Hvordan vinne en kulturkamp?

Siv Jensen deltok på NRKs partilederutspørring i dag morges, og jeg merker at jeg instinktivt protesterer på nesten alt den dama sier. Og det er jeg neppe alene om. Men jeg tror vi snart må ta inn over oss at FrPs meningsmotstandere kan havne i opposisjon etter valget. Og at denne opposisjonen vil måtte anstrenge seg hardt for ikke å fortsette polariseringen av den norske politiske debatten.

FrPs frangang henger sammen med kulturkampen som Asle Toje har anstrengt seg stort (og skrevet godt) for å skape blest om. Jeg tror han setter fingeren på en viktig grunn til partiets suksess, men reagerer likevel på tonen:

I dag er det tause flertallet i ferd med å gjenfinne sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en elite som har forvekslet sin ledende stilling med moralsk overhøyhet.

Ved å snakke om det tause flertallet (the silent majority) gjør han det klart at målet er å polarisere debatten.

Det er kanskje en litt far-fetched sammenlikning, men jeg tror kulturkrigen kan sammenliknes med en annen abstrakt kamp: krigen mot terror. Jeg hører Reza Aslans How to Win a Cosmic War som lydbok om dagen, der argumentet er at amerikanernes svar på al-Qaida ikke burde være Bush-retorikken om axis of evil. Ved å opphøye fienden til det den ønsker å være (en dødsfiende) havner man i en konflikt som ikke kan vinnes.

På samme måte er det (for mange på norsk venstreside) fristende å fortsette demoniseringen av FrP. Men dette er preaching to the choir, og vil uansett bare være bensin på bålet for partiets kulturkrigere. Det vil ikke få noen til å skifte mening. Kent Andersen skrev i Aftenposten i fjor:

Et parti eliten stempler som "fienden", gir meg håp om forandring. Du er Frp-koden, Martin Kolberg. Du.

Jeg tror kulturkampen er et forsøk på å polarisere debatten, og at den kan kanskje punkteres av en venstreside som går kritikken i møte.