Om penger og verdier

How Much is Enough, skrevet av far og sønn Skidelsky (senior er professor i politisk økonomi og Keynes-biograf, junior har doktorgrad i filosofi) er en bok som er vel verdt å lese. Ikke først og fremst fordi svarene den gir er så veldig overbevisende, men fordi den reiser et viktig spørsmål som bare ser naivt ut fordi trangsynt samfunnsøkonomi har så altfor stor definisjonsmakt. Spørsmålet er: hvor mye penger trenger man for å leve et godt liv?

Startpunktet for boka er et essay som Keynes skrev i 1930: Economic Possibilites for our Grandchildren.  Keynes skrev at dersom produktivitetsveksten kunne bli tatt ut i redusert arbeidstid, så ville det bare være et par generasjoner igjen før vi ikke behøver å jobbe i det hele tatt. The Skidelskys forsøker å ta spørsmålet på alvor: hvorfor har vi ikke tatt ut den store effektivitetsøkningen i mindre arbeid? De mener Keynes glemte å ta høyde for to ting: at våre preferanser for levestandard ikke er absolutte, og at gevinstene ved produktivitetsveksten ikke nødvendigvis tilfaller oss alle like mye. Henvisningene går for eksempel til (vår egen) Thorstein Veblen.

Dette er ganske nyansert kapitalismekritikk. The Skidelskys ser på kapitalismen som et tveegget sverd; på den ene siden et fantastisk verktøy for velstandsøkning, og på den andre siden en kraft som forsterker noen av de kjipeste sidene av menneskenaturen (f eks grådighet og misunnelse). Sitat (side 169):

It has given us wealth beyond measure, but has taken away the chief benefit of wealth: the consciousness of having enough. 

Jeg synes i grunn det er en ganske presis beskrivelse. Likevel er det mye i denne boka man kan være uenig i.

Ambisjonen til forfatterne er å lansere noen andre kriterier enn penger for å bedømme om livene våre er gode. De foreslår sju basisgoder som utgjør Det Gode Liv; helse, sikkerhet, respekt, personlighet, harmoni med naturen, vennskap, og fritid (altså leisure). Og her er det mye å protestere på. Først og fremst er det jo smått arrogant å foreslå objektive kriterier for Det Gode Liv. Personlig har jeg dessuten problemer med å godta ideen om at leisure - altså de aktivitetene som forfatterne mener vi bør prioritere over lønnsarbeid - må være aktiviteter vi gjør uten noen som helst ytre motivasjon. Dette virker som et altfor strengt kriterium, og overser at folk kan finne mye mening i lønnsarbeidet. I den forbindelse er bøkene til Alain de Botton (særlig denne og denne) obligatorisk lesing.

Men likevel: det store poenget å ta med seg fra denne boka er at økonomifaget ikke er verdinøytralt, og at det ikke bør være fritatt for normative diskusjoner. Vekst er én målestokk for økonomiske resultater, men det finnes andre alternativer. Boka inneholder dessuten et nyttig kapittel om lykkeforskning, og om hvorfor lykke egentlig er en ganske dårlig målestokk for å vurdere livskvalitet.

Som så ofte før har for øvrig Thomas Hylland Eriksen skrevet en bok om det samme temaet. Ikke lest.

En låt til slutt (unnskyld, unnskyld).

Hvorfor samfunn?

Dette innlegget ble borte i Bloggers tekniske problemer, så her kommer det igjen:

Aller først: her er en podkast å merke seg: New Books in History, en serie av intervjuer med aktuelle forfattere fra den bredt definerte historiesjangeren. Sjekk nettsiden her, eller gå direkte til iTunes.

I den nyeste episoden presenterer Francis Fukuyama - som ikke akkurat er kjent for beskjedne titler - sin siste bok: The Origins of Political Order: From Prehuman Times to the French Revolution. Boka handler om institusjoner, og forsøker å si noe om hvordan og hvorfor de oppstår. Det er ingen beskjeden problemstilling.

Men spørsmålet er utrolig viktig. New York Times skriver i en forhåndsomtale av boka:

“We take institutions for granted but in fact have no idea where they come from,” he writes. Institutions are the rules that coordinate social behavior. Just as tribes are based on the deep-seated human instinct of looking out for one’s family and relatives, states depend on the human propensity to create and follow social rules.

Fukuyama går grundig til verks, og begynner med noen spørsmål om menneskenaturen. Fra anmeldelsen i New York Times:

Drawing on recent work in sociobiology as well as older critiques of abstract natural rights liberalism, Fukuyama writes: “Human beings never existed in a pre­social state. The idea that human beings at one time existed as isolated individuals, who interacted either through anarchic violence (Hobbes) or in pacific ignorance of one another (Rousseau), is not correct.”

Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å lese denne, men den høres interessant ut. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg hva som skulle være viktigere for økonomisk utvikling enn stabile og velfungerende institusjoner. Dessuten liker jeg veldig godt utgangspunktet for argumentet; at vi ikke bør bygge analyser av samfunnet fra antakelsen om at mennesket er rasjonelle nyttemaksimerere (han sier en del om dette i podkasten).

Og forresten: Frank (som de kaller ham på podkasten) er allerede igang med bind 2.

Arbeid eller lykke? Vekst eller fattigdom?

Dette blir rotete, men la gå.

Her er en tanke fra å lese de Bottons Consolations of Philosophy, og kapitlet om Epikur: vi jobber for å tjene til livets opphold, men noen typer lønnsarbeid kan være så uinspirerende at det tapper oss for livsgnisten. Denne motsetningen - mellom arbeidslivet og meningsfulle livet - tror jeg er utgangspunktet for manges følelse av meningsløshet.

Dette handler om en motsetning som kanskje er lettest å kjenne igjen på mikronivået: hver og en av oss balanserer ønsket om å leve et meningsfullt og innholdsrikt liv opp mot behovet for å tjene til livets opphold. Vi jobber fordi vi trenger penger, og pengene bruker vi på å leve. Men som de Botton skriver i en senere bok (og som så forskjellige folk som Dan Pink og Adam Smith minner oss på); noen ganger er det en viss overlapp mellom arbeidslivet og det meningsfylte livet.

Så har vi makronivået: som samfunn kan vi enten velge å prioritere det (påstått) meningsfulle livet høyere enn vi prioriterer materiell velstand, eller vi kan sette materiell velstand høyere enn det meningsfulle livet. Jeg synes noe av den mest berettigede kapitalismekritikken ligger nettopp her; i at vi så lett ser oss blind på vekst og materiell velstand, og nedprioriterer det vi  vet at egentlig er viktig. Nussbaum, for eksempel, sier noe klokt om dette.

Men i Consolations of philosophy skriver de Botton altså om Epikur - og hva han kan fortelle oss om hva som er tilstrekkelig for å leve et godt liv (venner, frihet, tenking) og hva som er naturlig å ønske seg, men ikke nødvendig for å være lykkelig (rikdom, tjenere, luksus). Sitat:

It points us to a choice: on the one hand, societies which stimulate unnecessary desires but achieve enormous economic strengths as a result; and on the other, Epicurean societies which would provide for essential material needs but could never raise living standards beyond subsistence level. There would be no mighty monuments in an Epicurean world, no technological advances and little incentive to trade with distant continents. A society in which people were more limited in their needs would also be one of few resources. And yet – if we are to believe the philosopher – such a society would not be unhappy.

Kapitalisme - eller hva du vil kalle det - er her det ene ytterpunktet: hvor pengene blir en lettvinn målestokk, og det eneste vi vet å verdsette. Det andre ytterpunktet ville være en nullvekstøkonomi - som den i Middelalderen, hvor til og med for eksempel bønn kan ha vært ansett som viktigere enn arbeid.

NPR Planet Money forrige fredag handlet nettopp om økonomien i Middelalderen, og det sies blant annet at arbeidsdagen slik vi kjenner den er et moderne fenomen. Det ville ikke være naturlig for en arbeider i Middelalderen å gå på jobb hver dag, blant annet fordi han ikke arbeidet for vekst på samme måte. Og dessuten; ideen om at vi bør gå på jobb hver dag er vanskelig å forsvare i en mindre spesialisert økonomi (the division of labour is limited by the extent of the market). Med mindre tid brukt på arbeid, blir det vel mer tid til meningsfulle aktiviteter. Men så var det dette med levestandard, da - og nullvekst virker ikke lenger så attraktivt. Og her ligger vel kapitalismens (hvis det fortsatt er det vi kaller det) sterkeste kort.

Det ideelle finnes vel et sted midt imellom disse to (og når sant skal sies; helt sikkert nærmere kapitalismen enn nullvekstøkonomien). Mer sitat - dette fra Lucretius, via de Botton:

Mankind is perpetually the victim of a pointless and futile martyrdom, fretting life away in fruitless worries through failure to realise what limit is set to acquisition and to the growth of genuine pleasure. 

Men likevel:

It is this discontent that has driven life steadily onward, out to the high seas.

En annen helt ting til slutt: Epikur har noe til felles med Thoreau i det at han avviser materiell velstand som kilde til lykke. Thourau ville som kjent gjemme seg i skogen, og la alle andre seile sin egen sjø. Men Epikur skiller seg fra Thoreau i det at han framhever venner - og kontakt med samfunnet - som en kilde til lykke. Og det er jo sympatisk, sånn apropos.

Nussbaum: Not for Profit

Det store poenget i Martha Nussbaums Not for Profit: Why Democracy Needs the Humanities er at utdanning må handle om å bygge gode samfunnsborgere - og ikke først og fremst om å legge til rette for økonomisk vekst. Hvis vi utformer skolepolitikken kun etter målet om økonomisk vekst, vil vi nedprioritere humaniora (filosofi, kunst, litteratur) - og det er nettopp disse fagene som er viktigst for å bygge et velfungerende demokrati og et godt samfunn.

Hele argumentet henger tett sammen med capabilities-tankegangen hvor Sen og Nussbaum er sentrale. Utgangspunktet er at økonomiske indikatorer ikke fanger opp det fulle bildet av hva utvikling handler om. Sens Development as Freedom er en god introduksjon til dette.

Det er ifølge Nussbaum særlig to menneskelige evner som kan styrkes gjennom humanistisk utdanning, og som vil fremme demokratiet: (1) kritisk tenkning, og (2) empati. Gjennom kritisk tenking og sokratisk diskusjon kan vi i fellesskap bli enige om hvor vi vil at samfunnet skal gå, og gjennom empati kan vi se forbi vårt eget liv her og nå - og forstå den fulle rekkevidden av hvordan våre avgjørelser påvirker andre.

Economist-bloggen Democracy in America tok opp nettopp dette temaet for noen uker siden: Empathy and torture.  Hovedpoenget: at politikere som tillater bruk av tortur kunne trenge en dose empati. Eventuelt en dose tortur.

I et av kapitlene i Not for Profit presiserer Nussbaum at humaniora også kan legge til rette for økt økonomisk lønnsomhet - kreativitiet og innovasjon er avhengige av evnen til kritisk tenking, som humaniora kan fostre. Og det er kanskje et godt poeng. Men det er ikke dette poenget vi bør feste oss ved i denne boka; hovedbeskjeden er nemlig at det er viktigere å ta sikte på å styrke demokratiet enn på å styrke økonomisk vekst (NB: når a er viktigere enn b, betyr ikke det at b er helt uviktig). Man behøver altså ikke å være en fiende av økonomisk vekst for å mene at demokratiet er viktigere enn markedet.

Dette er en veldig inspirerende bok å lese. For min egen del festet jeg meg særlig ved argumentet om at kunst styrker vår evne til empati. Jeg synes dette, sammen med de Bottons Status anxiety, er et godt argument for å lese mer skjønnlitteratur.

Mye mer lesestoff om boken finnes for eksempel på filosofibloggen In Socrates' Wake (via Crooked Timber). Her finner man blant annet dette svarinnlegget fra Nussbaum selv. Sjekk også ut Nussbaums samtale med Matthew Taylor på RSA.

Her er forresten noen tidligere blogginnlegg jeg kom til å tenke på:

Alt de ser er kun profitt

Om Amartya Sen: Development as Freedom

Moral Sentiments

Post-atuisme nå!

Det er snart på tide at samfunnsøkonomene slutter å telle tannpirkere. 4:08 inn i denne videoen:




Morgenbladets Simen Sætre har en interessant artikkel om det norske arbeidslivet denne uka. Nordmenn er på vei mot bunnen av arbeidstidsstatistikken, og Sætre forsøker å finne ut om vi blir late av å være så rike. Undersøkelsen hans produserer ikke noe klart svar, men ber oss nyansere synet på arbeid:

Det finnes kompleksitet i arbeidslivet, det finnes en glede og utfoldelse som fravær av arbeid ikke kan gi, uansett hvilke nivåer av velstand man måtte oppnå.

Dette er et viktig poeng. Det ligger mye glede i å arbeide. Men samfunnsøkonomiske modeller kan ikke fange opp denne gleden. Modellene brukes heller til å telle tannpirkere. Og til å utarbeide prognoser for hvor mange tannpirkere som vil falle på gulvet i morgen, om 5, 10 og 50 år. Ceterus paribus.

Økonomifaget må lære seg å leve med sine atuistiske trekk. Og det finnes trøst. I boka Inn med idiotene forteller Kamran Nazeer hvordan han og andre autister lever med diagnosen. Nazeer er rådgiver for den britiske regjeringen og en venn av ham skriver taler for Demokratene i Washington.

Men inntil økonomene lærer seg å leve med autismen vil viktige poeng som dette gå dem hus forbi:

Vekst som mantra - Gerd Liv Valla og Arild Hermstad (Fremtiden i våre hender), Aftenposten 1. desember 2008


For mer info, sjekk PAECON-nettverket (Post-Autistic Economics Network).