Bistandsbokbonanza

Her er et forsøk på å oppsummere noen bøker om bistand:

Jeffrey Sachs (The end of poverty) er den store optimisten. Han er også blitt bestevenn med Bono. Sachs mener at vi kan avskaffe fattigdommen ved å øke bistanden, og at bistanden kan hjelpe de fattigste landene å oppnå vedvarende økonomisk vekst. Tror på politiske og teknokratiske løsninger. Oppsummerende forelesning her.

Fra boka (s. 108): Successful change requires a combination of technocratic knowledge, bold political leadership and broad social participation.

William Easterly er den rabiate kritikeren (bloggen hans er verdt å følge). I White Man's Burden operer han med et skille mellom Planners (tradisjonelle bistandsmiljøer som deler Sachs' grunnleggende tillitt til styring og planlegging) og Searchers (mer markedslogikk, mye etter logikken til Karl Popper om Utopian social engineering vs. piecemeal social engineering, The Open Society and Its Enemies).

Paul Collier (The Bottom Billion) framstår som et slags kompromiss mellom Sachs og Easterly, selv om han ikke vil vedgå det selv. Han presenterer fire poverty traps (conflict, natural resources, land-locked with bad neighbors, bad governance) og presierer at det ikke finnes én løsning for alle.

Collier er mer nyansert enn Sachs og Easterly, og dermed vanskeligere å kritisere. Men han er fryktelig glad i tall, og stoler på at statistikk kan gi en nøktern beskrivelse av verden. Dette kan bli ubehagelig, f eks når han argumenterer for nytte-kostnads-analyse av militær intervensjon i fattige land. Han har vært på EconTalk to ganger: Bottom Billion og Democracy and Violence.

Joseph Stiglitz (Globalization and Its Discontents og Making Globalization Work) angriper nyliberalismen, representert ved Verdensbanken og IMF. Han mener at disse institusjonene, som opprinnelig var trygge, gode, Keynesianske institusjoner, er blitt overtatt av nyliberal ideologi. Metodene man utviklet for å håndtere økonomien i Latin-Amerika på 1980-tallet (liberalisering av kapitalmarkeder) ble gjort allmenngyldige. Det burde de ikke ha vært.

Erik Reinert (Global økonomi: hvordan de rike ble rike og hvorfor fattige blir fattigere) kritiserer nyliberalismen på noe av det samme grunnlaget. (NB: For litt balanse, sjekk Kalle Moenes anmeldelse av boka). Reinert, og hans Other Canon-kollega Ha-Joon Chang i Bad Samaritans, argumenterer blant annet for at troen på frihandel bygger på en stor misforståelse. Industrialiseringen av Vesten (med Storbritannia og USA som prakteksemplene) er produktet av en aktiv, intervensjonistisk, proteksjonistisk stat.

Relatert til dette: John Nye (les artikkel eller hør podkast fra EconTalk) har påpekt at eksemplene David Ricardo brukte for å forklare teorien om komparative fortrinn (britisk ull mot portugisisk vin) er litt spesielle. Verken britisk tekstilindustri eller portugisisk vinproduksjon ble lønnsom eller produktiv uten aktiv statlig inngripen: Portugals fortrinn i vineksport var mye en konsekvens av at (mye bedre) franske viner var pålagt enorme tollsatser ved import til Storbritannia. Britisk tekstilindustri ble altså kun konkurransedyktig gjennom voldsom proteksjonisme.

Til slutt: Amartya Sens Development as Freedom ligger an til å bli en favoritt. Han argumenterer for at man må se på utvikling som mer enn økonomisk vekst, og legger vekt på at utvikling må forsterke menneskets frihet. Mer om Sen senere. Inntil videre bør man sjekke ut forelesningen han holdt ved LSE i sommer om The Idea of Justice.