Søte katter og ytringsfrihet

Jeg er litt ute av rytmen etter juleferien, men Olav Anders Øvrebø har skrevet om en BT-kronikk i romjula som jeg er nødt til å kommentere. Bibliotekaren Aud Gjersdal har gått seg i vill i den teknologiske jungelen og spør om blogging og useriøs informasjon på nettet utgjør en fare for demokratiet. Hun har lest Andrew Keen, og det er vel og bra. Men neppe hele historien.

Hun skriver:

[…] det blir et problem når nettet blir fylt av et virvar av stemmer som snakker i munnen på hverandre om saker uten offentlig interesse. Mange av oss forledes – og blir oppslukt av – all denne ubetydelige informasjon, og vi blir mer eller mindre desorienterte.

Ironien er så altfor tydelig: en bibliotekar føler seg desorientert av all den tilgjengelige og ubetydelige informasjonen. Tenk om det fantes folk med kompetanse og oversikt til å hjelpe henne finne fram i informasjonsjungelen! En som visste bedre enn å bedømme en bok etter omslaget. Det hadde vært noe.

Vi vet nå at en artikkel ikke blir bedre av å trykkes på papir. At debattredaksjonene i de store avisene i løpet av en kort måned har servert oss kronikker som Gjersdals og Erling Fossens (Motstand glorifiseres) burde være tilstrekkelig bevis.

Poenget er at de nye mediene er altfor komplekse til å kritiseres så lettvint som bibliotekaren forsøker.

Gjersdal konkluderer:

Den sannhetssøkende borger trenger kunnskap og arenaer for saklig menigsutveksling fremfor side på side med uttrykksfulle kommentarer. Da er det viktig å ikke bli hypnotisert av denne pirrende usaklige offentlighet, slik at vi ikke vet hva som ellers skjer rundt oss. For da bidrar nettet til et svekket demokrati. Nettet har en demokratisk tvetydighet, som vi selv må presisere.

Men hør for eksempel på Ethan Zuckerman, han vet en ting eller to om ytringsfrihet og verdien av nye medier. Han argumenterer for at Web 2.0-plattformer ikke ville hatt den samme politiske styrken hvis ikke de ble brukt til å utveksle triviell informasjon – som for eksempel bilder av søte katter. Hvis bloggplattformene ikke ble brukt av menneskerettighetsaktivister OG folk som fotograferer kattene sine ville det vært adskillig enklere for totalitære regimer å undertrykke dissenter. Men hvis et regime forsøker å blokkere en bloggplattform er det flere enn de marginale menneskerettighetsaktivistene som protesterer. Resten av folket vil så gjerne dele kattebilder med hverandre. Dermed stiller de seg bak menneskerettighetsaktivistenes krav om retten til å blogge.

Dette er særegent for brukergenererte nettmedier. Til og med Twitter, som ellers er en ganske uinteressant plattform for deling av korte trivialiteter, har en demokratisk verdi. Zuckerman forteller om en menneskerettighetsaktivist som jevnlig poster korte beskjeder på Twitter for at vi skal kunne vite at han ikke blir bortført eller fengslet. Tenk det!

Gjersdal har rett i at den digitale offentligheten er full av møkk, men det er ingen grunn til å gå helt Matlary av den grunn.