Om å eksportere sosial kapital

Frank Schimmelfennig skriver på PoliSciZurich idag om hvordan det går med vestlige forsøk på å vitalisere sivilsamfunnet i postkommunistiske stater. Tanken er at vestlige donorer kan finansiere NGOer som øker nivået av tillit/sosial kapital i landene de opererer i, men så enkelt er det tydeligvis ikke. Jeg fester meg ved dette fra det siste avsnittet:

External democracy promotion has indeed changed civil society but in a very peculiar way. Think of it as a market created by private and public international democracy promoters, which generate demand for civil society actors and provide the financial means to support them. They create employment opportunities for well-educated young elites who are clustered in the capitals and do not find attractive jobs in the weak private business sector or prepare for jobs in the government sector. Rather than schools for democracy, civil society oganizations are firms, and rather than fostering social capital, they develop and bind human capital through foreign non-for-profit investment.

Én ting er å avfeie sjokkdoktrinen (uffda, dét ordet) som motiverte liberaliseringen av  postkommunistiske Øst-Europa i den verste end of history-feberen. John Gray har skrevet godt om hva som er galt med å tro at markedsliberalisme kunne være den universelle løsningen, se Enlightenment's Wake og False Dawn.

Men Schimmelfennig sier vel her at tredjesektoroptimisme (uffda, det er vel ikke et ord?) også er problematisk?

Interessant.