Om å gi av seg selv: bøker og blogger

Her er en tanke: det er ikke bare bloggerne som kan kritiseres for å være selvsentrerte.

For dèt er kanskje den vanligste kritikken å gi av de nye mediene: at de først og fremst er verktøy for iscenesettelse av oss selv. Når bloggerne skriver om verdensbegivenheter er det gjerne fra deres eget ståsted med seg selv som hovedperson. Det er ikke de store sakene som er i fokus - det er meg, meg, meg.

Da jeg leste Aslak Nores Ekstremistan slo det meg at denne billige kritikken like gjerne kan rettes mot forfattere(n). Nore bruker nemlig seg selv og sine opplevelser som referanseramme for utviklingen av et flerkulturelt Norge, og det fungerer ikke alltid like godt. Han beskriver utviklingen med henvisning til fotballspillere han har spilt med, medsoldater han har vært i slosskamp sammen med, venner og naboer i verdensmetropolen New York. Det topper seg med at forfatteren møter professor Robert Putnam, som er "så uformelt kledd og fri for arrogante pretensjoner at det er lett å glemme at dette er en av de siste tiårenes mest innflytelsesrike samfunnsforskere." Kanskje overreagerer jeg, men jeg synes forfatterens stolthet over å ha møtt Putnam skinner litt for sterkt gjennom. Og jeg synes det går igjen i hele boka.

Så leste jeg Simen Sætres Petromania og begynte å tenke meg om. Også her plasserer forfatteren seg selv i sentrum, og forteller om f eks problemene med å skaffe visum, følelsen av å bli sett på som uforskammet rik, og vanskelighetene med å få innsyn i Statoils virksomhet i Angola. Men fokuset på forfatteren er først og fremst et verktøy for argumentet - i Sætres tilfelle at oljerikdommen forandrer oss på en måte som er vanskelig å se fra innsiden. Dette er et argument som blir tydeligere av å fortelle hvordan en nordmann opplever å reise til samfunn vi tror er radikalt annerledes fra vårt eget.

Og etter å ha lest Kjetil S. Østlis Politi & Røver (en forferdelig god bok) forstår jeg at kritikken om selvsentrerte forfattere er for enkel. Det som gjør denne boka til noe mer enn en fascinerende fortelling om norsk organisert kriminalitet, er nettopp forfatterens fortellinger om hvordan han selv opplever det å møte disse hardbarkede typene. Etter møtet med Jan Kvalen, en sikkerhetsvakt som ble torpedo og sentral i oppbyggingen av Tveitagjengen, skriver Østli (side 241):

Jeg tenkte også på ham fordi han hadde påvirket meg. Med alt snakket om svakhet. Eller rettere: Kampen for å unngå svakhet. Svakhet kvernet i hodet mitt når jeg jogget, når jeg tørket støv, når jeg så meg selv i speilet om morgenen. Jeg tenkte så mye på svakhet at jeg lurte på hva styrken min var.

Han tenkte på det mens han tørket støv. Kontrasten mellom "den bebrillede akademikeren" og de tøffe gutta blir dermed vel så viktig som kontrasten mellom politi og røver. Og problematiseringen av mannsrollen blir etterhvert like interessant som beskrivelsen av det kriminelle miljøet.

Og hva betyr dette for bloggerne? Det betyr at å gi av seg selv kan være et effektivt verktøy for å fremme et argument, så lenge man er beskjeden nok til ikke å ta hele rampelyset selv.