Hva gjør bloggerne?

Bloggutgaven av Public Choice er veldig interessant, og her kommer enda et sammendrag. Denne gangen: Laura McKenna og Antoinette Poles What bloggers do: an average day on an average political blog (fulltekst her).
Dette er dessverre ikke den mest interessante artikkelen fra bloggutgaven. McKenna og Pole har foretatt en spørreundersøkelse blant tilfeldig valgte amerikanske politiske bloggere, og gir en oppsummering av hva disse menneskene faktisk gjør. Funnene er ikke veldig overraskende:

Depending on political events or opportunities, they don different hats or take up different missions. A majority of bloggers are informers providing their readers with information found on other blogs, in the mainstream media, and about political officials. Bloggers synthesize information to provide a one-stop source of facts and links for their readers along with a healthy dose of sass and humor. Given that nine out of 10 bloggers provide this service, we can say that informing is the core business of blogging.

I tillegg til å informere leserne om viktige saker, bruker bloggerne altså tiden sin på å sjekke fakta i mainstream-mediene, oppfordre til politisk aktivisme og samle inn penger til kandidater/kampanjer.

Ett viktig poeng er likevel verdt å ta med seg fra artikkelen til McKenna og Pole: at gjennomsnittsbloggeren ikke er noen gjennomsnittsborger; "the vast majority of these bloggers are white, well-educated and male." Dette kan være verdt å tenke på når man vurderer bloggenes mulighet for å gi oss et mer variert mediebilde.

Laura McKenna har for øvrig en god blogg. Les for eksempel om The Internet and The Crazy People.

PS: Artikkelen til Hargittai, Gallo og Kane om polarisering blant politiske bloggere er mye bedre bruk av tid. Fulltekst her.

Nytt argument

Høstens utgave av studenttidsskriftet argument er ute fra idag. Tema for utgaven er hjem. Jeg har ikke bidratt med noe særlig (bare litt småstoff på side 4 og 5), men jobber med en artikkel til neste utgave.

Fulltekst av siste utgave her - tidligere utgaver på arguments nettsider.

Ulikhet og bullshit

RSAs Matthew Taylor blogger idag under overskriften 'Policy based evidence making' om fordommer og forskning.

Taylor henviser til en bokanmeldelse av Richard Wilkinson og Kate Picketts The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always Do Better. Hovedpoenget i anmeldelsen er at Wilkinson og Pickett har så innmari lyst til å finne bevis for at økonomisk ulikhet er fælt, at de overdriver de statisitiske bevisene for argumentet. David Runciman skriver i anmeldelsen:

Wilkinson and Pickett are committed to evidence-based politics because they seem to feel that ideology has had its day.

Taylor viser også til paperet On bullshit in cultural policy practice and research av Eleonora Belfiore. Denne innnledende begrepsavklaringen alene er grunn til å lese videre:

The concept of ‘bullshit’, and related notions of ‘humbug’, ‘mumbo-jumbo’, ‘hot air’, ‘gobbledygook’,‘claptrap’ and ‘balderdash’ that have all been seen to dominate the modern public domain will be discussed in greater detail later.

Herlig.


Relatert: en gammel EconTalk-episode som så absolutt bør høres igjen: Roberts (and Hanson) on Truth.

Også relatert: en oppgave og bloggpost som spør om økonomiske forskjeller er resultatet av bevisste politiske valg.

Også relatert: blogginnlegg om polarisering blant bloggere.

Velferdsstat og etniske skillelinjer

Jeg har lest litt i Alberto Alesina og Edward Glaesers Fighting Poverty in the US and Europe (fulltekst hos Google Books), der de prøver å forklare forskjellene mellom europeiske og amerikanske velferdsregimer. Særlig tre faktorer trekkes fram: rasisme, politiske institusjoner og holdninger. I et nøtteskall: den hvite middelklassen er ikke villig til å betale for et velferdsregime som tilgodeser fattige afro-amerikanere, majoritetsdemokratiet gjør det vanskelig for minoriteten å mobilisere, og amerikanerne er generelt mer tilbøyelige til å mene at fattigdom er en konsekvens av manglende vilje og innsats.

Alesina og Glaeser har skrevet mye om dette temaet, blant annet sammen med Bruce Sacerdote. For eksempel gir de i NBER-paperet Why Doesn't the US Have a European-Style Welfare System? (fulltekst gratis her) en oppsummering av rasisme-argumentet.

De antyder at den samme dynamikken vil prege Europa etterhvert som landene blir mer etnisk heterogene. Støtten til velferdsstaten vil reduseres av økt innvnandring (ikke ulikt en annen bok jeg vel snart må lese, om jeg har forstått Aslak Nore rett).

I et bidrag til boka Social Justice, Legitimacy and the Welfare State (2007) undersøker Knut Halvorsen hvordan innvandring kan påvirke holdninger til velferdsstaten. Han konkluderer at selv om de nordiske landene har svært høy grad av tillit, kan velferdsstatens legitimitet komme til å undergraves av innvandring.

Fra kapitteloppsummeringen:

How the majority community deals with this 'threat' depends heavily on a country's political debates conerning immigration, as well as on the degree to which it pursues integrationist immigration policies, which can break down the subjective barriers between the insider and the outsider communities.

Etter å ha lest Alesina og Glaeser er det mye som tyder på at rasisme kan forklare at USA ikke har en omfattende velferdsstat. Og det er vanskelig å ikke legge merke til at europeiske politikere snakker mye om at innvandring truer velferdsstaten. Likevel er jeg usikker på om den amerikanske erfaringen lar seg overføre til Europa.

For meg virker det som rasismen stikker dypere og arter seg annerledes i USA enn i Europa.

Her er i det minste litt lettbeint, anekdotisk bevis for at folk forholder seg annerledes til etnisitet og rasespørsmål i USA: Stuff White People Like. Sjekk også foredraget Christian Lander holdt ved LSE (!) forrige uke.

Polarisering blant bloggere

Her kommer enda et sammendrag fra bloggutgaven av Public Choice (omtalt på bloggen tidligere: her, her, her og her).

Artikkelen Cross-ideological discussions among conservative and liberal bloggers (fulltekst her, krever abonnement) er skrevet av Eszter Hargittai, Jason Gallo og Matthew Kane. Sammen med Drezner og Farrells introduksjonsartikkel bør denne være pensum for alle som er interessert i bloggenes rolle i politikken.

Spørsmålet Hargittai, Gallo & Kane reiser er om - og hvordan - politiske blogger fra motsatt side av politikken forholder seg til hverandre. Altså; om konservative (og liberale) bloggere bare diskuterer seg i mellom, eller om de går i reell debatt med meningsmotstandere. Utgangspunktet er Republic.com, Cass Sunsteins bok fra 2001 (gratis i fulltekst via Google Books), der forfatteren mener (s. 16):

there are serious dangers in a system in which individuals bypass general interest intermediaries and restrict themselves to opinions and topics of their own choosing.

Altså: på grunn av den store valgfriheten av informasjonskilder på nettet, vil folk først og fremst velge kilder som deler deres politiske grunnsyn. Debatten blir smalere, mer fragmentert. Mye det samme som Putnam kaller cyberbalkanization.

Hargittai, Gallo & Kane undersøker dette gjennom en kvantitativ undersøkelse av tre ganger én ukers bloggaktivitet på 40 amerikanske politiske blogger i perioden juni 2004-mars 2005. I tillegg gjør de en kvalitativ undersøkelse av blogginnlegg som linker på tvers av de politiske leirene.

Her er noen av funnene:

- Bloggrollene er veldig internrefererende. Konservative bloggere har riktignok litt flere lenker til meningsmotstandere enn liberale, men bloggrollene er stort sett et signal om hvilken side man identifiserer seg med.

- Selv om bloggerne linker skjeldnere til meningsmotstandere i vanlige blogginnlegg, er det kun fem av 20 konservative bloggere som ikke lenket til en eneste liberal blogg i utvalgsperioden. Tre av 20 liberale bloggere var like isolerte på sin side. Forskerne konkluderer med at det foregår en ikke ubetydelig meningsutveksling på tvers av leirene.

- Noen av de mest interessante funnene kommer i den kvalitative undersøkelsen. Forskerne lanserer fem ulike kategorier for å beskrive blogginnlegg med lenker på tvers av ideologiske skillelinjer: (1) stråmann-argumentasjon, (2) substansiell uenighet, (3) nøytral, ikke-politisk lenke, (4) redirect, og (5) substansiell enighet.

- Stråmann-argumentasjon utgjør den vanligste typen av lenker på tvers av ideologiske skillelinjer. Den vanligste måten å henvise til en meningsmotstander er for å kort avfeie "den andre siden" uten å gå i substansiell debatt. Eksempel fra den liberale bloggeren Oliver Willis' kritikk av konservative Instapundit:

Glenn Reynolds reclaims his jackass mantle in this idiotic post about the war in Iraq

Altså: den vanligste grunnen til at bloggere henviser til meningsmotstandere er for å latterliggjøre og avfeie dem uten substansiell diskusjon. Ikke veldig konstruktivt.

Hargittai, Gallo og Kane lander til slutt på en forholdsvis positiv konklusjon, og mener at det tross alt foregår en god del oppriktig debatt mellom meningsmotstandere på politiske blogger.

Spørsmålet som reiser seg er selvfølgelig: hvordan er forholdene i Norge? Noen tanker?


[Oppdatert: Fulltekst av artikkelen er tilgjengelig via Eszter Hargittai]

Gimme some truthiness

Michael Munger hadde en artikkel om blogger og sannhet i spesial-utgaven av Public Choice om blogging. Utgangspunktet er uttrykket truthiness, som komikeren Stephen Colbert brukte for å beskrive medienes omgang med fakta: the quality of stating concepts or facts one wishes to be true, rather than concepts or facts known to be true.

Spørsmålet er altså om blogger er mer eller mindre tilbøyelige til å formidle truthiness enn mainstream-media.

Det definerende øyeblikket for den amerikanske bloggosfæren kom i september 2004, da 60 Minutes-redaksjonens kom med anklager om uregelmessigheter i George Bush' militærtjeneste. Anklagene ble diskutert grundig av bloggere og nettforumbrukere, som til slutt avslørte at materialet saken hvilte på var oppdiktet (les mer om Rathergate på Wikipedia). Her hadde altså de profesjonelle journalistene formidlet noe de valgte å tro var en sannhet (truthiness), mens amatørbloggerne fant den virkelige sannheten. Som det heter: epic fail.

Are Slettan (her og her) har for øvrig pekt på motstanden mot å utvide rasismeparagrafen til å inkludere forbud mot blasfemi som et definerende øyeblikk for den norske bloggosfæren. Debatten begynte på bloggene før den ble plukket opp av mainstreammediene - helt i tråd med dynamikken foreslått av Farrell og Drezner: at selv innlegg på de minste fillebloggene kan spre seg gjennom lenkekjærligheten, via større blogger og til slutt havne i mainstreammediene.

Men spørsmålet som sannhet er fortsatt vanskelig å besvare. Får vi sannhet eller truthiness gjennom bloggene? Munger foreslår to hovedutfordringer for at bloggene skal dyrke fram sannhet:

1: Folk flest (også bloggere) er forutinntatte og vil avvise ny informasjon som ikke passer med deres virkelighetsoppfatning

2: Sakene som diskuteres på blogger handler vanligvis ikke om fakta, men om subjektive meninger

Til syvende og sist velger Munger å gi folkemengden the benefit of the doubt, og ender i en vag konklusjon om at vi vil komme nærmere sannheten jo flere observatører og faktasjekkere vi har.

Likevel: det viktigte forbeholdet dreier seg som polarisering. Bloggere diskuterer helst med likesinnede, og overser sine meningsmotstandere. Robert Putnam har advart mot cyberbalkanisering: at offentligheten fragmenteres, og at nettet bygger sosial kapital som er bonding (forsterker bånd innad i grupper) og ikke bridging (bånd mellom ulike grupper).

En annen artikkel i blogg-utgaven av Public Choice (skrevet av Hargitai, Gallo og Kane) tar for seg nettopp denne polariseringen blant politiske blogger. Mer om dette senere.

PS: Munger har for øvrig vært deltatt på EconTalk 15 ganger og skriver bloggen Kids Prefer Cheese.

PSPS: John Lennon - Gimme some truth

Orker ikke, gidder ikke...

Foreign Policys Evgeny Morozov blogger om slacktivism: å bruke sosiale medier som en lettvinn kanal for sosialt engasjement. Hele innlegget er verdt å lese, men her er det viktigste avsnittet:

What is often overlooked is the fact that "slacktivists" abandon their causes as easily and frivolously as they take them on. They have very little intellectual or emotional stake in them and this is natural. The problem is that it fosters a very cynical attitude to activism and social change, where every campaign - no matter how serious and noble - can essentially be viewed as yet another Internet joke, perhaps, not as funny as those that deal with funny pictures of cats but pretty close. When people use Facebook and Twitter to campaign on 25 different causes, chances are they don't seriously care about any one of them.

Jeg tror Morozov her peker på den store utfordringen for sosiale medier; hvordan unngå at virtuelt engasjement blir en politisk blindvei. Potensialet er stort: til forskjell fra TVen (kringkasting er pasifiserende underholdning) er nettet grunnleggende sosialt og interaktivt.

Problemet er at terskelen for deltakelse er så altfor lav. Vi mangler mekanismene til å overføre nett-engasjement til reell aktivisme. Heldigvis, får man nesten si.

Fordelen med at alt er likegyldig kan være at også de negative utslagene av sosial mediebruk er uviktige. Personal Democracy Forum-bloggen skrev om hatgrupper på nettet i september, og hvordan ekstremister benytter seg av sosiale medier. Advarselen lød:

The democratic battle on the net is critical. No one can resign from their civic duty and duty as an activist in the name of passive tolerance. The trenches of hate threaten to tear the social fabric and the idea of community, which is indispensable and intrinsic to the nature of the net and the new global citizenry.

Sannheten trenger heldigvis ikke å være så dramatisk. Hvis slacktivism-begrepet virkelig har noe for seg, kan det være grunn til å tro at likegyldigheten er like stor i alle retninger. Å melde seg inn i en hatefull Facebookgruppe er like lett - og like resultatløst - som andre typer Facebookengasjement. Slik som anti-NRK-lisens-folket som ikke klarer å løsrive seg fra TVen lenge nok til å gjøre sin stemme hørt i den virkelige verden (Jeg mener ikke å kalle anti-lisens-folket hatefullt, naturligvis - poenget er at slacktivismen ikke følges opp med reellt engasjement).

De gode nyhetene ved slacktivisme er derfor: I en tid hvor ingen gidder å utøve politisk engasjement blir mangelen på politisk engasjement vår beste forsikring mot ekstremisme.