Leseåret 2013: beste bøker og nye lesevaner

Den nye boka som gjorde størst inntrykk på meg i år var Chimamanda Ngozi Adichies Americanah. Den er både en kjærlighetshistorie om afrikanske ut- og hjemvandrere, og en alvorlig bok om hvordan den samme mørke hudfargen blir oppfattet annerledes i Nigeria, USA, og Storbritannia. Kjærlighetshistorien er riktignok ikke alltid like interessant, kanskje verken for leseren eller forfatteren, men det er behandlingen av rasebegrepet som gjør denne boka så god. Og siden hvit er en hudfarge det òg, så synes jeg dette er en bok som flere burde lese.

Ellers har Simen Sætres Fjordman-biografi, og diskusjonen om den, fått meg til å tenke på hvordan vi skriver når vi er sinte. Og jeg tror jeg kan si at Ethan Zuckermans Rewire har gjort meg mer bevisst på å lese nyheter fra den store verden. Det er jo fint.

Dessuten synes jeg at Stemmer-serien til Aschehoug har vært veldig god. Særlig den som Asta Busingye Lydersen skrev om å være svart i Norge, og den som Torill Moi skrev om hvordan litteratur kan hjelpe oss til å se verden med "et kjærlig og rettferdig blikk". Og apropos denne siste: Martha Nussbaums nyeste bok, om hvorfor og hvordan følelser er relevante for politikken, fremmer mye av de samme argumentene. Og det føles som viktige argumenter.

En liten ting om lesevaner, sånn helt til slutt: etter tre år som Kindle-leser blir jeg bare mer og mer glad i papirbøker. Det er vanskelig å si hva som er hva, for to ting er annerledes nå: jeg leser mer skjønnlitteratur enn før, og det meste av dét leser jeg på papir. Jeg har vel bare ikke det samme sentimentale behovet for å eie papirutgavene av non-fiction-bøkene.

Et forsvar for føleriet

Jeg vet ikke hvor mange bøker som er i stand til å overbevise meg hvis ikke jeg på en eller annen måte trodde på hovedargumentet før jeg begynte å lese. Det er vel ganske sjeldent. Og Martha Nussbaums siste bok, Political Emotions: Why Love Matters for Justice, slår meg som en bok som definitivt ikke vil overbevise noen som ikke allerede føler (for det er følelser vi snakker om) at vi lar samfunnsøkonomene slippe for billig unna i samfunnsdebatten. Men jeg føler dèt, og jeg likte boka.

Argumentet til Nussbaum er at vi ikke kan bygge et rettferdig samfunn bare ved hjelp av rasjonell tenking. Det er ikke nok at vi har lover og regler bygd på rasjonelle argumenter, en logisk sammenhengende rettferdighetsteori, eller en offentlig sfære hvor bare rasjonalitet får plass. Et rettferdig samfunn, mener hun, forutsetter at vi kultiverer følelser som kjærlighet, empati, medmenneskelighet gjennom kunst og kulturuttrykk. 

Hun sier at Auguste Comte var inne på noe da han ønsket seg en religion basert på humanisme. Han var bare litt på positivistviddene da han trodde at vi kunne ha et presteskap av filosofer til å fortelle oss sannheten. Vi behøver kritisk tenking, og en ydmykhet om at sannheten er vanskelig å bli enige om. Men poenget er likevel at vi mennesker er snåle, og at vi kunne behøvd religionens metoder til å hjelpe oss bli bedre folk. Hele prosjektet til Alain de Botton koker egentlig ned til det samme argumentet: kunst, filosofi og religiøse ritualer kan gjøres nyttig for hverdagslivet, det kan gjøre oss til bedre mennesker. Nussbaum sier vel stort sett det samme, men mer akademisk. Referansene går til Tagore, Mill, og ja, til Mozart.

En fin ting med Nussbaums bøker er at i motsetning til rettferdighetsteorien til for eksempel John Rawls, som forsøkte å definere det fullstendig rettferdige samfunnet, er hun først og fremst opptatt av rettferdigheten sånn som den kommer til uttrykk mellom mennesker i verden. Vi kan ha en verden med mer eller mindre rettferdighet, og utgangspunktet må uansett være en aksept for at verden, akkurat som menneskene i den, ikke er fullkommen eller perfekt. Amartya Sen sier det samme. Og derfor oppfordrer Nussbaum oss samtidig til å akseptere at mennesker ikke bare er rasjonelle, at vi drives av følelser, og at følelser kan være av det gode. Hun sier på en måte at folk er folk.

Dessuten er det interessant at veldig mye av empatimangelen, kvinneforakten og skammen som Aage Borchgrevink finner i Anders Behring Breviks liv passer godt med bildet som Nussbaum maler. Vold og dominans er det vi tyr til når svakhet er ekkelt og empatien er borte. Det er empatien, og tryggheten som ligger i å akseptere svakhet, som får fram det beste i oss.

Men dette er jo vanskelige argumenter å fange i ord, og det første problemet med denne boka er nettopp de svevende ordene. Nussbaum skriver med det samme emosjonelle språket som kommer i veien for argumentene til for eksempel Torill Moi og Marianne Gullestad. Ganske naturlig, forsåvidt, siden hun jo sier at følelser er for viktige til å utelates fra samfunnsdebatten. Og kanskje er det, som Stanley Fish skriver i sin anmeldelse i boka, nettopp viljen til å risikere å framstå som plump og uakademisk som er så bra med bøkene til Nussbaum. (Kanskje dét, men da hun snakket med Alain de Botton på Prospect-podkasten synes jeg jeg hørte en akademikerarroganse som jeg ikke likte).

Men likevel. Det emosjonelle språket og alle referansene til opera, musikk og litteratur gjør at mange vil komme til avfeie argumentet. Slik som Bjørn Stærk, for eksempel, hang seg opp i Nussbaums referanser til barnelitteratur da han avfeide den forrige boka hennes, om religiøs toleranse, hos Minerva i fjor. Han om det. Kanskje er dette rett og slett bare et argument for kvinner og betahanner. 

Til slutt: det jeg synes er vanskeligst med denne boka, er at Nussbaum mener patriotisme kan mobiliseres som en positiv kraft, som et emosjonelt bånd mellom borgerne. Hun viser til USA og India som eksempler på demokratier som evner å leve godt med mangfold, men dette er jo en langt vanskeligere øvelse i europeiske nasjonalstater. Her hos oss glir patriotisme og nasjonalisme veldig over i hverandre, og fellesskapet er derfor spesielt vanskelig for nykommere å ta del i. Vanskelig.

Usikre, sårbare og selvutleverende menn

Det begynner omsider å bli plass i offentligheten til menn som er både usikre, sårbare og selvutleverende. Sånt behøver vi enda mer av. Så midt mellom den siste til Bjella, nyhetsbrevet fra Harvest og mursteinen til Geir Gulliksen, vil jeg anbefale What the Fuck med Marc Maron.

Marc Maron, femti, er en amerikansk komiker som begynte med podkasting i 2009. Nå gir han ut to timelange episoder av WTF hver uke, hvor han intervjuer komikere, musikere og showbizfolk. Det vil si, intervjuer er kanskje ikke helt ordet, for intervjuteknikken hans er omtrent halvt om halvt med forberedte spørsmål og spontan selvutlevering. Det må være misbrukermentaliteten (Maron har erstattet alkohol- og kokainavhengighet med Ben & Jerry's og onani) som driver han til denne fullstendige ærligheten, og det er hjerteskjærende, men samtidig framstår det som verdens aller sunneste innstilling. Snakk om alt.

Noen av mine favorittøyeblikk fra de siste månedene er den iskremutløste monologen om skam før Elijah Wood-intervjuet, avhengighetspraten med Natasha Lyonne (Nicky fra Orange is the new Black) og det han sier om å slutte å drikke på begynnelsen av denne episoden.

De siste femti episodene ligger gratis på iTunes, men appen, som ikke koster mer enn ni dollar i året, gir tilgang til hele arkivet. Her finnes episoder med nassevis av interessante gjester, stort sett menn, riktignok, men menn med mye å si. Sånne som Iggy Pop, Judd Appatow, Ira Glass, Anthony Bourdain, Thom Yorke, Robin Williams, Ben Stiller, Louis CK (ikke gå glipp av denne!), Stephen Merchant, Bob Zmuda, og mangemange flere.

Dessuten: for bare noen uker siden la han ut Thinky Pain på Netflix, en standupforestilling, i mangel av bedre ord, som er omtrent femti-femti smerte og latter (eller kanskje seksti-førti). Anbefales.

Salt, sous-vide, og skråsikre samfunnsøkonomer

Menn som meg, som bor i byen og har gått lenge på skole, har etter hvert blitt svake for å lage mat med vakuumposer i vannbad. Det kalles sous-vide (som er fransk og betyr ziplock-pose i oppvasken, så vidt jeg kan skjønne) og er vel den av metodene fra modernistkjøkkenet som har blitt mest folkeliggjort, hvis det går an å si det sånn. Det fine med vakuum og vannbad er at ingen smaker fordamper og at kjøttet ikke kan overstekes. Men da behøver vi nøyaktige måleinstrumenter, og det blir vanskelig å leve uten det digitale steketermometeret .

Premisset for modernistmatlagingen er at vi vil lage bedre mat når vi forstår kjemien og fysikken på kjøkkenet. Og det er vel nettopp vitenskapeligheten som appellerer så sterkt til middelklassemannen. Ikke så rart, egentlig, for denne tilnærmingen har vist sterke resultater for oss som gruppe gjennom flere hundreår nå; ved å måle, telle og systematisere tingene rundt oss har vi havnet på toppen av både nærings- og verdikjedene.

Men kjøkkenvitenskapen er ikke så rasjonell som den utgir seg for.

I det kapittelet av Bee Wilsons Consider the Fork: A History of How We Cook and Eat som handler om måleinstrumenter peker hun på noe artig ved Myhrvolds massive seksbinds-kokebok Modernist Cuisine. Blumenthals modernistoppskrifter tar nøyaktighet til et nytt nivå, og ingrediensene oppgis nøyaktig, gram for gram. Men så, helt på slutten, kollapser vitenskapeligheten fullstendig: "smak til med salt".

Én av de fem basissmakene, der altså, fullstendig på gefühlen.

Dette får meg til å tenke på samfunnsøkonomer. Menn (joda, og kvinner) som mener de har tallfestet alt som går an å tallfeste. Ganske teit.

Her er en låt, sånn apropos.

Om Americanah #hvitmannlesersvartkvinne

Jeg hadde ikke lest noe annet av Chimamanda Adichie før jeg leste Americanah, men jeg hadde sett TED-foredraget hennes: The Danger of A Single Story. Der snakker hun om hvor viktig det er å huske at ingenting kan reduseres til én fortelling; Afrika er for eksempel ikke et sultent barn.

Og dette er litt flaut, men av en eller annen grunn følte jeg det passende å kjøpe denne boka på Tronsmo. Det var selvfølgelig dyrere, men sammenliknet med å kjøpe den på Amazon, hvor jeg vanligvis handler, hadde dette to fordeler: (1) jeg slapp å vente på at boka ble sendt med posten, og (2) jeg fikk føle meg god fordi jeg ble en person som ga mer penger enn nødvendig til en kul, uavhengig bokhandel.

Teju Cole har forresten tvitret at verden bare eksisterer for å tilfredsstille de sentimentale behovene til hvite folk, og Oprah.

Uansett: det oppstår et problem for en hvit mann, eller ihvertfall for meg, når han leser en bok av en svart kvinne; han har lyst til å like boka. Det er vel dette Warsan Ismail, i en omtale av somaliske Nuruddin Farahs trilogi (Lenker, Knuter, og Knokkelkors) i siste papir-Minerva, har kalt for «negerforfattersyndromet»: når en forfatter blir berømt, ikke fordi han skriver godt, men fordi den litteraturlesende, hvite middelklassen trenger noen fra det elendige landet å beundre.

Heldigvis for meg har jeg lest Lenker, den første i trilogien, og synes handlingen var uinteressant og språket elendig. Så hurra for meg som klarer å like én afrikansk forfatter, men ikke en annen.

Men jeg likte altså Americanah. Først og fremst fordi den viser hvordan hudfarge, eller rase, ser annerledes ut i USA, Storbritannia og Nigeria. Noen av de beste scenene er fra USA, fra middagsselskapene med priviligerte liberale som fikk meg til å tenke på Jonathan Franzen, fordi de viser hvor klossete mange forholder seg til at huden deres er hvit.

Det er vanskelig å forstå hva det betyr å være hvit, men Adichie dveler såpass lenge ved hva det betyr å være svart, at hun gir oss et sted å starte.

Innvandrerne stjeler jobbene våre og truer norsk kultur (samtidsdansutgaven)

Det har pågått en snodig, liten innvandringsdebatt (dessverre på papir og bak betalingsmuren) i Bergens Tidende den siste uka. Den ene debattanten mener at innvandrerne stjeler norske jobber og at innvandringen bør motivere oss til å hegne om norsk kultur. Motparten er stort sett uenig i begge deler. Kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende i seg selv, men det snodige ved akkurat denne debatten er den dreier seg om et helt spesielt felt: samtidsdans.

Kort fortalt: Norske Dansekunstnere, en fagforening for norske dansere, mener at det ansettes for mange utlendinger i Carte Blanche, vårt nasjonale kompani for samtidsdans. Ifølge BT mener fagforeningen at "den hyppige bruken av utenlandske dansere og koreografer gjør at Carte Blanche er i ferd med å miste sin nasjonale identitet og forankring". Og nå som åremålet til kompaniets kunstneriske leder (han er belgisk) snart går ut, mener fagforeningen at den neste lederen bør være norsk. Kompaniets direktør, og en av danserne, har svart på kritikken i forskjellige innlegg. Ingen av disse finnes på nett, dessverre.

Aller først: dette viser jo den kjipe siden ved fagforeninger, at de er nasjonalsjåvinistiske og først og fremst kjemper sine medlemmers sak. Men det er i og for seg greit, for politikk er interessekamp, og folk med felles interesser organiserer seg. Norske bønder organiserer seg for å verne om inntekten sin, så det får gjerne norske dansere også gjøre. Det kan være provoserende i blant, selvfølgelig, for fagforeninger er ofte dårlige på å se det store bildet. Likevel er det jo ganske forståelig.

Men det er kulturdimensjonen som gjør denne saken så veldig snodig, fordi dette har vi jo snakket om før og jeg fikk inntrykk av at kultursektoren var ganske enstemmig på at norsk kultur ikke eksisterer i et vakuum. Den norske kulturen skapes i et gjensidig utveksling med andre kulturer, og sånn har det i grunn alltid vært. Og jeg blir ekstra forvirra fordi vi nå snakker om dans, et uttrykk som ikke beror på språk og derfor virker enda vanskeligere å redusere ned til én isolert nasjonalkultur.

Så det jeg ikke klarer å forstå er dette: hvordan kan noen jobbe i et så internasjonalt felt som samtidsdansen, og samtidig mene at det den "nasjonale identitet og forankring" best blir ivaretatt når det står flere norske dansere på scenen? Er det sånn at norskhet er noe som nykommere ikke kan ta del i, og ikke kan bidra til å utvikle? Spørsmål om nasjonal identitet er vriene, og dette er vel noe vi strever med alle sammen; hvordan man være både norsk og verdensborger samtidig? Hvis kunsten skal gi oss noen innspill til hvordan vi best kan finne denne balansen, så kan den ikke dyrke en norskhet som bare er tilgjengelig for de som allerede er norske.

En annen måte å se det på ville være at Carte Blanche styrker norsk kultur hvis kompaniet, som jo jobber og virker i Norge, får anerkjennelse fra andre på det internasjonale samtidsdansfeltet. Og her er jeg på tynn is, for jeg vet ærlig talt ikke hvor vel ansett Carte Blanche er der ute, men noe forteller meg at ryktet deres ikke kan være så ille: ifølge BT har 86-84 prosent av søkerne til ledige stillinger ved kompaniet de siste tre årene vært dansere fra utlandet. Og søkerlista til stillingen som teatersjef i kompaniet viser at blant de 37 personene som føler seg kvalifiserte for jobben, er bare åtte av dem bosatt i Norge.  Det tyder på at Carte Blanche tiltrekker seg talenter fra hele verden. Er ikke dette en seier for norsk kultur? Det må i det aller minste være en seier for kultur i Norge.

Til slutt: hvis ikke det finnes noe særegent norsk i samtidsdansen, noe som bare kan ivaretas hvis utøverne selv er fra Norge, da framstår denne saken først og fremst som at en organisert gruppe kjemper for sine medlemmers særinteresser. Strengt tatt ikke noen nyhet. Og egentlig ikke en kultursak, tenker nå jeg.

Nyhetsdiett for verdensborgere

Det finnes etterhvert ganske mange bøker om hvordan nettet har forandret offentligheten. Ved første øyekast er det vanskelig å vite hvilke av disse bøkene som er bullshit, og hvilke vi trygt kan ta på alvor. Selv føler jeg ofte at jeg er en lettlurt leser, og jeg har mer enn én gang (sånn som her) blitt revet med av pent innpakket tomprat.

Men akkurat Ethan Zuckerman, som nå har en ny bok ute: Rewire: Digital Cosmpolitans in an Age of Connection, føler jeg meg trygg på å ta på alvor. (Det hjelper selvfølgelig at Henry Farrell klassifiserer Zuckerman som en av de troverdige nett-intellektuelle, i motsetning til for eksempel den rabiate teknologipessimisten Evgeny Morozov, som Farrell mener "har gjort kommentartrolling til en levedyktig forretningsidé").

Argumentet til Zuckerman er enkelt, og kan virke banalt når det blir oppsummert; vi behøver verdensnyheter for å kunne bli ekte verdensborgere.

Men det er nå et godt poeng, synes jeg. Til tross for alt snakket om hvor omfattende globaliseringen har vært, sier Zuckerman, er nyhetskonsumet vårt fortsatt stort sett begrenset til det nasjonale. Og såpass snever burde ikke oppmerksomheten vår være. Med den tilgangen vi nå har på internasjonale nyheter, er det veldig få gode unnskyldninger igjen for bare å bry seg om sin egen lille andedam. Zuckerman oppmuntrer oss til å åpne øynene for verden.

Boka har en del ganske praktiske og håndfaste anbefalinger, for Zuckerman virker å være en praktisk anlagt fyr, og han mener det koker ned til at hver og en av oss må ta ansvar som medieforbrukere. Ett problem som vi stadig støter på er at ikke alt som er verdt å lese blir skrevet på et språk vi forstår, slik som engelsk. Zuckerman foreslår derfor Google Translate. Selv om verktøyene er langt fra feilfrie, har for eksempel Chrome noen lette tillegg for å oversette fra arabisk, enkel kinesisk, osv, til engelsk. Det gjør ikke alle tekster fullstendig lesbare, men kanskje lar vi nå være å umiddelbart lukke en nyhetssak fordi den står på et språk vi ikke kjenner. Det er verdt et forsøk.

For øvrig har Zuckerman bidratt til å etablere Global Voices Online, et bloggfelleskap som er et godt sted for å begynne for aspirerende verdensnyhetslesere. Rett i RSS-leseren med seg.

I et nøtteskall: det ville vært en god ting om flere av oss leste bredere enn vi gjør. Rewire er en bok som hamrer inn dette poenget.

Open City, og hvordan ingen er skurken i sitt eget liv

Det har kanskje gått et år siden jeg leste Open City, debutromanen til nigeriansk-amerikanske Teju Cole, men den har noe ved seg som gjør at jeg ikke får den ut av hodet.

Det er ikke noen spektakulær historie. Hovedpersonen, tysk-nigerianske Julius, er medisinstudent i praksisperiode som psykiater. Han bor i New og begynner å gå lange turer i byen, reiser til Brussel i et halvhjertet forsøk på å komme i kontakt med bestemoren, forteller om oppveksten i Nigeria, diskuterer med folk han møter, refererer til bøttevis av bøker som flyr langt over hodet på meg, og sender oss ofte avgårde på mange lange digresjoner.

Men det jeg ikke klarer å slutte å tenke på skjer mot slutten av boka, når en av Julius'venninner fra ungdomstiden forteller at han har gjort noe fælt mot henne. Julius tenker noe som jeg synes er godt tenkt. At det ikke faller oss naturlig å se på oss selv som skurker:

Each person must, on some level, take himself as the calibration point for normalcy, must assume that the room of his own mind is not, cannot be, entirely opaque to him. Perhaps this is what we mean by sanity: that, whatever our self-admitted eccentricities might be, we are not the villains of our own stories. In fact, it is quite the contrary: we play, and only play, the hero, and in the swirl of other people’s stories, insofar as those stories concern us at all, we are never less than heroic.

Ingen er skurker når de tenker på seg selv. Og likevel finnes det skurker blant oss.

Apropos Cole og ondskap: han har noe interessant å si om hvite mennesker som har lyst til å være gode, og skrev noe fantastisk på Twitter i fjor om det han kaller The White Savior Industrial Complex. Min favoritt er denne, om priviligerte folk som vil gjøre en forskjell:

The White Savior Industrial Complex is not about justice. It is about having a big emotional experience that validates privilege.

Ganske treffsikkert, synes nå jeg. Han utdypet poenget i en artikkel hos The Atlantic.

Blokkert av Fjordman

Tidligere i sommer oppdaget jeg at Fjordman har blokkert meg på Twitter. Da ble jeg ganske forbanna. Hvordan våger han liksom, han av alle, å blokkere en meningsmotstander? Og hva er det som er så forkastelig med meningene mine? Ikke er jeg spesielt rabiat på Twitter heller, så jeg forstår ikke hvorfor det er akkurat meg han må blokkere.

Så jeg fikk lyst til å remje mot ham, og skrev en tweet: Jeg ser at @Fjordman1 har blokkert meg. Hva er dette for en dobbeltmoral? Så DINE ytringer fortjener Fritt Ord-penger, men MEG vil du faen ikke høre på? Men det ble tolv tegn for mye, og dessuten altfor sint i tonen, så jeg prøvde å omformulere meg. Og da modererte jeg meg, fordi jeg ikke vil bli avfeid som en kranglefant, og jeg prøvde meg med et spørsmål i stedet: Hvorfor har @Fjordman1 blokkert meg? Kan vi ikke få ytre oss begge to? Men det er jo ikke noen god formulering det heller, for selvfølgelig kan jeg få ytre meg, det er bare det at han ikke har noen plikt til å høre på meg.

Jeg prøvde å skrive et nyansert argument. Men jeg må ha hatt høyere puls, det føltes sånn, og jeg tenkte ikke like klart, for jeg var sint og kjente på følelsen av at han prøver å gjøre meg usynlig. Jeg visket ut ord og begynte på nytt. Men det ble ingenting av det til slutt, og jeg lot det ligge.

Jeg jobber med innvandrings- og integreringsspørsmål til daglig, og i Twitterbioen min pleide det å stå hvor jeg jobber, så kanskje er det dette som fikk ham til å blokkere meg i første omgang. Han kan ha tenkt at vi har for forskjellige verdenssyn til å ha noe meningsfullt å si til hverandre. Vel, hvis det er dette han har tenkt, da må jeg bare si: to sjeler, én tanke. Om ikke vi har annet til felles, så er vi i det minste enige om det. Agree to disagree, på en måte. Vi står nok bare for langt unna hverandre. Det er trist, selvfølgelig, men kanskje også bare naturlig.

Men én ting kan jeg ta med meg: å være sint, sånn som jeg ble da jeg oppdaget at Fjordman blokkerte meg, det er ikke noen konstruktiv stemning å være i når man skal diskutere med noen (eller når man skal skrive en debattbok, vil jeg tro). Portrettboka til Simen Sætre ga meg et par øyeblikk av empati med Fjordman, og nå opplever jeg det jeg tror må være enda ett: følelsen av å skrive mens man er sint og føler seg usynlig. Sånt blir det ikke god tekst av.

Sommersoundtrack: Acid Rap

Noe jeg hører på i sommer, som gjør meg både oppspilt og melankolsk og litt ekstra redd for voksenlivet, er Acid Rap. Dette er andre mixtape fra Chance The Rapper, en tjueåring fra Chicago som folk som burde vite hva de snakker om sier at vil bli noe stort. Jeg hadde ikke visst om denne utgivelsen, selvfølgelig, hvis ikke det hadde vært for at Andrew Noz anbefalte den da han var innom Bullseye med Jesse Thorn i mai.

Det er stor spennvidde her, fra swagger til melankoli, og Chance binder det sammen med nasal nynning, barnslige hyl, og tempo og rytme som nesten ikke er til å tro.

Det er de mest hjertelige av låtene som fenger meg først. Høydepunktene er de sjelfulle messingblåsere på Good Ass Intro, røykhosterytmen på Cocoa Butter Kisses (en barndomsnostalgisk låt om at mamma ikke lenger vil gi deg en klem fordi du lukter røyk, som også inneholder en uventet fysikkreferanse fra gjesteartist Twista: When it comes to rockin' fast, I'm the Higgs-Boson), og kanskje mer enn noe annet: det korte mellomspillet That's Love, som er så uironisk søtt at han faktisk kommer unna med det; What's better than rhymes, nickles, dimes, dollars, and dubs / Is dialing up your darling just for calling her up / There ain't nothing better than falling in love.

Det tok meg litt lengre tid å sette pris på de mørkere og innadvendte sporene, som Chain Smoker og Acid Rain, men de vokser på meg. Chance viser frykt og sårbarhet, særlig i andre halvdel av Pusha Man. Drapsraten i Chicago stiger med sommervarmen, og Chance håper at våren varer: I heard everybody dies in the summer, so pray to God for a little more spring. Dysterheten dominerer, men når han åpner sistesporet, Everything's Good, med å snakke med pappa på telefonen, og messingblåserne kommer tilbake, da høres det ut som det er håp likevel.

Så viser det seg at Chance kommer til Norge til høsten, med Europaturneen til Macklemore & Ryan Lewis. Kanskje verdt å få med seg.

Sommerlesing: The Big Short

Michael Lewis' The Big Short: Inside the Doomsday Machine (2010) viser seg å være veldig fin sommerlesing.  Den handler om dem som veddet mot det amerikanske boligmarkedet før finanskrisen, og som inkasserte stort på å shortselge råtne boliglånsderivater. Boka er rasklest, og all truende finansterminologi blir godt forklart.

Disse finansmennene er kanskje vår tids beste vitner på hva slags følelse det gir å få (veldig) rett når alle andre tar (veldig) feil. Lewis gjør en god jobb i å vise hvor vanskelig det er å mene at man har rett, uten å bli arrogant. Ikke alle gidder å prøve, selvfølgelig: en av de morsomste karakterene i boka, hedgefondsforvalteren Steve Eisman, forsøker ikke en gang å styre unna arrogansen:

The single greatest line I ever wrote as an analyst,” says Eisman, “was after Lomas said they were hedged.” He recited the line from memory: “‘The Lomas Financial Corporation is a perfectly hedged financial institution: it loses money in every conceivable interest rate environment.’ I enjoyed writing that sentence more than any sentence I ever wrote.

Og dette er kanskje den største gleden ved boka: de fantastiske karakterene. En annen nevneverdig, den enøyde og Asbergerdiagnostiserte Michael Burry, brukte dager alene på kontoret til å pløye gjennom CDO-dokumenter som trolig bare advokatene som skrev dem hadde lest før ham.

Lewis skriver dessuten fantastisk fengende. Moneyball, som jo ble en god film, og debutboka Liar's Poker føres opp på leselista. 

Kort sagt: anbefales.

Drittkasting er enklere enn debatt

Noen ganger, og stadig oftere, når jeg leser det som skrives av en viss gruppe norske konservative, blir jeg frustrert og tenker at vi lever på forskjellige planeter. Og så leser jeg kanskje en kronikk eller to, og frustrasjonen blir til sinne, og jeg tenker at sånne folk er det faenmeg umulig å diskutere med. Det er nesten som om vi snakker forskjellige språk.

Det er nettopp dette som er tema for Arnold Klings nye, lille essaybok The Three Languages of Politics. Dette er en ærlig og rask bok om hvordan vi former, og opprettholder, våre politiske meninger.

Kling legger til grunn at vi alle beror på heuristikker, mentale snarveier, når vi vurderer politiske spørsmål, og at disse heuristikkene får oss til å forenkle politiske spørsmål ned til én enkelt dimensjon. Ideologiene varierer etter hvilken dimensjon de forenkler politikken ned til. For libertarianere koker det meste ned til et spørsmål om frihet vs. tvang. For konservative er det sivilisasjon vs. barbari som gjelder. Mens venstresiden, de progressive, ser verden som en kamp mellom de undertrykte og de undertrykkende. Forenklinger, selvfølgelig, men ganske presise likevel.

Det store problemet med politiske debatter på tvers av disse blokkene, mener Kling, er at folk ikke snakker samme språk. Ingen frir seg fra sin foretrukne dimensjon. De konservative snakker som om venstresiden bevisst prøver å bryte ned sivilisasjonen. De progressive på sin side snakker som om konservatismen var en en bruksanvisning for undertrykking. Ingen forstår at motparten navigerer etter et annet moralsk kompass enn dem selv, for å bruke et begrep fra Jonathan Haidt.

Denne uviljen mot å forstå hva motparten faktisk mener (og hvorfor), gjør at politiske diskusjoner ofte reduseres til drittkasting. Kling påpeker at mange som ytrer seg offentlig er mer opptatt av å bevise sin tilhørighet til en gruppe meningsfeller, enn av å overbevise nøytrale tilhørere (dette er faktisk ganske god blodtrykksmedisin: man kan spare seg mye frustrasjon ved å akseptere at de aller fleste politiske ytringer er ment som heiarop, ikke som argumenter).

Som tilhørere er vi dessuten først og fremst ute etter closure: å få eliminert dissonansen mellom fakta og vår oppfatning av fakta. Da velger vi våre fakta med omhu.

Det som er så fint med denne boka, i tillegg til at den er kort og pessimistisk, er at den kommer fra en økonom. Argumentet om at vi må våge å ha dialogiske og empatiske samtaler om politikk høres ofte ut som hippiebabbel, og da er det fint å høre fra en økonom. Fullstendig virkelighetsfjernt, kanskje, men merkelig inspirerende likevel.

Og forresten: Kling var gjest på EconTalk med Russ Roberts for litt siden, og de to snakket blant annet om hvordan mottakelsen av økonomisk forskning ofte farges av ideologi. Dette er en veldig interessant diskusjon fordi både Roberts og Kling er libertarianere, og på en måte virker å mene at fakta allerede tilgodeser libertarianere. Verdt å høre.

Vrien velstand

Nå har jeg bare lest to av bøkene i Stemmer-serien til Aschehoug, de små essaybøkene som blir utgitt i forbindelse med stemmerettsjubileet, men de to jeg har lest har jeg likt veldig godt. Først ut var Torill Moi med en fin, liten bok om hvorfor litteratur er viktig. Og nå i helgen leste jeg Hedvig Skonhoft Johannesens Nasjonal klassereise: Mette-Marit og politikkens abdikasjon.

Det er ikke så mye Mette-Marit som person, men som symbol og symptom, Skonhoft Johannesen tar opp i denne korte boka. Og de mest interessante poengene handler ikke om kongefamilien i det hele tatt, men om resten av oss. Spesielt dette: hva er det velstandsøkningen gjør med samfunnet vårt?

Argumentet er altså at velstandsøkningen pakker oss trygt inn i «den norske kuvøsen», hvor selvutvikling, selvpresentasjon og konsum blir viktigere enn politikk og fellesskap. Og selv om Skonhoft Johannesen kan få det til å se ut som at dette er en kvinneting - hun retter oppmerksomheten mot Mette-Marit, og beskriver henne med paralleller til rosabloggerne - så handler dette også om menn. Det ligger i tiden å bli en «livsadministrator», som Jon Hellesnes har kalt det. Vi er den globale fritidsklassen. Vi kan få alt. Og hva er det vi velger å gjøre med denne friheten? Det får meg til å tenke på det som Ole Jacob Madsen skrev i en kronikk på NRK Ytring for litt siden: fascinasjonen for mindfulness er enda et eksempel på hvordan den globale overklassen vender seg bort fra verden.

Og når jeg er på mitt mest grinebiterske blir jeg litt oppgitt over at bøker som disse presenteres som likestillingsbøker, eller som debattinnlegg i en diskusjon som først og fremst dreier seg om kvinnesak. Det er selvfølgelig litt kjipt av en mann å gjøre, spesielt nå under stemmerettsjubileet. Kanskje burde jeg bare la det ligge, og tenke at Mannen bør kunne stå i bakgrunnen akkurat i år, siden så mange år fram til nå har vært hvitmiddelklassemannsår. Men likevel.

Uansett: jeg tror ikke vi snakker nok om hva velstandsøkningen gjør med oss. Hedvig Skonhoft Johannesen har skrevet en kort og god bok som kan starte en sånn samtale.

Gray går i svart

John Gray skriver bøker som jeg ofte tenker på, men ikke aner hva jeg skal gjøre med. I juni gir han ut The Silence of Animals: On Progress and Other Modern Myths, en slags oppfølger til Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals fra 2002.

Ifølge Gray er humanismen en bløff, og framskrittet er en myte. Uansett hvor store vitenskapelige framskritt vi gjør, vil vi aldri være garantert moralske framskritt. Faktisk er moralske prinsipper, historisk sett, like omskiftelige som hattemoter. Og ikke har vi fri vilje. Dessuten er selvet en illusjon.  Det er lett å være enig med Terry Eagleton når han skriver at Straw Dogs ikke akkurat er den beste motivasjonen for å komme seg ut av senga.

Kanskje var det ikke noen god idé at jeg leste den igjen, nå mens vi venter på oppfølgeren. Julian Baggini skriver om den kommende boka i Financial Times at Gray stort sett gjentar gamle poenger (noe som i og for seg er passende, med tanke på at Gray selv benekter muligheten for menneskelige framskritt). Bortsett fra en smått spirituelle anbefaling om å "se verden klarere", er det fortsatt lite håndfast å ta med seg.

Det ér en nedslående bok å lese, først og fremst fordi det er så vanskelig å få grep om hva som er Grays anbefaling. Hva skal vi gjøre når vi ikke lenger kan tro på rasjonaliteten, framskrittet, og når vi må gi opp alle forsøk på moralfilosofi? Noe positivt budskap er vanskelig å spore. Man får lyst til å høre på Morrissey, og la det være med det.

Og Straw Dogs er en bok med svakheter. Argumentene er mange ganger skrevet for kort, og formulert altfor bastant. Men de to hundre sidene er gripende likevel. Gray skriver intenst. Og for min del fortsetter den å være en bok som virkelig ikke slipper taket. Den føles viktig, uten at jeg helt forstår hva den skal bety.

Jeg tror at jeg er enig i noe som Jason Cowley skrev i en tidlig anmeldelse av denne boka, at det å akseptere våre menneskelige grenser, slik Gray ber oss å gjøre, ikke bør føles som et nederlag:

What [John Gray] means, I think, is that an acceptance of human limits, should not be seen as a defeat, but rather as a source of wonder and enrichment. Rather like this enthralling book, in fact.

Som Baggini også skriver er Gray dermed en spirituell forfatter som forteller oss at vi kan forholde oss bedre til meningsløsheten kun ved å se verden klarere. Og på denne måten minner Gray meg litt om Nassim Taleb, som også kritiserer impulsen vår til å forsøke å forstå, forklare og forutsi alt mulig. Vi kunne ha klart oss bedre om vi ha slipp på denne impulsen.

Gray og Taleb har dessuten det til felles at begge framstår som veldig arrogante, og at begge skriver bøker som gir meg følelsen av at jeg kan ha misforstått dem fullstendig.

Av og til kan du forresten høre Gray på BBCs Point of View. Verdt å få med seg.

To typer mennesker i verden

Ikke lest boka, men likevel: 

Den britiske historikeren David Cannadine skriver i sin siste bok, The Undivided Past: Humanity Beyond Our Differences, om hvordan historiefaget er med på å opprettholde ideen om at verden er delt opp i grupper med grunnleggende forskjeller, i kamp mot hverandre. Han mener at historieskriving altfor ofte brukes som et verktøy for å forenkle historien, og til å innsnevre rommet for identitetsbygging, ved å konstruere ideer om at verden består av enhetlige nasjoner, religioner, raser, klasser, kjønn, eller sivilisasjoner, som står og har stått i konstant kamp. Istedet, mener Cannadine, bør historiefaget se det som sin oppgave å avdekke det vi har til felles som mennesker, og ikke identitetsmarkørene som skiller oss fra hverandre. Det er selvfølgelig et sympatisk argument. Ganske uhåndgripelig, og mer enn litt batikkfarget, riktignok, men sympatisk. 

Men det artige, eller fundamentalt triste, med argumentet til Cannadine blir tydelig for eksempel i denne forelesningen han holdt hos RSA nylig. Her ser han ser seg nødt til å bruke George W. Bush som eksempel på en person som tror på sivilisasjonskampen i verden. Historieskrivingens rolle, ifølge Canandine, burde være å fortelle Bush hvorfor han tar feil.

Det er visst Robert Benchley som først sa at det finnes to typer mennesker: de som konstant deler folk opp i to grupper, og de som ikke gjør det. Jeg synes jeg hører Cannadine si at han tilhører den siste gruppa.

Room 237: Skjulte meninger er lettest å finne når du har bestemt deg for hva du ser etter

Room 237 er en fantastisk fascinerende film, en dokumentar om fem menneskers alternative tolkninger av Stanley Kubricks The Shining. De fem menneskene synes aldri på skjermen, vi hører bare stemmene deres. Ellers består Room 237 av klipp fra The Shining og andre filmer, i tillegg til noen animasjoner av plantegninger av The Overlook Hotel.

Så: hva var det Kubrick ville si med The Shining? Tolkningene spenner fra de nesten plausible (filmen er en metafor for folkemordet på de amerikanske indianerne, eller for Holocaust), via det konspiratoriske (filmen er Kubricks måte å bearbeide erfaringen av å ha forfalsket månelandingsbildene for NASA), til det komisk intrikate (filmen er laget for å bli avspilt forlengs og baklengs samtidig, med de to framvisningene oppå hverandre). Den femte tolkningen ser The Shining som en filmatisering av myten om minotauren. Og alle tolkningene underbygges selvfølgelig med bilder og detaljer fra filmen og fra Kubricks liv.

Ikke bare tar denne filmen opp noen veldig interessante spørsmål om kritikk og tolkning (for eksempel: i og med at tolkning er så subjektivt, spiller det egentlig noen rolle hva en forfatter, en regissør eller en annen kunstner har ment med verket sitt?), den tar også opp et viktig spørsmål om hvordan vi bestemmer oss for hva vi tror.

Chuck Klosterman skriver om nettopp dette i sin anmeldelse av Room 237: alle fem som er blitt intervjuet for filmen mener at de har avdekket den sanne, skjulte meningen med The Shining. Og selv om konklusjonene er forskjellige, så har de alle reist den sammen veien; de startet med en antakelse om at Kubrick er genial, og at detaljer som kan se ut som tilfeldigheter sannsynligvis har en skjult mening. De hadde dessuten alle hver sin følelse av hva den store skjulte meningen med filmen kunne være, og så begynte de å grave - i Kubricks biografier, og i selve filmen - etter bekreftelse på at den første følelsen var korrekt. Og selvfølgelig har de funnet bevisene de trenger. Alle sammen. For hver sin tolkning.

For min del kan vi gjerne si at Kubricks opprinnelige intensjon ikke egentlig er viktigere enn noen av disse tolkningene, og at alle tolkningene derfor kan være like sanne (eller i det minst like interessante). Jeg synes ikke dette undergraver verdien av det opprinnelige arbeidet, siden det uansett er originalverket som har satt igang all den kreative tolkningen. Eller: det er uansett en annen diskusjon.

Det jeg fester meg ved handler om framgangen i tolkningsarbeidet. Å komme fram til disse tolkningene krever en imponerende innsatsvilje, og et skarpt blikk for detaljer. Og interessant nok: resultatet av alt det omfattende gravearbeidet er at alle får bekreftet hver sin første intuitive tolkning. Det er en fin beskrivelse av confirmation bias, noe vi gjør hele tiden alle sammen.

Jesse Thorn gjorde forresten et intervju med Rodney Ascher, regissøren av Room 237, på Bullseye for noen uker siden (ca 45 min inn i sendingen). Filmen, og podkasten til Thorn for den saks skyld, anbefales på det varmeste.

Om chicken og reell dialog

Mange (f eks Moi, Nussbaum, Gullestad, Sennett, Haidt) har skrevet engasjerende om hvor viktig det er å virkelig lytte til ens meningsmotstandere. Hvis ikke vi anstrenger oss for å forstå hvordan verden ser ut for folk som er uenige med oss, så vil vi aldri komme noen vei i  diskusjoner med dem. Det har umiddelbar appell.

Samtidig er det et standpunkt som er vanskelig å ta fullstendig på alvor. Kanskje først og fremst fordi ordbruken blir så svevende (når hørte du sist en samfunnsøkonom bruke fraser som «sosial musikalitet»?), men også fordi det virker så urealistisk.

Problemet, tror jeg, er at vi ikke stoler på at våre meningsmotstandere vil være like lyttende og dialogiske som oss selv. Jeg tror de fleste av oss er ganske selvgode på den måten. Hvorfor skulle det være jeg som må være lyttende og empatisk først? Denne mistilliten er oppsummert i spillteori som chicken, og referansen går til Rebel Without a Cause for de som vil se hvordan slike spill blir løst.

En annen ting er at vi tenker gjerne tenker på våre egne meninger og verdier som uforanderlige. Meningene våre er dessuten sentrale for vår selvforståelse. Det er et ganske vrient utgangspunkt for en dialog; siden politiske og moralske standpunkt er så sammenvevd med identiteten vår, føles diskusjoner om disse spørsmålene altfor ofte som diskusjoner om oss som mennesker.

Hvordan kan vi overkomme denne mistilliten? Molly Crockett snakket om noe av dette da hun var gjest på Philosophy bites i fjor, og viste til en interessant studie fra Israel og Vestbredden; respondentene ble vilkårlig gitt én av to artikler (den ene argumenterte for at aggressive grupper er uforanderlige, og den andre at de er foranderlige), og blant de som ble fortalt at grupper kan forandre seg, var flere villige til å høre på motparten og revurdere standpunktet sitt i stridsspørsmål som Jerusalems status osv. Selvfølgelig; dette er én studie og blablabla, men argumentet er interessant likevel (og for en som nettopp har lånt Hallgrim Bergs siste bok på biblioteket er dette ganske, eller iallefall litt, oppløftende). Sjekk gjerne hjemmesiden til Carol Dweck for mer om disse tingene.

Crockett snakker også om effektene av serotonin på folks vilje til å samarbeide, men det er litt for voldsomt til at jeg klarer å ta det inn over meg akkurat nå. Sjekk forresten publikasjonslisten til Crockett info om skjæringspunktet mellom hjerneforskning og altruisme. Hun har, selvfølgelig, også holdt et TED-foredrag.

Den hvite voksne verdensborgeren

Jeg har ikke lest noen av bøkene som Per Thomas Andersens diskuterer i sin «Hvor burde jeg da være?»: Kosmopolitisme og postnasjonalisme i nyere litteratur, og likevel, eller nettopp derfor, var den lærerik å lese. Andersen tar for seg bøker som Jan Kjærstads Forføreren, Dag Solstads Armand V, Milan Kunderas Uvitenheten, og Don DeLillos Cosmopolis og diskuterer hva slags type verdensborger disse forfatterne beskriver. Alle kapitlene gir meg lyst til å lese bøkene selv. Og Andersen trekker inn teori fra mange forskjellige fagfelt og gjør dem relevante for lesingen av romaner. Det er en god ting.

Men dette er ikke et veldig mangfoldig utvalg forfattere. Og når Andersen i tillegg stort sett trekker på teoretikere som Jürgen Habermas, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, og Anthony Giddens, er det virkelig ingen mangel på hvite, voksne menn. Det er ikke nødvendigvis et problem. Mange av teoriene til de gamle mennene er interessante. Mye makt tilhører dessuten fortsatt Den Hvite Voksne Mannen, og mye beror på hvordan han fra sin maktposisjon forholder seg til alle andre. Men han er ikke den eneste verdensborgeren vi kan snakke om.

Det er kanskje spesielt slående når Andersen stadig trekker inn Baumans poeng om at friheten til å reise er den nye klassemarkøren. Den globale overklassen, og da snakker vi gjerne om hvite finansmenn og familiene deres, har blitt eksterritorielle; de står fritt til å reise hvorsomhelst nårsomhelst, mens den globale underklassen er "doomed to stay local".

I et av kapitlene nevner Andesen det drosjesvindelfinansierte hotellet Fortalice Boutique i Islamabad. Og det er jo egentlig et godt eksempel på at det ikke bare er hvite finansmenn som beveger seg i rommet som finansglobaliseringen har åpnet opp. Men dette sporet blir ikke fulgt opp. Det er synd. For når vi snakker om globaliseringen som om hvite kapitalister var de eneste vinnerne, er jeg redd for at vi samtidig stakkarsliggjør andre grupper verdensborgere, for eksempel migranter til Nord med en annen hudfarge.

Overvekten av voksne hvite menn forandrer likevel ikke på at dette er en interessant bok å lese. Andersen bruker litteraturen til å diskutere spørsmål som vanligvis hører hjemme i politisk og økonomisk teori, og han gjør det på en engasjerende måte. Og for all del: hvis man først skal være hvit, voksen og mann, så kan man ha mange verre prosjekter på gang enn å forsøke å være en verdensborger.

Iscenesettelse og identitet

I essayet Storytelling, i Det femte monarki, skriver Jon Hellesnes om noe han kaller livsadministratoren:

Han sit i sitt eige imaginære 70-årsgilde alt som 20-åring. Dei ungdommelege påfunna han gir seg i kast med, er alt lagde til rette som anekdotetilfang til 70-årsfesten. (...) Livsadministratoren har visseleg eit narrativt grep om sjølvet. Men han kjem på avstand til det meste. Han er ikkje heilt med i sitt eige liv. I staden prøver han å administrere situasjonane med tanke på biografien om seg sjølv. Livsadministratoren murar på sitt eige monument og skriv på sin eigen nekrolog i alt han gjer.

Jeg synes dette er ganske skarpt sett - særlig med tanke på at han først formulerte denne ideen i 1964, i et essay som også finnes i Grunnane.

To tanker:

1: De sosiale mediene forsterker trolig denne impulsen i oss.

2: Når livsadministratoren blir en forbruker, da tar han del i identitetsøkonomien. Her forsøker markedsførere å finne ut hvilke merkevarer han har lyst til å snakke om i 70-årslaget. Det synes jeg er en trist tanke; ikke fordi idealet burde være at forbruket ikke er med på å forme identitet (det virker altfor strengt, slike folk tror jeg ikke finnes), men fordi det sannsynligvis ikke får fram det beste i oss.

Utestengt og innestengt

Her er to bøker om hvordan rike folk stenger andre folk ute: Border Vigils: Keeping Migrants Out of the Rich World (2012) av Jeremy Harding og Behind the Gates: Life, Security, and the Pursuit of Happiness in Fortress America (2004) av Setha Low.

Boka til Harding handler om den europeiske grenseindustrien, og om menneskene som forsøker å krysse de tungt bevoktede grensene. Det store argumenter hans er at det ikke er menneskesmuglerne som er de verste utbytterne av menneskene som søker seg til Nord, men vi som tolerer, ja kanskje etterspør, den tunge grenseindustrien. Dette er egentlig ikke så mye mer enn en bok som dveler ved poenget i tittelen: at det er et menneskefiendtlig system som vokter grensene våre.

Det er overraskende, eller i det minste irriterende, at journalisten Harding skriver så mye kjedeligere enn antropologen Low. Men det er jo egentlig mest et kompliment til Low.

Hun har intervjuet folk (hovedsakelig amerikanere) som flytter til gated communities, om hvorfor de ønsker å bo bak murer. Forklaringene de gir spenner fra en søken etter fellesskap og trygghet, frykt for kriminalitet, frykt for fremmede, og forberedelser av pensjonisttilværelsen. Hun forteller om en følelse av utrygghet, og om oppfatningen av at en eller annen form for isolasjon er den sikreste veien til trygghet. Hun mener dessuten at en nostalgi, for den tryggheten som man mener å ha hatt i barndommen, er en viktig motivasjon for isoleringen.

Mange av informantene hennes snakker dessuten om at de ønsker seg et nabolag som er nice, og Low gjør en god jobb med å diskutere hvordan niceness også handler om rase og klasse. På denne måten føles boka også relevant for norsk innvandringsdebatt. Kanskje spesielt med tanke på det kollektive ubehaget over at vi må se fattige romfolk i Oslo, som om det bare var et spørsmål om å holde parkene våre rene og pene.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å være dømmende. Heldigvis er antropologen Setha Low svært godt i stand til å viderebringe og fortolke virkelighetsforståelsen til folk som tar avgjørelser hun ikke selv ville tatt. Det er en veldig god ting. Boka anbefales.

Hvorfor virkeligheten ikke er så viktig for holdninger til innvandring

Apropos majoritetsbefolkningens holdninger til innvandring: her er to artikler av John Sides og Jack Citrin, denne fra 2007 og denne fra 2008.

I disse artiklene undersøker Cides og Citrin hva som avgjør nivået av innvandringsmotstand et land. Er motstanden sterkere i land med svakere økonomi? Øker motstanden mot innvandring ved at flere innvandrere kommer til landet? Ifølge de to blir ikke holdningene særlig påvirket av verken nivået av innvandring, eller av den økonomiske situasjonen.

Den mest utbredte bekymringen, sier Sides og Citrin, er at innvandring truer den nasjonale kulturen, heller enn den nasjonale økonomien. Og videre: holdningene blant respondenter i USA er ikke egentlig er så ulike fra Europa. Det er, stort sett, de samme driverne som ligger bak innvandringsmotstanden i alle disse landene - og faktorene dreier seg om psykologi og persepsjon.

Fra før av har jeg gjerne tenkt at spørsmål om mangfold og innvandring er så radikalt forskjellige i europeisk og amerikansk kontekst, at det ikke har noe særlig for seg å sammenlikne de to. Dette er grunnen til at jeg ikke lot meg overbevise av argumentet til Alesina og Glaser, fra denne lille boka fra 2004, om at en rasialisering av den europeiske velferdsdebatten ville undergrave majoritetens vilje til å opprettholde generøse velferdsordninger. Jeg har tenkt at de amerikanske forholdene virker veldig fjerne, og ikke spesielt relevante for Europa. Det er ikke sikkert er riktig.

Rommet for nasjonalfølelse er selvfølgelig annerledes i USA. Den amerikanske nasjonalfølelsen og patriotismen, uansett hva man måtte mene om den, er i det minste tilgjengelig for nykommere. Noe slikt, en fellesskapsfølelse som det er mulig for innvandrere å ta del i, kunne vi trengt i Europa også (og midt mellom alle de pompøse reiseskildringene var det forsåvidt nettopp dette som var poenget til Asle Toje òg).

Dessverre er kanskje ikke dette fellesskapet er innenfor rekkevidde - ihvertfall ikke for Folk Flest, og ihvertfall ikke hvis vi fortsetter å snakke om innvandring slik som vi har fått for vane å gjøre. I konklusjonen av 2007-artikkelen (side 501) skriver Sides og Citrin:

The small explanatory role played by country-level factors suggests that attitudes towards immigrants have become increasingly divorced from social reality as the issue has become politicized; that is, people’s perceptions of immigration and immigrants come to rely more on vivid events (at home and abroad) and messages from politicians and media, and less on the demographic and economic conditions that have been the main focus of research to date.

Altså: ettersom holdninger til innvandring er såpass like på tvers av land, og derfor relativt upåvirket av det faktiske nivået av innvandring og demografisk utvikling, da blir det desto viktigere hvordan vi snakker om innvandring. Virkeligheten er ikke så viktig - det er den forestilte virkeligheten som teller. Språket er viktig, og det spiller en rolle hvordan vi snakker om folk.

Det er ikke nødvendigvis gode nyheter. Teun van Dijk har forresten skrevet mye interessant om disse tingene.

Presidenten som leser vs. presidenten som maler

Teju Cole hadde et innlegg på New Yorker i dag som fikk meg til å tenke. Det handler om Obama, og Cole spør hvordan denne lesende og reflekterte presidenten kan få seg til å drive krigføring med droner. Vi vet at Obama er en seriøs leser - han har til og med blitt sett med diktsamlinger i hendene - og hvis litteratur er godt for noe, skriver Cole, så må det jo være at det er empatibyggende. Hvordan kan denne lesende mannen, med en nattbordsbokstabel som kunne vært Coles egen, stå opp fra sengen, gå inn på kontoret, og personlig godkjenne hvert eneste droneangrep?

Motpolen til Obama i denne historien er selvfølgelig George W. Bush. Som Cole skriver, "he didn’t know much about the wider world, and did not much care to learn".

Det er jo et interessant poeng, dette om at den krigende presidenten er den lesende presidenten, men jeg synes det er et kjipt argument likevel. Jeg tenker for eksempel på dette maleriet av Bush-parets terrier Barney, signert 43, og på de krøkkete maleriene av den gamle presidenten på badet som nettopp ble publisert etter at noen i familiens e-post ble hacket.

Cole, som selv empaterer (kan man skrive det på norsk?) med Obama og anerkjenner at presidenten helt sikkert mener at dronekrigføringen hjelper å holde landet trygt, har ikke det samme empatiske blikket for Bush. Konklusjonen kan selvfølgelig gjerne være riktig – at Bush er en mindre empatisk person enn Obama – men sleivsparket mot Bush amputerer et argument som ellers var veldig interessant.

Er majoritetsnordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen?

Psykologer kan være nyttige. En gruppe forskere fra Politihøyskolen, psykologisk institutt ved UiO, og her og der, har utviklet en indeks som de kaller Majority Integration Efforts-skalaen. Denne beskriver hvor innstilt folk i den norske majoritetsbefolkningen er på ta en aktiv del i integreringen av innvandrere.

Respondentene har blitt spurt om å ta stilling til utsagn som "Hvis vi skal ta integreringen på alvor, bør vi akseptere at norsk kultur forandres", og "Offentlige tjenester (som helse- og omsorgstjenester) bør tilpasses til ulike innvandrergrupper for å gjøre integreringen enklere", og "Norge tilhører innvandrerne like mye som det tilhører nordmenn". I en (ganske tett og tung) artikkel fra 2011 gir forfatterne en grundig forklaring av MIE-indeksen, og viser hvordan den forholder seg til en del andre personlighets- og holdningsskalaer.

I en (mer tilgjengelig) artikkel fra 2012 undersøker de hva som kjennetegner folk som scorer høyt på MIE-indeksen, altså de som er mest innstilt på å la innvandringen forandre majoritetskulturen. Med referanse til blant annet en kronikk av Stein Ringen fra 2005, skriver de at en stilltiende toleranse for annerledeshet kanskje ikke er tilstrekkelig for å bygge et inkluderende samfunn.

Men hvem blant oss er mest og minst villige til å ta en aktiv del i integreringen? Forskerne finner to sterke, og to ganske svake, variabler som forklarer denne innstillingen.

Den sterkeste driveren handler om hvorvidt man tror at innvandrerne ønsker å bli integrert i det norske samfunnet. Nordmenn som tror innvandrerne faktisk ønsker å bli integrert i Norge, er også mer interesserte i å komme innvandrerne i møte ved å gjøre justeringer i majoritetssamfunnet. En slags møtes-på-halvveien-innstilling, der altså.

Den neste variabelen handler om entativitet; i hvilke grad man oppfatter innvandrere som en enhetlig gruppe. De som ser på innvandrere som en mangfoldig gruppe med ulike identiteter og interesser er mer tilbøyelige til å mene at nordmenn må ta en aktiv rolle i integreringen. Og motsatt: de som ser på innvandrere som en samlet, enhetlig gruppe, er mindre villige til dette. Ikke uventet kanskje, at ideen om et enhetlig "dem" kan gi en følelse av at "vi" er truet.

De to svakere variablene handler om i hvilken grad innvandrere blir sett på som kompetente bidragsytere til det norske samfunnet, og om metapersepsjon, altså hva vi tror at innvandrerne mener om oss. Denne siste synes jeg er interessant; de som tror at innvandrere ser på nordmenn som et kaldt folkeslag er mer tilbøyelige til å mene at majoriteten må bidra i integreringsprosessen. Hva handler dette om? Forskerne spør om det kan være en slags kollektiv skyldfølelse vi forsøker å kompensere for, men presiserer samtidig at det er en del metodetrøbbel med akkurat denne variabelen.

Ut fra dette kommer en anbefaling: økt oppmerksomhet om innvandrernes vilje til å integreres i det norske samfunnet, og en økt bevissthet om mangfoldet innad i gruppa vi omtaler som innvandrere, kan bidra til å gjøre flere nordmenn villige til å ta en aktiv rolle i integreringen.

Problemet er at vi ikke er så flinke til å snakke med folk vi er uenige med, og spesielt ikke om temaer som innvandring og integrering. Derfor blir det også påpekt i 2012-artikkelen at positiv medieomtale av innvandringen kan få motsatt effekt. Hvis man i samfunnsdebatten blir for opptatt av å presentere de positive historiene om innvandrere, så kan folk som er skeptiske til innvandringen føle seg overkjørt av et meningstyrrani. Det er ikke mangel på folk snakker om knebling i den norske (nett)offentligheten, eller som retter konspiratoriske anklager om elitens politiske korrekthet.

Og har vi å gjøre med et sett av holdninger som virker å henge tett sammen, tenk for eksempel på det som har blitt kalt nok-er-nok-gruppa, de som mener at vi har mer enn nok av feminisme, innvandring og statspaternalisme her i landet. Det er en vrien gjeng å konfrontere. Se bare på den siste ukas debatt om kvinnehets i nettoffentligheten: forsøkene på å starte en diskusjon om kvinnehatet ga oss kommentarfelt rødglødende av kvinnehat. Ikke spesielt oppløftende.

Og da synes jeg det er interessant at nettopp dette poenget kommer fram i en artikkel fra psykologisk institutt. Statsvitere kan gjerne ønske seg en opplyst offentlighet, men psykologene har mye å fortelle om menneskene som nødvendigvis må utgjøre denne offentligheten.

MIE-indeksen virker for meg som en god måte å angripe integreringspolitikken på, fordi den retter oppmerksomheten mot majoritetsnordmenn. Og det synes jeg er en god idé. Den mest interessante integreringsdebatten handler om hvordan vi skal lære oss å være majoritet i vårt eget land. Og selv om jeg er pessimist når det gjelder mulighetene for å ha en opplyst debatt om mange av disse tingene, klarer jeg ikke egentlig å tenke meg noe bedre alternativ.

Forresten, den kronikken som Stein Ringen skrev i 2005 er ikke så dum. Sitat:

Integrering er ikke en politikk som "vi", flertallet, driver overfor "dem", mindretallet. Integrering er samvirke og samliv. Det er en like stor oppgave å bearbeide flertallet som å hjelpe mindretallet. Økonomisk og sosial politikk forstår vi oss på, vi har hele velferdsstaten å ta av. Men i flerkulturelt samvirke famler vi mer i blinde. Der står vi i Norge og der står vi i Europa. Vi famler med å gjøre det til en selvfølge for oss at heretter, og i økende utstrekning, vil naboer være folk som er forskjellige i opprinnelse, kultur, religion og hudfarve. Det er et stygt uttrykk, men beklageligvis riktig, at vi lever i en tid med sivilisasjoner i kollisjon. Integreringspolitikken nasjonalt og lokalt er en del av den globale kampen for samliv mellom sivilisasjoner. En erfaring vi kan bringe med oss fra samepolitikken er at det tar lang tid og krever stor innsats. Utallige utredninger, sameparagraf i Grunnloven, anerkjennelse som urbefolkning, Sametinget. Dette har vært (og er fortsatt, siden prosessen ikke er ferdig) en lang og dypt alvorlig og forpliktende flerkulturell dialog. En tilsvarende dialog må vi innlede med de nye minoritetene. Det vi famler med, er for det første forståelsen. Vi har ennå ikke klart å artikulere en betryggende idé for flerkulturell og gjensidig integrering. Dernest famler vi med hvordan det skal gjøres. I samepolitikken har vi sett at ideen må gis nedslag i ordninger og institusjoner. De nye minoritetene integreres ikke ved lutter velvilje. De må ha grunn til å kjenne sitt samfunn som deres eget. Deres posisjon, aktelse og likeverd må befestes i lovverket og i nasjonale institusjoner som skole, politikk, kulturbygg og trossamfunn.

Om verdensmusikk og alt som er autentisk

En interessant diskusjon på siste Thinking Allowed dreide seg om verdensmusikk; hva er forholdet mellom denne sjangeren og rasisme? Jo Haynes ga ut en bok om dette i fjor, basert på intervjuer med world music-fans og -musikere, hvor hun viser hvordan entusiasmen for forskjellighet i musikken forholder seg til en del kjipe ideer om forskjellighet - slik som rase.

Denne world music-gjengens søken etter det autentiske, det opprinnelige og ekte - som gjerne leder dem til didgeridooen og trommene - er jo en artig parallell til kulturdebatten her hjemme. Det autentiske er som oftest en fantasi.

Og apropos: Ingrid Monson tar opp noe av det samme når det gjelder jazz i denne artikkelen fra 1994: The Problem With White Hipness. Her er et sitat fra selvbiografien til Mezz Mezzrow, hvit jazzmusiker:

In Pontiac I learned something important - that there aren't many people in the world with as much respect for a guy as the Negroes. I'd be stepping along in the line, feeling low and lonesome and all of a sudden one of the boys in the colored line ... would call out, "Hey boy, whatcha know", and smile, and I'd feel good all over. I never found many white men with that kind of right instinct and plain friendly feeling that hits you at the psychological moment like a tonic. ... I had plenty to thank those colored boys for. They not only taught me their fine music; they made me feel good.

Fordi dette handler om reprodusering av forskjeller handler det også om rasisme (ikke den lettvinne gammeldagse rasismen, men den uhåndgripelige strukturelle rasismen). 

Om frihet, Frihet og Franzen og Lolita

Jeg har fått det for meg at bøkene til Jonathan Franzen sier noe viktig om tiden vi lever i. Kanskje særlig Freedom. Ikke alle deler den oppfatningen; for eksempel skrev Eirik Vatnøy i siste Minerva (ikke på nett) at dette er en roman som ikke har noe viktig å si om frihet.

Det er jeg ikke enig i. Først og fremst synes jeg Franzen beskriver ufrihet, og familien, på en bedre måte enn Vatnøy gir ham kreditt for. Og dessuten mener jeg at anmeldelsen overser en viktig dimensjon ved boka; ved å konsentrere seg om spenningen mellom frihet og former for ufrihet, glemmer Vatnøy spenningen mellom frihet og makt - mellom frihet og dominans.

En liten digresjon aller først: Vatnøy skriver at Franzen kommer nærmest å si noe interessant om frihet i essayene i Farther Away, særlig i tittelessayet.  Dette essayet handler om det isolerte enkeltmennesket, om ferden til den isolerte øya Alejandro Selkirk, om øyas navnefar som inspirerte Daniel Defoe til å skrive Robinson Crusoe, om David Foster Wallaces depresjon og selvmord, som sammen med interessen for fugletitting er grunnen til at Franzen selv oppsøker øya. Akkurat som resten av samlingen handler dette essayet, for meg, mest om relasjoner, depresjoner og bøker, og jeg synes ikke det er spesielt relevant for en diskusjon om frihet i politisk forstand. Jeg tenker at det Franzen her skriver om Robinson Crusoe handler mer om individet som følelsesmenneske og som leser av litteratur, enn om individet som samfunnsmenneske og borger. Sånn sett er den en fin fortsettelse av hans første essaysamling, How To Be Alone. Ikke at dette ikke er en interessant innfallsvinkel til en diskusjon om hva frihet betyr, politisk, men det er ikke det jeg ser Franzen forsøke. Men nå går jeg meg vill.

Det er vanskelig å sette ord på dette, så jeg får låne noen andres. Sam Tannenhaus skrev i en anmeldelse av Freedom at problemet som Franzen beskriver handler om det liberale Amerikas problem med sin egen toleranse:

Liberals, no less than conservatives — and for that matter revolutionaries and reactionaries; in other words, all of us — believe some modes of existence are superior to others. But only the liberal, committed to a vision of harmonious communal pluralism, is unsettled by this truth.

Altså: Franzen beskriver hvordan privilegerte, liberale mennesker ikke klarer å slå seg til ro med sine privilegier, eller med sin liberale innstilling. Det handler ikke nødvendigvis om å mistrives i noen form for ufrihet, men om å mistrives med privilegier. Og på en snodig måte handler det om makt.

Ja, boka handler også om spenningen mellom frihet og grader av ufrihet, og om hvorfor vi ikke alltid er i stand til, eller ønsker, å utøve vår maksimale individuelle frihet. Franzen beskriver her de sosiale og  emosjonelle begrensningene som for eksempel familielivet vårt legger på vår definitive individuelle frihet. Men akkurat det handler, slik som Farther Away, kanskje mer om relasjoner, og delvis om litteratur, enn om politikk. Og i motsetning til Vatnøy, synes jeg også at denne dimensjonen av boka er interessant. Men det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive om.

Tilbake til den andre spenningen, den mellom frihet og makt, mellom frihet og dominans.

Det er Walter Berglunds forhold til den unge Lalitha jeg tenker på. Walter er selvfølgelig tiltrukket av den unge, vakre og engasjerte assistenten, men han holdes tilbake av seg selv. Han er hennes overordnede, i en maktposisjon, og han mistenker at noe vil kunne skje mellom dem hvis han bare tillot det. Men han vil ikke utnytte sin posisjon eller bryte trofastheten mot sin kone, fordi han ikke kan være en sånn mann. Det er her, tror jeg, og ikke i trekantdramaet mellom Patty, Walter og Richard, eller i Joeys fantasiløse retur til sin fars politiske prinsipper, politikken ligger.

For det er naturligvis ikke alle menn som navigerer i slike maktforhold med de samme samvittighetskvalene, eller den samme privilegiumsangsten. Lalitha har noe nært en navnesøster.

I Lolita, en av fjorårets mest aktuelle klassikere (ihvertfall her i landet), skrev Nabukov om den fullstendig skruppelløse Humbert Humberts dominans over stedatteren. Og dette er, kanskje, en bok som handler mer om maktovergrep enn om seksuelle overgrep. Eller som Asar Nafisi har skrevet (sitatet er hentet på engelsk fra Hitchens):

The desperate truth of Lolita's story is not the rape of a twelve-year-old by a dirty old man but the confiscation of one individual's life by another. We don't know what Lolita would have become if Humbert had not engulfed her.

Hvis man ville tøye denne strikken kunne man kanskje til og med si at Fredag på denne måten er Crusoes Lolita. Det ville i det minste illustrere poenget; at det handler om en persons dominans over en annen, og ikke om det seksuelle overgrepet. Og Walter Berglund er det motsatte av Humbert Humbert, en mann som mistrives med, nesten skjemmes over,  sin egen maktposisjon.

Så hvis den privilegerte venstresiden i dag har et problem, og hvis det er dette Franzen her har beskrevet, da kan det kanskje formuleres slik: å være privilegert setter deg nødvendigvis i et maktforhold over andre; hvordan skal du da kunne leve med deg selv?