Offentlig omsorg

Her er en rapport fra Folkehelseinsituttet som man bør ta seg tid til å se nærmere på: Avhengig og selvstendig. Enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale.

Vi vet at offentlig sektor operer etter en annen dynamikk enn både markedet og sivilsamfunnet. Ofte er dette en ganske abstrakt observasjon, og andre ganger er det veldig, veldig håndfast. Noen barn har for eksempel ikke foreldre, og beror istedet på det offentlige. Fra side 12 i rapporten:

Når enslige mindreårige kommer til Norge overtar myndighetene rollen som "omsorgsperson", som de er avhengige av for å tilfredsstille sine fysiske og praktiske behov. Etter bosettingen er det barnevern- eller flyktningtjenestene som er ungdommenes støttespillere. Dette forholdet er regulert av offentlige lover og forskrifter, og ikke av naturlige familiære bånd og forpliktelser.

Det her er ganske tungt å ta inn over seg, men verdt å tenke grundig gjennom.

Når arbeidsliv og engasjement blir det samme

Dan Pink, Al Gores tidligere taleskriver, har skrevet flere bøker i grenselandet mellom business og selvhjelp, nå sist Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. Den er i grunn helt OK.

Det Pink beskriver som "the surprising truth" om motivasjon handler i bunn og grunn om at vi mennesker motiveres av mer enn eksterne gevinster - at vi er noe mer enn homo economicus. Dette er vel ikke akkurat verdens best bevarte hemmelighet, men helt sikkert viktig å minne næringslivsledere på likevel. Budskapet er at for alt annet enn de mest rutinemessige arbeidsoppgavene motiveres vi ikke like sterkt av eksterne motivasjonsfaktorer (lønn og bonuser) som av indre motivasjon og engasjement. Alt som krever noe kreativt av oss blir bedre om vi ikke drives av penger. Men bortsett fra innføringen i flow og arbeidet til Csikz han ungareren med det umulige navnet, er det ikke veldig mye hos Pink vi ikke allerede har hørt fra Dan Ariely, Thaler og Sunstein, eller Akerlof og Schiller.

Gjennom boka fokuserer Pink på tre sentrale faktorer for menneskelig motivasjon: autonomi, mestringsfølelse, og det å arbeide for et høyere formål. Alle disse tre er viktige, men for min del er den siste mest interessant.

Pink fikk meg nemlig til å tenke på en ting; hvis bedrifter i tiden framover vil motivere sine ansatte mer etter motivasjonslogikken vi kjenner fra sivilsamfunnet - slikt som det å arbeide for et høyere formål - hva slags konsekvenser vil det ha for organisasjoner som allerede trekker på folks frivillige engasjement for å arbeide for et høyere formål?

Er det slik at vi bare har en gitt porsjon av engasjement, og står vi da i fare for å bruke opp dette engasjementet på jobben? Eller er det motsatt - at engasjementet vårt vil vokse av at vi har meningsfulle og givende jobber?

Det ser uansett ut til at de to sfærene glir nærmere hverandre. Undersøkelser fra Norge viser at folk oftere gjør frivillig arbeid for å oppnå noe selv (instrumentelle begrunnelser), og skjeldnere er motivert av ønsket om større samfunnsendring. Noe er altså iferd med å skje med motivasjonen for frivillig arbeid.

Min gjetning er at engasjement avler engasjement, og at en givende arbeidshverdag gir inspirasjon til ytterligere samfunnsengasjement. Men dette reiser igjen bekymringen om at frivillig engasjement og sosial kapital blir et klassespørsmål.

PS: Det finnes forresten en RSA Animate-video med Dan Pink på YouTube.

Tilhørighet, nærhet og avstand

På vei til jobben idag hørte jeg et foredrag på RSA-podkasten: Martin Simon om Timebanking. Timebanking er en modell for frivillig engasjement, hvor man bruker timer med frivillig arbeid som en slags valuta for utveklsing av tjenester.

Jeg har hørt på denne podkasten i noen år nå, hvor RSA kringkaster sine debattmøter og foredrag, og gjennom dette kommet over mange interessante bøker og argumenter. På samme måte som med andre podkaster (særlig EconTalk, og i mindre grad Rebooting the News) føler jeg en tilhørighet til RSA gjennom disse foredragene. Jeg  føler meg som et medlem av et særlig interessert publikum, og eksponeres for ideer jeg ellers ikke ville hørt om (som for eksempel her og her).

Så er det et paradoks her, om hvordan mediene påvirker opplevelsen av nærhet og avstand. I foredraget jeg hørte i morges snakket Martin Simon blant annet om hvordan ingen kjenner naboene sine lenger. Om hvordan vi kan bli bedre samfunnsborgere, og hvordan vi kan involvere oss mer i lokalsamfunnet vårt, involvere oss mer med folkene rundt oss. Dette er gjennomgangstemaer fra RSA. Og han snakket om behovet for offentlige arenaer hvor vi kan komme i kontakt med mennesker vi ellers ikke ville valgt å møte.

Og alt dette hørte jeg altså mens jeg gikk rundt i byen med hodetelefonene på - isolert fra omgivelsene rundt meg. Dette er kanskje ikke noen banebrytende observasjon, men det ér rart hvordan vi kan føle nærhet og engasjement for et fellesskap som ikke er nær oss fysisk.

Og da lurer jeg på hva som er mest overvurdert: det fysiske lokalsamfunnet, eller de virtuelle samfunnene. Sannelig om jeg vet.

Hvordan sivilsamfunnet (ikke) er unikt

Her er en ting jeg tenker om hvordan vi tenker om folk som gjør frivillig arbeid. 

En av de vanligste måtene å skille sivilsamfunnet fra privat og offentlig sektor handler om motivasjon; vi adlyder staten på grunn av dens maktmonopol (fordi vi må), og i markedet drives vi av profittsøking. I kontrast til begge disse  - i det vi kaller tredjesektoren eller sivilsamfunnet - drives folk til å gjøre frivillig arbeid av iboende intrinsic motivasjon. Vi gjør frivillig arbeid fordi vi liker å gjøre frivillig arbeid. Det er en ryddig inndeling, og et OK utgangspunkt. Men jeg tenker mer og mer at denne inndelingen er ganske falsk. Det er jo ikke bare i sivilsamfunnet at folk drives av intrinsic motivasjon (beklager, men av og til er engelsk vår beste norsk).

Denne tanken begynte for min del med å lese Alain de Bottons bok The Pleasures and Sorrows of Work - en glimrende bok om hverdagslivet på jobb. de Botton viser hvordan folk finner glede i arbeidslivet - enten de jobber med regnskapsføring, rocket science, eller industriell kjeksproduksjon. Det bør få oss til å tenke på økonomifagets far, Adam Smith: I Moral Sentiments skrev han om hvilke andre ting enn egeninteresse som driver menneskelig handling. Idag leser vi heller Wealth of Nations, og glemmer at  Moral Sentiments var Smiths store livsverk. Ideen om at medmenneskelighet og iboende motivasjon er forbeholdt sivilsamfunnet - at det ikke hører hjemme verken i markedet eller i offentlig sektor - er feil.

Og forresten: det ligger en del LeGrand i dette også; mange deler av offentlig sektor (omsorgsarbeid, utdanning, barnevern, osv) tiltrekker seg trolig en viss type mennesker - som motiveres både av arbeidsoppgavene og av belønningen. Altså: intrinsic motivasjon blir ikke borte av at man får betalt for jobben (men som LeGrand minner oss om: det kan være en trade-off i at økonomisk belønning overskygger en persons iboende glede ved arbeidet). 

Så hvor vil jeg? Jeg ender vel opp med et argument som ser ganske banalt ut når jeg skriver det ned: folk drives av en iboende motivasjon - også når de er på jobb, og når de interagerer med offentlig sektor. 

Jeg tenker også at alt dette har en parallell til Big Society-prosjektet; den britiske høyresidens store prosjekt handler om å utnytte benytte engasjementet i frivillig sektor til å løse offentlige oppgaver på en måte som er både kostnadsbesparende og engasjerende for borgerne. Dette er et symptom på hvor store forventninger vi har til sivilsamfunnet, og det er ikke sikkert den er berettiget. Hvis vi ser på sivilsamfunnet som en fullstendig adskilt sektor - som operer etter en logikk som er fremmed for stat og marked - da tror jeg det bærer galt avsted.

--

En liten ting helt til slutt: jeg har nettopp begynt å jobbe i Redd Barna, hvor jeg skal følge opp medlemmenes frivillige arbeid på Østlandet. Jeg  vet ikke ennå hvordan bloggen kommer til å passe inn i den nye arbeidshverdagen min, men siden jeg uansett kommer til å lese en del om engasjement, frivillighet og sivilsamfunnet framover, blir det nok mer av dette.

Hvorfor jeg ikke vet hva jeg mener om Big Society

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg synes om hele Big Society-prosjektet, og ideen om å redusere statlige utgifter ved å bero mer på frivillig sektor (grunnen til at jeg tenker på det her er forresten denne artikkelen: Lauren Collins - All Together Now! og to (av flere) interessante debatter fra RSA: her og her).

Her er noen få tanker:

Jeg er positiv til Big Society fordi jeg mener frivillig arbeid har en verdi i seg selv - og jeg tenker at ethvert samfunn blir bedre av å ha en sterkt sivilsamfunn.  Håkon Lorentzen har forresten skrevet en god, liten bok om hva frivillig arbeid betyr for dem som utfører det.

Men jeg er likevel ikke helt overbevist.

For det første: kritikken som venstresiden retter mot Big Society handler om klasseforskjeller; hvis statlige velferdsoppgaver skyves over på frivillige organisasjoner, vil det forsterke sosiale forskjeller. Dette fordi frivillig deltakelse ikke er jevnt fordelt i befolkningen: folk med høyere lønn og utdanning er mer aktive i frivillig sektor enn andre (dette er selvfølgelig også tilfelle i Norge). På denne måten vil Big Society først og fremst komme de mest ressurssterke til gode. Denne kritikken synes jeg er veldig legitim, blant annet fordi den minner meg om Amartya Sen og hans capabilities approach til utvikling. Vi må være mer opptatt av hvordan offentlig politikk påvirker folks faktiske frihet til å leve det livet de har grunn til å verdsette, enn av de abstrakte prinsippene som ligger til grunn for politikken. Det er viktigere at folk faktisk får gode velferdstjenester, enn at vi overser sårbare grupper fordi vi mener prinsippet om frivillig arbeid er så innmari viktig. 

For de andre: man kan kritisere Big Society på samme måte som man kan kritisere nudging (eller dulting, som det skal hete på norsk). Det er helt greit at vi ønsker oss et levende sivilsamfunn (eller i Thaler og Sunsteins tilfelle: færre røykere, en befolkning med sunnere kosthold, osv), men det er ugreit å forsøke å tvinge det fram. Det vil si: frivillighet er ikke frivillighet hvis vi framtvinger det med offentlig politikk. Hele poenget er selvfølgelig at  arbeidet gjøres frivillig.

Wave og flat organisasjonsstruktur

Her er et problem: Lederverv i frivillige organisasjoner kan være veldig tid- og energikrevende, og i verste fall risikerer man å slite ut personene som påtar seg lederansvar. Hvordan kan man redusere byrden som faller på lederne/koordinatorene og fortsatt ha en fungerende organisasjon?

Web 2.0 to the rescue!

Google Wave begynner nemlig å se ut som et verktøy for å løse nettopp dette problemet. Så langt ser det ut som en bra plattform for sanntidssamarbeid, alltid åpent for alle, og med helt paddeflat struktur. Kan dette være en god organisasjonsstruktur f. eks. for en frivillig gruppe som organiserer leksehjelp for barn? Eller for en non-profit nettredaksjon? Jeg synes i det minste det er verdt et forsøk.

I stedet for å planlegge gjennom mail fram og tilbake, kan man ha et permanent åpent planleggingsdokument som alle kan redigere. Måten Wave kombinerer dokumenter og livechat ser veldig lovende ut.

Den åpenbare svakheten med å ha åpne planleggingssesjoner på nettet er selvfølgelig at de er åpne på nettet. Dermed ekskluderes de som ikke er komfortable og/eller erfarne med nettet (ja, de finnes).

Og som ellers i 2.0-verdenen bør man ikke bare bekymre seg for dem som ikke deltar. Noen vil nødvendigvis komme til å bidra mer enn andre, til å kommentere oftere eller ta initiativet oftere. Og før vi vet ordet av det har vi en organisasjonskultur gående (dette er det samme jeg mener er problemet med evangeliet om web 2.0 og medienes demokratisering: det er umulig å bli kvitt maktstrukturene helt. Hvis vi erstatter avisredaksjonene med proffbloggere kvitter vi oss kanskje med de gamle meningsdommerne, men nye kommer til).

Maktstrukturene kan altså forandres, men ikke fjernes totalt. Noen kan komme til å gjøre seg selv uunværlige, og det er nettopp dette vi forsøker å unngå. Ikke fordi ledere er dumt å ha, men fordi frivillige organisasjoner må kunne leve videre på sin egen dynamikk.

Jeg skal være med på Origos workshop om Dugnadssamfunnet 2.0 neste uke, og håper å plukke opp noen tips og triks der.

Wikipedia og frivillighet

Hørte nettopp Wikipedia-gründer Jimmy Wales på forrige ukes EconTalk. Han hadde to veldig gode poenger:

- Wikipedia henter mye fra noe Friedrich Hayek skrev i en artikkel (The Use of Knowledge in Society) fra 1945: en markedsøkonomi er bedre enn en planøkonomi fordi kunnskap er vanskelig å sentralisere. Derfor er det også bedre å desentralisere beslutningsmakt til dem som allerede har kunnskapen (vi kaller dem for markedet), heller enn at en sentral autoritet forsøker å samle all relevant informasjon for så å ta beslutninger.

- Wikipedia-artikler blir gode fordi de skrives av folk med en genuin interesse for spesielle fagfelt.

Hayek-argumentet er veldig godt, og kan gjerne være et forsvar for færre statlige inngrep i økonomien. Men det er kanskje viktigere å forstå det andre poenget: Wikipedia er ikke en forretning, men en forening. Det er ikke drevet av profittmotiv, men av ønsket om å samle og dele informasjon.

To ting å tenke på:
- Amartya Sen: Adam Smith's Market Never Stood Alone
- Å gi frivillige organisasjoner momsfritak burde være verdens enkleste politiske vedtak