom, og gir mye materiale for enda en oppfølger av Etaten. Anbefales.

Offentlig omsorg

Her er en rapport fra Folkehelseinsituttet som man bør ta seg tid til å se nærmere på: Avhengig og selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale.

Vi vet at offentlig sektor operer etter en annen dynamikk enn både markedet og sivilsamfunnet. Ofte er dette en ganske abstrakt observasjon, og andre ganger er det veldig, veldig håndfast. Noen barn har for eksempel ikke foreldre, og beror istedet på det offentlige. Fra side 12 i rapporten:

Når enslige mindreårige kommer til Norge overtar myndighetene rollen som "omsorgsperson", som de er avhengige av for å tilfredsstille sine fysiske og praktiske behov. Etter bosettingen er det barnevern- eller flyktningtjenestene som er ungdommenes støttespillere. Dette forholdet er regulert av offentlige lover og forskrifter, og ikke av naturlige familiære bånd og forpliktelser.

Det her er ganske tungt å ta inn over seg, men verdt å tenke grundig gjennom.

Udugelige offentlig ansatte?

To kritiske innlegg om offentlig ansatte de siste par dagene: Dagfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten og Bryan Caplans innlegg på EconLog.

Nordbøs prinsipielle poeng (som ligger gjemt bak en litt vel lang oppramsing av enkeltsaker han og kjente har opplevd) om offentlig ansatte er at:

Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle skal med (...) Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker.

Offentlig ansatte blir (på et vis) tatt i forsvar av Caplan, under overskriften Why Aren't Government Employees Worse? Utgangspunktet er ganske likt som hos Nordbø: at privat sektor er mer responsiv til kundenes behov og ønsker. Caplan lister opp fire hypoteser for hvorfor offentlig ansatte likevel av og til kanskje gjør en OK jobb.

Jon på polecon.no har tenkt litt rundt alle disse hypotesene, men jeg fester meg ved nummer 3: Government employees self-select for dedication and/or caring.

Caplan åpner nemlig for at offentlig sektor tiltrekker seg en viss type mennesker, som motiveres av mer enn lønn. Det minner om Julian Le Grand og de to forskjellige motivasjonskurvene, og kan fortelle noe om hvordan man bør forsøke å motivere disse folkene.

Nordbø virker å ønske at flere offentlig ansatte skal føle at arbeidsplassen deres er usikker, men det er ikke nødvendigvis noen god idé. Jeg har festet meg ved noe BI-professor Bård Kuvaas sa på et seminar ved ISF tidligere i år, om sammenhengen mellom jobbprestasjoner, lønn og fare for oppsigelse:

Du yter ikke bedre av å ha det litt dårlig. Snarere viser det seg gang på gang at blant forhold som er viktig for motivasjon, så er opplevelsen av å lykkes, følelsen av å være flink, og det å bli verdsatt i bedriften helt avgjørende faktorer. (...) det er liten grunn til å forvente at man vet hva man får, når man lokker med høye lønninger. Risikoen øker for å tiltrekke seg feil ansatte, som dessuten slutter etter kortere tid. Det er i det hele tatt lite som tyder på at ytre motiverte ansatte presterer bedre, snarere tvert i mot.

Målet må vel være å utnytte potensialet som ligger i selvseleksjonen blant offentlig ansatte, og innføre en belønningsstruktur som oppfordrer dem til å yte bedre - og tenke mindre på tall og penger. Vi er ute etter det Le Grand kaller robuste insentiver; insentiver som oppfordrer både egoister (knaves) og altruister (knights) til å gjøre en god jobb. Dermed virker det mot sin hensikt å innføre New Public Management-reformer (målstyring og rapportering), fordi denne tilbakemeldingen bare kan motivere de egoistiske (knaves) blant offentlig ansatte.

PS: jeg har skrevet noe om lønn og motivasjon tidligere. Og jeg synes alle bør se NRK-serien Lærerne.