Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem?

Hva vil det si å være underpriviligert? Hvem i samfunnet er dårligst stilt? Og hva kan gjøres for å hjelpe dem? Det er spørsmålene som Jonathan Wolff og Avner De-Shalit forsøker å besvare i boka Disadvantage (2007).

Boka er en anvendelse og videreutvikling av Sen og Nussbaums capabilities approach, hvor utgangspunktet er at menneskelig utvikling er et altfor komplisert begrep til å kunne oppsummeres i enkle mål som BNP eller personlig inntekt. Hele prosjektet handler om å definere kapabilitetene (beklager, jeg kommer ikke på noen bedre oversettelse) som folk trenger for å leve gode liv. En god oppsummeringer av prosjektet finnes for eksempel i Martha Nussbaums Creating Capabilities, eller i denne artikkelen av Ingrid Robeyns.

Wolff og De-Shalit trekker på de ti kapabilitetene som Nussbaum har definert i en tidligere bok (Life, Bodily health, Bodily integrity, Sense, imagination and thought, Emotions, Practical Reasons, Affiliation, Other species, Play, og Control over one's environment) og gjør noen små justeringer. Blant annet legger de til at det ikke er nok å besitte disse kapabilitetene, men at man også være utenfor risiko av å miste dem. De har dessuten en interessant diskusjon om at muligheten til å få leve innenfor loven bør telle som en kapabilitet.

En annen av nyvinningene ved Disadvantage ligger i at forfatterne har intervjuet folk fra vanskeligstilte grupper - og yrkesgrupper som arbeider for og med dem - for å finne ut om Nussbaums teori gir en god beskrivelse av verden slik de opplever den. Et ganske sympatisk trekk, spør du meg. Det viser seg for eksempel at folk ikke legger så stor vekt på menneskets tilknytning til andre arter - en god påminner om at en del rettferdighetsteori raskt kan bli virkelighetsfjernt.

Men i det store og det hele: når folk blir spurt om hva som skal til for å leve et godt liv, ligger svarene tett opptil de som foreslås av capabilities-prosjektet. Altså: å være underpriviligert innebærer å mangle kapabilitetene for å leve et godt liv.

Wolff og De-Shalit går videre. Når vi skal rangere folk etter hvilke kapabiliter de har og ikke har, møter vi på litt av det samme problemet som i poenggivningen i moderne tikamp; prestasjoner i de forskjellige kategoriene kan ikke sammenliknes sånn helt uten videre. Det er her den klassiske oppfatningen om utility kommer til kort: det finnes ikke noe enkeltkriterium å bedømme folks livskvalitet etter .

Og viktigere: folk som er underpriviligert målt etter én av kapabilitetene, kan ikke løftes opp på et anstendig nivå ved hjelp av store økninger av andre kapabiliteter. Kapabilitetene kan ikke veksles inn i hverandre.

De som er aller dårligst i et samfunn må derfor være de som mangler flere av kapabilitetene samtidig.

Til slutt: det finnes selvforsterkende mekanismer som gjør at en reduksjon (eller økning) i en av kapabilitetene smitter over på andre. De viktigste begrepene å ta med seg fra denne boka er derfor corrosive disadvantages og fertile functionings: selvforsterkende sett av kapabiliteter som gjør det enten vanskeligere eller lettere å leve et godt liv. Wolff og De-Shalit trekker fram utdanning og sosiale nettverk som spesielt viktige.

For å hjelpe dem som er dårligst stilt, må vi altså forsøke å motarbeide at manglende kapabiliteter smitter over på hverandre, og styrke de kapabilitetene som har positive ringvirkninger.

Sjekk for øvrig Wolff presentere boka på Philosophy Bites.

Når vinner fakta?

Charles Murrays nye bok, Coming Apart, får mye oppmerksomhet for tiden. Og ikke alle like imponerte. 

David Frum siterer (i en svært så kritisk bokanmeldelse som jeg ikke har orket å lese ferdig) et avsnitt fra boka: 

Data can bear on policy issues, but many of our opinions about policy are grounded on premises about the nature of human life and human society that are beyond the reach of data. Try to think of any new data that would change your position on abortion, the death penalty, legalization of marijuana, same-sex marriage or the inheritance tax. If you cannot, you are not necessarily being unreasonable.

Frum selv mener tvert imot at dette gjør Murray til en veldig unreasonable person. Will Wilkinson svarer på The Economist med å si at han selv aldri ville finne på å ikke la seg overbevise av nye fakta (og gir oss samtidig denne godbiten; I'm so pro [same-sex marriage], I almost wish I were gay so I could have one). 

Kanskje har Wilkinson og Frum rett når de beskriver seg selv på denne måten. Kanskje er de mottakelige for gode motargumenter (selv om varsellampene burde lyse når Wilkinson og Frum, som jeg tipper har tenkt nokså på saken, for eksempel er uenige om hva fakta sier om legalisering av marijuana).

Jeg er ikke like optimistisk. Hvem tror du det er flest av her i verden: mennesker som er villige til å la seg overtale av det beste argumentet, eller mennesker som fnyser av sine meningsmotstandere? 

Jeg tipper det er flest av de siste (men jeg kan ta feil).

Sjekk for øvrig Jennifer Schuesslers artikkel om Murrays bok i New York Times.

Ulikhet og mobilitet i USA

Alan Kruegers tale om inntektsforskjeller og mobilitet i USA skaper debatt. Det store poenget: ikke bare er inntektsforskjellene høyere i USA enn i mange andre OECD-land (ingen bombe), men den intergenerasjonelle mobiliteten er lavere (ikke det man kunne vente seg fra Mulighetenes land).

Altså: forskjellene mellom fattige og rike er store, og de går i arv generasjon etter generasjon. Det krangles naturligvis en del om tallene, men det er gode grunner til å tro at de beskriver virkeligheten ganske nøyaktig. Sjekk for eksempel Justin Wolfers oppsummering på Freakonomics (via Brad De Long) eller Miles Corak.

Jeg synes det er to viktige ting å ta med seg fra denne debatten:

1: Den amerikanske modellen er moden for reform.

2: Vi nekter å la oss overbevise av fakta som ikke stemmer overens med våre politiske overbevisninger. De som tror dette bare gjelder for amerikanske økonomibloggere må skjerpe seg. Det gjelder oss alle (ja, det betyr deg og meg). Denne gangen var det flaks for meg; jeg tror at lave inntektsforskjeller er bra for samfunnet, og tallene fra Kruegers tale stemmer overens med mine politiske preferanser. Men det betyr ikke at vi behøver å sluke hele Spirit Level av den grunn.

For once, the rich white man is in control

Som den superrike Mr. Burns sier, i Simpsons-filmen:

So, you want some of my electricity, do you? Well, for once, the rich, white man is in control.

Herlig.

Og apropos rike folk: Robert Frank, forfatter av boka Richistan (2007) og WSJ-bloggen The Wealth Report, er ute med ny bok om den beryktede øverste prosenten i inntektsfordelingen: The High-Beta Rich. Siden starten av 1980-årene, mener Frank, har det skjedd et skifte i hvordan det er å være rik i USA; menneskene i den øverste prosenten opplever stadig større svingninger i inntektene sine. Der det tidligere var middelklassen som opplevde størst variasjon inntektene (størst beta), har finansialisering, globalisering og forskjellige politiske avgjørelser gitt oss en økonomi hvor inntektene på toppen varierer mer enn gjennomsnittsinntekten.

Frank har besøkt og intervjuet de superrike, og med denne boka forsøker han å forklare deres verden for resten av oss.

Aller først: boka - som bloggen - er veldig underholdende. Frank har et øye for gode historier, og han skriver godt. Men det viktigste med denne boka, og innfallsvinkelen til Frank, er måten denne boka skiller seg fra mange andre bøker om økonomisk ulikhet. Frank forsøker å forstå, og han gir oss en mulighet til å føle empati med de rike. Som når han skriver om mannen som bygde USAs største enebolig :

“We couldn’t pay it off, so we had to sell it,” David says. He says he realizes now that maybe Versailles was a bad idea. Maybe, he says, he shouldn’t have tried to build the largest home in America while he had $1 billion in debt. And he admits that his self-confidence, his feelings of financial invincibility, and the huge amounts of money he was making and spending may have blinded him to the risks of a fall in housing prices, lending, and credit.

Selvinnsikt, men litt for sent. I grunn ganske menneskelig.

Jeg har så langt ikke lest Mimir Kristjanssons De superrike, men ut fra omtalen er det nettopp viljen til empati det skorter på i denne boka. Ikke at jeg ikke kan forstå Kristjanssons frustrasjon over rikfolk (særlig dem som prøver å påstå at formuene deres er bygget av dem selv fullstendig på egen hånd - jeg er fristet til å si: it takes a village). Men jeg synes likevel det alltid er bedre å begynne med empati.

Og apropos rikdom: verdensborgere her i Norge gjør lurt i å reflektere litt over budskapet fra Branko Milanovics flotte, lille bok om globale inntektsforskjeller: fattigdom i Norden har lite med global fattigdom å gjøre. Jeg har skrevet om denne boka tidligere.

Vi kan - eller bør? - ikke diskutere inntektsforskjeller her i landet uten å samtidig se til Europa, og til verden. Toppen av inntektstoppen, det er oss. Solidaritet som stanser ved svenskegrensen (eller Gibraltar for den saks skyld) er ikke mye til solidaritet.

Men det er en avsporing akkurat nå, tilbake til saken: Det er mange gode grunner til å være interessert i å forstå hva som driver de superrike. Les for eksempel Hacker og Piersons Winner-Take-All Politics; de rike (i USA) har uproporsjonalt mye politisk makt. De preger offentlig politikk mer enn andre borgere gjør.

Og skriveriene til Robert Frank er nyttige for å lære mer om livene til de superrike.

Hvor kommer fremmedfrykten fra? Fra verdensøkonomien?

Jeg har begynt å lese denne: Living Together - Combining diversity and freedom in 21st century Europe. Dette er rapporten som Joschka Fischer og resten av "vismannsgruppen" har skrevet på oppdrag fra Europarådet. Temaet er fremmedfrykt i Europa. Den ble utgitt i april. Nokså aktuell idag.

Utgangspunktet for rapporten er at viktige europeiske verdier kan være truet, og gruppa peker på trusler mot disse fra flere hold; intoleransen og fremmedfiendtligheten vokser, ytringsfriheten utfordres av et krav om "religionsfrihet" (Muhammedkarikaturene), og mistenkeliggjøringen og kriminaliseringen av asylsøkere og papirløse gjør at deler av befolkningen mangler rettigheter. Det er et nokså nyansert argument, og mye mer interessant enn man kunne frykte fra en sånn type rapport.

Jeg vil skrive mer om ideene herfra etter hvert, men idag er vil jeg begynne med noe jeg ser på som en blindvei. Her er sitatet jeg reagerte på (side 27 i PDFen):

Europeans are also well aware– because politicians, economic pundits and the media are constantly telling them – that their position in the world pecking order is slipping, as emerging economies, especially in East and South Asia, recover much faster from the crisis than the already industrialised world, competing successfully for export markets and attracting investment from employers who sometimes close factories in Europe while opening new ones in the “global south”. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. They know that their society is aging, and that their education system is less and less competitive on the world market. And they are more aware than people in most other parts of the world that their current way of life may not be sustainable, because they are consuming nonrenewable resources and risking catastrophic climate change.

Sorry, men dette har jeg vanskelig for å tro. Hvem i alle dager går til valglokalet og sipper over Europas relative maktreduksjon i den globale økonomien? Ikke at slike trender ikke er viktige i en eller annen objektiv betydning av ordet, men jeg tror de spiller en marginal rolle i folks opplevelse av hverdagen.

Poenget er dette: jeg tror vi må se til andre - og langt mer ubehagelige - kilder enn økonomisk egeninteresse for å forklare fremmedfrykt og innvandrerskepsis i Europa. Disse andre kildene virker å bli lagt mer vekt på utover i rapporten, så siste ord er ikke sagt.

Mer om rapporten (inkludert videoer osv) finner du forresten hos Europarådet.

Ulikhetene som teller

Verdensbankøkonomen Branko Milanovic har skrevet boka The Haves and the Have-Nots, om økonomiske forskjeller. Den består av tre deler, om tre typer økonomiske forskjeller: én om ulikhet innad i stater, én om ulikhet mellom stater, og én om ulikhet mellom mennesker på tvers av stater. Hver av disse delene består av et lengre innledende teoriessay og en serie av kortere artikler/vignetter. Du kan høre Milanovic presentere boka hos RSA her, og mer av forskningen hans finnes på Verdensbankens hjemmesider.

Det er et godt format han har valgt, og vignettene gir plass til en del temaer vi ikke vanligvis forbinder med Washington-økonomer; Hvor stor var inntektsforskjellen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom, og hvordan ville det samme forholdet vært idag? Var keiser Nero rikere enn Bill Gates? Hvorfor bryr ikke John  Rawls seg om økonomiske forskjeller mellom innbyggere i forskjellige land?

Vignettene er underholdende og lettleste, men det er alvor her også. Det store poenget å ta med seg fra Milanovic er at global økonomisk ulikhet idag først og fremst er et spørsmål om fødested. Heldige, rike mennesker blir født i rike land til rike foreldre, mens uheldige mennesker født i fattige land kan være så driftige de bare vil. I global sammenheng vil de likevel forbli fattige. Det setter jo ens eget liv i perspektiv. Man kan bli aktivist av mindre.

En av illustrasjonene på dette finnes i en graf som viser kjøpekraftjusterte inntektsforskjeller innad og mellom land (fra side 116 i boka, hentet fra Economix via Marginal revolution):

Altså: på x-aksen er hvert lands befolkning delt inn i tjuedeler (fra fattigste til rikeste 5 prosent innen landet), mens y-aksen viser denne gruppas plassering i den globale inntektsfordelingen. Ifølge disse tallene er for eksempel at de fattigste 5 prosent i USA er rikere enn de rikeste 5 prosent i India. Legg også merke til hvordan innbyggerne i Brasil dekker så å si hele spennet i den globale skalaen.

Den åpenbare protesten på dette er at inntekt ikke er det eneste som er viktig, og at folk kan være deprivert også i rike samfunn. Altså: selv om de fattigste i USA har større kjøpekraft enn selv de rikeste i India, lever de ikke nødvendigvis bedre liv. Referansen her går til Amartya Sens Development as Freedom. Chris Bertram går Milanovics ordbruk i sømmene på Crooked Timber:

Well I won’t quibble with the “more purchasing power” point, but “better lives” is really pretty dubious, since we know that by many objective measures poor black men in the US do worse than even some poor people in India.

Likevel er det verdt å dvele ved det Milanovic skriver om mønsteret i økonomiske forskjeller i dag. Rundt tidspunktet da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifestet forandret dette seg ganske dramatisk; i før-industriell tid var forskjellene innad i land stort sett overlappende (fattige i Europa var ikke så mye rikere enn fattige i andre verdensdeler, og det ga mening å oppfordre arbeidere i alle land til å forene seg). Men i vår tid drives global ulikhet av forskjeller mellom rike og fattige land, og rikdom og fattigdom handler mer om statsborgerskap og mindre om klasse.

Jeg har lagt ut flere sitater på denne siden, men apropos forskjeller mellom land har Milanovic noe å si om EU:

In the United States, inequality is a matter of individuals; in the European Union, it is a matter of countries. Consequently, the policies to address inequality and poverty must be different, too. In the United States, social policies must target poor individuals regardless of where they live; in the European Union, social policies (called “cohesion” policies) must target poor countries (or regions like the Mezzogiorno in Italy) because they contain a disproportionate number of poor people.

Det kan minne oss om hva som burde være norsk venstresides sterkeste argument for EU.

Milanovic skriver dessuten godt om hva migrasjon har å gjøre med økonomisk ulikhet. Også dette er høyst relevant for euroepere. Et sitat:

These people who try to leave their countries of birth for the uncertain pleasures of Europe are not only poor; they do not see any future, any place for themselves, in their own societies. Their desperate bids to reach Europe are silent accusations leveled against the governments that are unable to provide any social and economic perspective to the growing multitudes of the young. They are also an indictment of the economic failure of Arab and sub-Saharan Africa, a testimony to the increasing income gap between the two shores of the Mediterranean.

Migrasjon, utvikling og globale økonomiske forskjeller er egentlig samme sak.

Det er en engasjerende bok, og den reiser noen viktige spørsmål om global ulikhet; hvor mye ulikhet skal vi tolerere, og hvor langt skal vi gå i å bekjempe den? I diskusjonen hos RSA (ca 27 minutter ut i lydfilen) spør Milanovic:

Can we justify intergenererational transmission of collectively acquired wealth? Can we justify that the collectivity, which is citizens of Britain or citizens of France, intergenerationally transmit wealth to their descendants?

Og det er jo et betimelig spørsmål, kanskje særlig for innbyggere i Detta Landet. Vi befinner oss på toppen av den globale inntektsfordelingen, og det er ikke vår fortjeneste. Det føles ikke rettferdig.

Fengslingsstaten vs. velferdsstaten

Jeg kom over denne artikkelen av Vesla Weaver via en episode av Bloggingheads: Political Consequences of the Carceral State.

Argumentet likner på noe vi har hørt før - blant annet fra Bruce Western, som jeg har blogget om tidligere - og handler om hvordan fengselsvesenet er blitt den synligste delen av statsapparatet i dagliglivet til mange amerikanere. Det er dyster lesning.

Det store poenget til Weaver: borgerne som møter straffesystemet oftere enn de møter andre deler av statsapparatet vil få redusert tillit til staten, og bli mer marginaliserte samfunnsborgere. Hun mener dessuten at kausaliteten går fra kontakt med straffesystemet - og ikke personlighetstrekk eller kriminell atferd i seg selv - til redusert  politisk engasjement. Og hun presenterer data som støtter dette.

Her er et sitat som reiser noen spennende spørsmål:

Several scholars have suggested that political models of participation should take account not only of the resources that citizens possess, but also the ways in which encounters with “street-level” bureaucrats can inform citizens’ understanding of the goals and nature of government (Lawless and Fox 2001; Lipsky 1980; Soss 1999, 2005). In short, citizens learn about their government through their interactions with it. Moreover, contact with one part of government can form a “bridge” to percep- tions of other aspects of the state. In his interviews of welfare recipients, Joe Soss (2005, 309) found that clients saw government as “one big system,” often not distinguishing their views about welfare caseworkers from attitudes toward other government officials and bodies: “experiences at the welfare agency come to be understood as an instructive and representative example of their broader relationship with government as a whole.”

Jeg lurer på: hvordan er forholdene i Norge? Hvordan påvirker vår justispolitikk det politiske engasjementet til dem som er i kontakt med straffesystemet? Og hva har egentlig størst negativ effekt på politisk engasjement: kontakt med velferdsordningene eller kontakt med straffesystemet? Det hadde vært artig å lese noe om.

Alt dette får meg forresten til å tenke på noen av forskjellene mellom norsk og amerikansk kriminalitet (og statsapparat) som jeg har skrevet om tidligere. 

Og jeg tror jeg kommer til å sjekke innom publikasjonssiden til Weaver senere.

Hvorfor vinnerne vinner

Her kommer noen tanker om Winner-Take-All Politics, Jacob Hacker og Paul Piersons bok om inntektsforskjeller i USA. Det store spørsmålet: når inntektsforskjellene har steget så dramatisk som de har gjort i USA siden 1970-tallet, hvorfor har ikke velgerne etterspurt mer redistribusjon?

Det er to poeng som er spesielt viktige å ta med seg fra denne boka:

Først: Hacker og Pierson skriver mye om det de kaller drift; en prosess hvor lovverket slutter å være i takt med virkeligheten, fordi sosiale og økonomiske forhold endrer seg fra slik de var på tidspunktet et marked opprinnelig ble regulert. Resultatene som følger av denne utakten (tenk på finansielle innovasjoner, økt bruk av opsjoner, osv) blir ofte feiltolket som naturlige - "dette er jo bare markedskreftene i spill!" - men Hacker og Pierson påpeker at markeder for alle praktiske formål alltid skapes av reguleringer. Når sosiale og økonomiske omstendigheter forandrer seg, blir markeder og reguleringer i utakt.  Reguleringer må derfor jevnlig revideres.

(En viktig forutsetning for dette: markeder er ikke naturlige - de er alltid skapt av politikk. Den klassiske henvisningen her er til Karl Polanyis The Great Transformation)

Det andre poenget er kanskje enda viktigere: vår egen Stein Rokkan hadde rett da han sa at "stemmer teller, ressurser avgjør." Både journalister, kommentatorer, og politiske økonomer starter ofte sine analyser med å se på velgeratferd. Dette gjelder for Meltzer-Richards (hvis medianvelgeren tjener så-og-så mye mindre enn gjennomsnittet, hvor mye redistribusjon vil han da etterspørre?) like mye som det gjelder Thomas Frank (hvis folk flest i Kansas lider under Republikanernes økonomiske politikk, hvorfor stemmer de likevel republikansk?). Men dette fanger ikke opp det viktigste i (den amerikanske) politikken, mener Hacker og Pierson.

Heller enn å fokusere på valgkanalen, ser de derfor på hvordan interessegrupper påvirker praktisk politikkutforming. Poenget: politiske utfall blir mer formet av interessegruppers daglige lobbyvirksomhet enn av velgernes stemmesedler hvert valgår. Og siden 1970-tallet har interessegruppene som etterspør mindre redistribusjon blitt betraktelig sterkere enn sine motstandere.

Ulikhet og politikk (igjen)

Boka Winner-Take-All Politics av Jacob Hacker og Paul Pierson har fått mye oppmerksomhet, og gjør seg fortjent til en plass (nesten) helt øverst på leselisten. Spørsmålet den tar for seg er om økonomisk ulikhet er et politisk valg. Svaret: økonomiske forskjeller er resultatet av politiske prosesser (og da er politikkutforming viktigere enn stemmegivning og valgresultater).

Anmeldelsene er gode. Henry Farrell mener denne boka har potensiale til å "transform American public arguments about politics and policymaking". Hele anmeldelsen er verdt å lese, men her er det aller viktigste:

Hacker and Pierson argue that too many books on US politics focus on the electoral circus. Instead, they should be focusing on the politics of policy-setting. Government is important, after all, because it makes policy decisions which affect people’s lives. (...)

And to understand the actual processes of policy-making, we need to understand institutions. Institutions make it more or less easy to get policy through the system, by shaping veto points. If one wants to explain why inequality happens, one needs to look not only at the decisions which are made, but the decisions which are not made, because they are successfully opposed by parties or interest groups. Institutional rules provide actors with opportunities both to try and get policies that they want through the system and to stymie policies that they do not want to see enacted. Most obviously in the current administration, the existence of the filibuster supermajority requirement, and the willingness of the Republican party to use it for every significant piece of legislation that it can be applied to means that we are seeing policy change through “drift.” Over time, policies become increasingly disconnected from their original purposes, or actors find loopholes or ambiguities through which they can subvert the intention of a policy (for example – the favorable tax regime under which hedge fund managers are able to treat their income at a low tax rate). If it is impossible to rectify policies to deal with these problems, then drift leads to policy change – Hacker and Pierson suggest that it is one of the most important forms of such change in the US. 

Farrell er kanskje ikke fullstendig nøytral, men til og med anmelderen i The Economist kaller dette en "pretty good book."

Den åpenbare protesten mot dette argumentet er den samme som med alle bøker om økonomisk ulikhet: både leserne forfatterne og leserne har bestemt seg for konklusjonen lenge før de ser på dataene. Debatten om Wilkinson og Picketts The Spirit Level foregikk på akkurat samme måten. Det er god grunn til å spørre om noen noensinne har latt seg overbevise av empiriske data - en kritikk som definitivt bør rettes mot begge leire.

Men nettopp derfor er det viktig å ta hele argumentet på alvor. Dette handler nemlig ikke om noe så enkelt som hvor høyt skattenivå velgerne ønsker seg - det er nemlig ikke slik politikk utformes. Den enkleste modellen i politisk økonomi, ideen om at medianvelgeren er avgjørende for fordelingspolitikken (tydeligst forklart i Meltzer-Richards-modellen), fanger ikke opp det viktigste i politikkutforming slik den foregår i den virkelige verden.

Og alt dette er jeg altså frekk nok til å skrive uten å ha lest annet enn anmeldelser av boka. Skamme seg.

På tide å slutte å skrive, og begynne å lese.


Relatert stoff:
Ulikhetsindeksene fra Picketty og Saez (som også fortjener oppmerksomhet når vi ser etter forklaringer på finanskriser) er viktige for alle som fremmer dette argumentet. Du finner dataene og figurer her (.xls).

Paul Krugman har kommet til samme konklusjon (og brukt dataene fra Picketty og Saez) i sin Conscience of a Liberal. Cato-instituttets Brink Lindsey er - ikke overraskende - uenig, og kaller hele forklaringen for Krugman's Nostalgianomics.

Larry Bartels Unequal Democracy, virker å være i samme gate. En lang samling med bloggposter om boka er tilgjengelig hos The Monkey Cage.

Tyler Cowen hadde en god bloggpost om økonomisk ulikhet idag, basert på en lengre artikkel i The American Interest. Ezra Klein har oppsummert et artig poeng derfra på sin blogg i dag; hva Washington Wizards kan forklare om finanskrisen.

Til slutt, in all modesty: jeg skrev en oppgave om dette i fjor, som jeg i grunn er ganske fornøyd med. Hele oppgaven finnes her, og jeg har oppsummert den i et tidligere blogginnlegg.

Kriminalitet og ulikhet

I Punishment and Inequality in America beskriver sosiologen Bruce Western hvordan rettssystemet i USA disproporsjonalt rammer minoritetene. Denne tabellen sammenlikner graden av fagforeningsmedlemskap, mottak av velferdsgoder og andre sosiale programmer, samt fengslingsgraden blant ulike grupper menn i USA:

Poenget (eller hvertfall ett av poengene) til Western er at fengselssystemet er den mest framtredende offentlige institusjonen i livene til minoriteter i USA. Jeg synes det virket litt dumt og platt da jeg leste noe Loïc Wacquant har skrevet om det samme fra et europeisk perspektiv, men det er virkelig en ekkel, ekkel ting å tenke på.

Western presenterer dessuten statistikk som sier at den reelle kriminaliteten i USA ikke har økt. 

Og attpåtil: fengslede personer inngår ikke i arbeidsmarkedsstatistikken. Det vil si at synkende arbeidsledighetstall kan være en delvis konsekvens av økte fengslingsrater, og man kan ha en stor skjult arbeidsløshet. Med andre ord: folk som ellers ville bli talt som arbeidsløse telles ikke, fordi de sitter i fengsel. Dette bildet er særlig slående for minoriteter. Her er en framstilling av arbeidsløshet blant menn av ulik etnisitet, inkludert fengslede:

Jeg har ikke lest nok om dette til å sette det i en større kontekst, men jeg har lest nok til å bli opprørt. 

Relatert bloggpost: Politiet, tyven og uforutsette konsekvenser

Sjekk også: Mange av Bruce Westerns artikler er tilgjengelige på Harvards hjemmesider.

Ulikhet og bullshit

RSAs Matthew Taylor blogger idag under overskriften 'Policy based evidence making' om fordommer og forskning.

Taylor henviser til en bokanmeldelse av Richard Wilkinson og Kate Picketts The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always Do Better. Hovedpoenget i anmeldelsen er at Wilkinson og Pickett har så innmari lyst til å finne bevis for at økonomisk ulikhet er fælt, at de overdriver de statisitiske bevisene for argumentet. David Runciman skriver i anmeldelsen:

Wilkinson and Pickett are committed to evidence-based politics because they seem to feel that ideology has had its day.

Taylor viser også til paperet On bullshit in cultural policy practice and research av Eleonora Belfiore. Denne innnledende begrepsavklaringen alene er grunn til å lese videre:

The concept of ‘bullshit’, and related notions of ‘humbug’, ‘mumbo-jumbo’, ‘hot air’, ‘gobbledygook’,‘claptrap’ and ‘balderdash’ that have all been seen to dominate the modern public domain will be discussed in greater detail later.

Herlig.


Relatert: en gammel EconTalk-episode som så absolutt bør høres igjen: Roberts (and Hanson) on Truth.

Også relatert: en oppgave og bloggpost som spør om økonomiske forskjeller er resultatet av bevisste politiske valg.

Også relatert: blogginnlegg om polarisering blant bloggere.

Inntektsforskjeller på polecon.no

Jeg har lagt ut semesteroppgaven min om økonomisk ulikhet på polecon.no.

Du kan lese den her: Is inequality a political choice?

Mirror #1: Is inequality a political choice?

ABSTRACT:
Is economic inequality the result of conscious policy choices? Or are growing inequalities the inevitable by-product of international trade, economic growth, structural changes in the economy, demographic changes, or other factors outside the scope of politics? By examining the effects of non-political forces on government redistribution of income within 16 OECD countries in the 1980-2000 period, this paper concludes that although international trade appears to reduce redistribution, high degrees of unionization maintain a significant positive impact. Of the parameters included in this study unionization and international trade appears to have the strongest effects on government inequality reduction, statistically significant even when controlling for fixed country- and year effects (Linear Mixed Model analysis). However, the data is inconclusive with respect to government partisanship’s effect on redistribution, and indicates that minority governments tend to reduce inequalities significantly more than majority governments. The paper ends with a remark about the need to separate empirical and normative arguments in studies of economic inequality.

Er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg er nettopp ferdig med semesteroppgaven om inntektsforskjeller. Du kan lese hele her: Is inequality a political choice?

Her en slags oppsummering:

Utgangspunktet for oppgaven er Paul Krugmans bok Conscience of a Liberal, og Brink Lindseys (Cato-instituttet) kritikk av den. Korte historien: Krugman mener at staten fortsatt kan og bør motvirke økonomiske forskjeller, og Lindsey er uenig i begge deler. Siden dette er ment å være en akademisk tekst lar jeg det politiske bør ligge, og konsentrerer meg om det empiriske kan.

Spørsmålet er derfor om politikere fortsatt kan motvirke ulikhet. Finnes det faktorer utenfor politikernes herredømme som har begrenset muligheten til å drive en omfattende redistribusjonspolitikk, eller er økonomisk ulikhet et politisk valg?

Jeg konstentrerer meg om 16 OECD-land (Australia, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Irland, Italia, Japan, Nederland, Norge, Sveits, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Østerrike) i perioden 1980-2000. Ulikhet måles ved hjelp av den smått problematiske Gini-koeffisienten, som måler avvik fra fullstendig likhet.

Jeg har brukt tall fra Standardized World Income Inequality Dataset (SWIID) der verdiene varierer fra 0 (alle deler alt) til 100 (én tar alt). De er gode fordi de viser ulikheter både før (brutto) og etter (netto) skatter og overføringer. Differansen mellom disse er dermed resultatet av skatte- og omfordelingspolitikk.

Først: Ulikhetene i bruttoinntekt (grønn linje) har økt siden 1980, fra et gjennomsnitt på 39,3 til 44,8 i 2000, men ser ut til å ha blitt sterkt redusert av skatte- og omfordelingspolitikk. Ulikhetene i nettoinntekter (blå linje) har steget, men i betydelig lavere grad. Differansen har økt fra 13,3 til 16,8 (den nederste grafen).

I tillegg bruker jeg data om økonomiske og politiske forhold fra Comparative Political Dataset.

Så: ved hjelp av ganske vanlige regresjonsanlyser kan man sjekke hva slags effekt regjeringsparti har på reduksjon av ulikhet. Dette kontrolleres opp mot faktorer som andel av befolkningen over 65, fagforeningsgrad, utenrikshandel, de-industrialisering, arbeidsløshet, deltakelse i arbeidsmarkedet og økonomisk vekst har på omfordeling av inntekt.

Det er ikke alle faktorene som har noen særlig effekt. Likevel ser det ut til at:

- Utenrikshandel reduserer redistribusjonen

- Fagforeningsgrad øker redistribusjonen

- Høyrepartier ingen effekt på redistribusjon

- Mindretallsregjeringer øker redistribusjonen

Det spesielle er altså at høyreregjeringer ikke ser ut til å ha noen statistisk signifikant effekt på redistribusjon. Mindretallsregjeringer ser derimot ut til å ha en positiv effekt på redistribusjon. Mekanismen kan være den samme som Lars-Erik Borge og Jørn Rattsø har beskrevet for offentlige utgifter: mindretallsregjeringer har mindre politisk kapital til å motstå krav fra interessegrupper, og må derfor bruke mer penger for å forsøke å bli gjenvalgt.

Her må vi selvfølgelig legge inn et viktig forbehold: høyreregjeringer har ingen effekt på redistribusjon dersom vi kontrollerer for effekten av fagforeninger og utenrikshandel. Og dermed: hvis høyreregjeringer har noen effekt på hvor mye et land handler med utlandet, og/eller hvor stor andel av arbeiderne som er fagorganiserte (det vil si hvis effekten av fagorganisering eller utenrikshandel skjuler effekten fra regjeringspartiet) - da har regjeringspartiet også en effekt på redistribusjon.

Men fordi fagforeningsgrad og utenrikshandel forandrer seg forholdsvis lite fra år til år (eller innenfor en valgperiode, for den saks skyld) virker det ikke som regjeringsparti har veldig stor effekt på graden av redistribusjon. Redistribusjon ser altså ut til å være forholdsvis stabilt, og påvirkes også mye av krefter utenfor politikernes kontroll.

Og med dette lar jeg SPSS ta sommerferie.

Hvordan går det egentlig med den norske modellen?

Jeg har tatt med meg litt skolearbeid på påsketur, og sitter på hytta med oppgaven om inntektsforskjeller.

Hovedkonklusjonen så langt er at stater kan redusere økonomiske forskjeller. Stor grad av fagorganisering og store statlige velferdsutgifter ser ut til å ha en sterkere positiv effekt på omfordeling enn den negative effekten av internasjonal handel og de-industrialisering.

Når det gjelder velferdsordninger og utenrikshandel går man gjerne ut fra at globaliseringen fører til et race to the bottom i velferdspolitikk: jo mer internasjonal handel, jo mindre velferdsstat. Det er ikke helt riktig. Joda, større åpenhet for verdenshandelen ser ut til å gi større økonomiske forskjeller, men det fører samtidig til økt statlig velferdssatsing for å motvirke effekten av globaliseringen. Dermed får de det beste av to verdener: økonomisk vekst på grunn av handel og økonomisk likhet og trygghet på grunn av velferdsordningene. Dette er noe av det samme som Erling Barth og Kalle Moene har pekt på i en artikkel tidligere (Likhet og åpenhet):

De landene som kan høste de største gevinstene av globaliseringen er nettopp de landene som i utgangspunktet hadde de meste åpne økonomiene, og som derfor hadde lønnskoordinering og store velferdsstater – det vil si land som i utgangspunktet hadde levedyktige og egalitære frihandelsinstitusjoner.

Barth og Moene mener altså at de nordiske landene tjener på globaliseringen fordi de beholder sterke velferdsordninger. Og noe av det som skiller de nordiske landene fra resten av OECD er at fagforeningene (som gir jevnere inntektsfordeling) ikke har blitt svakere etterhvert som man har færre industriarbeidere.

Denne tabellen viser utviklingen i fagorganisering, sammen med andelen ansatte i landbruk, industri og servicesektoren i Norge siden 1960:

Selv om andelen industriarbeidere har sunket, har andelen fagorganiserte økt.

Og hvis fagforeninger minsker ulikhetene, og de lave ulikhetene er med på å gjøre Norden til vinnere i globaliseringen, skulle man jo tro at alt er i sin skjønneste orden.

Men kanskje er denne penslen for bred. Karen Helene Ulltveit-Moe og Victor Normann hadde en artikkel om Norge og globaliseringen i Samfunnsøkonomen i fjor (omtalt i Dag og Tid, les hele artikkelen her). Konklusjonen er ganske dyster:

vi omstiller i stor grad til passivitet. Våre sosiale ordninger legger til rette for rask tilpasning i, og av, enkeltbedrifter og næringer, men de oppmuntrer ikke til reallokering av arbeidskraft – bare til at vi tar vare på de som faller utenfor.

[...] En av grunnene til at så mye av industrinedbyggingen har ført til uføretrygding, er at den nye virksomheten som erstatter industri, for det meste har vokst frem andre steder enn der de gamle arbeidsplassene er blitt borte. Det gjelder særlig kunnskapsintensiv tjenesteytelse.

Jeg kommer ikke til å få plass til det siste her i oppgaven min, men dette er veldig interessant. Ifølge Normann og Ulltveit-Moe er det bare Oslo-regionen som tjener på globaliseringen, mens resten av landet ender opp som nedlagte industribygder på uføretrygd.

Høye lønninger

Markedsføringsguruen Seth Godin har en fryktelig god blogg. Og han skriver i dag om hvordan bedrifter (særlig i finanssektoren) har brukt lønnsnivå som eneste verktøy for å skaffe seg de beste folkene:

Twenty years ago, financial industry salaries were a tiny fraction of what they are today. Did lesser people do the work? Did they try less hard? Think smaller thoughts? Of course not. The reasons salaries are high is that the number is a signaling mechanism, a very expensive marketing campaign.

Sannheten, mener Godin, er at mange av disse selskapene ville tiltrukket seg de beste folkene uansett. Det er i virkeligheten flere godt kvalifiserte jobbsøkere tilgjengelig enn det bedriftene kan være i stand til å ansette, så man kunne like gjerne tilbudt lavere lønn.

Det gir meg to tanker: for det første at superstjerne-økonomien, der de aller høyeste lønningene er absurd høye i forhold til forskjellene i ferdigheter, ikke er verken rettferdig eller formålstjenlig. Jeg tror det er mulig å motivere de beste blant oss til å gjøre en glimrende jobb uten å betale i bøtter og spann.

For det andre virker det like grovt overforenklende å mene at toppledere og finansfolk bare er motivert av penger, som at førskolelærere og sykepleiere bare er motivert av å tjene samfunnets og barnas beste.

Er det noe i veien med Kansas?

Thomas Frank mener at noe er i veien med Kansas: lavtlønnede amerikanere lar seg villede av Republikanernes standpunkt i verdispørsmål, og stemmer mot sin økonomiske egeninteresse. Jeg har skrevet om det noen ganger før, gjerne i forbindelse med Magnus Marsdal. Han mener det samme kan sies om Norge, og at dette er svaret på FrP-koden.

Kansas-argumentet går ut på at folk med lav inntekt (som burde ha interesse for en sterk velferdsstat) identifiserer seg med høyresiden (som heller vil ha lave skatter og mindre offentlige velferdsutgifter).

Jeg prøver å lære meg statistikkverktøyet SPSS, og har brukt et datasett fra World Values Survey for å prøve å si noe om dette.

Jeg tar altså utgangspunkt i meningsmålinger. To spørsmål er spesielt interessante: (1) selvplassering på høyre-venstre-aksen, og (2) bør man forsøke å motarbeide økonomisk ulikhet eller trenger vi ulikhet for å motivere folk til å arbeide?

Så deler jeg befolkningen inn i tre grupper (fattig, middelklasse og rik), og sammenlikner de fattigste med de rikeste.

Når det gjelder synet på inntektsforskjeller (1 = inntektsforskjeller bør motkjempes, 10 = vi trenger forskjeller for å motivere folk) er forskjellene desidert størst i Sør-Afrika 1990. Gjennomsnittsstandpunktet til den rikeste befolkningsgruppa er 8,07, mens de fattigste samler seg rundt 3,59. Dette er et typisk tilfelle av overlappende konfliktlinjer: skillet mellom rik og fattig i Sør-Afrika under apartheid handler selvfølgelig om flere ting enn økonomi. Du kan kanskje si at synet på økonomiske forskjeller er farget av noen ganske grumsete holdninger.

Et annet ytterpunkt er Kina i 2001. Her plasserer den rikeste befolkningsgruppa seg på 6,01, mens de fattigste plasserer seg ved 6,81. At rike kinesere snakker noe varmere om omfordeling enn de fattige har kanskje noe med partitilknytningen til de rike kineserne å gjøre. Ren spekulasjon, selvfølgelig.

I de aller fleste landene er de fattige mer positive til omfordeling enn de rike.

I USA 1999 ser holdningsforskjellene mellom rike (5,95) og fattige (5,66) ut til å ha vært små. De fattige plasserer seg nærmere "inntektsforskjeller bør utjevnes" enn de rike, men det er ikke så stor avstand. Ved starten av 90-tallet var avstanden mellom de to gruppene større (0,49 i avstand) enn i 1999 (0,30).

Også i Norge er de fattige mer hissige på omfordelingsgrøten enn de rike (siste tilgjengelige tall er fra 1996). De fattige plasserer seg i gjennomsnitt på 4,63, mens de rike samler seg rundt 5,72.

Når det gjelder egenplassering på høyre-venstre-aksen (1 = helt til venstre, 10 = helt til høyre) er bildet litt annerledes. De fattige plasserer seg nesten like ofte til høyre som til venstre for de rike.

Stor forskjell finner vi for eksempel i Israel 2001. De fattige plasserer seg i gjennomsnitt på 4,42, mens de rike samler seg rundt 5,81. Mest dramatisk på motsatt side er Uganda i 2001: de fattige er langt til høyre (5,49) i forhold til de rike (2,50).

I Norge ser den politiske avstanden mellom rike og fattige ut til å ha minsket fra 1982 til 1996. Og det var de rike som modererte seg. Plasseringen til de fattigste holdt seg uendret fra 1982 til 1996 (5,54 begge årene), mens de rike beveget seg fra 6,25 til 5,68.

I USA 1999 plasserte de fattige seg i gj.snitt på 5,82, mot 5,86 for de rike.

Det korte svaret blir dermed at noe er i veien med Kansas; de fattige ønsker seg mer omfordeling, men plasserer seg likevel ikke noe lengre ut til venstre enn de rike. I Norge har de rike beveget seg nærmere sentrum gjennom nittitallet, mens de fattige stort sett mener det samme som før.

Inntektsforskjeller - igjen

Semesteroppgaven om inntektsforskjeller begynner å ta form. Her skal jeg prøve å finne ut om inntektsforskjeller er resultatet av krefter utenfor politikernes kontroll, eller om det finnes politiske verktøy som motvirker forskjeller.

Siste nytt: jeg har tall.

Det er mange måter å måle økonomisk ulikhet. Jeg bruker Gini-indekser fra The Standardized World Income Inequality Database. Her varierer verdiene mellom 0 (når inntektene er fullstendig likt fordelt) og 100 (når all inntekt tilfaller én person). De minste forskjellene finner vi (ikke uventet) i Øst-Europa på 60- og 70-tallet - aller minst i Bulgaria i 1968 (15,28). De høyeste i Afrika, særlig på 1990-tallet (Namibia, 1993: 72,29).

Nå er det ikke sikkert at Gini-indekser er det beste målet å bruke. En forandring i Gini-indeksen forteller nemlig ikke noe om hvilke inntektsgrupper som kommer best ut av forandringen. Mye av den amerikanske debatten dreier seg om nettopp dette, og derfor måler mange heller konsentrasjon av inntekter til de(n) rikeste 1/5/10 prosenten(e) av befolkningen.

Men det som er praktisk med SWIIC-tallene er at de også forteller noe om omfordelingspolitikken. Tallene er nemlig tilgjengelige for inntekter både før og etter skatt/utjevning, og forholdet mellom netto og brutto inntektsforskjeller gir et greit mål på hvordan skatte- og velferdspolitikk justerer inntektsforskjellene. Her er det Sverige som dominerer: i 1963 ble brutto-ulikheten redusert med 31,6 prosentpoeng gjennom omfordelingspolitikk. Det betyr at netto-ulikheten er omtrent halvparten (49,6 prosent) av brutto-ulikheten.

I tillegg til SWIIC-tallene, bruker jeg Comparative Political Data Set samlet av Klaus Armingeon m fl. Her er det mål som arbeidsledighetstall, statlige velferdsutgifter, åpenhet for handel osv som er interessante.

Så langt ser det ut til at fagforeninger reduserer inntektsforskjeller, mens BNP-vekst og åpenhet/utenrikshandel bidrar til å øke forskjellene. I land der statlige velferdsutgifter utgjør en større del av BNP er også ulikhetene lavere.

Disse tallene støtter også Dani Rodriks argument om at land som er åpnere for internasjonal handel har sterkere offentlig sektor (Why do more open economies have bigger governments?). Det er kanskje litt overraskende, men viser at det er både mulig og vanlig å ha et sterkere sosialt sikkerhetsnett etterhvert som land eksponerer seg mer for verdenshandel. Sammenhengen mellom åpenhet for handel og statlige velferdsutgifter ser slik ut:

(openness er et tall mellom 1 og 14, måler grad av økonomisk åpenhet, mens sstran er social security transfers as a percentage of GDP)

Jeg bruker også noen data fra World Values Survey, men de har så langt ikke vært veldig nyttige.

Tallenes tale (for de som bryr seg):

Eventuelt:

Robin Hood walks into a bar

Jeg jobber med oppgaven om inntektsforskjeller, og har begynt å lese meg opp. Her er status foreløpig:

Paul Krugman (2007: 125) bruker gjerne "Bill Gates walks into a bar"-metaforen for å forklare forskjellen mellom gjennomsnittslønn og medianlønn: idet Bill Gates går inn i baren øker gjennomsnittsinntekten dramatisk, uten at medianinntekten trenger å forandre seg noe særlig. Hvis vi strekker denne metaforen litt, kan vi si at Kalle Moene og Erling Barth forklarer hvorfor Robin Hood har valgt seg en stampub.

I desember 2008 skrev Moene og Barth et ESOP-paper om det de kaller The Equality Multiplier. Her viser de til det Peter Lindert har kalt The Robin Hood paradox - at redistribusjon fra de rike til de fattige er minst der forskjellene er størst. Med andre ord: når Robin Hood skal ta fra de rike og gi til de fattige, setter han seg ikke i baren med Bill Gates.

Moene og Barth forklarer dette med at mekanismene for økonomisk likhet er selvforsterkende: (1) små forskjeller i bruttoinntekt gir et politisk klima som etterspør en sterk velferdsstat og (2) redistribusjon gjennom denne velferdsstaten minsker forskjellene ytterligere.

Krugman, derimot, mener at Robin Hood trivdes godt i USA på 50- og 60-tallet, men at Republikanernes politikk (med skattelette og bekjempelse av fagorganisering som de kraftigste verktøyene) har kastet Robin Hood ut av USA. Om Republikanernes valgsuksess skyldes rasisme eller problemet med Kansas er en litt annen diskusjon. Poenget, ifølge Krugman, er at de har lyktes i å øke de rikes andel av kaka.

For litt ideologisk balanse bør man lese Brink Lindseys CATO-paper om det han kaller Paul Krugman's Nostalgianomics. Krugman tar feil - alt var ikke bedre før, sier Lindsey: (1) Kvinnenes inntog på jobbmarkedet er bra, men har økt konkurransen på arbeidsmarkedet og bidratt til å senke markedsprisen for arbeidskraft. (2) Nedgangen i fagorganisering er bra, fordi det gir et effektivt lønnsinivå og jobb til flere mennesker - dessuten er nedgangen en naturlig konsekvens av økt internasjonal handel, og en mer konkurransedyktig økonomi. (3) Jevn tilgang på immigranter til lavtlønnsyrker har bidratt til å holde lønninger nede. For de ankomne immigrantene har naturligvis lønningene økt betraktelig (høyere enn i hjemlandet), uten at dette gir seg utslag i den amerikanske arbeidsmarkedstatisitikken. (4) I kunnskapsøkonomien øker konkurransen om de beste hodene. Det er naturlig at denne konkurransen presser lønningene for de høyt utdannede oppover.

Som en ideologisk bonus poengterer Lindsey at disse utviklingstrekkene har gitt et jevnt over bedre samfunn enn under Krugmans idylliserte 50- og 60-tall.

Spørsmålet er uansett: hvordan har uunngåelige/apolitiske krefter (som demografisk utvikling, synkende fagorganisering, økt verdenshandel, forandring i sosiale normer, generell økonomisk vekst osv) påvirket redistribusjonspolitikken i industrialiserte demokratier? Er økningen i økonomiske ulikheter siden 1970-årene resultatet av faktorer utenfor politikernes kontroll, eller finnes det politiske verktøy som sender Robin Hood inn i baren?

Her trengs det selvfølgelig tall.

Noen av dem finner jeg i vedleggene til Macroeconomic Policies of Developed Democracies av Robert Franzese. Han har sammenliknet velferdsutgifter i flere industrialiserte demokratier, og kommet fram til at økning i inntektsforskjeller (målt som industriarbeidernes inntekt mot gjennomsnittsinntekt), valgdeltakelse og fagorganisering gir økt redistribusjon (målt som skatt og overføringer som del av BNP). Han finner også at økonomisk vekst begrenser velferdsutgiftene.

Når det gjelder sosiale normer (holdninger til ulikhet, lederlønninger, arbeidsløshet, velferdstjenester, inntektsutjevning) tyr jeg til World Values Survey. Inntektsforskjeller regner jeg med å måle som forholdet mellom de 10 prosent rikeste og de 10 prosent fattigste - her har man mange datasett å velge blant. Vi får se - neste steg er uansett å samle tall.

Vi kjenner allerede the infinite monkey theorem. Et mer praktisk spørsmål vil være: hvis man gir én eneste apekatt en datamaskin og SPSS - vil han i løpet av et semester produsere en meningsfull regresjonsanalyse?

Det vil tiden vise.

Annet ulikhetssnacks:

Gjennom iTunes fant jeg en forelesning med Bruce Western (sosiolog som argumenterer for at fengselssystemet skaper underrapporterte ulikheter, og at fengselsbefolkningen kan være en indikator på synet på fattigdom i et samfunn) og Robert H. Frank (økonom som mener at det økte forbruket blant de superrike har negative ringvirkninger nedover i inntektsgruppene).

De spesielt interesserte kan også sjekke Piketty og Saez (2003), som foreslår at nedgang i fagorganisering og endring i sosiale normer har bidratt til å øke ulikhetene i USA gjennom 1900-tallet, eller Goldin og Margo (1991), som mener at progressiv skattelegging begrenset økningen i inntektsulikheter i årene etter andre verdenskrig.

Oppgave om inntekstforskjeller

Jeg skal skrive semesteroppgave om økninger i inntektsforskjeller i industrialiserte demokratier siden ca 1960/70. Har hatt første runde med veiledning i dag, og er ved forholdsvis friskt mot (men datainnsamlingen og SPSS skal nok få ordnet opp i dèt).

Utgangspunktet mitt er Paul Krugmans Conscience of a Liberal, der argumentet er at den store økningen i inntektsforskjeller siden 1970-tallet ikke er resultatet av uhåndterbare krefter som økt verdenshandel, teknologiutvikling osv, men av politisk styring.

Jeg skal se nærmere på hvordan faktorer utenfor politikernes herredømme (grad av fagorganisering, demografisk utvikling, utenlandhandel, sosiale normer osv) kan ha påvirket inntekstforskjeller gjennom årene (målt som konsentrasjon av inntekt blant de rikeste - foreløpig usikker på hva som blir det mest nøyaktige målet). Effekten av disse eksogene variablene skal sammenliknes med effekten av politiske verktøy (ulike typer skatt, omfordelingsordninger, velferdstjenester, osv). Så får vi se.

Så snart jeg finner noen gangbare tall skal jeg tvinge dem inn i SPSS og forsøke å få noe vettugt ut av dem.


Innen den tid skal jeg lese:

Franzese, Robert. 2002. Macroeconomic Policies of Developed Democracies, Cambridge Studies in Comparative Politics, Cambridge University Press. (med data: http://www-personal.umich.edu/~franzese/Publications.html)

Goldin, Claudia & Robert Margo. 1991. The Great Compression, NBER-paper: http://www.nber.org/papers/w3817.pdf

Lindsey, Brink. 2009. Paul Krugman's Nostalgianomics, CATO-paper: http://www.cato.org/pubs/wtpapers/Nostalgianomics.pdf

Piketty, Thomas & Emmanuel Saez. 2003. Income Inequality in the United States, Quarterly Journal of Economics 63 (1): http://elsa.berkeley.edu/~saez/pikettyqje.pdf

I tillegg skal kikke gjennom http://www.esop.uio.no/

Sluttnote:
Hvis dette blogginnlegget ble litt i overkant fagtungt: her er litt monkey news.