Krise, innvandring og velferd

Tito Boeri hadde en artikkel hos Vox forrige uke, om hvordan den økonomiske krisen fører til økt innvandringsskepsis. Kort fortalt: sosialdemokrater har vanligvis vunnet velgere i økonomiske nedgangstider, men denne gangen er det den radikale høyresiden som tjener på krisen. Grunnen, ifølge Boeri, er at innvandring har undergravd tilliten til velferdsstaten.

Han avslutter artikkelen med et ganske konkret råd til europeiske sosialdemokrater:

Rather than imitating their opponents, Social Democrats may then try to decouple migration and the welfare state. This means supporting from the very first meeting of the European Parliament a common EU policy repressing illegal migration, based on a much stronger role of Frontex, the agency created in 2004 precisely with this goal, that has never taken off. It also means backing a European selective migration policy, encouraging the inflows of those migrants who are less likely to draw on welfare because there is high demand for them. Welfare systems should also be made more proactive and better grounded on insurance principles in this decoupling strategy. In particular, eligibility should be made conditional on the payment of contributions (migrants are net payers in contributory transfers everywhere) and abuse of welfare should be sanctioned both socially and administratively. Sweden is perhaps the country that made the most progress in the EU in reforming social policies along these lines. Is it just by chance that Swedish Social Democrats were the only pro-welfare group to win these European elections?

Det er liten sannsynlighet for at den ikke-europeiske norske venstresiden vil ta imot dette rådet. Europeiske saker angår nemlig ikke oss.

Det kan i så fall være farlig. I en artikkel fra 2007 spurte Ann-Helén Bay, Ottar Hellevik og Tale Hellevik: Svekker innvandring oppslutningen om velferdsstaten? (Tidsskrift for Samfunnsforskning 2007:3, 377-408). Ved å sammenlikne holdninger til velferdsstaten på tvers av områder med lav og høy konsentrasjon av innvandrere konkluderte de tre at innvandring i liten grad reduserte folks oppslutning om velferdsstaten. Likevel:

En opplevelse av å være økonomisk utsatt påvirker holdninger til innvandrere negativt, men vi fant at per i dag har innvandrerandel i lokalsamfunnet ingen innvirkning på folks følelse av utsatthet. Dette kan være et resultat av de økonomisk gunstige tidene i Norge, som kommer hele befolkningen til gode. Vår studie er foretatt i en situasjon hvor krybben langt fra er tom. Dersom det i framtiden blir mindre å fordele, kan det hende at flere vil føle seg i konkurranse med innvandrere.

Det kan se ut til at krybben hvertfall er halvtom (eller halvfull, naturligvis). På torsdag kommer arbeidsledighetstallene for juni. Og siden mars har flere bekymret seg for økningen i sosialhjelp til østeuropeere.

Ferieklar iPod

Jeg rydder opp i iPoden før ferien. UChannel (felleskanal for ørten universiteter) har lenge vært en favorittpodkast, men den er en god del tregere enn de separate abonnementene. Dessuten blir det litt mye å holde styr på. Nå har jeg begrenset meg til disse:

- LSE
- CUNY
- RSA
- CFR
- Woodrow Wilson School

Husk også: EconTalk, Dan Arielys Arming the Donkeys, og American RadioWorks (APM)

Og selvfølgelig - ingen bør dra på ferie uten den mest lærerike podkasten av dem alle: Ricky Gervais' Guide To...

Inntektsforskjeller på polecon.no

Jeg har lagt ut semesteroppgaven min om økonomisk ulikhet på polecon.no.

Du kan lese den her: Is inequality a political choice?

Mirror #1: Is inequality a political choice?

ABSTRACT:
Is economic inequality the result of conscious policy choices? Or are growing inequalities the inevitable by-product of international trade, economic growth, structural changes in the economy, demographic changes, or other factors outside the scope of politics? By examining the effects of non-political forces on government redistribution of income within 16 OECD countries in the 1980-2000 period, this paper concludes that although international trade appears to reduce redistribution, high degrees of unionization maintain a significant positive impact. Of the parameters included in this study unionization and international trade appears to have the strongest effects on government inequality reduction, statistically significant even when controlling for fixed country- and year effects (Linear Mixed Model analysis). However, the data is inconclusive with respect to government partisanship’s effect on redistribution, and indicates that minority governments tend to reduce inequalities significantly more than majority governments. The paper ends with a remark about the need to separate empirical and normative arguments in studies of economic inequality.

En såkalt drømmejobb?

Charles Platt var gjest på forrige ukes EconTalk, og fortalte om sitt forhold til WalMart. Butikkjeden er ikke bare svartelistet av oljefondet - den er også gjenstand for betydelig skepsis blant amerikanske smakdsommere. Platt har derfor gått mot strømmen og skrevet en liten bizarro-versjon av Barbara Ehrenreichs Nickel and Dimed: i artikkelen Fly on the Wal forteller Platt om intervjuprosessen og arbeidsdagen på gølvet i verden største dagligvarekjede. Han er jevnt over fornøyd, og mener alt er bedre enn ingenting: A future at Wal-Mart may sound a less-than-stellar prospect, but it's a whole lot better than no future at all.

Det er jo ganske populært å oversette amerikanske artikler og bøker til norske forhold. Og hvis Lotta Elstads En såkalt drittjobb er coverversjonen av Ehrenreich - tør jeg foreslå at den nordiske høyresiden kopierer Platt og leverer en høyreversjon om drittjobbene?

Hva med Torbjørn Røe Isaksen undercover på Ikea? Heidi Nordby Lunde på Deli de Luca? Asle Toje i en jordbæråker i Lier? Jeg lover å lese.

Tar innvandrerne jobbene våre?

Nei, det ser ikke sånn ut.

I siste utgave av Søkelys på Arbeidslivet (tilgjengelig som pdf) skriver Nikolaj Malchow-Møller, Jakob Roland Munch og Jan Rose Skaksen om konsekvensene av arbeidsinnvandring til Danmark. De spør: har det kostet danskere deres arbejde? Forskerne undersøker (1) hvilke type jobber innvandrerne får, og (2) om ansettelse av innvandrere betyr at dansker i disse yrkene mister jobben.

Forskerne definerer innvandrer som person født i utlandet av utenlandske foreldre, mens alle som er født i Danmark defineres som innfødte dansker.

Det viser seg at innvandrere fra EU-15 (pluss Island og Norge) ansettes i like varierte jobber som innfødte dansker, mens innvandrere fra mindre utviklede land stort sett ansettes i ufaglærte yrker. Det ser likevel ikke ut til å bety at innvandrerne presser danskene ut av arbeidslivet.

Forskerne oppsummerer:

Sammenholdes resultaterne fra artiklens to dele er der således intet der tyder på, at indvandringen presser lavtuddannede danskere ud af deres job, selvom de lavtuddannede indvandrere fra mindre udviklede lande koncentreres inden for relativtfå jobfunktioner. Resultaterne tyder snarere på, at indvandrerne besætter de job, som danskere ikke er villige til at tage.

Det minner om funnene i artikkelen Vietnamese Manicurists: Are Immigrants Displacing Natives or Finding New Nails to Polish? Her undersøker Maya Federman, David Harrington og Kathy Krynski effekten av vietnamesiske arbeidsinnvandrere på det californiske manikyr-markedet i perioden 1987-2002 (smak på den setningen).

Og konklusjonen? Forskerne fant faktisk en svak negativ effekt av arbeidsinnvandring - det har ikke mange andre studier funnet.

Men selv om antallet amerikanske manikyrister gikk ned i takt med arbeidsinnvandringen, skjedde dette først og fremst ved at færre amerikanere valgte å gå inn i bransjen - og ikke ved at mange amerikanske manikyrister forlot markedet. Denne grafen viser utviklingen gjennom perioden (klikk for større bilde):

Fint sitat til slutt:

The dramatic increase in the number of manicuring jobs following the entry of Vietnamese immigrants should dispel the notion that immigrants and natives compete for a fixed number of jobs.

Kanskje noe å skrive masteroppgaven om.

Øyeblikkets tyranni

Det kjennes litt merkelig å blogge om det, men denne helga har jeg lest Øyeblikkets tyranni (2001) av Thomas Hylland Eriksen. Han er for øvrig også intervjuet i denne ukas forsidesak i A-magasinet om multitasking, der noen av temaene fra boka blir tatt opp.

Dette er altså en bok om forholdet mellom teknologi og samfunn, og om de utilsiktede konsekvensene av å leve i informasjonssamfunnet. Og det faktum at boka allerede framstår som ganske utdatert er egentlig en bekreftelse på at problemstillingen er reell. For eksempel som i dette sitatet (forfatterens egen uthevning):

Våren 2000 ble det lansert en WAP-telefon med innebygget MP3-spiller. Så når man verken leser informasjon eller snakker i telefonen, kan man altså bruke telefonen til å lytte på musikk. Så kan man være sikker på at de pinlige pausene - mellomrom, tid til langsomme tanker - blir et unødvendig onde.

Jeg klarte ikke å sitte inne og lese denne boka; det føltes rett og slett litt dobbeltmoralsk å stadig sjekke epost, bloggoppdateringer og Twitter parallelt med å lese en kritikk av informasjonssamfunnets krav til effektivitet. Dessuten er det varmt i været, så boklesning på en benk i parken var egentlig helt OK.

Et av hovedpoengene i boka er at når rask og langsom tid møtes, vinner den raske. Det betyr at man må prioritere (eller subsidiere, om du vil) den langsomme tiden for at den ikke skal bli utkonkurrert av effektiviteten.

Spennende tanke, men akkurat nå må jeg jobbe.

Ceci n'est pas un grasrot

Jeg begynner å tro at alt dette pratet om demokrati 2.0 ikke vil gi oss økt grasrotengasjement. Tvert imot: at profesjonaliseringen av politikken kan være en viktigere trend enn demokratiseringen av media.

Joda, jeg kan forstå hvor optimismen kommer fra. Mainstream-media gjør en dårlig jobb med å formidle og belyse politikk, og de må utfordres. Slik som i Lysbakken og Røe Isaksens kritikk av kommentariatets diktatur, Kjersti Torbjørnsruds beskrivelse av debattredaksjonenes casting av politikere (Tidsskrift for Samfunnsforskning #4, 2008), og også kritikken Hernes retter mot klipp-og-lim-arbeidet blant utenriksjournalister. De tradisjonelle mediene gjør rett og slett ikke jobben sin godt nok.

Og hvis det er dårlig politisk journalistikk som er problemet, da ser Twitter, Facebook, YouTube og blogger unektelig ut som løsninger. Men dessverre: ceci n'est pas un grasrot.

Tidligere denne uka lanserte Teknologirådet en OECD-rapport om Demokrati 2.0. Der ble problemet ved sosiale medier definert gjennom dem som ikke deltar i politiske prosesser i den nye digitale offentligheten. Disse deler seg i to grupper: (1) de som vil delta, men ikke behersker teknologien, og (2) de som behersker teknologien, men som likevel ikke vil delta.

Jeg er redd for at dette er et bomskudd. Problemet kan like gjerne ligge hos dem som faktisk deltar i politiske prosesser 2.0.

Tankene går til Lonelygirl15. Ceci n'est pas une lita jente som gråter ekte tårer, for å si det sånn. En serie med korte YouTube-videoer som tilsynelatende var videodagboken til en fortvilet amerikansk jente, viste seg å være profesjonelt produsert og regisert. Det er altså ikke bare Hvermannsen som engasjerer seg når man innfører 2.0-løsninger: terskelen er senket også for markedsføring og spinn. Enter Holgersen og Tversnes.

De nye mediene bryter ned mange av de gamle maktstrukturene - javel. Men de bygger samtidig opp nye barrierer og maktstrukturer. Ta Twitter, for eksempel. Dette er et verktøy for folk som skjelden er borte fra tastaturet mer enn to timer i strekk, og som i så fall tvitrer fra mobilen. Det er en nyttig plattform for utveksling av ideer og blablabla - men det er ikke noe grasrotprosjekt. Vi vet hvem som er på Twitter og ikke (vi vet også hvem som øker sin medlemsmasse som eneste parti i Norge, men det er en annen sak).

Noen ville kanskje sette sin lit til Facebook, siden dette er den sosiale plattformen for folk flest. Men problemet er at Facebook er en politisk blindvei: At Stabburet lanserte Grandiosa uten paprika er ikke et bevis for det velfungerende nett-demokratiet. Sett i sammenheng med den stakkars aksjonsgruppa mot NRK-lisensen er det derimot et bevis på hvor ubetydelig Facebook-engasjementet virkelig er. En idé som starter på Facebook ender i beste fall opp i frysedisken. På Stortinget havner den aldri.

Og dette er bare én dimensjon av profesjonaliseringen. Tidligere i år gjorde Mandag Morgen en undersøkelse av de nye tilskuddene til Stortingslistene:

Gjennomgangen viser at den politiske profesjonaliseringen som har pågått over flere år, skyter fart. På det nye Stortinget ligger det an til at «ansatt i politisk parti» og «elev/student» blir de nye store «yrkesgruppene» (se figur 1). Utdanningsnivået og broilerfaktoren øker. Flere unge med høy utdanning og lite annen yrkeserfaring enn partiarbeid rykker inn. Syv av ti nye fjes som ligger an til å bli valgt, er heltidspolitikere i dag.

Dessuten øker antallet politiske rådgivere voldsomt; de er i dag dobbelt så mange som de var i 2000 (jeg trodde Dag og Tid hadde en god artikkel om dette, men Dagsavisen har noe av det samme her).

Problemet slik jeg ser det er at samtidig som medierådgivere og politiske rådgivere blir mektigere, kaster grasrøttene bort tiden sin på Facebook og Start.no.

Hvem er denne karen?

Har nettopp vært på Civita-frokost, der en spennende innleder delte sine tanker om markedsøkonomi og globalisering. Dessverre satt jeg bak en søyle, og så ikke mannen på talerstolen.

Han snakket om Adam Smith, og siterte avsnittet fra Wealth of Nations om hvordan næringsdrivende aldri samles uten å konspirere mot allmennheten.

Han snakket om hvordan mangelen på "anstendige avgifter" gjør at transportsektoren slipper å betale for sine utslipp. Og om skattelovgivning som lar rike skipsredere slippe unna.

Han fortalte at han lærer mye spennende av sine venner i næringslivet, men at "Man lærer ikke å styre et land av å styre en bedrift."

Han snakket om grådighetskulturens betydning for finanskrisen.

Han svarte med et kort "javel" på sitt eget spørsmål om reguleringer av finanssektoren kan svekke den økonomiske veksten.

Han kritiserte opsjonsordninger som gjør toppledere rike på utviklingen i oljeprisen.

Han tok til orde for å skattlegge klimagassutslipp, og sukket over FrPs populisme.

Til slutt spurte ordstyreren om Kåre Willoch virkelig har forandret seg så voldsomt som mange sier. Han svarte at (1) bildet av enhver politiker formes først og fremst de av politiske motstanderne, (2) den som tror at verden i dag krever samme type løsninger som for 20 år siden tar feil, og (3) det ville være synd om ikke man stadig lærte nye ting.

Er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg er nettopp ferdig med semesteroppgaven om inntektsforskjeller. Du kan lese hele her: Is inequality a political choice?

Her en slags oppsummering:

Utgangspunktet for oppgaven er Paul Krugmans bok Conscience of a Liberal, og Brink Lindseys (Cato-instituttet) kritikk av den. Korte historien: Krugman mener at staten fortsatt kan og bør motvirke økonomiske forskjeller, og Lindsey er uenig i begge deler. Siden dette er ment å være en akademisk tekst lar jeg det politiske bør ligge, og konsentrerer meg om det empiriske kan.

Spørsmålet er derfor om politikere fortsatt kan motvirke ulikhet. Finnes det faktorer utenfor politikernes herredømme som har begrenset muligheten til å drive en omfattende redistribusjonspolitikk, eller er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg konstentrerer meg om 16 OECD-land (Australia, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Japan, Nederland, Norge, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Østerrike) i perioden 1980-2000. Ulikhet måles ved hjelp av den smått problematiske Gini-koeffisienten, som måler avvik fra fullstendig likhet.

Jeg har brukt tall fra Standardized World Income Inequality Dataset (SWIID) der verdiene varierer fra 0 (alle deler alt) til 100 (én tar alt). De er gode fordi de viser ulikheter både før (brutto) og etter (netto) skatter og overføringer. Differansen mellom disse er dermed resultatet av skatte- og omfordelingspolitikk.

Først: Ulikhetene i bruttoinntekt (grønn linje) har økt siden 1980, fra et gjennomsnitt på 39,3 til 44,8 i 2000, men ser ut til å ha blitt sterkt redusert av skatte- og omfordelingspolitikk. Ulikhetene i nettoinntekter (blå linje) har steget, men i betydelig lavere grad. Differansen har økt fra 13,3 til 16,8 (den nederste grafen).

I tillegg bruker jeg data om økonomiske og politiske forhold fra Comparative Political Dataset.

Så: ved hjelp av ganske vanlige regresjonsanlyser kan man sjekke hva slags effekt regjeringsparti har på reduksjon av ulikhet. Dette kontrolleres opp mot faktorer som andel av befolkningen over 65, fagforeningsgrad, utenrikshandel, de-industrialisering, arbeidsløshet, deltakelse i arbeidsmarkedet og økonomisk vekst har på omfordeling av inntekt.

Det er ikke alle faktorene som har noen særlig effekt. Likevel ser det ut til at:

- Utenrikshandel reduserer redistribusjonen

- Fagforeningsgrad øker redistribusjonen

- Høyrepartier ingen effekt på redistribusjon

- Mindretallsregjeringer øker redistribusjonen

Det spesielle er altså at høyreregjeringer ikke ser ut til å ha noen statistisk signifikant effekt på redistribusjon. Mindretallsregjeringer ser derimot ut til å ha en positiv effekt på redistribusjon. Mekanismen kan være den samme som Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø har beskrevet for offentlige utgifter: mindretallsregjeringer har mindre politisk kapital til å motstå krav fra interessegrupper, og må derfor bruke mer penger for å forsøke å bli gjenvalgt.

Her må vi selvfølgelig legge inn et viktig forbehold: høyreregjeringer har ingen effekt på redistribusjon dersom vi kontrollerer for effekten av fagforeninger og utenrikshandel. Og dermed: hvis høyreregjeringer har noen effekt på hvor mye et land handler med utlandet, og/eller hvor stor andel av arbeiderne som er fagorganiserte (det vil si hvis effekten av fagorganisering eller utenrikshandel skjuler effekten fra regjeringspartiet) - da har regjeringspartiet også en effekt på redistribusjon.

Men fordi fagforeningsgrad og utenrikshandel forandrer seg forholdsvis lite fra år til år (eller innenfor en valgperiode, for den saks skyld) virker det ikke som regjeringsparti har veldig stor effekt på graden av redistribusjon. Redistribusjon ser altså ut til å være forholdsvis stabilt, og påvirkes også mye av krefter utenfor politikernes kontroll.

Og med dette lar jeg SPSS ta sommerferie.

I jobb og kjærlighet...

UChannel er en glimrende kilde til bøker man aldri får tid til å lese.
Forrige uke hørte jeg Alain de Botton snakke om sin siste bok "The Pleasures and Sorrows of Work" (sjekk hjemmesiden, bestill fra BookDepository, eller hør i det minste forelesningen, som lydfil eller video).
Han forteller hvordan synet på arbeid og kjærlighet har blitt snudd på hodet gjennom historien.
Kort fortalt: et stort paradigmeskifte skjedde i løpet av 1800-tallet. Heretter trengte man verken hobby eller elskerinne - alle behov og ønsker blir fullstendig tilfredsstilt av jobb og kone.
Poenget til de Botton er at vi i dag forventer både lykke, selvrealisering og penger fra arbeidet vårt.
Apropos: jeg har begynt i ny jobb som informasjonsmedarbeider ved Institutt for Samfunnsforskning.

Gray's Anatomy

Jeg var dessverre litt for høflig (og treg) til å sikre meg en gratis utgave av Lars Svendsens Liberalisme på forrige Civitamøte. Dessuten er det beint umulig (for meg) å finne en komplett oversikt over hvilke tekster Svendsen har valgt ut. Men Trond Berg Eriksens anmeldelse i Morgenbladet røper i det minste at John Gray er blant de utvalgte.

Kjempegreier.

En samling av utvalgte Gray-tekster (med den artige tittelen Gray's Anatomy) ble nemlig gitt ut tidligere i år. Du kan høre ham presentere og diskutere boka på LSE via UChannel.

Det som er så spennende med Gray er at han gyver løs på fremskrittstanken. Han godtar at mennesker har en evne til å stadig øke sin kunnskap, men nekter for at vi klarer å bruke denne kunnskapen til å skape politiske og etiske forbedringer. Det er jo ganske dystert, men veldig tankevekkende.

For dem som vil lese mer av Gray kan Straw Dogs anbefales på det varmeste. I disse finanskrisetider også False Dawn. Han skriver av og til for New Statesman (blant annet denne om finanskrisen og nyliberalismens død), og The Guardian har en skjeldent oppdatert rss-feed med hans artikler.