Om chicken og reell dialog

Mange (f eks Moi, Nussbaum, Gullestad, Sennett, Haidt) har skrevet engasjerende om hvor viktig det er å virkelig lytte til ens meningsmotstandere. Hvis ikke vi anstrenger oss for å forstå hvordan verden ser ut for folk som er uenige med oss, så vil vi aldri komme noen vei i  diskusjoner med dem. Det har umiddelbar appell.

Samtidig er det et standpunkt som er vanskelig å ta fullstendig på alvor. Kanskje først og fremst fordi ordbruken blir så svevende (når hørte du sist en samfunnsøkonom bruke fraser som «sosial musikalitet»?), men også fordi det virker så urealistisk.

Problemet, tror jeg, er at vi ikke stoler på at våre meningsmotstandere vil være like lyttende og dialogiske som oss selv. Jeg tror de fleste av oss er ganske selvgode på den måten. Hvorfor skulle det være jeg som må være lyttende og empatisk først? Denne mistilliten er oppsummert i spillteori som chicken, og referansen går til Rebel Without a Cause for de som vil se hvordan slike spill blir løst.

En annen ting er at vi tenker gjerne tenker på våre egne meninger og verdier som uforanderlige. Meningene våre er dessuten sentrale for vår selvforståelse. Det er et ganske vrient utgangspunkt for en dialog; siden politiske og moralske standpunkt er så sammenvevd med identiteten vår, føles diskusjoner om disse spørsmålene altfor ofte som diskusjoner om oss som mennesker.

Hvordan kan vi overkomme denne mistilliten? Molly Crockett snakket om noe av dette da hun var gjest på Philosophy bites i fjor, og viste til en interessant studie fra Israel og Vestbredden; respondentene ble vilkårlig gitt én av to artikler (den ene argumenterte for at aggressive grupper er uforanderlige, og den andre at de er foranderlige), og blant de som ble fortalt at grupper kan forandre seg, var flere villige til å høre på motparten og revurdere standpunktet sitt i stridsspørsmål som Jerusalems status osv. Selvfølgelig; dette er én studie og blablabla, men argumentet er interessant likevel (og for en som nettopp har lånt Hallgrim Bergs siste bok på biblioteket er dette ganske, eller iallefall litt, oppløftende). Sjekk gjerne hjemmesiden til Carol Dweck for mer om disse tingene.

Crockett snakker også om effektene av serotonin på folks vilje til å samarbeide, men det er litt for voldsomt til at jeg klarer å ta det inn over meg akkurat nå. Sjekk forresten publikasjonslisten til Crockett info om skjæringspunktet mellom hjerneforskning og altruisme. Hun har, selvfølgelig, også holdt et TED-foredrag.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Sjokoladekake og sosial kapital

Gjennom arbeidet med masteroppgaven leste jeg mye teori om sosial kapital. Sosial kapital handler om den tilliten og gjensidigheten som bygges gjennom frivillig engasjement - og som både demokratiet og økonomien har så godt av. Robert Putnams studie av forskjellene i folks samfunnsengasjement i Nord- og Sør-Italia var den første - og kanskje beste - teoretiske forklaringen jeg leste.

Nå er jeg så heldig å arbeide i en frivillig organisasjon, og jeg ser daglig denne teorien i praksis.

Og det skal sies: å se sosial kapital bli skapt over noen stykker hjemmebakt sjokoladekake er noe ganske annet enn å lese om begrepet i en bok. Mye hyggeligere.

Ikke et vondt ord om Putnam, men jeg har aldri sett ham bake kake.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Masteroppgaven

Jeg leverte masteroppgaven min i september i år, etter en ganske hektisk skrivesommer. Temaet er velferdsstat, innvandring og tillit.

Hele oppgaven kan lastes ned her. Oppsummeringen:

This thesis is concerned with the sustainability of large welfare states in the era of increased immigration. The backdrop for our analysis is a view of the welfare state as a matter of collective action; because generous welfare benefits raise the risk of people free-riding on the public good, citizens will not contribute to the system unless they trust others to abstain from free-riding. Social capital facilitates collective action, and sustaining the welfare state then becomes a matter of sustaining social capital. 

There is an ongoing scholarly debate over the importance of face-to-face interactions in civic associations for the creation of social capital, and whether ethnic diversity erodes social capital. This analysis contributes to these debates, using survey data on civic participation among natives and immigrants in Norway.

The analysis finds that immigrants in Norway participate in civil society at similar rates as natives, but also indicates that generalized trust is not dependent on organizational participation. Despite high rates of civic participation, immigrants appear to be slightly less trusting than the overall population. 

We find that immigrants and natives rarely interact in civil society organizations. To the extent that we can identify any effects of organizational diversity on levels of social capital, it is weakly negative on the part of natives, suggesting that natives gain greater levels of social capital in homogeneous organizations.

Also, the study finds that civic participation increases peoples’ outwards orientation (bridging social capital), and strengthens within-group solidarity (bonding social capital) simultaneously. We also find civic participation to have stronger positive effects on social capital among immigrants than natives – even when the scope of interactions between immigrants and natives is limited.

In sum, these findings indicate that increased diversity does not appear to be undermining social capital in Norway. Levels of trust and civic participation are high in a comparative perspective, both among natives and immigrants. 

Jeg kommer helt sikkert til å skrive mer om denne oppgaven framover, men inntil videre ville jeg i det minste gjøre den tilgjengelig for lesing.

Om sosial kapital

Her er et slags forsøk på definere begrepet sosial kapital. Dette innlegget bygger på teorikapitlet i masteroppgaven min.

Sosial kapital er et begrep som brukes av både sosiologer, statsvitere og (politiske) økonomer - ofte på litt forskjellige måter. Noen, som f eks Bourdieu, ser på sosial kapital først og fremst som en individuell ressurs, som kan mobiliseres for å oppnå et mål. Denne - og andre former for kapital - er sentral i konstitueringen av klasseforskjeller.

Andre ser sosial kapital som et fellesgode, og bruker begrepet for å analysere samarbeid. Her får vi en nyttig definisjon fra statsviteren Robert Putnam, som beskriver sosial kapital som “features of social organization, such as trust, norms, and networks, that can improve the efficiency of society by facilitating coordinated actions” (Putnam 1993: 167).

Altså: det naturlige utgangspunktet for å snakke om sosial kapital, særlig innenfor politisk økonomi, er det som kalles sosiale dilemmaer (eller collective action-problemer). Denne typen samarbeidsproblemer kan beskrives gjennom spillteori, se Fangens dilemma, og er stort sett det samme som Mancur Olson skriver om i The Logic of Collective Action og som Garrett Hardin har kalt the tragedy of the commons. Essensen er at rasjonelle aktører som skal samarbeide om et felles gode vil komme til å feile. Dette skjer fordi ingen vil forplikte seg til å bære kostnaden ved å bidra til det felles gode.

Hovedpoenget er at folks individuelle incentiver ofte er i konflikt med et kollektivt gode. Hvis folk følger sin egeninteresse (og det er det god grunn til å tro at de gjør) vil det felles beste være bortimot umulig å oppnå. Dette er det viktige poenget ved det man kan kalle førstegenerasjons collective action-teorier.

Disse teoriene er verdifulle fordi de forteller oss om begrensningene for samarbeid. Men de gir også veldig pessimistiske spådommer over folks evne til å samarbeide.

Her passer det med en rask digresjon til evolusjonsbiologien. Vi ser på evolusjonen som en beinhard kamp om overlevelse, men likevel har samarbeid og altruisme vunnet fram: for eksempel bier, vampyrflaggermus, og visse typer bakterier viser altruistisk atferd. Men hvis evolusjonen er en så beinhard kamp om overlevelse, hvorfor har da hjelpsomme individer fått videreføre sitt arvemateriale? Ifølge noen (f eks Samir Okasha) kan svaret være at evolusjonen fungerer på flere nivåer - og at ikke bare individer, men også grupper kan føres fram gjennom naturlig seleksjon. Jeg har skrevet om noe av dette tidligere, og anbefaler igjen denne forelesningen med Okasha.

Det store poenget å ta med seg er uansett dette: antakelsen om at samfunnet bare består av atomistiske nyttemaksimerende aktører gir upresise spådommer. Vellykket samarbeid er i virkeligheten mye mer utbredt enn disse teoriene skulle tilsi.

Så: alt dette leder oss til det vi kaller andregenerasjons collective action-teorier, og det er her sosial kapital kommer inn. Kapitlet til Ostrom og Ahn i Handbook of Social  Capital er en god intro til dette. To premisser er viktige:

1: hver og en av oss har forskjellige preferanser for samarbeid. Noen av oss er villig til å bruke mye krefter på å arbeide for et felles gode, andre ønsker først og fremst å snylte. Mange av oss er et sted mellom disse ytterpunktene. Hovedpoenget er uansett at preferanser varierer.

2: sosiale dilemmaer utspiller seg innenfor en sosial struktur som kan styrke eller svekke sannsynligheten for at folk vil samarbeide. I noen tilfeller kan snyltere bli straffet for ikke å bidra, eller folk kan få vite om andres preferanser, og dermed bli mer (eller mindre) interesserte i å bidra selv.

Når vi snakker om sosial kapital, er det altså mot dette bakteppet. Vi er interessert i å se hvordan tillit og nettverk mellom aktører kan gjøre det lettere å overkomme sosiale dilemmaer.

Så kommer nyansene. Det er for eksempel vanlig å skille mellom bonding og bridging sosial kapital. Denne forskjellen kan forklares som forskjellen mellom partikularisert tillit og generalisert tillit. I en lukket gruppe, der medlemmene samhandler ofte med hverandre, og hvor man har mulighet til å sanksjonere snyltere, kan det være rasjonelt å anta at de andre er til å stole på. Dette er altså en type tillit som er begrenset til gruppens medlemmer (partikularisert/bonding).Her er det også verdt å nevne at sosial kapital muliggjør alle typer samarbeid hvor individuelle incentiver er i konflikt med et kollektivt gode - uansett om utfallene er normativt gode eller ikke. Terrornettverk og kriminelle gjenger, for eksempel, er avhengige av sterk bonding sosial kapital for å nå sine mål (ref Fangens dilemma).

Generalisert tillit opererer etter en helt annen logikk. Her er ikke spørsmålet om du kan stole på dine nærmeste, men om du kan stole på fremmede. I surveyundersøkelser er det vanlig å spørre om du mener "folk flest er til å stole på". Dette gjelder altså tillit til folk du ikke har noen tidligere erfaringer med, ikke kan sanksjonere, og kanskje aldri ville treffe på igjen.

Det er også mye debatt om hva som egentlig skaper sosial kapital. Putnam legger stor vekt på deltakelse i frivillige organisasjoner, og mener at ansikt-til-ansikt-kontakt i sivilsamfunnet sosialiserer folk til å stole på hverandre.

Andre mener at sosial kapital først og fremst er institusjonalisert. Det kan være mange forskjellige institusjoner som fostrer tillit: familien, velfungerende og ukorrupte offentlige byråkratier, velferdsstaten - eller de frivillige organisasjonene (her er argumentet at frivillige organisasjoner kan bygge sosial kapital også blant dem som ikke selv er medlemmer eller deltakere, se f eks denne artikkelen av Dag Wollebæk og Per Selle). Det er også noen som foreslår at økonomisk likhet styrker sosial kapital - les for eksempel denne eller denne.

Et annet viktig spørsmål gjelder forholdet mellom etnisk mangfold og sosial kapital. Her kan vi se for oss to alternativer: enten vil folk bli mer tolerante og tillitsfulle etterhvert som de møter folk som er annerledes fra dem selv (kontakt-hypotesen), eller så vil de bli mer skeptiske (konflikt-hypotesen).

Bevisene er så langt uklare. Putnam har foreslått at etnisk mangfold reduserer frivillig deltakelse (og dermed sosial kapital), men det er uklart hva som skylles etnisk mangfold, og hva som skyldes andre strukturelle forskjeller, slik som fattigdom og segregering. Sjekk ut denne artikkelen av Eric Uslaner, og denne av Oliver og Mendelberg for gode diskusjoner om dette.

Det er dessuten interessant at selv om økt heterogenitet ser ut til å redusere sosial kapital om vi undersøker hvert land (og da særlig USA) for seg, ser man ingen tilsvarende sammenheng mellom land. Sjekk for eksempel denne artikkelen fra 2009.

Om du vil lese mer om sosial kapital, er dette gode steder å begynne:
Elinor Ostroms artikkel A Behavioral Approach to the Rational Choice Theory of Collective Action setter scenen. Robert Putnams bøker Making Democracy Work og Bowling Alone er bortimot obligatoriske. Francis Fukuyamas Trust er heller ikke dum. Sjekk også Clay Shirkys Here Comes Everybody, om hvordan nye medier kan legge til rette for dannelsen av sosial kapital. Jeg synes også den nylig utgitte Handbook of Social Capital var en god introduksjon. For norsk forskning på feltet, følg med på sivilsamfunn.no

Rase og vennskap

Skummet nettopp gjennom denne: Interracial Friendships in College (NBER-paper, krever tilgang) av Camargo, Stinebrickner og Stinebrickner.

Sammendrag:

Motivated by the reality that the benefits of diversity on a college campus will be mitigated if interracial interactions are scarce or superficial, previous work has strived to document the amount of interracial friendship interaction and to examine whether policy can influence this amount. In this paper we take advantage of unique longitudinal data from the Berea Panel Study to build on this previous literature by providing direct evidence about the amount of interracial friendships at different stages of college and by providing new evidence about some of the possible underlying reasons for the observed patterns of interaction. We find that, while much sorting exists at all stages of college, black and white students are, in reality, very compatible as friends; randomly assigned roommates of different races are as likely to become friends as randomly assigned roommates of the same race. Further, we find that, in the long-run, white students who are randomly assigned black roommates have a significantly larger proportion of black friends than white students who are randomly assigned white roommates, even when the randomly assigned roommates are not included in the calculation of the proportions. This last result contradicts previous findings in the literature.

Interessant.

Sang.

Religion og økonomi: nytt fra laboratoriet

Atferdsøkonomi er fascinerende greier. Benjamin, Choi og Fisher har gjort eksperimenter for å undersøke hvordan religion påvirker atferd. Funnene er oppsummert i et nytt NBER-paper (åpen versjon her). De går blant annet løs på Max Webers tese om den protestantiske arbeidsetikken, og Robert Putnams tese om at katolisisme gir lavere tillit i et samfunn.

Her er sammendraget:

Although many scholars (e.g., Weber, 1930) have hypothesized that religious identity norms affect economic outcomes, empirical tests have been hampered by the difficulty of identifying exogenous variation in religion. We create exogenous variation by randomly varying religious identity salience in laboratory subjects. The marginal effect of religious identity is the change in subjects’ choices when religion is salient. We test six hypotheses from prior literature. We find that Protestantism increases contributions to public goods. Catholicism decreases contributions to public goods, decreases expectations of others’ contributions to public goods, and decreases risk aversion. Judaism increases worker reciprocity in a bilateral labor market gift-exchange game. We find no evidence of religious identity effects on disutility of work effort, discount rates, or generosity in a dictator game. 

Metoden er slik: først blir forsøkspersonene gitt noen enkle oppgaver. Man får fem ord - hvorav ett er overflødig - som skal omrokkeres til en ny setning. Én gruppe forsøkspersoner får religiøst ladede setninger. Disse setningene fungerer som priming, dvs de setter forsøkspersonens underbevissthet på sporet av religion. Ideen er altså at  f.eks katolske forsøkspersoner som er blitt primed vil være mer bevisst sin egen religion enn katolske forsøkspersoner som ikke er primed.

Deretter får forsøkspersonene en serie oppgaver og strategiske spill, og forskerne undersøker atferden.

Om forholdet mellom religion og tillit skriver de:

We find, consistent with the conclusions of Putnam (1993) and La Porta et al. (1997), that Protestantism increases the supply of public goods while Catholicism suppresses it. Protestants for whom religious identity is salient contribute 15 cents more to the public good than control Protestants, whereas primed Catholics decrease their contributions by 18 cents. Jewish subjects’ contributions are unaffected by the prime. (...)

Putnam (1993), La Porta et al. (1997), and Ruffle and Sosis (2007) argue that the channel through which religion affects public goods provision is trust. Among Catholics, our data support this hypothesis. (...) relative to control Catholics, primed Catholics expect the average member of their group to contribute 12 cents less. Primed atheists and agnostics expect others to contribute 9 cents more, a marginally significant result. However, there is no significant effect of priming on Protestant expectations. This suggests that Protestantism’s positive effect on public good contributions (...) is due to a Protestant norm to unconditionally contribute to public goods, rather than a Protestant norm to trust others.

Altså: protestanter er ikke nødvendigvis mer tillitsfulle, men har en sterkere tilbøyelighet til å bidra til felles goder.