Ja vi kan?

Trønder-Avisa skriver i dag om Stortingskandidatenes omfattende bruk av sosiale medier (først og fremst Facebook og blogg, og i mindre grad Twitter). Overskriften, "Dette er bortkastet tid" er hentet fra intervju med NTNUs Anders Todal Jensen - som nylig også har karakterisert sosiale medier som fordumming av den politiske debatten (NRK Sogn og Fjordane).

Jeg er instinktivt uenig, og tenker at Todal Jensen må ha et ganske arkaisk syn på medier og politisk debatt (ikke ulikt andre professorer), og at han ikke har forstått den fulle dybden av sosiale medier.

Men dette er kanskje bare min indre Sour Wikipedian som snakker. Nicholas Carr skrev for en tid tilbake om en undersøkelse av wikipedianere, som kanskje kan beskrive også andre sosiale nettbrukere:

Forget altruism. Misanthropy and egotism are the fuel of online social production. That's the conclusion suggested by a new study of the character traits of the contributors to Wikipedia. A team of Israeli research psychologists gave personality tests to 69 Wikipedians and 70 non-Wikipedians. They discovered that, as New Scientist puts it, Wikipedians are generally "grumpy," "disagreeable," and "closed to new ideas."

Jeg tror dette gjelder særlig i saker som gjelder teknologi og medier. Her er nettfolket absolutt forutinntatt, og lite interessert i alternative tolkninger. Sosiale medier er våre medier - hvordan våger de arrogante professorene å fornærme oss på denne måten? De kan ikke ha forstått noenting.

Det kan være fristende å tenke slik, men jeg er redd det er feil. Eller i hvert fall unyansert.

Rune Karlsen (ISF) har skrevet doktoravhandling om norsk valgkamp og ny medieteknologi, og er også intervjuet i Trønder-Avisa. Han sier at sosiale medier er mindre viktige når det gjelder å mobilsere velgere. Og så gjør han et viktig poeng:

- Hvis vi hadde hatt et annet valgsystem, som for eksempel i Finland, hvor velgerne bestemmer rekkefølgen på kandidatene, ville de sosiale mediene kanskje hatt større betydning, påpeker Karlsen.

Poenget er selvfølgelig at teknologien ikke innføres i et vakuum. Det ligger allerede en struktur og kultur i norsk politikk, og det er innenfor denne strukturen og kulturen at de nye mediene tas i bruk.

Selv om sosiale medier var en viktig del av Obama-valgkampen, betyr ikke innføringen av YouTube, Twitter, Facebook og blogger at den norske politiske debatten amerikaniseres. I doktoravhandlingen til Karlsen skilles det mellom modernisering (alle blir som USA) og hybridisering (teknologien implementeres forskjellig avhengig av kontekst). Han argumenterer for at teknologien ikke er en ensrettende kraft.

Poenget er altså at Obamas Yes We Can ikke lar seg oversette ordrett til et norsk Ja Vi Kan.

Når det er sagt: å avfeie de nye mediene kategorisk er for meg like uinteressant som å hylle demokrati 2.0 uforbeholdent.