Offentlig og privat grådighet

Per Anders Todal har skrevet en god artikkel i Dag og Tid denne uka om hvorfor vi tolerer grådighet og sløseri i privat sektor, men ikke i det offentlige. Kristin Clemet og Bent Sofus Tranøy svarer fra hver sin kant.

Clemet framhever at pengene til byråkratene tilhører skattebetalerne, og at vi har spesielt stor interesse av hvordan det offentlige forvalter pengene våre. Tranøy (som har skrevet en glimrende bok om hvorfor vi bytter bank så altfor skjelden) mener Clemets forklaring først og fremst er ideologisk forankret (virkelig?) og at skattefradrag for utgifter, distanse til eierne og opsjonspakker er med på å forsterke sløseriet i privat sektor.

Jeg tror perspektivet til Clemet hviler på et kunstig skille mellom offentlig og privat sektor. Det kan være greit å se på insentivene i begge ender.

Den klassisk-økonomiske kritikken (William Niskanen) av offentlig forvaltning beskriver byråkrater som "budget maximizers."De utnytter informasjonsasymetrien i forhold til de folkevalgte, og har alle insentiver til å kreve stadig mer penger. Dermed blir byråkratier ineffektive pengesluk.

Kritikken mot grådighetskulturen i næringslivet (som fra Tranøy og i Joel Bakans bok og film The Corporation) går på mye av det samme. Opsjonspakker er ment å gi direktørene og bedriftseierne sammenfallende interesser, men ender ofte i situasjoner der direktøren har insentiver for kortsiktig profitt.

Vi snakker dermed om den samme situasjonen i både offentlig og privat sektor: ledere i begge sektorer har insentiver for grådighet og sløseri. Dette går på bekostning av de som eier pengene, enten de er skattebetalere eller aksjonærer. Og Clemet sier til Dag og Tid:

– Eg trur det er allmenn aksept for at folk sløser bort sine eigne pengar. Det er ein sunn refleks. Men når ein forvaltar pengane til andre, må ein gjere det ansvarleg og omsorgsfullt, seier Clemet.

Poenget er nettopp at det er flere enn de offentlig ansatte som forvalter andre folks penger. Og både i offentlig og privat sektor kan insentivene få utilsiktede konsekvenser.

Noen ganger er disse to sfærene særlig tett sammenvevd, som i Terra-saken. Situasjonen oppsto fordi de smarteste gutta i rommet hadde både informasjonsovertak og personlige lønnsinsentiver til å råde de folkevalgte til å kjøpe tåpelige låneprodukter. De folkevalgte hadde sine egne insentiver (gjenvalg sikres best ved å ha en solid kommuneøkonomi som opprettholder gode velferdstjenester), og satt i den andre enden av informasjonsasymetrien.

Riktignok skriver Niskanen først og fremst om byråkrater, ikke om folkevalgte, men argumentet bør holde likevel: økonomisjefer og rådmenn har rådgitt de folkevalgte, ut fra sine egne insentiver om å øke kommunens budsjett.

Det spesielle med Terra-saken er at den involverte en særdeles dårlig regulert del av økonomien, der selgerne/rådgiverne og direktørene hadde særlig sterke insentiver til å ta risiko. Dessuten var det altfor dårlig oppsyn med det offentlige (som gjennom Finansdepartementets Vik-brev, der Terra-instrumentene var å anse som ulovlige lån jfr kommueloven, men lovlige likevel) og for lite kunnskap blant beslutningstakerne.

Denne saken hadde derfor det verste fra to verdener: privat grådighet og offentlig udugelighet.

Ok. Men hva forteller det oss?

Dette betyr at både offentlig og privat sektor står i fare for å feile i oppgavene sine. Grådighet, sløseri og udugelighet kan forekomme overalt. Det beste vi kan gjøre er å forsøke å få de riktige reguleringene på plass. Men selv om problemene ligner på (og ofte overlapper) hverandre, bør vi ikke tro at den samme medisinen fungerer i begge sektorer.

Demokratisk rentepolitkk?

Morten Drægni skrev i bloggen sin i går om behovet for en demokratisk rentepolitikk, og foreslo å gjenpolitisere sentralbanken. Det er ikke nødvendigvis noen god idé, heller ikke fra et demokratisk perspektiv (jeg føler jeg er på tynn is, men la gå).

Først: jeg kan forstå hvor argumentet kommer fra. Drægni er ikke den neste på venstresida til å frustrere seg over at økonomien er fjernet fra politikken (jeg har skrevet om denne FrP-koden i et tidligere innlegg). Det er lett å bli frustrert over den teknokratiske holdningen til økonomisk/politiske saker - slik som i Finansdepartementets "sentrale styringsdokument." Jeg har også skrevet om dette i et tidligere innlegg, om hvordan arrogant samfunnsøkonomi kan ta motet fra oss alle.

Men likevel: spredning av makt er en viktig del av det norske demokratiet. Vår demokratimodell bygger på at flest mulig skal få være med i den demokratiske prosessen, heller enn at et minste flertall skal få mest mulig politisk handlingsrom. Det er kanskje ikke så effektivt som maktkonsentrasjon, men det åpner for at flere får et ord med i laget.

Paradokset er derfor at økt demokratisk kontroll over sentralbanken vil kunne undergrave vår type demokrati. En uavhengig sentralbank kan dermed være mer demokratisk.

Og om ingen vet hvor Gjedrem hopper, så vet vi alle hvor Siv hopper. Og Kristin, for den saks skyld. Elin Ørjasæter skrev om dette i en NA24-kommentar som jeg ikke klarer å finne igjen. Hun gjorde et nummer ut av at ingen ville finne på å omtale sentralbanksjefen ved fornavn. Krisepakken ble lansert av Kristin og Jens. Og Sentralbanksjef Svein Gjedrem. Det er kanskje ikke så dumt likevel.

Poenget er at ingen bør undervurdere verdien av konsensus.

Aurskog er ikke Detroit

I en lederartikkel i Finansavisen i går advarte Trygve Hegnar mot statlige lånegarantier til elbilprodusenten Think. Konkurser er en naturlig del av kapitalismen, slik at uproduktive arbeidsplasser kan omgjøres til produktiv industri. Men argumentene som brukes mot statlig bailout av amerikansk bilindustri lar seg ikke nødvendigvis oversette til norske forhold.

Ok - størrelsen først. Nyheten om at Think vil permittere mellom 125 og 175 ansatte etter nyttår er alvorlig nok, men blekner naturligvis ved siden av de tre millionene arbeidsplasser som trues i Ford, GM og Chrysler. Men det er ikke bare skalaforskjellen som skiller norsk og amerikansk bilindustri.

Aurskog er ikke Detroit, og kapitalisme er ikke kapitalisme. Det finnes varianter av kapitalisme.

I den anglo-amerikanske formen for kapitalisme er konkurransen skarpere og markedskreftene sterkere. En slik økonomi har gjerne et konkurransefortrinn på innovasjon, raske omstillinger og industrier med stort behov for arbeidskraft.

I den europeiske kapitalismen koordinerer bedriftene seg med hverandre gjennom flere kanaler enn markedet. Fagforeningene er sterkere, bedrifter inngår oftere i felles forsknings- og utviklingsprosjekter og produktstandarder settes oftere gjennom felles forhandlinger enn gjennom konkurranse i markedet.

Det viktigte poenget er at bedrifter i begge systemene har interesse av å bevare særpregene ved sine kapitalismevarianter.

Når Kjell Inge Røkke (på et Fafo-seminar tidligere i år) sier at en aktiv stat oppleves som en styrke for norsk næringsliv, eller Petter Stordalen sier at staten bør støtte Think, snakker investorene selvfølgelig ut fra et personlig profittmotiv. Det skulle da også bare mangle.

Men en god løsning i Detroit er ikke nødvendigvis en god løsning i Aurskog.

Hvorfor jeg blogger (og hvorfor jeg tviler)

Jeg har lest andres blogger en god stund, men drøyde lenge før jeg begynte å skrive selv. Nå har jeg blogget i tre uker og jeg har blandede følelser.

Første steg på veien mot min egen blogg var å legge igjen en kommentar på en av bloggene jeg hadde fulgt lengst: Eiriks Forfatterblogg. Eirik Newth hadde skrevet et innlegg om utviklingen i markedet for norsk faglitteratur, og konkluderte med at økning i nettbruk og nedgang i biblioteklån var trender som ville true dette markedet. Jeg var egentlig uenig i den konklusjonen, så jeg skrev en kjapp kommentar.

En liten detalj: Eirik snakket om markedet for norske fagbøker for barn og unge. Denne viktige detaljen hadde jeg rett og slett oversett. Kommentaren min var dermed totalt irrelevant.

Jeg følte meg naturligvis litt dust, men lot etter kort tid en artikkel av Andrew Sullivan i The Atlantic (Why I Blog) motivere meg til å blogge selv.

For her ligger noe av styrken med blogging: det er et såpass umiddelbart medium at vi må tillate en viss tabbekvote. Eirik var høflig og klar i sin kommentar tilbake. Det var jo bare en harmløs misforståelse.

Så: blogging (særlig meningsutvekslingen i kommentarfeltene) byr på en stygg fallgruve. Diskusjonene glir lett ut i misforståelser og usaklighet.

Et eksempel: For noen dager siden la jeg igjen en kommentar på bloggen til VamPus, på et innlegg om klimaforskning. Klok av skade fra kommentaren på Eiriks Forfatterblogg brukte jeg noen minutter på å utforme en (synes jeg) legitim og overveid kommentar. Men verken bloggforfatteren eller de andre leserne tok seg bryet med å svare på denne kommentaren.

I stedet ble kommentarfeltet dominert av en usaklig diskusjon om en diskusjon noen av leserne mente å ha hatt på en annen blogg tidligere. Og som de fleste mente å ha vunnet.

Det blir for dumt.

Om finanskrisen

Hvorfor finanskrisen ikke er en konsekvens av for mye reguleringer, og hvorfor høyre-venstre aksen ikke fortjener å dø helt enda:

I et kort sammendrag av den oppdaterte utgaven av The Return of Depression Economics legger Paul Krugman stor vekt på dårlige reguleringer av internasjonal finans. Mens tradisjonelle banker har vært underlagt rimelig velfungerende reguleringer (krav om underliggende kapital osv) har hedgefond og andre nye finansinstitusjoner fått operere uregulert. Finansielle nyvinninger, trebokstavsforkortelser som Credit Default Swaps (CDS) og Collateralized Debt Obligations (CDO), har lagt grunnlaget for en sirkeldans av dårlig gjeld. Disse har vært underlagt for dårlige reguleringer, uten krav til underliggende kapital.

Denne forklaringen passer godt med et av hovedargumentene i den siste boka til George Soros: antakelsen om at markedet er i stand til å regulere seg selv er feil. Det uregulerte markedet tenderer ikke mot ekvilibrium, men leder til selvforsterkende (og til slutt selvutslettende) bobler. De nyeste innovasjonene på finansmarkedet har fått operere uregulert, og dette har forsterket en krisetendens som allerede var underveis i eiendomsmarkedet. Sjekk gjerne UChannel for en kort gjennomgang av Soros sitt synspunkt.

Greit nok. Jeg henviser ikke akkurat til noe bredt spekter av økonomiske teoretikere her.

Nå får vi høre argumentet (blant annet i kommentarfeltene på bloggen til VamPus) om at krisen først og fremst er et resultat av politisk styring. Medisinen som foreskrives er enda mindre innblanding fra staten. Jeg synes ærlig talt det er vanskelig å ta dette på alvor.

La det være sagt: jeg har ingen sympati for dem som vil bruke finanskrisen til å punktere den grunnleggende debatten om statens rolle i markedet - det er tross alt et politisk spørsmål med mange nyanser. Venstresiden hoverende hva var det vi sa-holdning er rett og slett litt stusslig. Men ropene om enda mindre reguleringer er kanskje stussligere. Man må slutte å ønske seg en enten-eller-avslutning på denne debatten.

I dette tilfellet - finanskrisen - har mangelen på reguleringer av de nye finansinstrumentene fått forsterke en allerede pågående boligboble. Mangelen på reguleringer ga trebokstavsforkortelsene mulighet til å spre konsekvensene av dårlige boliglån til alle som noensinne har tatt i en CDO.

Vi kan gjerne diskutere hvilket nivå statlige reguleringer bør ligge på, men det komplett uregulerte finansmarkedet har vist seg å feile.

Men hva med myndighetene? Ga ikke Clinton-administrasjonen Fannie og Freddie klare pålegg om å pøse ut subprime-lån til Joe the Plumber? Er ikke boligkrisen (som så forpestet det selvregulerende og velfungerende finansmarkedet) resultatet av boligpolitikk med sosialistisk bismak?

Men alle er ikke enige om at Fannie og Freddie var den reguleringskåte (no pun intended) Clinton-administrasjonens forlengede arm.

Hør for eksempel på Franklin Raines, som en gang var styreformann og CEO i Fannie Mae. På en konferanse om finansjournalistikk ved Joan Shorenstein Center i 1999 var Raines (og den smått legendariske William Niskanen) blant talerne. Raines ga noen råd til journalister som ville forstå hva slags selskap Fannie Mae var:

The best tip Woodward and Bernstein ever got was, “follow the money.” That’s the best tip I can offer when you cover any business story, including my company. Follow the money. For example, no enterprising reporter who followed the money would continue to perpetuate a most persistent myth about my company—that we’re some kind of government agency.

Raines var særlig frustrert over journalistene som fortsatte å referere til Fannie Mae ved dets fødenavn, the Federal National Mortgage Association:

Now we can understand the occasional lapse or stubborn stylistic anachronism, like when IBM is called International Business Machines. What is harder to accept is why, after 30 years as a private company, some stories still refer to us as a government agency. Last year, there were 274 stories on Nexus that mentioned “government agency” in stories about us. Again, you might think we’re just being picky. But the simple misuse of a term can give people the wrong impression of your company, which can affect the way you do business.

Les gjerne hele talen hans på sidene 17-21 i dette dokumentet.

Det er mye som ser dumt ut i lys av finanskrisen. Så jeg vil i tillegg nominere forsideillustrasjonen på Narvik kommunes økonomirapport for 2005 til prisen "Ting som ser teit ut i lys av den siste tids hendelser":

I juni 2005 investerte Narvik 190 millioner framtidige kraftkroner gjennom Terra Securities.

Definitely prosjektmål og kostnadsrammer

Morgenbladet skriver denne uka om "dokumentet som styrer Norge". Det Sentrale Styringsdokumentet er utgitt av Finansdepartementet og setter standarden for alle investeringer over 500 millioner kroner. Konfrontert med spørsmålet om Departementet fjerner politikken fra politikken svarer avdelingsdirektør Peder Berg:

– Det er regjeringen som skal ta stilling til om det er grunnlag for å gå videre når det er snakk om investeringer på over 500 millioner kroner. Det skal ikke være en blanding av lokalpolitikk og næringsinteresser og sektorinteresser som gjør at det hele sklir igjennom, blant annet fordi kostnadene og risikoen er underkommunisert, mens nytten er overkommunisert.

Morgenbladets journalist spør om man virkelig kan sammenlikne epler og pærer - om vidt forskjellige politikkområder og saker kan vurderes etter en standardisert nøkkel. Jeg ser for meg Berg fra Finansdepartementet med knekk i knærne, bøyd nakke, repetitvt fiklende med en kulepenn når han serverer dette svaret:

– Den innvendingen er blitt en klassiker innen prosjektfaget. For å slippe unna er det noen som sier at det de selv har er så unikt at det ikke kan sammenlignes med andre ting. Men jeg vil hevde at et prosjekt er et prosjekt, stort eller lite, uavhengig av sektor. De overordnede prinsippene for å evaluere konsepter, fastslå prosjektmål og kostnadsrammer er de samme.

Definitely prosjektmål og kostnadsrammer.

Jeg har tidligere skrevet om Econs vurdering av lyntog i Norge, og om behovet for samfunnsøkonomer som gjør noe annet enn å telle tannpirkere. Artikkelen om styringsdokumentet går langt i å bekrefte alle mine fordommer mot Departementet.

Chicago-økonomen George Stigler skal ha sagt at "There is only one true social science, and we are its practicioners." Mon tro om det er større faglig ydmykhet blant økonomene i Finansdepartementet?

Kast alle papirene

Jeg har begynt å lure på hvorfor jeg fortsatt abonnerer på en papiravis. Mange morgener henter jeg ikke engang inn avisen før jeg drar til lesesalen. Og gjennom nettaviser, blogger, podkaster og radio har jeg alltid tilgang på mer informasjon enn jeg strengt tatt kan håndtere. Gratis.

Det er mange faktorer som arbeider mot papiravisene. Andrew Keen (som riktignok er i overkant skeptisk til vanlige menneskers evne til kritisk tenkning) har gitt en glimrende beskrivelse av hvordan web 2.0-utviklingen utfordrer tradisjonell journalistikk, og Nick Davies har vist hvordan arbeidspresset på de gjenværende journalistene undergraver kvaliteten på til og med de beste avisene.

Og mange avisredaksjoner har håndtert konkurransen fra nettet svært dårlig. I Norge har gode aviser som Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid reagert defensivt med begrensede nettutgaver, først og fremst for å forsvare papirutgavene.

Google AdWords må ta sin del av skylden for at nettutgavene så langt sliter med å kapre annonsekronene. Men verre er det at kildene fortsatt tviholder på papiret:

For noen uker siden skrev Anders Brenna en skarp kritikk av hvordan nettavisene står bakerst i køen når pressemeldinger og informasjon deles ut. I den konkrete saken Brenna viste til hadde Fornyings- og Administrasjonsdepartementet sendt en pressemelding til Aftenposten en fredag, slik at nyhetssaken kunne havne i mandagsavisen. Brennas egen redaksjon (digi.no) mottok ikke pressemeldingen før mandag kl. 09:37.

Det er fryktelig synd at til og med fornyingsministerens departement favoriserer de langsomme papirmediene.

Kanskje oppfattes nettmediene som mindre troverdige nettopp fordi de er gratis - vi tror at vi får det vi betaler for. Denne tankegangen må vi legge bak oss.

Chris Anderson, redaktør av Wired, mener at nettet innebærer en ny type gratis. Hør han på EconTalk, eller les denne artikkelen. Ifølge Anderson fører teknologien de marginale kostnadene mot nullpunktet - det koster ingenting å lage en ny kopi.

Hvis Anderson har rett kan flere bransjer oppleve det mediebransjen nå gjennomgår. De gamle inntektskildene tørker ut, og bransjene må redefinere seg selv.

Redaksjoner, journalister, kilder og lesere som tviholder på papiret bør ta imot et råd fra Lars Lillo-Stenberg:

Kast alle papirene som ligger der i bunkevis
Og plager din hukommelse min venn
Du skal nok bli blid igjen og aldri vil du savne dem
Og angre bittert på at du har kastet dem

(DeLillos, Kast alle papirene, 1999)

Stop worrying?

“Since the birth of the nuclear age, no nation has developed a nuclear weapon on its own, although many claim otherwise.”

Fra "The Nuclear Express: A Political History of the Bomb and its Proliferation", av Thomas Reed og Danny Stillman.

New York Times har en artikkel i dag om spredning av atomvåpen. Tre nye bøker forteller hvordan teknologien nødvendig for å produsere atomvåpen har spredd seg fra Manhattan-prosjektet. Ifølge en av disse har atomteknologien vandret gjennom mer eller mindre offisielle ledd fra USA, via Kina, til Pakistan, Libya og kanskje Iran. Og til Israel via Frankrike.

Norge har også spilt en rolle i denne utviklingen, ved å forsyne Israel med tungtvann og reaktorer nødvendig for uraniumberikning.

Paradokset er at atomspredning i mange tilfeller har vært i mange staters egeninteresse, for å justere regionale maktbalanser. Og noen mener det kan være veien å gå. John Mearsheimer er blant dem som har argumentert for at spredning av atomvåpen kan være en stabiliserende kraft i verdenspolitikken.

Kanskje er det på tide å stop worrying and love the bomb?
Gode, gamle Dr. Merkwürdigeliebe har noen råd på veien:



- It would not be difficult, Mein Führer... eeh, I'm sorry. Mr. President..

Den unge Emilio Estevez

Lang og spennende artikkel om handel med virtuelt gull i Wired i går (se både artikkel og bildeserie).

Etter å ha lagt skuespillerkarrieren på hylla fikk Pierce Brock et alvorlig avhengighetsproblem. Dette ledet til en forretningsidé, en direktørstilling, en rasende konkurs og store søksmål. I dag bor han i et hus til 3 millioner dollar utenfor Los Angeles, og arbeider med å starte en social networking-side for vinelskere. Pierce Brock har nå blitt 28 år.

Han var 16 år gammel da han pensjonerte seg som barneskuespiller (etter blant annet å ha spilt rollen som den unge Emilio Estevez i Mighty Ducks) og 19 da han ble avhengig av onlinespill. Han gikk videre til å bli en slags online George Jung.

Det er selvfølgelig vanskelig å ta dette helt på alvor. Og inntil videre har jeg uansett ikke tid.

Hør også Edward Castranova på EconTalk om the Exodus to the Virtual World.

Spennende lesestoff

Vanvittig interessant forfatter møter fantastisk kjip artist: Mike Skinner (The Streets) i samtale med John Gray på Guardian.co.uk. Gleder meg til norske aviser kopierer popstar-meets-professor-konseptet:
Ravi møter Iver Neumann?
Elvira Nikolaisen møter Janne Haaland Matlary?

Les også hovedtrekkene i Paul Krugmans nyeste bok (i butikkene neste uke) i samme avis.

Og gjerne Audun Lysbakken om hvorfor 1999 er viktigere enn 1968.