Hvorfor (ikke) Dan Ariely er en farlig vitenskapsmann

Dan Ariely har skrevet boka Predictably Irrational (2008), men den har jeg så langt ikke fått lest. Jeg har valgt den enkle utveien (podkasten Arming the Donkeys - uunnværlig for alle med ti ledige minutter i løpet av en gjennomsnittsuke) og blitt kjent med Ariely på den måten. Ja, og via bloggen, naturligvis.

Gjennom podkasten gir Ariely en lettbeint gjennomgang av fersk forskning fra atferdsøkonomien. Han inviterer forskjellige forskere til å si noen ord om arbeidet sitt, og hva funnene deres betyr for vårt dagligliv. Og det er kanskje Arielys uformelle tone som gjør at alvoret ved forskningen hans ikke synker inn før etter litt tid.

Da jeg hørte om Danny Oppenheimer, som fant at aksjer med korte og gjenkjennelige navn presterte bedre på børsen enn lange og, så jeg på det som en pussig betraktning om aksjemegleres (kanskje smått begrensede) tankesett.

Og da jeg hørte om forskningsprosjektet som viste at eksponering for Apple-logoen kan gjøre folk mer kreative, så jeg på det som en artig tanke uten veldig dyptgripende konsekvenser. Fitzsimons, Chartrand og Fitzsimons fant nemlig ut at respondenter som var eksponert for et bilde av Apple-logoen (for raskt til å bli oppfattet, men likevel imprentet i underbevisstheten - tenk Tyler Durdens kinojobb i Fight Club) løste kreative oppgaver bedre enn respondenter som ikke var eksponert for logoen. Fiffig.

Men alvoret synker inn etterhvert. Det var da Alan Wolfe diskuterte liberalismen på EconTalk og nevnte Ariely med en gansk nedlatende tone at jeg tok det nærmere inn over meg. Hvis så små marginer som et snappy aksjenavn eller et eple jeg ikke vet at jeg har sett utgjør forskjellen mellom suksess og nederlag - hva har vi da redusert mennesket til?

Poenget er at Ariely ender opp med å antyde at menneskets frie vilje bare er skin deep, at våre handlinger mer sannsynlig er produkter av irrasjonalitet enn rasjonalitet. Mennesket er predictably irrational. Wolfe går så langt som å sette Ariely i samme bås som Richard Dawkins: vitenskapsfundamentalist som reduserer mennesket til en studerbar størrelse.

Det synes jeg er et veldig stusslig menneskesyn.

Men på den andre siden: kanskje Ariely bare viser oss en side av mennesket vi gjør lurt i å respektere.

Halvårsrapport

I morgen har det gått et seks måneder siden jeg begynte å blogge, så jeg føler det er på tide med en slags statusrapport.

Jeg hadde overhodet ingen treff de første tre ukene, og kunne ikke unngå å spørre meg selv hvis en person blogger i skogen og ingen hører han - er han da en blogger? Et par anbefalinger fra Sonitus hjalp på lesertallene og ga stor motivasjon til å fortsette (takk til dere!).

Og slik går dagene:

Jeg har skjelden mer enn 30 lesere daglig, og har aldri hatt flere enn 50.

Noen ganger skriver jeg om temaer som opptar andre (som hva jeg mener om Bernt Hagtvets mediebruk). Og andre ganger skriver jeg ting som nesten ikke er interessant for meg selv en gang (som denne her - 3 registrerte lesere).

At så mange av dere likevel tar dere tid til å komme med kommentarer synes jeg er veldig fint! Og ta gjerne kontakt med meg på mail eller på twitter (@kristianland).

I tilfelle dere ikke allerede har møtt hverandre: dere kommer fra 27 land:


Hovedvekten er fra Norge (desverre kom verken mongoleren, peruvianeren eller japaneren tilbake etter sitt første besøk). Og de aller fleste treffene kommer fra urbane strøk (flest fra Oslo, fulgt av Trondheim, Bergen, Stavanger og Flisa).

Håper dere trives, og at dere fortsetter å komme tilbake!

Pruter bort det beste ja-argumentet

Jeg var på UDs Europakonferanse i går, og fikk se hvor lite den EU-motstanden som var synlig under konferansens paneldebatt (fra panelets eneste neimann, Audun Lysbakken) dreier seg om hva EU faktisk er. Og hvor tafatt jasiden argumenterer for sin sak.

At norsk EU-politikk i dag er redusert til en krangel om hvor mye penger vi blir tvunget til å gi fra oss til de fattigste EU-landene, er rett og slett utrolig.

Først: det er ikke uvanlig at nordmenn er uenige om hva både EU og Norge er - det er på et vis kjernen i den norske EU-debatten. Jeg synes Janne Haaland Matlary oppsummerer godt når hun sier at den norske EU/EF-debatten i bunn og grunn handler om "what it means to be Norwegian, i.e. about ‘Norwegianness’ versus ‘foreignness’, in this case identified with Europe and the EC" (fra hennes bidrag til The Nordic Countries and the EC, 1994).

(Spesielt interesserte kan gjerne lese bacheloroppgaven min om hvordan Europabevegelsen og Nei til EU forsøkte å definere begrepene EU og Norge i forkant av avstemmingen i 1994.)

Og Norge er heller ikke det eneste landet der nasjonal identitet kanskje er viktigere enn det faktiske innholdet i EU-politikken. Variasjoner i begrepene nasjonal identitet og Europa kan fortelle mye om EU-skepsisen i et land: at Storbritannia ikke innførte euroen kan forklares med deres følelse av avstand til kontinentet (Risse m.fl: To Euro or Not to Euro?), mens Tysklands pådriverrolle i integrasjonen gjerne forklares med at landet har et anstrengt forhold til sin egen nasjonalitet, og dermed er mer mottakelig for en overnasjonal europeisk identitet (Banchoff: German Idendity and European Integration).

Men det er liten tvil om at neisiden har vunnet kampen om "norskheten." Allerede på sekstitallet begynte organisasjonen Aksjon mot fellesmarkedet - de 143 å omtale integrasjonsprosjektet med det giftige og unorske ordet union (Gro Harlem Brundtland forsøkte å forklare at union er engelsk for fagforening, men det hjalp ikke).

I fortsettelse av den norske nei-retorikken mente Lysbakken i går at "EU ikke er noe internasjonalt prosjekt, men en prosess for å kreve den samme politikken fra alle" (sitat etter hukommelsen). Jeg synes det er ganske utrolig at en norsk politiker kan si noe slikt. De 11 milliarder norske kronene vi betaler i EØS-kontigent har finansiert en lang rekke miljøtiltak, kulturarvbevaring, helseprosjekter, forsknings- og utdanningsprosjekter i EUs fattigste medlemsland siden 2004. Dette er et internasjonalt prosjekt.

Men da det er kanskje enda mer utrolig at jasiden ikke gjør et større poeng ut av dette. I årsrapporten for EØS-midlene skriver utenriksministeren i forordet:

EØS-midlene gir et viktig bidrag til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. Det er ikke minst viktig i en tid da mange frykter at krisen i verdensøkonomien skal sette utviklingen tilbake og føre til at forskjellene i Europa igjen vil øke. Vi ønsker å bidra for å skape et solidarisk og trygt Europa. Det er i vår interesse, så vel som i en alleuropeisk interesse.

Dette er starten på ja-sidens aller beste resonnement, men det kan ikke stanse her. Norge har en lang historie for utenriksengasjement, og solidaritet og bistand er viktige norske verdier. Ved å tale varmt for Norges europeiske forpliktelser med den ene tungen, og prute på EUs krav om økning i kontigenten med den andre, undergraver Støre styrken i ja-argumentene. Vi kan ikke være en solidarisk fredsnasjon og prute på bistanden til Europa samtidig. Det vitner om at man har gitt opp å vinne EU-debatten.

Og denne åpenbare motsetningen slår tilbake på oss i forhandlingene. Min gode venn Tom Johnsen skrev sin magisteruppsats ved Universitetet i Lund om forhandlingsrundene etter øst-utvidelsen av EU. Han peker på hvordan selvbildet av Norge som en solidarisk fredsnasjon gjorde det enda vanskeligere for den norske forhandlingsdelegasjonen å motstå kravene om større bidrag til strukturfondet. Og ved å spille på dette selvbildet kan EU-forhandlerne stadig kreve større norske bidrag - les Toms innlegg om dette.

Én ting er at det norske selvbildet gjør det vanskeligere for oss å forhandle fram en lavere EØS-kontigent. En annen ting er at jasiden ikke makter å bruke det norske selvbildet som sitt beste argument.

Atter en apekatt

Nettopp ferdig med semesterets siste skoleeksamen (nå gjenstår bare semesteroppgaven om inntektsforskjeller), så jeg benytter anledningen til å komme meg på twitter.

Jeg er @kristianland, og jeg gleder meg til å se hvordan dette fungerer.

Det skal legges til at jeg har litt den samme følelsen som da jeg begynte å blogge: et utall apekatter som hamrer løs på skrivemaskiner, PCer, mobiltelefoner og whatnot - det kan ikke være udelt positivt. Men igjen: tipper det er plass til enda en apekatt.

Om byråkrater

Thomas Franks nyeste kommentar i WSJ er ganske artig. Den handler om republikanernes syn på byråkrater.

Han siterer Darrell Issa, republikansk kongressmedlem fra California, som er redd for insentivene som oppstår hvis statsansatte får rett til fire uker betalt permisjon årlig ved barnefødsler eller adopsjon: Every year the husband and wife if they are both federal workers would take four weeks off with pay, because they have simply taken in a new foster child. Man er altså redd for at byråkrater vil adoptere barn i vilden sky, bare for å tjene opp noen ekstra ferieuker.

Denne skepsisen til byråkrater bygger på William Niskanens (Bureaucracy: Servant or Master?) beskrivelse av byråkrater som budsjettmaksimerere. Ifølge Niskanen vil byråkrater legge beslag på mer ressurser enn de strengt tatt behøver for å utføre arbeidet sitt: ...they supply a quantity of services larger than would maximize the net benefits of the service (s191-2). Byråkratier vil alltid bruke opp bevilgningene sine til siste krone, og de har et informasjonsovertak over parlamentarikerne som deleger makt til dem. Niskanen, som er tilknyttet Cato Institute, har vært veldig inflytelsesrik.

Frank mener kritikken av byråkratiet er veldig upassende i lys av finanskrisen. Han oppsummerer situasjonen slik:

So this is how it works with conservatives at the helm: We starve government agencies of resources, we keep their employees' pay well below their private-sector counterparts, we make sure they know what we think of them as they wait their turn at the photocopier. Then we demand they protect us when there's a problem with extremely complex financial instruments, whose designers are defended by some of the best-paid lawyers in the world.

And when the regulators inevitably fail? We declare indignantly that the problem begins and ends with them. We stoke bizarre fears about how they might go on child-adopting sprees if we give them the chance. One can almost conclude that they only exist to take, you know, the blame.

Frank er spissformulert og har selvfølgelig provokatørhatten på, men poenget er veldig spennende: hva er det egentlig som motiverer byråkrater, og hva skal vi gjøre for å sikre at byråkratiene er velfungerende og effektive?

Det handler også om å sikre vi en jevn maktbalanse mellom byråkratiene og sektorene de er satt til å regulere. George Stigler har skrevet om faren for regulatory capture - at byråkratiet produserer de reguleringene som bransjene etterspør - og i forbindelse med finanskrisen tror jeg dette er en viktig brikke.

Fjols til globaliseringsfjells

Jeg har nettopp kommet meg gjennom Loretta Napoleonis Røverøkonomien, og hører stemmen til Leif Juster i hodet:

- Winther er ikke Winther. Likevel er Winther Winther.

I Fjols til fjells er portieren Poppe forvirret fordi en av gjestene (skuespiller Winther) oppfører seg så merkelig. Winther er veldig humørsyk, og han veksler mellom å mase om en ødelagt lydpotte og om Bubo ribetra. Men det stakkars Poppe ikke har forstått, er at Winthers dobbeltgjenger også er gjest på hotellet. De er bare så like at Poppe ikke ser forskjell.

Napoleoni har gått i samme felle. Hun ser økt internasjonal handel, nye typer organisert kriminalitet, feilslått amerikansk utenrikspolitikk, høyrebølge, prostitusjon, rovfiske, WoW-avhengighet, piratvirksomhet og Berlinmurens fall. Og siden hun ikke makter å se forskjell på dem, regner hun med at de er en og samme person: Hr. Globalisering, den usympatiske hotellgjesten.

Slik ender man opp med en påstand som er like etterprøvbar som Hardt og Negris Imperiet: at vi er ofre for kapitalismens maktstruktur. Og da er det egentlig merkelig passende at også språkdrakten er like ugjennomtrengelig. For eksempel:

Mens 'ndranghetas metamorfose og kriminaliseringen av det bulgarske ledersjiktet fant sted i en situasjon der de statlige aktørene var ute av stand til å holde de økonomiske endringene under kontroll, trakk Dengs regjering seg med vilje fra den politiske arenaen og frigjorde økonomien fra politikkens restriksjoner.

Jeg er redd forat oversetteren bør ha sin del av skylden, men uansett: dette er ikke en god tekst.

Når det gjelder innhold, har Napoleoni ofret saklighet for engasjement. Og det er kanskje helt fair - dette er ikke noen nyansert faglig analyse av verdensøkonomien, men en følelsesladd tekst skrevet av en aktivist.

Og da må man gjerne gjøre noen forenklinger. For eksempel betegner Napoleoni Marsallplanen som amerikanernes utspekulerte plan for å dominere Europa. Det er i beste fall unyansert. For litt balanse kunne hun gjerne henvist til Nobelinstituttets Geir Lundestad, som har argumentert for at europeerne i stor grad inviterte USA til å spille en sentral rolle i europeisk politikk (Empire by Invitation?).

Uansett. Hovedargumentet i boka er at kapitalismen er "røversk" i sin natur, og at globaliseringen fører med seg masse møkk. Og selv om beskrivelsene av de forskjellige sektorene av skyggeøkonomien er interessante nok i seg selv, blir man fort lei av de krampeaktige forsøkene på å betegne alt det ekle som globalisering.

Til slutt: Jeg er ikke hundre prosent komfortabel med å skryte av Finansavisen, men denne replikkvekslingen er altfor god til å la være. Napoleoni spør journalisten om han virkelig synes noe i verden er bra nå:

- Tror du at du er fri?
– Vel, ja.
– Hvordan kan du være fri når politikerne lyver? Bush og Blair burde vært tiltalt. Jeg tror verden er som i The Matrix, han som «spiste hummer» og foretrakk illusjonen om at han spiste hummer, selv om han visste det ikke var sant.
– Spiste han ikke kjøtt?
– Var det kjøtt? Nei, jeg tror det var hummer. Uansett: Hvis du våkner opp, ser du hvordan verden er.

Nei, Loretta. Det var ikke hummer.

Kvalitet og nettet

Jeg leste om RiP: a remix manifesto på Wired i går, og fikk veldig lyst til å se den. Det er en dokumentar om opphavsrett og ungdomskultur, og filmen er lansert med Creative Commons lisens slik at seerne kan lage sine egne remixer. Men i et herlig paradoks viste det seg at selve nedlastingen er forbeholdt amerikanere, så jeg måtte på Pirate Bay for å skaffe meg filmen. Glimrende...

Uansett: argumentet er egentlig ganske overbevisende og flott. Det handler om at ingen kan eie et kulturuttrykk, og at remix-kulturen bare virker fremmed fordi 1900-tallets lover om opphavsrett er et historisk unntak. Deling er og har alltid vært ryggraden i kulturen, og verdien av et kulturuttrykk bestemmes mye av hva andre blir inspirert til å gjøre med det.

Og når det gjelder musikk- og filmbransjen, så er det tydelig at de har sovet i timen. Nå forsøker de å saksøke seg tilbake til den gamle markedsmodellen, men det er selvfølgelig dømt til å mislykkes. Dette er det samme som Matt Mason skrev om i The Pirate's Dilemma (jeg skrev om den tidligere i år). Og det er ganske overbevisende - hvertfall der og da.

Det er lett å bli revet med når Lawrence Lessig forteller så karismatisk og overbevisende om den demokratiske delingskulturen. Dessuten har denne filmen et veldig catchy lydspor. Mash-up artisten Girl Talk blir mye brukt, så det var med en viss eufori at jeg lastet ned et par av albumene hans. Jeg tenkte at dette må da være en helt glimrende kommentar til tiden vi lever i: et nytt kulturuttrykk skapes bare ved å klippe og lime i gamle ting. Sånn må det nesten bli når man lever ved historiens slutt.

Men etter et par låter ble alt så altfor tydelig: teknologien er flott, men fyttikatta så utrolig dårlig denne musikken egentlig er.

Nytt er altså ikke synonymt med bra.

Og dermed er det kanskje diagnosen som Paul Chaffey ga av nettdebatten som gjelder:

Noen av de mest entusiastiske nettskribentene har glemt at politisk debatt ikke handler om internett, men først og fremst handler om politiske meninger og ideer. Der det primære er politikk, ikke kanal. Og noen av de som er mest opptatt av å kritisere politikere for å ikke delta i debatter på nett har lite å komme med når det gjelder hva de skal diskutere. De fører en debatt om nettdebatten, men uten å tilføre selve den politiske debatten så mye.

Eller som James Harkin skriver på nettutgaven av New Statesman:

Whatever the prophets of the net say, information is not power. Power is power, and the relentless gush of electronic information and invitations to offer feedback which now come our way can often obscure where real power lies. Marshall McLuhan’s dictum, that the medium is the message, is in danger of becoming a self-fulfilling prophecy. If our rulers seem entranced by the medium of online information, perhaps that is because they have absolutely nothing else to say.