Ulikhetene som teller

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.

Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John  Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?

Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.

En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):

Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.

Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:

Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.

Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.

Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:

In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.

Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.

Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:

These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.

Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.

Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:

Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?

Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.

Forbrytelse og straff

Fyttikatta. Louis Therouxs dokumentar Miami Mega Jail kan virkelig anbefales. Må se mer av ham.

I første episode forteller en av de innsatte Theroux at det han må forstå om fengselskulturen kan oppsummeres i forkortelsen GABOS: Game ain't based on sympathy. Apropos Simon Baron-Cohens nye bok om empati og ondskap, hvor han blant annet skriver at menneskelige omgivelser kan gjøre det lettere eller vanskeligere å utvikle empatiske evner. Det fikk meg også til å tenke at denne fengselskulturen ser ut som ekstremvarianten av det noen misforstår Adam Smith for å snakke om når han sier at "it is not from the benevolence of the butcher" osv.

Dokumentaren til Theroux er virkelig tankevekkende, og det ville vært interessant å se en tilsvarende reportasje fra norsk fengselsvesen. Jeg tipper at det institusjonelle rammeverket rundt de kriminelle er såpass forskjellig i de to landene at den levde hverdagen i hvert av landenes fengselsvesen har lite til felles. Det store poenget jeg tok med meg fra Sandberg og Pedersens Gatekapital gjaldt nettopp forholdet mellom velferdsarbeidere og kriminelle i Oslo; det å iscenesette seg selv som offer, som noen som trenger å bli "satt på tiltak", framstod som en viktig ferdighet innenfor konteksten av den norske velferdsstaten. Det virker som en ganske bortkastet ferdighet i en amerikansk kontekst.

Men dette vet jeg ikke mye om. Noen som vet om gode bøker eller artikler om kulturen blant norske kriminelle og/eller innsatte i norske fengsler?

Inntil videre fortsetter jeg med Therouxs Behind bars.

Nothing to Envy

Barbara Demick jobbet lenge som Korea-korrespondent for LA Times, og ga i fjor ut boka Nothing to Envy: Real Lives in North Korea basert på intervjuer med avhoppere fra Nord-Korea. Jeg har en stund tenkt at jeg leser for lite skjønnlitteratur, mye på grunn av det Nussbaum og de Botton sier om at kunst og litteratur er øvelser i empati. Men hvis ikke denne boka er en øvelse i empati, er det ingenting som er det.

Hoveddelen av boka beskriver scener fra dagliglivet i Nord-Korea. Her finner vi historien om barneskolelæreren som ser elevene sine dø av sult, om ris-rasjoner fra FNs nødhjelpsprogram som kjøres avgårde på militære lastebiler, og om folks desperate forsøk på å karre til seg en inntekt på det svarte markedet. Det er også historier om en 1984-kalibret overvåkningsstat, og om det forelskede paret som over ti år ikke makter å fortelle hverandre at begge planlegger å flykte.

Demick gjør en fryktelig god jobb i å skildre nøden, og det gjør vondt, virkelig vondt å lese. Det bor forresten 24 millioner mennesker i Nord-Korea.

Hun skriver også godt om hva som skjer etter flukten. De siste par kapitlene forteller om avhoppernes nye liv i Sør-Korea; i nord er elektrisitet blitt en sjeldenhet, mens man i sør har høyere bredbåndsdekning enn USA. De to samfunnene er skilt fra hverandre av over seksti år med økonomisk og sosial utvikling. Overgangen til det rike samfunn er som en tidsreise, og den er ikke enkel.

Boka anbefales.

Den feite mannen

Kristian Fjellanger har skrevet boka Feit, en engasjerende og morsom bok om menn, overvekt og slanking. Jeg har to tanker om denne boka; én om ensomhet og en om kjønn.

Ensomhet først. Denne boka oser av ensomhet - en ensomhet som delvis handler om at vi som samfunn ikke vier den feite mannen mye oppmerksomhet i offentlig debatt. Men i boka handler det også om noe mer konkret og personlig; som leser blir man aldri særlig kjent hans familie, venner eller kolleger. Vi får ikke følelsen av at han deler noe av sin personlige kamp med dem. Og det er veldig sårt å lese om.

Så kjønn. Boka handler om trange kjønnsroller, og hvordan menns overvekt ikke helt passer inn i kategoriene vi bruker når vi snakker om overvekt, slanking og trening. Det synes jeg er et viktig poeng. Og derfor blir jeg irritert av at Fjellanger ikke tar et enda sterkere oppgjør med disse kjønnsrollene. Den store motivasjonen hans for å trene er, som han selv skriver, at han vil bli slank og pule mer. Noen annen motivasjon kan man selvfølgelig ikke vente av en mann. Lærdommen: vi har kanskje plass til menn på slankekur i vårt samfunn, men han er fortsatt et svin.

Sang: DeLillos - Den feite mannen.

Tekst, ikke bilde

Podkasten fra New York Times Book Review er verdt å følge. I denne ukas episode er det blant annet snakk om kokebøker, og restaurantkritiker Sam Sifton sier noe veldig fint og vemodig om hvor viktig bilder har blitt for kokebøker: at voldsomme fargebilder har tatt plassen til gode, forklarende tekster.

Sifton mener at noe viktig går tapt når vi ikke lenger må fortolke oppskriftene ved å lage våre egne mentale bilder av hvordan maten bør se ut. Nyutgivelsen av Elizabeth Davids Table trekkes fram som et eksempel.

Jeg tror dette har en parallell i det både Alain de Botton og Martha Nussbaum legger så stor vekt på; at innsikten vi kan få ved å bruke våre empatiske evner - ved å se på kunst, lese god litteratur osv - gjerne er dypere enn innsikten vi kan få fra rasjonelle argumenter.

The Social Animal

David Brooks har skrevet The Social Animal, enda en popvitenskapsbok om hva nyere hjerneforskning, sammen med psykologisk og atferdsøkonomisk forskning, forteller om menneskenaturen. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk (kanskje begynner jeg å nærme meg tålegrensen for denne typen bøker), men hørte denne forelesningen med Brooks og bestemte meg for å gi ham en sjanse.

Først: hvis du lurer på hvorfor så få popvitenskapsbøker drives framover av fiksjonaliserte hovedpersoner, hvor forskningen belyser deler av deres livshistorie, kan du finne svaret hos Brooks. Det er rett og slett ikke et så fiffig grep som det kan høres ut. (Ikke alle er enige med meg i det - anmelderen i WSJ sammenlikner grepet med Rosseaus Emile). Vel. Jeg synes bare det ble slitsomt.

For all del: jeg forstår hvorfor han vil skrive slik. Et av hovedargumentene til Brooks er at følelseslivet fortjener en tydeligere plass i offentligheten, og at vi ikke må bero for mye på at mennesket er et rasjonelt vesen. Vi er først og fremst følelsesvesener, mener Brooks. Og ved å dikte opp personer som leserne kan føle empati for håper han vel å gjøre argumentet så tydelig som han kan. Problemet er at det gjør boka langsom å lese, og jeg ble distrahert av hvor ufattelig uvanlige liv disse karakterene levde (en av hovedpersonene hadde en vanskelig oppvekst, kjempet seg gjennom en utdanning, tok lederposisjon i næringslivet, og endte opp som Davos-deltaker og presidentrådgiver). Kanskje ville det vært bedre om Brooks hadde bygd noen mindre spektakulære karakterer.

Joda, det er mange gode poenger i denne boka. Særlig i kapitlene om politikk, og om verdien av sivilsamfunnet. Men likevel: ikke en stor leseopplevelse.

Hva omgivelsene betyr

Alain de Botton skriver i The Architecture of Happiness om hvorfor vi lar oss påvirke av de fysiske omgivelsene rundt oss. Siden vi alle bærer på flere forskjellige personligheter, og ikke har fullstendig kontroll over når vi er den beste vi kan være, trenger vi omgivelser som får fram det beste i oss. Sitat:

Our sensitivity to our surroundings may be traced back to a troubling feature of human psychology: to the way we harbour within us many different selves, not all of which feel equally like ‘us’, so much so that in certain moods, we can complain of having come adrift from what we judge to be our true selves. Unfortunately, the self we miss at such moments, the elusively authentic, creative and spontaneous side of our character, is not ours to summon at will.

Og senere, om hvordan et hjem hjelper oss med å balansere de forskjellige sidene av oss selv:

Our love of home is in turn an acknowledgement of the degree to which our identity is not self-determined. We need a home in the psychological sense as much as we need one in the physical: to compensate for a vulnerability. We need a refuge to shore up our states of mind, because so much of the world is opposed to our allegiances. We need our rooms to align us to desirable versions of ourselves and to keep alive the important, evanescent sides of us.

Det er et godt poeng, og kan minne litt om det Amartya Sen skriver om at individuell frihet er en forpliktelse for fellesskapet (siste kapittel i Development as freedom). Det er ikke slik at man blir friest og mest kapabel ved å bli overlatt til seg selv. Vi trenger omgivelser - både fysiske og sosiale - som gjør oss i stand stand til å være så gode som vi kan bli.