Morgenbladets Simen Sætre har en interessant artikkel om det norske arbeidslivet denne uka. Nordmenn er på vei mot bunnen av arbeidstidsstatistikken, og Sætre forsøker å finne ut om vi blir late av å være så rike. Undersøkelsen hans produserer ikke noe klart svar, men ber oss nyansere synet på arbeid:
Det finnes kompleksitet i arbeidslivet, det finnes en glede og utfoldelse som fravær av arbeid ikke kan gi, uansett hvilke nivåer av velstand man måtte oppnå.Dette er et viktig poeng. Det ligger mye glede i å arbeide. Men samfunnsøkonomiske modeller kan ikke fange opp denne gleden. Modellene brukes heller til å telle tannpirkere. Og til å utarbeide prognoser for hvor mange tannpirkere som vil falle på gulvet i morgen, om 5, 10 og 50 år. Ceterus paribus.
Økonomifaget må lære seg å leve med sine atuistiske trekk. Og det finnes trøst. I boka Inn med idiotene forteller Kamran Nazeer hvordan han og andre autister lever med diagnosen. Nazeer er rådgiver for den britiske regjeringen og en venn av ham skriver taler for Demokratene i Washington.
Men inntil økonomene lærer seg å leve med autismen vil viktige poeng som dette gå dem hus forbi:
Vekst som mantra - Gerd Liv Valla og Arild Hermstad (Fremtiden i våre hender), Aftenposten 1. desember 2008
For mer info, sjekk PAECON-nettverket (Post-Autistic Economics Network).
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar