Men økonomene kan ha noe interessant å si om valg likevel. Bryan Kaplan (som henviser til Tim Harford som henviser til Andrew Leigh) skrev for en stund tilbake om rasjonalitet og politiske valg. La oss først få én ting klart:
Voters literally know less than zero about economic policy - we would have better policies if they just voted randomly.Folkelig. Dette kommer for øvrig fra mannen som har skrevet The Myth of the Rational Voter, en bok vi sikkert burde ha lest alle sammen. Uansett. Poenget er at Leigh/Harford/Kaplan mener heldige politikere har større sannsynlighet for gjenvalg enn dyktige politikere.
Andrew Leigh har undersøkt 268 valg mellom 1978 og 1999, og sammenliknet effekten av vekst i verdensøkonomien (flaks) med effekten av den relative veksten i den nasjonale økonomien (dyktighet).
Det vil si: hvis et land opplever større økonomisk vekst enn verdensgjennomsnittet, antar Leigh at den sittende regjeringen har gjort noe riktig. De har vært dyktige politikere.
Så hva er viktigst for en politiker som vil bli gjenvalgt: flaks eller dyktighet? Tim Harford oppsummerer:
Both matter, but as far as the voters are concerned, it is better to be a lucky government than a skilful one. For instance, a one-percentage point increase in world economic growth above the norm is associated with a hefty rise in the chance that incumbents will be re-elected – from the typical chance of 57 per cent to a more than decent 64 per cent. A stellar domestic performance, outpacing world growth by one percentage point, contributes less than half as much to the chances of being re-elected, raising them from 57 to 60 per cent.Jeg har ikke lest fulltekstartikkelen til Leigh (ikke tilgang), så jeg vet ikke hvilke tall han bruker. Men tall som nettstedet IndexMundi mener å ha fra CIA World Factbook (NB: ufullstendig referanse) gir dette anslaget av veksten i verdens BNP:
2005: 4,9 %
2006: 4,7 %
2007: 5,3 %
2008: 5,2 %
Ifølge SSB vokste den norske økonomien med 2,3 % i 2006 og 3,1 prosent i 2007.
Uflaks?
NB: Dette er ikke tall jeg følger meg veldig sikker på (kanskje burde veksten i norsk økonomi sammenliknes med OECD eller EU), men mekanismen er uansett spennende.
Innlegg
7 kommentarer:
De amerikanske betraktningene om hvor irrasjonell stemmegiving er lar seg ikke oversette til norske forhold direkte. Hvis du vurderer å stemme på et av de mindre partiene (de som ender opp med å bare bruke de laveste divisorene i Lague-systemet), vil du som oftest ende opp med en "sannsynlighet for å påvirke" -- forstått som én over gjennomsnittlig antall stemmer til en mandatsgrense -- på godt over en promille.
Så kan det argumenteres for at forskjellen mellom partiene er så liten at en tusendedels gange ingenting likevel blir ingenting. Men stemmegiving har andre rasjonalitetsbegrunnelser som kan redde et valg der du har en promille sjans til å påvirke (men ikke et valg der du har en tusendedels promille): f.eks. muligheten til å skryte av at du har stemt, muligheten til å bytte ut dagens joggetur med en gåtur til stemmelokalet, muligheten til å ta litt fri fra jobben og stemme i stedet, muligheten til å få litt sol på kroppen osv.
Norske velgere trenger derfor ikke å være irrasjonelle. Kostnaden ved stemmegiving er tross alt veldig lav.
Btw: Flaks/uflaks-betraktningen blir jo helt sinnsyk, og det er vel kanskje også poenget ditt å vise det. Det er selvsagt lettere å vokse fra kinesisk levestandard og opp ti prosent enn fra norsk levestandard og opp tre. Det er derfor langt fra åpenbart at norske politikere skal dømmes ut fra verdens trend-BNP.
Takk for kommentar!
Sant nok at norske velgere har større sannsynlighet for å påvirke utfallet, men personlig synes jeg rasjonalitetsbegrepet blir ganske utvannet når det brukes om individuell stemmegiving. Rasjonalitet/egeninteresse er bare én av drivkreftene bak våre handlinger, og kan dermed ikke forklare alt vi gjør.
Og ja: å sammenlikne verdens (inkl. kinesisk) vekst med norsk vekst, for så å vurdere norske politikeres sjanse for gjenvalg er smått absurd.
Likevel: hvis man kan sammenlikne mange land og mange parlamentsvalg for å se f eks om regjeringer som har håndtert finanskrisen relativt godt har større sjanse for gjenvalg - da tror jeg vi er inne på noe. Da kan man i det minste beskrive en generell trend.
Dette er moro. Jeg har muligens fått nytt favorittsitat. Oppgaven min handler jo om den andresiden, ettersom det ikke er rasjonelt å stemme og folk ikke vet hva de stemmer på kan man argumentere at hovedforutsetningen i master oppgaven min, at velgerne er opplyste og krever en minsteinnsats fra sine politikere, ikke gjelder.
Keep up the good work.
Takktakk! :)
Det er et flott sitat.
Nja, som Sigve er inne på, er ikke oddsen for å gi den avgjørende stemmen 1/N i vårt valgsystem.
Men viktigere: Palfrey & Rosenthal (1983: "A strategic calculus of voting", Public Choice, 41: 7-53), viste hvordan likevekten kunne være fullt velgeroppmøte dersom det er to blokker, og to like store grupper velgere. Hvis alle møtte opp, eller alle ble hjemme, ville valgutfallet bli avgjort ved loddtrekning. På grunn av kostnadene ved stemmegivning (som faktisk er høyere enn slitte skosåler: Aftenposten meldte om 25% økning i bilskader på valgdagen i 2005), vil velgerne foretrekke å sitte hjemme og se "sitt" parti vinne, dernest ville de foretrekke å sitte hjemme og ha loddtrekning fremfor å gå og stemme og ha loddtrekning, og aller minst gå og stemme og tape.
Men: hvis velgerne får inntrykk av at det blir et tett løp, vil de foretrekke å gå og stemme og ha loddtrekning enn å sitte hjemme og tape. Man får da et fangens dilemma der likevekten er full valgdeltakelse med loddtrekning, hvilket er det nest mest foretrukne alternativet for begge gruppene.
Eksempelet forutsetter full informasjon og nøyaktig like store grupper av velgere som er delt mellom to blokker. Men man kan overføre ressonementet til flere partier, ulik distribusjon av velgere, og skjult eller kostbar informasjon:
I en slik situasjon vil det partiet som har lavest grad av lojalitet fra forrige valg også ha det største mobiliseringspotensialet, og derfor mest å vinne på å få valget til å fremstå som et tett løp med store konsekvenser, mens det partiet som har høyest lojalitet og det minste mobiliseringspotensialet kan være tjent med å fremstille valget som et garantert valgskred med små konsekvenser for de ikke-mobiliserte. Selv med risiko for å demobilisere noen av sine egne velgere, kan dette være tjenlig for fullmobiliserte parti.
Til sist vil jeg legge til at en stemme for opposisjonsparti har "mer" nytte en en stemme for regjeringsparti. En stemme til et regjeringsparti er først og fremst en stemme på regjeringen, og kan ikke i særlig meningsfull grad ses som en stemme MOT opposisjonen. En stemme for opposisjonen, derimot, fungerer både som en stemme for det konkrete parti, OG som en proteststemme mot regjeringen. Kostnadene ved å stemme er de samme, men nytteverdien er forskjellig. Derfor antar jeg at opposisjonsparti lettere kan mobilisere velgere enn det regjeringsparti kan, til tross for (eller kanskje på grunn av?) at velgerne nødvendigvis har mer informasjon om konsekvensene av regjeringspartienes politikk enn av opposisjonspartienes.
Som jeg sa på møtet til Nordic Political Science Association i august i fjor, så bør regjeringsparti med lav lojalitet være de som jobber hardest for å mobilisere velgerne. Hva ser vi?
SVs opp-av-sofaen-kampanje!
Takk for kommentaren!
Dette er artig. Jeg gikk nettopp tilbake til en semesteroppgave jeg skrev i faget Core Concepts of Political Economy i fjor (lagt ut som nytt blogginnlegg), der Downs var på leselisten. Han skrev noe sånn som at "theories should be judged not on the improbability of their assumptions but on the accuracy of their predictions."
Men helt ærlig så har jeg litt problemer med å godta dette. Palfrey & Rosenthal-argumentet ser for meg ut som et godt eksempel på at virkelighetsfjern teori faktisk kan forklare politisk atferd. Utgangspunktet er en utrolig forenklet modell, som likevel kan brukes til å forklare f eks SVs opp-av-sofaen-kampanje. Men hvis det er rasjonalitet som skal være forklaringsmekanismen: mener vi virkelig at velgerne kalkulerer slik som public choice-teorien forutsetter? AT (SV-)velgerne rasjonelt kalkulerer om de skal benytte stemmeretten eller ikke?
Legg inn en kommentar