Udugelige offentlig ansatte?

To kritiske innlegg om offentlig ansatte de siste par dagene: Dagfinn Nordbøs kronikk i Aftenposten og Bryan Caplans innlegg på EconLog.

Nordbøs prinsipielle poeng (som ligger gjemt bak en litt vel lang oppramsing av enkeltsaker han og kjente har opplevd) om offentlig ansatte er at:

Næringslivet kvitter seg med de udugelige på en langt mer rettferdig måte, men i det offentlige finnes ikke reell kvalitetssikring. Alle skal med (...) Det blir aldri stilt reelle, kvalitative spørsmål ved deres kompetanse. Ingen etterlyser deres menneskelige kapital, men likevel blir de satt til å behandle mennesker.

Offentlig ansatte blir (på et vis) tatt i forsvar av Caplan, under overskriften Why Aren't Government Employees Worse? Utgangspunktet er ganske likt som hos Nordbø: at privat sektor er mer responsiv til kundenes behov og ønsker. Caplan lister opp fire hypoteser for hvorfor offentlig ansatte likevel av og til kanskje gjør en OK jobb.

Jon på polecon.no har tenkt litt rundt alle disse hypotesene, men jeg fester meg ved nummer 3: Government employees self-select for dedication and/or caring.

Caplan åpner nemlig for at offentlig sektor tiltrekker seg en viss type mennesker, som motiveres av mer enn lønn. Det minner om Julian Le Grand og de to forskjellige motivasjonskurvene, og kan fortelle noe om hvordan man bør forsøke å motivere disse folkene.

Nordbø virker å ønske at flere offentlig ansatte skal føle at arbeidsplassen deres er usikker, men det er ikke nødvendigvis noen god idé. Jeg har festet meg ved noe BI-professor Bård Kuvaas sa på et seminar ved ISF tidligere i år, om sammenhengen mellom jobbprestasjoner, lønn og fare for oppsigelse:

Du yter ikke bedre av å ha det litt dårlig. Snarere viser det seg gang på gang at blant forhold som er viktig for motivasjon, så er opplevelsen av å lykkes, følelsen av å være flink, og det å bli verdsatt i bedriften helt avgjørende faktorer. (...) det er liten grunn til å forvente at man vet hva man får, når man lokker med høye lønninger. Risikoen øker for å tiltrekke seg feil ansatte, som dessuten slutter etter kortere tid. Det er i det hele tatt lite som tyder på at ytre motiverte ansatte presterer bedre, snarere tvert i mot.

Målet må vel være å utnytte potensialet som ligger i selvseleksjonen blant offentlig ansatte, og innføre en belønningsstruktur som oppfordrer dem til å yte bedre - og tenke mindre på tall og penger. Vi er ute etter det Le Grand kaller robuste insentiver; insentiver som oppfordrer både egoister (knaves) og altruister (knights) til å gjøre en god jobb. Dermed virker det mot sin hensikt å innføre New Public Management-reformer (målstyring og rapportering), fordi denne tilbakemeldingen bare kan motivere de egoistiske (knaves) blant offentlig ansatte.

PS: jeg har skrevet noe om lønn og motivasjon tidligere. Og jeg synes alle bør se NRK-serien Lærerne.