Hvorfor virkeligheten ikke er så viktig for holdninger til innvandring

Apropos majoritetsbefolkningens holdninger til innvandring: her er to artikler av John Sides og Jack Citrin, denne fra 2007 og denne fra 2008.

I disse artiklene undersøker Cides og Citrin hva som avgjør nivået av innvandringsmotstand et land. Er motstanden sterkere i land med svakere økonomi? Øker motstanden mot innvandring ved at flere innvandrere kommer til landet? Ifølge de to blir ikke holdningene særlig påvirket av verken nivået av innvandring, eller av den økonomiske situasjonen.

Den mest utbredte bekymringen, sier Sides og Citrin, er at innvandring truer den nasjonale kulturen, heller enn den nasjonale økonomien. Og videre: holdningene blant respondenter i USA er ikke egentlig er så ulike fra Europa. Det er, stort sett, de samme driverne som ligger bak innvandringsmotstanden i alle disse landene - og faktorene dreier seg om psykologi og persepsjon.

Fra før av har jeg gjerne tenkt at spørsmål om mangfold og innvandring er så radikalt forskjellige i europeisk og amerikansk kontekst, at det ikke har noe særlig for seg å sammenlikne de to. Dette er grunnen til at jeg ikke lot meg overbevise av argumentet til Alesina og Glaser, fra denne lille boka fra 2004, om at en rasialisering av den europeiske velferdsdebatten ville undergrave majoritetens vilje til å opprettholde generøse velferdsordninger. Jeg har tenkt at de amerikanske forholdene virker veldig fjerne, og ikke spesielt relevante for Europa. Det er ikke sikkert er riktig.

Rommet for nasjonalfølelse er selvfølgelig annerledes i USA. Den amerikanske nasjonalfølelsen og patriotismen, uansett hva man måtte mene om den, er i det minste tilgjengelig for nykommere. Noe slikt, en fellesskapsfølelse som det er mulig for innvandrere å ta del i, kunne vi trengt i Europa også (og midt mellom alle de pompøse reiseskildringene var det forsåvidt nettopp dette som var poenget til Asle Toje òg).

Dessverre er kanskje ikke dette fellesskapet er innenfor rekkevidde - ihvertfall ikke for Folk Flest, og ihvertfall ikke hvis vi fortsetter å snakke om innvandring slik som vi har fått for vane å gjøre. I konklusjonen av 2007-artikkelen (side 501) skriver Sides og Citrin:

The small explanatory role played by country-level factors suggests that attitudes towards immigrants have become increasingly divorced from social reality as the issue has become politicized; that is, people’s perceptions of immigration and immigrants come to rely more on vivid events (at home and abroad) and messages from politicians and media, and less on the demographic and economic conditions that have been the main focus of research to date.

Altså: ettersom holdninger til innvandring er såpass like på tvers av land, og derfor relativt upåvirket av det faktiske nivået av innvandring og demografisk utvikling, da blir det desto viktigere hvordan vi snakker om innvandring. Virkeligheten er ikke så viktig - det er den forestilte virkeligheten som teller. Språket er viktig, og det spiller en rolle hvordan vi snakker om folk.

Det er ikke nødvendigvis gode nyheter. Teun van Dijk har forresten skrevet mye interessant om disse tingene.

Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem?

Hva vil det si å være underpriviligert? Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem? Det er spørsmålene som Jonathan Wolff og Avner De-Shalit forsøker å besvare i boka Disadvantage (2007).

Boka er en anvendelse og videreutvikling av Sen og Nussbaums capabilities approach, hvor utgangspunktet er at menneskelig utvikling er et altfor komplisert begrep til å kunne oppsummeres i enkle mål som BNP eller personlig inntekt. Hele prosjektet handler om å definere kapabilitetene (beklager, jeg kommer ikke på noen bedre oversettelse) som folk trenger for å leve gode liv. En god oppsummeringer av prosjektet finnes for eksempel i Martha Nussbaums Creating Capabilities, eller i denne artikkelen av Ingrid Robeyns.

Wolff og De-Shalit trekker på de ti kapabilitetene som Nussbaum har definert i en tidligere bok (Life, Bodily health, Bodily integrity, Sense, imagination and thought, Emotions, Practical Reasons, Affiliation, Other species, Play, og Control over one's environment) og gjør noen små justeringer. Blant annet legger de til at det ikke er nok å besitte disse kapabilitetene, men at man også være utenfor risiko av å miste dem. De har dessuten en interessant diskusjon om at muligheten til å få leve innenfor loven bør telle som en kapabilitet.

En annen av nyvinningene ved Disadvantage ligger i at forfatterne har intervjuet folk fra vanskeligstilte grupper - og yrkesgrupper som arbeider for og med dem - for å finne ut om Nussbaums teori gir en god beskrivelse av verden slik de opplever den. Et ganske sympatisk trekk, spør du meg. Det viser seg for eksempel at folk ikke legger så stor vekt på menneskets tilknytning til andre arter - en god påminner om at en del rettferdighetsteori raskt kan bli virkelighetsfjernt.

Men i det store og det hele: når folk blir spurt om hva som skal til for å leve et godt liv, ligger svarene tett opptil de som foreslås av capabilities-prosjektet. Altså: å være underpriviligert innebærer å mangle kapabilitetene for å leve et godt liv.

Wolff og De-Shalit går videre. Når vi skal rangere folk etter hvilke kapabiliter de har og ikke har, møter vi på litt av det samme problemet som i poenggivningen i moderne tikamp; prestasjoner i de forskjellige kategoriene kan ikke sammenliknes sånn helt uten videre. Det er her den klassiske oppfatningen om utility kommer til kort: det finnes ikke noe enkeltkriterium å bedømme folks livskvalitet etter .

Og viktigere: folk som er underpriviligert målt etter én av kapabilitetene, kan ikke løftes opp på et anstendig nivå ved hjelp av store økninger av andre kapabiliteter. Kapabilitetene kan ikke veksles inn i hverandre.

De som er aller dårligst i et samfunn må derfor være de som mangler flere av kapabilitetene samtidig.

Til slutt: det finnes selvforsterkende mekanismer som gjør at en reduksjon (eller økning) i en av kapabilitetene smitter over på andre. De viktigste begrepene å ta med seg fra denne boka er derfor corrosive disadvantages og fertile functionings: selvforsterkende sett av kapabiliteter som gjør det enten vanskeligere eller lettere å leve et godt liv. Wolff og De-Shalit trekker fram utdanning og sosiale nettverk som spesielt viktige.

For å hjelpe dem som er dårligst stilt, må vi altså forsøke å motarbeide at manglende kapabiliteter smitter over på hverandre, og styrke de kapabilitetene som har positive ringvirkninger.

Sjekk for øvrig Wolff presentere boka på Philosophy Bites.

Høyredult

Her er en interessant artikkel: Behavioral Economics and Perverse Effects of the Welfare State, av Scott Beaulier og Bryan Caplan. De mener at atferdsøkonomisk forskning gir oss gode argumenter for å bygge ned velferdsordninger. Et oppsummerende sitat: 

If the people the government wants to help do not fully account for the negative long-run effects of accepting help, they are better off if the government does the accounting for them.  Other policy implications are less obvious.  Specifically, it is theoretically possible for government to help the disadvantaged by reducing their choice set below the laissez-faire level.  The traditional conservative critique of the welfare state is fundamentally paternalist.  Once you accept the idea that you can hurt people by giving them more choices, you cannot dismiss the idea that you can help them by taking some of their choices away. 

Først: det er en del grums i denne artikkelen - spesielt i forfatternes syn på hvorfor fattige er fattige.

Likevel ligger det et viktig poeng her: nudging (eller dulting, ideen om at offentlig politikk bør ta hensyn til at folk ikke er rasjonelle - og forsøke å dulte dem i det vi mener er "riktig" retning) trenger ikke å bety mer velferdsstat. Tvert imot mener Beaulier og Caplan at vi bør gi de fattige mindre sikkerhetsnett, slik at fattigdom blir mindre attraktivt. 

Jeg er ikke enig i resonnementet, men artikkelen var i det minste interessant å lese.

Artikkelen har forresten også fått omtale på Modeled Behavior og på Economist-bloggen Democracy in America.

Velferd og etnisk mangfold

Jeg har begynt å abonnere på Bloggingheads på iTunes, mye på grunn av disse to episodene fra forrige uke: Glenn Loury og Ross Levine om raseforskjeller og fengselssystemet i USA, og Jay Rosen og Julian Sanchez om journalister, bias og generell medieutvikling. Bra format, og stort sett interessante temaer.

Diskusjonen mellom Loury og Levine var spesielt interessant, og attpåtil relevant for masteroppgaven min: jeg skriver om innvandring og sosial kapital i Norge, og hvordan utvikling i sosial kapital kan påvirke grunnlaget for velferdsstaten.

Litt bakgrunn: I en bok fra 2004 (Fighting Inequality in Europe and the US) skriver Alberto Alesina og Edward Glaeser om forskjellene i velferdspolitikk i Europa og USA. De argumenterer for at særlig to faktorer er viktige for å forklare hvorfor USA ikke har et velferdssystem likt de man finner i Europa: politiske institusjoner som forhindret framveksten av et sosialistparti + sterke rasemotsetninger (se tidligere bloggpost om boken her).

Å vektlegge rasemotsetninger for å forklare velferdspolitikken i USA virker for meg helt rimelig. Det har mange gjort før. Men problemet oppstår når Alesina og Glaeser mener at en tilsvarende racialization of welfare politics i Europa vil gi vind i seilene for nye høyrepartier (Jorg Haider, Pim Fortuyn, Jean-Marie Le Pen, osv), og at det er dette som vil undergrave sjenerøse velferdsstater her hos oss. Tanken er altså at høyrepartiene vil rulle tilbake velferdsordningene dersom folk oppfatter minoritetene som en belastning på velferdssystemet.

Jeg mener derimot at det er viktigere å fokusere på sosial kapital enn på en racialization of welfare politics, først og fremst fordi det ikke gir mening å snakke om rase og etnisitet på samme måte i USA og Europa. De historiske erfaringene er rett og slett altfor forskjellige. Altså: jeg mener at det er stor forskjell på rasemotsetningene som forhindret en bred arbeiderbevegelse  i USA på 1800- og 1900-tallet, og de etniske motsetningene som eventuelt måtte prege nordiske velferdsstater idag. Begrepet welfare queen er et eksempel fra den amerikanske velferdsdiskursen - ladet med en rase/etnisitetsbetydning som jeg ikke kan se har noen europeisk (eller norsk)  like.

Bloggingheads-episoden med Loury og Levine var en god påminner på nettopp dette. Rase og etnisitet er radikalt annerledes i den amerikanske konteksten, og koplingen mellom rase og velferdspolitikk er helt forskjellig fra det vi ser i Europa. De to påpeker at fengselssystemet i USA kan sees på som et slags substitutt for velferdsordninger, og det treffer disproporsjonalt minoriteter. 

Dette mener jeg er fullstendig annerledes fra forholdene i f eks Norge. Sandberg og Pedersens Gatekapital (sammenliknet med de amerikanske forholdene beskrevet f eks av Bruce Western eller Sudhir Venkatesh - eller Loic Wacquant om man skal være helt rabiat) er et godt eksempel på hvor store forskjeller det er i forholdet mellom etnisitet, marginalisering, kriminalitet og straff i Norge og USA. Mer om det her.

Så – hvis ikke innvandring og økt etnisk mangfold vil utfordre den norske velferdsstaten gjennom mekanismen som Alesina og Glaeser foreslår – kan det finnes andre mekanismer?

Her kommer sosial kapital-litteraturen inn. Opprettholdelsen av en sjenerøs velferdsstat kan nemlig beskrives som et sosialt dilemma, og forutsetter en høy grad av tillit i samfunnet. Kort fortalt: velferdsstaten åpner for at hver og en av oss kan utnytte andres bidrag til fellesskapet (free-riding/trygdesnylting), og forutsetter at vi stoler på at andre ikke vil utnytte systemet. Høy grad av generalisert tillit, samt bridging sosial kapital (mer om disse begrepene senere), er derfor viktige premisser for velferdsstatens overlevelse.

Nok for nå. Lou Reed har sitt å si.

Velferd uten ansikt

Jeg hadde tenkt å lese Nina Karin Monsens Velferd uten ansikt: en filosofisk analyse av velferdsstaten denne påsken. Det har gått en stund siden jeg led meg gjennom hennes Kampen om ekteskapet og barnet (en fryktelig dårlig tekst, og et veldig svakt argument) og jeg syntes hun fortjente en ny sjanse. Det var bortkastet tid. Etter 148 sider bestemte jeg meg for at livet er for kort til å lese ut denne boka.

Temaet er interessant i seg selv; hvilke mangler har velferdsstaten? Hva er de utilsiktede konsekvensene av å ha en profesjonalisert velferdsstat? Undergraver velferdsstaten medmenneskelighet og hjelpsomhet?

Problemet er at Monsen ikke argumenterer - hun remjer. Hun generaliserer fra tynne luften, og referer gjerne til "en gammel venninne av meg", "en gutt jeg hørte om for en tid siden" eller den mystiske størrelsen "mange". Utover dette referer hun sjelden til annet enn synonymordboka. Det er uetterrettelig, og kjedelig å lese.

Google sendte meg tilfeldigvis til Ivar Bakkes bokomtale av Velferd uten ansikt. Han skriver: Å kalle dette for en "filosofisk analyse av velferdsstaten", synes jeg øver vold på ordene "filosofisk" og "analyse".

Enig.

Velferd og tillit

Apropos å bli utsatt for inntrykk man ikke ville valgt (eller funnet på) selv: jeg snublet over Yann Algan ved en tilfeldighet for noen uker siden. Algan er økonomiprofessor ved SciencesPo i Paris og holdt en forelesning ved LSE under overskriften Are Europeans Heading Toward the Same Economy? i november.

Algan skriver mye om forholdet mellom kultur, verdier, tillitt og økonomiske systemer. Spesielt interesserte kan sjekke ut Regulation and Distrust (om hvorfor samfunn med lav sosial kapital vil ønske en sterk statsmakt), Civic Attitudes and the Design of Labour Market Institutions (om hvorfor  den danske flexicurity-modellen krever høy grad av tillitt i samfunnet) og Cultural Change and Economic Development (som presenterer en ganske spennende måte å måle tillit bakover i tid, og bruker dette til å forklare økonomisk vekst).

Dette er veldig relevant for masteroppgaven min. Mer om den senere.

Alle som vil lære noe nytt bør abonnere på LSEs Public Lectures-podkast.

Og alle som sitter med arbeid til langt utover kvelden bør ta en femminutterspause med denne fantastiske animasjonen av Karl Pilkingtons Monkey News.

Multikulturalisme og velferdsstaten

Alberto Alesina og Edward Glaeser er blant dem som mener at økt innvandring vil undergrave europeiske velferdsstater - jeg skrev om dette for noen dager siden. Argumentet er at fordi rasisme går langt i å forklare at USA ikke har noen europeisk velferdsstat, må økt innvandring til Europa undergrave den sosiale kapitalen som er nødvendig for å opprettholde store velferdsordninger.

Jeg er ikke overbevist. I utgangspunktet har jeg en hunch om at rasismen arter seg annerledes i USA, men dette er ikke nødvendigvis mer enn synsing. Dessverre er det ikke lett å komme til noen konklusjon, selv om man tyr til forskning.

For eksempel:

I artikkelen Immigration, Multiculturalism, and the Welfare State presenterer Will Kymlicka og Keith Banting statistikk som viser at OECD-land med stor andel innvandrere ikke ser ut til å redusere statlige velferdsutgifter mer enn andre OECD-land.  De finner imidlertid en moderat effekt av raske økninger i innvandring. Altså: rask økning i innvandringen ser ut til å ha en redusere omfanget av velferdsordningene. Men, som de skriver i andre artikler - kanskje kan politiske grep begrense denne effekten.

Banting har skrevet en del om effekten av multiculturalist policies (f eks her) og antakelsen om at multikulturalisme (politikk som anerkjenner og underbygger kulturelle forskjeller: kvotering, morsmålsundervisning osv) undergraver velferdsstaten. Han mener tvertimot at multikulturalisme kan styrke oppslutningen om velferdsstaten. Statistikken taler hvertfall ikke imot dette argumentet (les mer her).

Banting mener dessuten at Europa like gjerne kan komme til å utvikle seg slik Canada gjorde - mot vellykket multikulturalisme og sterke velferdsordninger. USAs erfaringer er altså ikke eneste mulighet.

Veien er kort til artikkelen Is the Future American? Or, Can Left Politics Preserve European Welfare States from Erosion through Growing 'Racial' Diversity? av Peter Taylor-Gooby.  Også han konkluderer med at USAs svake velferdsregime er resultatet av spesifikt amerikanske erfaringer. Fordi venstresiden står sterkere i  Europa enn i USA, mener Taylor-Gooby, kan velferdsstatene ventes å bestå.

Nå er vi imidlertid i ferd med å komme til problemet: forskernes politiske agenda. La oss ta det ennå et steg til venstre, bare for eksempelets skyld.

Loic Wacquant  (som holdt en veldig spennende forelesning ved LSE for en stund tilbake: mp3 her) har karakterisert fengselssystemet som den offentlige etaten ikke-vestlige innvandrere har lettest tilgang til (!). Wacquant har noen veldig interessante poeng, men det er av og til vanskelig å si om han er aktivist eller akademiker. Sjekk for eksempel The Penalisation of Poverty, hvor amerikanisering og nyliberalismen er fienden.

Problemet - som ser ut til å være spesielt tydelig i forskning om velferd og innvandring - er at forskerne har en politisk agenda. Da blir det ekstremt vanskelig å konkludere med noe som helst.


Jeg har forresten skrevet noe av det samme her. Og jeg synes alle bør høre Russ Roberts om forskning og sannhet.

Velferdsstat og etniske skillelinjer

Jeg har lest litt i Alberto Alesina og Edward Glaesers Fighting Poverty in the US and Europe (fulltekst hos Google Books), der de prøver å forklare forskjellene mellom europeiske og amerikanske velferdsregimer. Særlig tre faktorer trekkes fram: rasisme, politiske institusjoner og holdninger. I et nøtteskall: den hvite middelklassen er ikke villig til å betale for et velferdsregime som tilgodeser fattige afro-amerikanere, majoritetsdemokratiet gjør det vanskelig for minoriteten å mobilisere, og amerikanerne er generelt mer tilbøyelige til å mene at fattigdom er en konsekvens av manglende vilje og innsats.

Alesina og Glaeser har skrevet mye om dette temaet, blant annet sammen med Bruce Sacerdote. For eksempel gir de i NBER-paperet Why Doesn't the US Have a European-Style Welfare System? (fulltekst gratis her) en oppsummering av rasisme-argumentet.

De antyder at den samme dynamikken vil prege Europa etterhvert som landene blir mer etnisk heterogene. Støtten til velferdsstaten vil reduseres av økt innvnandring (ikke ulikt en annen bok jeg vel snart må lese, om jeg har forstått Aslak Nore rett).

I et bidrag til boka Social Justice, Legitimacy and the Welfare State (2007) undersøker Knut Halvorsen hvordan innvandring kan påvirke holdninger til velferdsstaten. Han konkluderer at selv om de nordiske landene har svært høy grad av tillit, kan velferdsstatens legitimitet komme til å undergraves av innvandring.

Fra kapitteloppsummeringen:

How the majority community deals with this 'threat' depends heavily on a country's political debates conerning immigration, as well as on the degree to which it pursues integrationist immigration policies, which can break down the subjective barriers between the insider and the outsider communities.

Etter å ha lest Alesina og Glaeser er det mye som tyder på at rasisme kan forklare at USA ikke har en omfattende velferdsstat. Og det er vanskelig å ikke legge merke til at europeiske politikere snakker mye om at innvandring truer velferdsstaten. Likevel er jeg usikker på om den amerikanske erfaringen lar seg overføre til Europa.

For meg virker det som rasismen stikker dypere og arter seg annerledes i USA enn i Europa.

Her er i det minste litt lettbeint, anekdotisk bevis for at folk forholder seg annerledes til etnisitet og rasespørsmål i USA: Stuff White People Like. Sjekk også foredraget Christian Lander holdt ved LSE (!) forrige uke.

Nedgangstider og politiske holdninger

Paola Giuliano og Antonio Spilimbergo har gjort en veldig spennende undersøkelse. De forsøker å finne ut hvordan makroøkonomiske sjokk, slike som den vi er inne i nå, påvirker folks politiske holdninger.

Et kort sammendrag av undersøkelsen finnes på Vox, hele artikkelen er ute som NBER-paper, og et tidligere utkast er tilgjengelig gratis via IZA.

Forskerne finner at folk som opplever økonomiske nedgangstider i ung voksenalder (mellom 18 og 24):

... tend to believe that success in life depends more on luck than on effort, support more government redistribution, but are less confident in public institutions. Moreover, we find that recessions have a long-lasting effect on individuals’ beliefs.

Dette betyr blant annet at folk som vokser opp under økonomiske nedgangstider har større sannsynlighet for å ønske økt statlig inngripen i økonomien, men viser samtidig lavere tillitt til offentlige institusjoner. Disse kreftene kan altså trekke folk både mot venstre (økt velferdsstat) og høyre (skepsis til offentlig sektor).

Det er verdt å merke seg at undersøkelsen er utført i USA, og kanskje ikke er direkte overførbar til europeisk eller norsk kontekst.

Men likevel: forskerne antyder at folk som vokser opp under nedgangstider er både skeptiske til offentlig sektor og positive til sterke velferdsordninger. Er dette den neste Frp-koden?

EU-utvidelsen og velferdspolitikk

Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Caroline Halls har undersøkt hvordan innvandring fra de nye EU-medlemslandene (de såkalte A8-landene) har påvirket det britiske velferdssystemet. Jeg har ikke fått lest hele artikkelen ennå , men i et sammendrag på Vox skriver forskerne:

Our paper shows that A8 immigrants receive, on average, lower wages than UK-born workers despite their better educational background, in particular immediately after entering the UK. Why are they nevertheless net contributors to public finances? The reason is that they have a higher labour force participation rate (increasing the number of fiscal contributors), are likely to pay (proportionately) more in indirect taxes like VAT, and – most importantly – make much lower use of benefits and public services. For instance, in 2008-09 A8 immigrants represented 0.91% of the total UK population, but contributed to 0.96% of total tax receipts and accounted for only 0.6% of total expenditures.

Jeg lurer på om dette kan være et tema for masteroppgaven min. Norge har et ganske anderledes velferdsregime enn Storbritannia, så effekten av arbeidsinnvandringen kan også være anderledes.

Krise, innvandring og velferd

Tito Boeri hadde en artikkel hos Vox forrige uke, om hvordan den økonomiske krisen fører til økt innvandringsskepsis. Kort fortalt: sosialdemokrater har vanligvis vunnet velgere i økonomiske nedgangstider, men denne gangen er det den radikale høyresiden som tjener på krisen. Grunnen, ifølge Boeri, er at innvandring har undergravd tilliten til velferdsstaten.

Han avslutter artikkelen med et ganske konkret råd til europeiske sosialdemokrater:

Rather than imitating their opponents, Social Democrats may then try to decouple migration and the welfare state. This means supporting from the very first meeting of the European Parliament a common EU policy repressing illegal migration, based on a much stronger role of Frontex, the agency created in 2004 precisely with this goal, that has never taken off. It also means backing a European selective migration policy, encouraging the inflows of those migrants who are less likely to draw on welfare because there is high demand for them. Welfare systems should also be made more proactive and better grounded on insurance principles in this decoupling strategy. In particular, eligibility should be made conditional on the payment of contributions (migrants are net payers in contributory transfers everywhere) and abuse of welfare should be sanctioned both socially and administratively. Sweden is perhaps the country that made the most progress in the EU in reforming social policies along these lines. Is it just by chance that Swedish Social Democrats were the only pro-welfare group to win these European elections?

Det er liten sannsynlighet for at den ikke-europeiske norske venstresiden vil ta imot dette rådet. Europeiske saker angår nemlig ikke oss.

Det kan i så fall være farlig. I en artikkel fra 2007 spurte Ann-Helén Bay, Ottar Hellevik og Tale Hellevik: Svekker innvandring oppslutningen om velferdsstaten? (Tidsskrift for Samfunnsforskning 2007:3, 377-408). Ved å sammenlikne holdninger til velferdsstaten på tvers av områder med lav og høy konsentrasjon av innvandrere konkluderte de tre at innvandring i liten grad reduserte folks oppslutning om velferdsstaten. Likevel:

En opplevelse av å være økonomisk utsatt påvirker holdninger til innvandrere negativt, men vi fant at per i dag har innvandrerandel i lokalsamfunnet ingen innvirkning på folks følelse av utsatthet. Dette kan være et resultat av de økonomisk gunstige tidene i Norge, som kommer hele befolkningen til gode. Vår studie er foretatt i en situasjon hvor krybben langt fra er tom. Dersom det i framtiden blir mindre å fordele, kan det hende at flere vil føle seg i konkurranse med innvandrere.

Det kan se ut til at krybben hvertfall er halvtom (eller halvfull, naturligvis). På torsdag kommer arbeidsledighetstallene for juni. Og siden mars har flere bekymret seg for økningen i sosialhjelp til østeuropeere.

Tar innvandrerne jobbene våre?

Nei, det ser ikke sånn ut.

I siste utgave av Søkelys på Arbeidslivet (tilgjengelig som pdf) skriver Nikolaj Malchow-Møller, Jakob Roland Munch og Jan Rose Skaksen om konsekvensene av arbeidsinnvandring til Danmark. De spør: har det kostet danskere deres arbejde? Forskerne undersøker (1) hvilke type jobber innvandrerne får, og (2) om ansettelse av innvandrere betyr at dansker i disse yrkene mister jobben.

Forskerne definerer innvandrer som person født i utlandet av utenlandske foreldre, mens alle som er født i Danmark defineres som innfødte dansker.

Det viser seg at innvandrere fra EU-15 (pluss Island og Norge) ansettes i like varierte jobber som innfødte dansker, mens innvandrere fra mindre utviklede land stort sett ansettes i ufaglærte yrker. Det ser likevel ikke ut til å bety at innvandrerne presser danskene ut av arbeidslivet.

Forskerne oppsummerer:

Sammenholdes resultaterne fra artiklens to dele er der således intet der tyder på, at indvandringen presser lavtuddannede danskere ud af deres job, selvom de lavtuddannede indvandrere fra mindre udviklede lande koncentreres inden for relativtfå jobfunktioner. Resultaterne tyder snarere på, at indvandrerne besætter de job, som danskere ikke er villige til at tage.

Det minner om funnene i artikkelen Vietnamese Manicurists: Are Immigrants Displacing Natives or Finding New Nails to Polish? Her undersøker Maya Federman, David Harrington og Kathy Krynski effekten av vietnamesiske arbeidsinnvandrere på det californiske manikyr-markedet i perioden 1987-2002 (smak på den setningen).

Og konklusjonen? Forskerne fant faktisk en svak negativ effekt av arbeidsinnvandring - det har ikke mange andre studier funnet.

Men selv om antallet amerikanske manikyrister gikk ned i takt med arbeidsinnvandringen, skjedde dette først og fremst ved at færre amerikanere valgte å gå inn i bransjen - og ikke ved at mange amerikanske manikyrister forlot markedet. Denne grafen viser utviklingen gjennom perioden (klikk for større bilde):

Fint sitat til slutt:

The dramatic increase in the number of manicuring jobs following the entry of Vietnamese immigrants should dispel the notion that immigrants and natives compete for a fixed number of jobs.

Kanskje noe å skrive masteroppgaven om.

Ny plan for masteroppgaven

Jeg trodde en stund at jeg kom til å skrive masteroppgaven min om norske tankesmier, og hvordan de påvirker politiske utfall. Det det har jeg bestemt meg for ikke å gjøre, først og fremst fordi det blir vanskelig å finne teorier og gode data.

Temaet blir i stedet globalisering og nordiske velferdsstater.

Det er et ganske bredt tema, og jeg vet ikke nøyaktig hva som blir den endelige problemstillingen. Jeg har lest litt i Sykes, Palier & Prior: Globalization and the European Welfare States for inspirasjon. De legger vekt på at globalisering ikke er en prosess som påvirker alle land på samme måte, og at forskjelllige historiske valg avgjør hvilke valgmuligheter som er åpne senere (path-dependency/sti-avhengighet). Det har Fritz Scharpf også skrevet om.

Jeg tror også det kan være spennende å se på hvordan innvandring påvirker velferdsstaten. Jeg har begynt med Philippe Legrains Immigrants: Your country needs them, og Nordisk Råds rapport Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser: Nordisk kunnskapsstatus. Så får vi se hva det leder til.

Jeg har også notert meg Asbjørn Wahls Velferdsstatens vekst -og fall?